Kynisk politisk spill kamuflert som flyktningbeskyttelse

Jeg har tidligere kritisert den hyklerske europeiske flyktningpolitikken og rost UDI-direktøren for å løfte debatten om et alternativt beskyttelsesregime for flyktninger, som er mer rettferdig og ikke gjør flyktninger avhengige av kyniske menneskesmuglere. Derfor skulle man kanskje tro at jeg ønsket gårsdagens avtale mellom Tyrkia og EU velkommen. Det gjør jeg definitivt ikke. Dette er mer av det gamle. Mer hykleri og enda flere paradokser.

Flyktningene har blitt brikker i et kyniske politisk spill hvor ingen av partene har deres interesser som det primære, men forsøker å kamuflere egne politiske agendaer i en påtatt omtanke for dem som drukner i Middelhavet. Ved første øyekast kan man få inntrykk at dette er til flyktningenes beste. Det vil ikke lenger være noen grunn til å legge ut på den farefulle ferden til sjøs og menneskesmuglerne kan ikke lenger tjene seg rike på andre menneskers lidelse. Sannheten er det motsatte.

En avtale full av paradokser
Avtalen sier at de aller fleste som ankommer Hellas skal returneres til Tyrkia. Heldigvis lyttet partene til advarsler fra UNHCR og andre, og har tatt inn en forsikring om at flyktningene vil få en individuell behandling i Hellas, hvor det blir kartlagt om de vil være spesielt utsatte i Tyrkia før de blir returnert. Det er likevel åpenbart at det store flertallet vil bli returnert.

Videre sier avtalen at EU skal forplikte seg til å ta imot et tilsvarende antall syrere som kvoteflyktninger fra Tyrkia, som det antallet som blir returnert fra Hellas. Det er viktig å legge merke til at returen gjelder alle nasjonaliteter, mens det kun er syrere som vil få mulighet til å bli gjenbosatt i Europa. Denne «èn-til-èn-logikken» har imidlertid to store paradokser, som langt på vei sparker bein under det den er sagt å skulle oppnå – nemlig å begrense farefulle smuglerreiser over Middelhavet.

For det første vil Tyrkia ha interesse av at antallet syrere som krysser havet blir så stort som mulig. Dersom ingen reiser, vil heller ikke EU være forpliktet til å ta noen tilbake som kvoteflyktninger.

For det andre vil flyktningene ha alt å tape på å legge ut på reisen, siden de nesten automatisk vil bli returnert, og i tillegg vil bli plassert bakerst i køen når man søker gjenbosetting i Europa. Dette viser med grotesk tydelighet at EUs primære mål er å lette presset på eget kontinent og ikke å redusere flyktningenes lidelse. Avtalen straffer dem som ankommer Hellas per båt, og vil dermed effektivt redusere antallet som velger den løsningen, og dermed forsvinner også EUs forpliktelse til å hente ut syrere fra Tyrkia.

Det tragiske er også at dette høyst sannsynlig vil føre til økt makt for menneskesmuglere og dyrere og mer farefulle ferder for flyktningene. Reisen over til de greske øyene var den billigste, enkleste og det minst farefulle alternativet tross alt. Nå vil flere bli presset til å velge den langt tøffere ruten fra Libya til Italia, eller finne nye ruter f.eks. om Svartehavet og Ukraina. Håpet var at EU-landene skulle gjøre noe med det store paradokset at de som klarer å ta seg til et europeisk land (i hvert fall i Vest-Europa) får sine rettigheter ivaretatt, samtidig som de samme landene gjør det de kan for at færrest mulig skal klare å komme seg dit og benytte seg av disse rettighetene. Isteden har gjerdene blitt høyere, reisen farligere og dyrere og paradokset enda større.

En håpløs avtale med elementer å bygge videre på
Selv om gårsdagens avtale best kan karakteriseres som et skittent spill, er det likevel elementer i den som kunne vært interessante skritt mot et mer rettferdig flyktningregime – vel å merke dersom det hadde vært hensikten. For de syrerne som blir plukket ut som kvoteflyktninger vil det åpenbart være et gode. Det er også en gevinst at man her kan velge ut de mest sårbare og de med størst beskyttelsesbehov. Faren er imidlertid at antallet kan bli forsvinnende lite når ingen lenger har noe å tjene på å reise til Hellas, og at EUs forpliktelse dermed faller bort.

Det er også bra at EU forplikter seg til å bistå Tyrkia økonomisk slik at det store antallet flyktninger som befinner seg der får en mer verdig og trygg tilværelse. Tyrkia har også forpliktet seg til å gi alle flyktninger et akseptabelt tilbud, og vil i større grad enn før måtte forvente at det stilles krav til dem på dette området. Mange er likevel usikre på hvor mye disse forsikringene er verdt, og det kan skorte vel så mye på evnen som på viljen. Når EU fikk panikk etter å ha tatt imot èn million flyktninger på et kontinent med 500 millioner innbyggere, skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at Tyrkias utfordringer med å håndtere 2,7 millioner flyktninger i et land med vel 70 millioner innbyggere er formidable.

Høykommissærens uttalelser viser i et diplomatisk språk at de er mildt sagt skeptiske til at denne avtalen kan gjennomføres uten å bryte internasjonale konvensjoner. De har imidlertid presisert at en avtale ville kunne ha vært i tråd med konvensjonen dersom andre forutsetninger hadde vært til stede. Det viser at vi tross alt kan være på vei mot noe som kan inngå i framtidens beskyttelse av store flyktninggrupper, hvor ulike land og regioner bidrar på ulike måte ut fra geografiske, økonomiske og demografiske forutsetninger. I langt større grad enn tilfellet er i dag, må verdenssamfunnet ta et solidarisk ansvar for flyktningbeskyttelse, og ikke gjør alt man kan for å skyve ansvaret over på naboen eller fattige naboland.

Det er bra at EU og Tyrkia samarbeider om å hjelpe flyktninger i Tyrkia. De fleste flyktninger vil helst være så nær hjemlandet som mulig, og det har vist seg at dette også letter retur når forholdene igjen tillater det. Små, men rike land, langt unna flyktningenes hjemland kan ofte også hjelpe langt flere ved å sikre god beskyttelse i nærområdene enn å ta imot et symbolsk antall i eget land og ellers fraskrive seg alt ansvar.

Respekt for konvensjoner
Tyrkia har imidlertid ikke ratifisert flyktningkonvensjonen for andre enn europeiske flyktninger, og det burde vært et minstekrav for å anse landet som et trygt tredjeland hvor man kan sende flyktninger tilbake. Det er heller ikke nok å si at man følger flyktningkonvensjonen og folkeretten. Før man skal kunne returnere noen, må man ha erfaring over tid for at disse rettighetene overholdes og respekteres. Når det er sagt, tyder mye på at Tyrkia har gitt klarere forsikringer overfor EU om at de skal respektere flyktningenes rettigheter, enn hva Norge fikk av Russland før vi startet returen dit. Noe som ytterligere viser at endringen i Utlendingsloven før jul, som fjernet hinderet for retur til Russland, levner stortingsflertallet liten ære.

Stadig flere stemmer tar til orde for at Flyktningkonvensjonen er utdatert og må skrotes. Jeg er ikke enig i dette. Den er langt mer moderne og forutseende enn mange vil ha den til, og den gir også rom for betydelig justering av politikk og praksis, uten at konvensjonen brytes.

Men selv om man skulle mene at Flyktningkonvensjonen står i veien for god flyktningbeskyttelse, er det likevel svært alvorlig å bryte den med åpne øyne. Vi setter selv pris på å leve i en rettsstat hvor vi kan stole på at lover gjelder for alle, både i gode og dårlige tider. Hvor ikke ressurssterke mennesker kan ta loven i egne hender dersom de føler behov for det. De internasjonale konvensjonen er det nærmeste en internasjonal rettsstat vi kommer. De skal behandles med respekt. Få ønsker seg tilbake til en tid hvor det var den sterkestes rett som rådet. Ingen er tjent med en aksept for selvtekt, verken nasjonalt eller globalt. Aller minst et lite land som Norge.

.

Advertisements

Den vanskelige balansegangen

Asylpolitikk er vanskelig. Det har de siste ukene til fulle demonstrert. De som hevder det motsatte er sannsynligvis villig til enten å ta noen tvilsomme juridiske snarveier eller overlate helhetsansvaret til noen andre.

Debatten på NRK1 på torsdag var en oppvisning i politisk roing og tåkeprat fra Trine Skei Grande (V) og Helga Pedersen (Ap), mens Audun Lysbakken (SV) og Sylvi Listhaug (FrP) kunne briljere på hver sin kant med bombastiske og selvsikre uttalelser. Dette bidrar ikke til respekt for partiene som forsøker å kombinere en verdig asylpolitikk med en håndterbar og forsvarlig innvandring. Det er synd, for det er mer enn noen gang viktig at vi har politikere som ikke fristes til å gå på akkord med folkerettslige prinsipper når det begynner å blåse, men samtidig har ryggrad nok til å ta vanskelige politiske avgjørelser.

Store deler av opposisjonen ble grepet av panikk i fjor høst da stemningsbølgen i folket snudde og ankomsttallene over Storskog økte uke for uke. Regjeringen, med FrP i spissen, fikk derfor enkelt spill da de ba om støtte til å endre Utlendingsloven slik at Russland kan betraktes som et trygt tredjeland og at asylsøkere dermed kan henvises dit. Det som konkret skjedde, var at et krav i Utlendingsloven om at det var en forutsetning at det skulle være reelt mulig å søke asyl i det aktuelle landet, ble fjernet. Dermed er kravet nå kun at asylsøkerne ikke blir direkte forfulgt i Russland for å kunne sendes dit. Lovendringen skjedde på en drøy uke, uten høring, og uten nevneverdig debatt. Samtidig ble det bestemt at regjeringen skal kunne instruere Utlendingsnemnda (UNE), slik at det ikke er noen ankeinstans som kan overprøve beslutningen om retur til Russland.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), som er satt til å overvåke at Flyktningkonvensjonen overholdes, har offentlig kritisert Norge for å bryte Folkeretten. Det er et uvanlig og sterkt signal, og noe Norge absolutt bør lytte til. Det er i krisesituasjoner internasjonale forpliktelser er spesielt viktige, og derfor er det svært alvorlig om man velger å bryte disse så snart man møter utfordringer. Som et lite land er Norge spesielt avhengig av å kunne stole på at internasjonale kjøreregler overholdes, og derfor er det i vår egeninteresse å bidra til respekt for disse.

Det er alltid enklere å forsvare et ytterstandpunkt i debatter, som den som var i NRK sist uke. FrP mister åpenbart ikke nattesøvnen av om Norge kommer på kant med FN, mens SV trygt kan forsvare den humane linjen i asylpolitikken i trygg forvissning om at det alltid vil være et flertall som trumfer gjennom en strengere politikk, slik at konsekvensene av deres primærstandpunkt aldri blir testet. De andre partiene i midten skal balansere det anstendige og juridisk riktige med det forsvarlige og mulige. Det er en vanskelig oppgave i utgangspunktet, og jobben blir desto vanskeligere når man har gjort overilte vedtak som man gjorde før jul, som det nå blir vanskelig å forsvare og samtidig kritisere regjeringen.

I denne konkrete saken, er det åpenbart at opposisjonen burde tatt seg tid til å forhøre seg grundigere, ikke minst med UNHCR, før man satt signaturen sin på denne avtalen. Det var heller ingen grunn til å ha så dårlig tid. 5000 er mange mennesker, men i historisk målestokk er det ingenting sammenlignet med hva andre land har opplevd i massefluktsituasjoner. Det er derfor et dårlig signal å sende til andre land som står overfor langt større utfordringer at det ikke skal mer til før Norge er villig til å gå på akkord med internasjonale forpliktelser. Det er også en misforståelse at det ikke var hjemler i den eksisterende Utlendingsloven til å avvise det store flertallet som kom via Russland. Mange hadde langvarig lovlig opphold, som ga grunnlag for rask retur, og det var fullt mulig å ta i bruk 48-timers-regelen for raskt å kunne avvise denne gruppen. De asylsøkerne det var større tvil knyttet til burde vi fint klare å gi en ordinær asylbehandling fram til usikkerheten knyttet til våre internasjonale forpliktelser var avklart.

Det er imidlertid ikke bare politikere som sliter med å ha tunga rett i munnen. Også kommentatorer i media har sine utfordringer. Hanne Skartveit i VG advarer politikerne mot å bøye av for presset om å vise humanitet, og stå fast på beslutningene før jul og være konsekvent når det gjelder å gjennomføre returer som planlagt for å opprettholde respekt for asylinstituttet og norsk asylpolitikk. Det hun åpenbart ikke har fått med seg er at dette dreier seg om mer enn å gjennomføre vedtatte returer av åpenbart grunnløse asylsøkere. Selv med den nye og strengere Utlendingsloven vil det fortsatt være nødvendig å gjøre en individuell vurdering av om personene risikerer å bli sendt tilbake til land i krig, noe det har kommet rapporter om er i ferd med å skje med to menn fra Jemen. I tillegg kommer den alvorlige dimensjonen at vi nå behandlere asylsøkere i strid med UNHCRs klare anbefalinger. Da er det på tide å sette en fot i bakken.

Farvel til asylretten?

Stadig flere ser paradoksene og urimelighetene i dagens asylordning. Sist ute var UDI-direktør, Frode Forfang, som gikk til det uvanlige skrittet for en toppbyråkrat å komme med sine personlige betraktninger rundt det systemet han er satt til å forvalte.

Som jeg tidligere har vært inne på, er dagens asylsystem fullt av paradokser, og de siste månedene har gjort dette enda tydeligere. På den ene siden holdes asylretten hellig og det har vært få som har våget å stille spørsmål ved den, samtidig gjør vi det stadig vanskeligere for asylsøkere å komme til Europa slik at retten kan benyttes.

Hinderløype til Europa
Det har lenge vært ulovlig for flyselskap å ta med asylsøkere uten gyldig visum, derfor har den eneste måten å ta seg til Europa vært å krysse landegrenser til fots eller å komme sjøveien. Det er i tillegg kriminelt å hjelpe asylsøkere over grensen i egen bil eller på annen måte, uansett om man ikke tar betalt for det og kun er ute etter å hjelpe. Europeiske land har også inngått avtaler med land som Libya og betalt dem for å hindre flyktninger i å legge ut på reisen til Europa. Samlet har dette bidratt til å begrense flyktningstrømmen til Europa så mye at antallet som kommer har blitt sett på som akseptabelt, og man har kunnet skryte av at alle asylsøkere får en rettferdig behandling – i hvert fall hos oss.

Etter denne høsten har verken Norge eller resten av Europa mye å skryte av lenger. Den store asyltilstrømmingen har skapt panikk i land etter land, og stadig mer desperate tiltak settes i verk for å begrense antallet. I Norge har til og med asylliberale partier som KrF og Venstre akseptert, nærmest uten diskusjon, at Russland skal anses som et trygt land for flyktninger, og at alle som har reist gjennom Russland derfor ikke har krav på beskyttelse i Norge. Dette til tross for at Russland knapt behandler en eneste asylsøknad dersom man ikke er etnisk russer.

På flukt i kajakk til Norge
En direkte konsekvens av denne tolkningen av asylretten, er at også alle som har reist gjennom Serbia kunne ha søkt asyl der, og de samme partienes kritikk av Ungarn, som stengte grensene mot Serbia, blir i ettertid veldig hul. I og med på at man har gått med på å endre Utlendingsloven slik at det ikke lenger er noe krav om at man skal kunne få behandlet sin asylsøknad i et land for at det skal betegnes som trygt, så lenge man ikke blir direkte forfulgt, er veien heller ikke lang til å karakterisere Libanon, Jordan og Tyrkia som trygge land, og nekte alle syrere som har reist gjennom disse landene retten til å søke asyl i Europa.

Gitt en «gunstig» geografisk plassering på globusen vil mange land med en slik logikk kunne toe sine hender og nekte alle å søke asyl. Som en kyststat er ikke Norge helt «trygg», men de som kommer sjøveien må komme direkte fra et område hvor de er forfulgt. Da er det ikke mange muligheter igjen, og det er nok begrenset hvor mange som vil reise med gummibåt eller kajakk fra Syria til Norge.

For bare ett år siden ville de fleste ikke tatt deg seriøst om du hevdet at dette kunne bli norsk politikk, men med de siste forslagene til endring i Utlendingsloven er vi nå ganske nær. Der foreslås det at vi skal kunne sende tilbake alle asylsøkere som har reist gjennom andre nordiske land i perioder med høye ankomsttall. Når man dermed har hjemmel for å nekte innreise fra alle våre naboland, samt mulighetene til å komme med fly, er alternativene som gjenstår få.

På tide å tenke helt nytt
Derfor er Forfangs forslag betimelig og verdt å diskutere. Det bryter med alt vi har vært vant til å tenke på som anstendig behandling av asylsøkere, men sammenlignet med hvordan det eksisterende asylsystemet har utviklet seg, mener jeg en slik ordning vil være mer rettferdig, både for flyktninger og mottakerland, samtidig som det vil fjerne mange av de negative konsekvensen av dagens asylordning. Ikke dermed sagt at det ikke vil være ulemper og utfordringer knyttet til en slik ordning. Utfordringene står i kø, og veldig mye må komme på plass før dette er realistisk. Men gevinsten hvis det lykkes er så stor at vi bør føle oss forpliktet til å gi det en grundig behandling før vi eventuelt forkaster det.

En av de største innvendingene mot å fjerne asylretten er at vestlige land da mye enklere kan skyve alt ansvar over på fattige naboland, og at de mest flyktningskeptiske landene vil melde seg helt ut og la være å ta imot mer enn et symbolsk antall. Det er en legitim innvending. Likevel ser vi allerede i dag at flere av disse landene slipper unna med en kynisk politikk dersom de er besluttsomme nok og ikke bryr seg om internasjonal kritikk. Australia sender alle asylsøkere som kommer sjøveien til interneringsleirer i fattige naboland (men er samtidig det mest generøse landet i verden når det gjelder å ta imot kvoteflyktninger), Ungarn har bygget gjerder rundt landet og tillater svært få å søke asyl, og land etter land i Europa gjør det de kan for å bli så lite attraktive for asylsøker som mulig. De som ikke ønsker å motta avsylsøkere klarer derfor å få det som de vil allerede i dag.

En annen innvending er at dette er en ordning som kan passe for Europa og Vesten, men at et flyktningregime må være globalt og forhindre at fattige naboland stenger grensene for mennesker på flukt. Dette mener jeg imidlertid det er mulig å komme fram til løsninger for, og det er ikke noe i veien for å ha parallelle ordninger. Det eksisterer langt på vei allerede i dag, siden det stort sett er vestlige land som tar imot individuelle asylsøkere, mens i de aller fleste utviklingsland blir flyktninger i stedet tatt imot av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og gitt en såkalt prima-facie-flyktningstatus, uten individuell vurdering, og med langt færre rettigheter enn det en person som blir innvilget flyktningstatus i Europa får. Det er også mulig å se for seg at land må forplikte seg til å ta imot overføringsflyktninger etter en fremforhandlet fordelingsnøkkel administrert av UNHCR for å bli inkludert i ordningen og «fritatt» for asylretten. Dette kunne også være et ris bak speilet for å få de mest restriktive landene til å ta sin del av ansvaret.

Fordeler og ulemper
Den største utfordringen, slik jeg ser det, er det enormt store antallet som vil kunne tenkes å søke asyl dersom en slik ordning blir etablert. Det er ikke usannsynlig at vi kan få både 10 og 20 ganger så mange søknader om beskyttelse i Europa i forhold til dag. Det blir åpenbart både arbeidskrevende og dyrt å håndtere en slik mengde søknader. Til gjengjeld vil det være en stor besparelse og mulighet for effektivisering når UDI og tilsvarende institusjoner i alle europeiske land ikke lenger skal vurdere søknader hver for seg. Det vil også være en stor innsparing at asylsøkere ikke skal innlosjeres i dyre asylmottak i mer enn et år mens søknad behandles.

En slik ordning er i utgangspunktet verken en innstramming eller en liberalisering av flyktningregimet, men en helt ny måte å tenke flyktningbeskyttelse på. Forfang tar til orde for at Europa bør ta imot like mange eller flere flyktninger som i dag. Det er likevel åpenbart at langt flere vil søke enn det Europa er villig til eller har kapasitet til å ta imot. Kanskje vil mer enn 90 % få avslag, til tross for at de har en flukthistorie som i dag ville gitt beskyttelse dersom de kom til Europa og søkte her.

Det vil være tungt å svelge for mange, særlig for flyktningenes sterkeste beskyttere, at noen flyktninger skal miste rettigheter de har i dag. Da er det viktig å se hvordan dagens ordning faktisk fungerer og være ærlig med seg selv om man tror det er sannsynlig å reformere det i en retning som gir betydelig flere de rettene man skulle ønske alle kunne ha. Jeg tror ikke det er sannsynlig. Det vil også falle noen tungt for brystet at dette forslaget til forveksling ligner forslag presentert av politikere man ikke ønsker å identifisere seg med. Vi kan imidlertid ikke forkaste gode ideer fordi de først ble lansert er personer vi betviler motivene til. Selv blind høne kan finne korn.

Utilitarisme
Forfangs skisserte løsning er basert på en utilitaristisk tankegang; man aksepterer at noen flyktninger får det verre enn i dag fordi flere andre samtidig får det bedre, slik at den samlede «nytten» for verdens flyktninger totalt sett blir bedre. Totalnytten vil også øke fordi denne ordningen i større grad vil favorisere flyktninger med spesielle beskyttelsesbehov – flyktninger som ofte ikke har nok ressurser til å komme seg til Europa og kreve sin rett i dag. I tillegg vil åpenbart grunnløse asylsøkere legge mindre beslag på knappe ressurser, noe som vil komme reelle flyktninger til gode.

Enkelte vil innvende at det er en fallitterklæring å akseptere at asylretten må oppgis for å kunne gi beskyttelse til flere av de svakeste som nå ikke får nødvendig beskyttelse i nærområdene, og vil i stedet mene at vi må gjøre begge deler – både ta imot flere av de svakeste som kvoteflyktninger og likevel fortsatt behandle asylsøknader fra de som kommer seg hit. Jeg er imidlertid enig med Forfang i at det er urealistisk å få vestlige politikere med på en slik ordning uten at dagens asylrett samtidig skrinlegges.

Etter mitt syn vil en slik ordning også være å foretrekke uavhengig av om man i utgangspunktet er for en liberal eller restriktiv flyktningpolitikk. Enten det er vilje i Europa til å ta imot 30 000 eller 3 millioner flyktninger per år, vil jeg hevde at det både er mest rettferdig og mest humant å velge ut de med størst beskyttelsesbehov regionalt og ikke kreve at flyktninger skal gå spissrotgang på vei mot Europa og være prisgitt menneskesmuglere på veien, hvor kun de mest ressurssterke vil klare å komme fram.

Sikkerhetsaspektet
Det er også mange andre fordeler med en slik ordning: Sikkerhetsmessig vil vi få mye bedre kontroll med hvem som kommer inn over grensene; Integreringsarbeidet vil bedres ved at flyktninger kan plasseres direkte i kommunene og i teorien begynne i jobb eller skole fra dag èn, uten trøstesløs venting i usikkerhet på et asylmottak lang fra folk; Det vil ikke lenger være så stor frykt for at det å gi visum til visse nasjonaliteter vil utløse et ras av asylsøknader, siden denne retten ikke lenger finnes, slik at det blir lettere å reise til Europa f.eks. for å besøke familiemedlemmer; Og ikke minst vil det kunne skape en mindre skepsis til flyktninger blant europeere når de vet at de som kommer har vært gjennom en grundig utvelgelse før de kommer hit.

En lang rekke spørsmål må imidlertid avklares før en slik ordning er realistisk: Hvor skal flyktninger oppholde seg under søknadsprosessen og hvilket tilbud skal gis til dem som ikke kommer gjennom nåløyet? Hvilke kriterier skal ligge til grunn for utvelgelsen? Vil det likevel være behov for et alternativt løp for en liten gruppe spesielt utsatte flyktninger som ikke kan sendes tilbake for asylbehandling i regionen (eks. en avhopper fra Nord-Korea). Listen av uavklarte spørsmål kan gjøres uendelig lang.

Flyktningkonvensjonen
Mens Forfang selv mener at de endringen han lufter vil forutsette at blant annet Flyktningkonvensjonen endres, mener andre som har lansert lignende ideer at dette er mulig å gjennomføre innenfor dagens regelverk, blant andre Sylo Taraku og Torstein Ulserød, som nylig presenterte Civita-notatet «En helhetlig og forutsigbar flyktningpolitikk».

Mange vil være skeptiske til begynne å røre ved etablerte konvensjoner fordi det kan føre til at mange land vil gå bort fra forpliktelser de tidligere har inngått. Det er likevel mulig å se for seg at en slik ordning vil kunne hjemles i en tilleggsprotokoll til Flyktningkonvensjonen, på linje med da konvensjonen fra 1951 fikk en tilleggsprotokoll i 1967. De landene som ikke velger å ratifisere tilleggsprotokollen vil da likevel være bundet av forpliktelsene i konvensjonen.

2015 demonstrerte til fulle at EU og resten av Europa ikke klarer å samarbeide om å finne verdige løsninger på flyktningkrisen. Mange, deriblant NOAS, er derfor svært skeptiske til at det skal være mulig å få europeiske land til å bli enige om en så omfattende og komplisert ordning som dette vil være, for ikke å snakke om utfordringene med også å få resten av verden med. Men kanskje er akkurat de negative erfaringene fra 2015 det som kan gjøre at flere land innser at noe må gjøres, og at dagens ordning stort sett bare har tapere.

Noe som også taler for at dette kan være tiden for å ta store grep, er at Europa har en sterk leder i Angela Merkel, som har gått foran og vist både gjennomføringsevne og generøsitet når det gjelder flyktningsaken. Da EU på tampen av fjoråret inngikk en avtale med Tyrkia, hvor de lover å hjelpe EU med å være grensepoliti mot økonomiske bidrag og andre politiske gjentjenester fra EU, luftet også Merkel ideen om at Tyskland og andre velvillige EU-land kunne ta imot et større antall flyktninger fra Tyrkia dersom de klarte å begrense asylstrømmen til Hellas. Det kan være spiren til fremtidens flyktningregime.

 

Vi trenger en verdig og modig flyktningpolitikk

Sylvi Listhaug er ei driftig dame. Hun hadde knapt rukket å bytte statsrådsstol og fordøye pinnekjøttet før hun lanserte et 150-siders dokument for innstramming av asylpolitikken. Retorikken var velkjent og om mulig enda hardere enn før. Like velkjent og forventet var SVs fordømmelse og avsky. Mer overraskende for mange var Arbeiderpartiets umiddelbare støtte til regjeringens forslag, men for de som har fulgt med i høstens «klimaendring» kom det ikke som noe sjokk, og regjeringens forslag er langt på vei et bestillingsverk fra stortingsflertallets asylforlik.

Den flyktningvennlige «indian summer» vi opplevde i august og september, kjølnet raskt da både alvoret og flyktningene begynte å sige inn utover høsten. Den tause majoritet som på sensommeren lot seg sjokkere over lidelsene langs Europas grenser, ble gradvis mer bekymra for omfanget og kostnadene ved den store flyktningstrømmen. Politikere fra flere partier var raske med å snu kappen etter vinden, og kastet bare et kort, skamfullt blikk på seg selv da de møttes i døren.

Om denne høsten har lært oss noe, er det at vi trenger en forutsigbar flyktningpolitikk, som skal være robust nok til å tåle både gode og onde dager. Det skylder vi ikke minst de som søker seg til Europa. Flyktninger fortjener beskyttelse og respekt, både de som har flyktet til vår del av verden og de som er på flukt i eget land eller naboland. Både de som er på flukt i dag og de som vil flykte om 20 år. Derfor er det mange hensyn som må veies mot hverandre når vi skal forme fremtidens flyktningregime.

Som jeg tidligere har skrevet om, har vi en tendens til å være moralsk nærsynte og overser lett de lidelsene som ikke er rett foran oss. Til tross for at Europa har opplevde den største flyktningstrømmen siden andre verdenskrig, må vi ikke glemme at det store flertallet av mennesker på flukt befinner seg helt andre steder, og svært ofte under enda mye vanskeligere forhold. I 2015 fikk FN dekket kun halvparten av behovet for hjelp til flyktninger i Syria og nabolandene. I mange afrikanske land var underdekningen enda større. Samtidig vet vi at beløpet det er behov for i aller høyeste grad er overkommelige. Sveriges kostnader for mottak av flyktninger i 2015 alene var større enn det FNs høykommissær for flyktninger manglet for å gi et verdig tilbud til alle flyktningene de har ansvar for.

Det kan være gode grunner til å gå gjennom flyktningpolitikken og tilpasse den til en endret verden og nye utfordringer, men det er uverdig at land etter land i Europa nå konkurrerer om å ha den mest avskrekkende politikken for på den måten å skremme flyktninger fra å søke beskyttelse akkurat hos dem. I stedet burde vi finne felles-europeiske løsninger som skaper forutsigbarhet og en mer rettferdig byrdefordeling. Det er også bekymringsfullt at den økte flyktningstrømmen brukes som påskudd til å vedta dramatiske innstramminger nærmest uten debatt, og uten at konsekvensene er utredet.

Ikke minst skylder vi mennesker på flukt en så forutsigbar flyktningpolitikk som mulig. Derfor er det kritikkverdig at flere av forslagene til regjeringen gis tilbakevirkende kraft. Spesielt alvorlig er forslaget om å endre reglene for familiegjenforening, som vil gjøre det umulig for veldig mange noensinne å få familien til Norge. Det er åpenbart at det er så dramatisk for dem det gjelder at mange ville gjort andre valg på familiens vegne dersom de hadde vært klar over det den gang de måtte ta beslutningen om å sende et familiemedlem i forveien. I mange tilfeller gikk alle familiens sparepenger med til flukten, og de som eventuelt velger å krype til korset og returnerer fordi familien ikke kan komme etter, sitter da i en enda mer fortvilet situasjon enn de var i utgangspunktet. For de som velger å bli i Norge, blir integreringen uten familien mye vanskeligere enn den ellers ville vært. I tillegg risikerer vi at flere barnefamilier nå vil legge ut på fen arefull flukt over havet siden muligheten til å hente familie reduseres.

Lakmustesten på om det nye flyktningregimet er noe vi kan være bekjent av, er om det har forutsetninger for å gi beskyttelse til de mest utsatte også om 10, 20 og 30 år. Flertallet av mennesker på flukt vil også i framtiden måtte få beskyttelse i nærområdene. De områdene som i dag driver flest mennesker på flukt, Afrika og Midtøsten, er også de områdene som vil oppleve størst befolkningsvekst dette århundret. Andelen som kan regne med å få beskyttelse i Europa vil sannsynligvis derfor være lavere enn i dag, i hvert fall hvis antall mennesker på flukt viser den samme dramatiske utviklingen som vi har sett de siste ti år.

Samtidig vil det være mange som vil ha særlig behov for beskyttelse, som ofte ikke kan gis i nærområdene. Da er det avgjørende at vi har mekanismer som gjør det mulig å søke beskyttelse også hos oss, og at vi ikke har bygget murer som er så høye at kun de mest ressurssterke klarer å krabbe over. I tidligere innlegg har jeg skrevet om Europas feige måte å avgjøre hvem som skal være verdig beskyttelse her. Mitt håp for 2016 er at Europa tør ta de nødvendige avgjørelsene som skaper forutsigbarhet og rettferdighet, og aller viktigst, gir beskyttelse til dem som trenger det aller mest. Derfor sier jeg som Erik Solheim: Vi må tørre å si nei for å kunne si ja. 

Moralsk nærsynthet

Noen og hver av oss blir stilt på prøve i møtet med mennesker i nød. Vårt moralske kompass løper løpsk på leting etter det moralske polpunktet som kan vise oss riktig kurs. Den stadig mer opphetede offentlige debatten viser at det åpenbart finnes mer enn ett polpunkt.

Er det mest riktig å hjelpe her eller der? Svaret er like vanskelig som spørsmålet er enkelt. Like vanskelig er det å avgjøre hvem vi har størst ansvar for å hjelpe. Har vi et større ansvar overfor dem vi møter ansikt til ansikt, eller er det behovet som skal være avgjørende uansett hvor i verden de befinner seg? Noen er imponerende skråsikre i møtet med disse spørsmåla. Det er ikke jeg, og mitt kompass snurrer 360 grader mange ganger hver dag.

Flyktningstrømmen til Europa har skapt harde fronter. Noen mener vi primært har ansvar for innbyggere i Norge. Andre mener vårt ansvar for medmennesker er like stort uansett nasjonalitet, etnisitet og religiøs tilhørighet. Begrunnelsen kan være forankra i nestekjærlighet, solidaritet eller humanisme, men logikken er langt på vei den samme.

Noen gjør det enkelt for seg selv ved å hevde at vi egentlig ikke har noe valg dersom vi skal forholde oss til internasjonale juridiske forpliktelser. Så enkelt er det imidlertid ikke. Internasjonale konvensjoner er forvirrende vage når man går dem etter i sømmene. Vi er forplikta til ikke å sende mennesker tilbake til forfølgelse, men hvordan vi skal forholde oss til det store antallet som kommer fra vanskelige forhold uten å være direkte forfulgt er langt vanskeligere å begrunne entydig ut ifra flyktningkonvensjonen. Et aktuelt eksempel er afghanske asylsøkere som kommer til Finnmark etter å ha levd flere år i Russland.

Vi slipper derfor ikke unna å ta stilling til hva som er moralsk mest riktig å gjøre. Et utgangspunkt som de aller fleste kan bli enige om er at Norge både kan og bør hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon, men at verdens lidelse er for stor til at vi har noen mulighet til å hjelpe alle. Der slutter imidlertid enigheten.

Det er likevel et paradoks at en stor majoritet, både blant dem som mest hardnakka hevder at vi først og fremst har ansvar for «våre egne» svake grupper, og de som har et hjerte som banker for mennesker i nød uavhengig av farge på passet, lider av moralsk nærsynthet. Her må vi nok skylde på vår primitive biologi som har bidratt til å opprettholde først familien og deretter flokken gjennom evolusjonens historie.

Utvilsomt er evnen til empati svært ujevnt fordelt, men både blant de kaldeste og de varmeste virker nærsyntheten å virke på samme måte. Sinnet, sorgen og ønsket om å hjelpe blir for de fleste større jo nærmere oss selv lidelsene kommer. Du reagerer sterkere om søstera di blir overfalt enn om det skjer naboen. Du føler likevel en større forpliktelse til å hjelpe naboen om han havner i en desperat situasjon enn du gjør for tiggeren fra Romania du går forbi til jobb hver dag. Men også romtiggeren får mer omsorg om han sitter på norske gater enn om han befinner seg hjemme i Romania.

I arbeidet med flyktninger blir jeg stadig minna på denne nærsyntheten. De samme menneskene som ønsker at Norge skal ha en streng asylpolitikk, slår ring rundt jenta med bergensdialekt og synes det er umenneskelig at hun skal kastes ut av Norge fordi foreldrene har løyet om hvor de kom fra da de søkte asyl.

I Syria og nabolanda har FN fått inn mindre enn halvparten av det som er behovet for å gi flyktninger det minimumstilbudet de bør ha for å leve et noenlunde anstendig liv. Resultatet er dramatisk. Verdens matvareprogram har halvert matrasjonene, og enda færre barn enn tidligere får mulighet til å gå på skole. Noen blir så desperate at de velger å reise tilbake fra flyktningleirene i Jordan til borgerkrigen i Syria. Sulten er enda mer skremmende enn Assads bomber og IS’ overgrep.

Nylig la regjeringa fram tilleggsproposisjonen om økte kostnader for mottak av flyktninger i Norge. Prislappen er beregna til 9,5 milliarder for 2016. Nesten halvparten er foreslått dekka inn ved kutt i bistanden. I forkant av statsbudsjettet hadde 11 norske organisasjoner lagt fram krav om 3 milliarder til Syria og nærområdene. I forslaget til statsbudsjett ligger beløpet kun på halvparten av dette. Til tross for dette er Norge fortsatt blant de best i klassen. Syria trenger en Marshall-plan, men blir møtt med suppekjøkken, og knapt nok det. Tre kroner per dag for hver syrer med humanitære behov i hjemlandet eller nabolandene er alt verdenssamfunnet har klart å skaffe til veie.

Flere og flere av de som har mulighet legger derfor ut på reisen til Europa. De tar konsekvensene av verdens moralske nærsynthet og innser at når fjellet ikke kommer til Muhammed må Muhammed komme til fjellet – bokstavelig talt. Tidligere i høst bidro også en rekke omstendigheter til at Europa fikk øynene opp for syrernes lidelser. Antallet som nådde våre kyster og grenser var en viktig forklaring, men like viktig var medienes formidling av enkeltpersoners lidelse. Bildet av Aylan på ei tyrkisk strand står som symbolet på denne oppvåkninga. Strender som europeiske turister kjenner fra late feriedager, og en liten gutt som av utseende like gjerne kunne vært en av turistenes barn, bidro til å trekke syrernes lidelser inn i vårt moralske synsfelt. Ikke en gang nærsyntheten gjorde det mulig å unngå å se hva som skjedde.

Responsen lot heller ikke vente på seg. Frivillige strømmet til og ville bidra. De mest glødende reiste til Hellas for å jobbe frivillig på strendene. Engasjementet var og er fantastisk, og mange som aldri før hadde opplevd flyktningers utfordringer på nært hold meldte tilbake med sinne og frustrasjon over mangler i hjelpearbeidet. Syrerne fikk sterke støttespillere. Vel å merke de syrerne som hadde klart å ta seg til greske strender. De syriske flyktningene i Bekaa-dalen i Libanon eller i slummen rundt jordanske byer hadde færre talspersoner. Enda færre roper ut om den desperate situasjonen flyktningene fra Sør-Sudan lever under, for ikke å snakke om Rohingaene, pariakasten som behandles som «ikke-mennesker» både i Myanmar og Bangladesh, og som utnyttes og avvises i samtlige land de forsøker å flykte til.

FNs budsjett for Syria og nabolanda i 2015 var på fire og en halv milliarder dollar. De har kun mottatt to milliarder. Til tross for svak kronekurs er altså det totale humanitære behovet under 40 milliarder kroner, ikke mer enn Norge kunne klart å finansiere på egenhånd dersom viljen var tilstede. Til sammenligning har NRK beregna at langtidskostandene ved mottak av det antall flyktninger som ser ut til å komme til Norge i år er seks ganger dette beløpet. Dette regnestykket er usikkert, og det kan bli langt billigere dersom vi blir bedre til å integrerer flyktninger i arbeidsmarkedet enn vi har vært før, men det sier likevel noe om konsekvensene av de valga vi gjør og ikke gjør. Og vi har faktisk et valg.

Europas hyklerske flyktningpolitikk

Den generøse flyktningpolitikken mange skulle ønske Europa kunne føre, virker stadig mer uoppnåelig. I stedet lar vi menneskesmuglere herje og presser flyktninger til å spille russisk rulett for å komme hit. Har det beste blitt det godes fiende?

Endelig har Europa oppdaget flyktningkrisen som Syrias naboland har følt på kroppen i over fire år. Dessverre måtte det groteske bilder fra vårt eget kontinent til for at dette skulle skje. Opinionen viser nå en ektefølt vilje til å hjelpe syrere på flukt, og mange er fortvilte over de lidelser flyktningene må gjennom for å komme i sikkerhet i Europa. Like mange spør seg hvorfor det må våre sånn. Flyktningene setter seg i dyp gjeld til kyniske menneskesmuglere og må risikere livet på den farefulle ferden over Middelhavet. I tillegg har de færreste råd til å betale det menneskesmuglerne forlanger, så denne muligheten er bare åpen for en begrenset gruppe. Finnes det virkelig ikke noe alternativ?

Jo, selvfølgelig finnes det alternativ. Og alternativet er ganske opplagt. Norge og andre europeiske land står helt fritt til å gi flyktninger mulighet til å søke asyl i Norge fra nærområdet eller utstede humanitære visum så de kan reise hit og søke asyl. Eller enda enklere, siden alle syrere blir innvilget asyl når de søker i Norge og de fleste andre land, kunne man ganske enkelt fjernet visumplikten for syrere. Da kunne de kjøpt en billig flybillett fra Tyrkia og kommet hit på 3 timer. Vi kunne også ha satt opp ferger og busser som fraktet flyktningene gratis i sikkerhet til Europa.

På den måten ville flyktningene blitt spart for grusomme lidelser og store kostnader, og menneskesmuglere, som ofte er del av internasjonale kriminelle nettverk ville mistet sin viktigste inntektskilde, som gjør dem stadig rikere og bidrar til at de etter hvert representerer en stor sikkerhetstrussel i mange land. Så hvorfor gjør vi ikke dette som virker så opplagt?

Den viktigste forklaringen er at Norge og Europa ikke er beredt på å ta imot alle syrere som da ville kunne tenkes å søke asyl. Det er fire millioner flyktninger i Jordan, Libanon og Tyrkia som lever under kummerlige forhold, uten utsikter til en normal jobb og med nødhjelpsrasjoner som kuttes på grunn av manglende finansiering av hjelpearbeidet. 70 % av syrerne i Libanon lever under fattigdomsgrensen. Inne i Syria finnes nærmere åtte millioner internt fordrevne, som lever under enda verre forhold. Disse har valgt internflukt framover en håpløs tilværelse i nabolandene. I tillegg finnes det ytterligere fire millioner syrere som ikke er på flukt, men som har behov for nødhjelp, som de bare i svært begrenset grad mottar. Sannsynligvis ville også en stor andel av disse 12 millioner menneskene ønsket å forlate Syria dersom det var et alternativ hvor de fikk tilbud om et verdig liv i Europa.

Ville Europa kunne tatt imot 8, 10 eller 12 millioner syriske flyktninger? Selvfølgelig kunne vi det, dersom viljen var til stede. I Libanon er mer enn hver fjerde innbygger en syrisk flyktning. Med 10 millioner syriske flyktninger til Europa ville det «bare» utgjort 2 %. Dersom resten av Europa hadde tatt imot like mange flyktninger som Sverige gjør, ville vi ha klart dette i løpet av to år. Det ville kostet, ihvertfall på kort sikt, og det ville medført utfordringer, men det ville i høyeste grad vært mulig å gjennomføre.

Det store problemet er imidlertid at andre europeiske land ikke er like generøse og gjestfrie som Sverige. Vi må ikke gi opp å mane til økt ansvarsdeling mellom europeiske land, og EU, med Tyskland i spissen, virker til å være innstilt på å bruke både pisk og gulrot for å presse de minst villige landene til å bidra. Likevel virker det urealistisk å få gjennomslag for at europeiske myndigheter skal gå med på at alle syrere som har et beskyttelsesbehov skal få mulighet til å søke asyl i Europa.

Så lenge Europa ikke ønsker å åpne dørene for alle som har et beskyttelsesbehov, fungerer flyktningregimet som et marked styrt av tilbud og etterspørsel. I dag blir etterspørselen forsøkt holdt nede ved at flyktningene må benytte menneskesmuglere og dyre og farlige fluktruter. Vi sier at de er hjertelig velkomne, bare de først er villige til å spille «russisk rulett», for dermed å skremme vekk det store flertallet. En heldig bieffekt for Europa er at vi på den måten også får en overvekt av de høyt utdannede, ressurssterke flyktningene som arbeidsmarkedet kan ha god bruk for, mens de svakeste med størst humanitære behov blir igjen i nabolandene. Det er både urettferdig, hyklersk og inhumant.

Det sitter langt inne for mange forsvarere av flyktningers rettigheter å skulle akseptere at man skal gå på akkord med prinsipper og idealer for verdig flyktningbeskyttelse. Jeg mener imidlertid at dersom alternativet er dagens ordning med russisk rulett, er alle alternative løsninger for å oppnå balanse mellom «tilbud og etterspørsel» verdt å diskutere. Den innlysende beste måten å redusere etterspørselen etter beskyttelse i Europa er å skape verdigere og bedre forhold for flyktninger i nærområdene. Et mindre tiltalende alternativ, men som likevel bør diskuteres, er å gjøre det mindre fristende å søke seg til Europa ved å redusere muligheten til permanent opphold eller redusere standarden på tilbudet flyktninger får, slik at forskjellen mellom tilbudet de får i nabolandene og Europa blir noe mindre enn i dag.

Vi bør også være villige til å se på tilbudssiden. I dag er det kun de som klarer å ta seg til Europa som får mulighet til å søke asyl, og antallet kvoteflyktninger som hentes fra nabolandene er lavt. Vi vet også at de som ikke har ressurser til å ta seg til Europa på egenhånd for å søke asyl ofte har et vel så stort beskyttelsesbehov. Flere har tatt til orde for å opprette europeisk drevne asylsentre i regionen hvor flyktningene kan søke asyl uten å reise hit, og at asylsøkere kun får tilbud om beskyttelse i disse leirene fram til søknaden deres er behandlet. Det er i så fall naturlig at man først prioriterer de flyktningene som ikke kan få tilstrekkelig beskyttelse i nabolandene.

Det vil garantert komme mange protester mot alle forslag som bidrar til at noen flyktninger får et dårligere tilbud enn i dag. Jeg oppfordrer likevel til en fordomsfri debatt hvor man ikke skyter ned nye ideer på autopilot. Vi må ha alle flyktningers situasjon i tankene når vi utformer den framtidige flyktningpolitikken, ikke kun den lille andelen som i dag kommer til Europa. Og selv om vi har høye idealer for hva hvordan vi ønsker verden skal bli, må vi ikke la det beste bli det godes fiende, mens vi jobber for idealverdenen.

Hvor var du da flyktningmuren falt?

De fysiske murene, gjerdene og juridiske hindringene flyktningene må passere blir dessverre flere og ikke færre. Men den menneskelige muren som består av den tause majoriteten har de siste ukene vist tegn til å bryte sammen flere steder i Europa, deriblant i Norge. For mange var den døde gutten på stranden i Tyrkia dråpen som skulle til.

Etter 20 år i Flyktninghjelpen kan jeg ikke huske å ha opplevd et så stort folkelig engasjement for mennesker i nød som det vi nå ser. Jeg har hatt min første uke på jobb i Oslo etter å ha hatt permisjon for å jobbe i Liberia, og den pågangen vi har fra privatpersoner som ønsker å bidra, og media som ønsker kommentarer, er større enn noen gang før.

Det eneste som kan sammenlignes med det vi nå ser er tsunamien i 2004. Den gang ble nordmenns engasjement delvis forklart med at vi her hadde mange egne landsmenn som var rammet, og at tragedien derfor kom så mye nærmere. I tillegg var det for mange mer «ufarlig» å engasjere seg når det var en naturkatastrofe, og det var ingen dommedagspredikanter som advarte om at solidaritet og nestekjærlighet i dag vil straffe seg med terrorisme og kulturell undergang i morgen.

I dag har vi en virkelighet som i høyeste grad er politisk, med et bakteppe av terroraksjoner i Europa og en stadig voksende «hær» som bruker den frykten for alt det er verdt og bombarderer oss med skremselspropaganda om at flyktningstrømmene i realiteten er en forkledt IS-hær som bare venter på å angripe oss fra innsiden. Vi har også en valgkamp hvor FrP setter ballbinger og enkeltrom opp mot internasjonal solidaritet. De truer med at det snart ikke vil være mulig å oppdrive annet enn halal-mat i Norge og at velferdsstaten synger på siste verset om utviklingen får fortsette. Men folk flest lar seg ikke skremme til egoisme. Tvert imot strømmer de til dugnadstiltak som popper opp over hele landet, og ønsker flyktninger velkommen.

La gå at noen av tiltakene kanskje bærer preg av å være naive og amatørmessige, og at man ikke løser flyktningkrisen med innsamling av brukte barneleker, men det er underordnet i det store bildet. Det viktige er ikke barnelekene eller skoene som blir samlet inn, men hva de symboliserer. Sjelden har floskelen «det er tanken som teller» passet bedre enn i dag. Hva det betyr at flyktninger, som ofte har gått spissrotgang med hatsk stemning gjennom hele Europa, blir møtt med vennlige smil, ei flaske vann og en bamse når de kommer til Norge, ikke av offentlige tjenestemenn, men fra vanlige innbyggere som oppriktige ønsker dem velkommen, er det ikke mulig å sette en prislapp på.

Forhåpentligvis vil den samme gjestfriheten være der når flyktningene etter hvert får en permanent bostedskommune. Den vil gjøre det lettere for de nyankomne å bli en del av lokalmiljøet og så raskt som mulig komme i jobb og dermed bidra til fellesskapet i sitt nye hjemland. Derfor bør selv de som vil styre flyktningpolitikken med kalkulator lovprise flyktningvennenes smil og innsamlede leker.

Det foregår en kamp om opinionen mellom innvandringsskeptikere og innvandringsliberale som kan vise seg å bli selvoppfyllende profetier, uansett hvem av sidene som til slutt går av med seieren. Innvandringsskeptikerne trekker frem samfunnskostnadene ved at det blir stadig større spenninger mellom gamle og nye landsmenn, samtidig som de selv bidrar til å piske opp akkurat disse motsetningene og spenningene. Får de mange nok med seg kan de til slutt si «hva var det vi sa».

De innvandringsliberale understreker behovet for arbeidskraft i et aldrende Europa, at flyktninger er en ressurs og at god integrering er mulig for alle grupper, også dem som ofte har falt ut av arbeidsmarkedet, dersom vi bare møter mennesker med tillit og respekt. Også dette kan vise seg å bli en selvoppfyllende profeti. Flere kommer i jobb med mindre skepsis hos arbeidsgivere, og flyktningers ønske og mulighet til å bidra og bli en del av samfunnet blir større jo mer velkomne og aksepterte de føler seg. I øyeblikket har flyktningvennene mest vind i seilene og leder opinionskampen.

Det er overveldende og gledelig å se det enorme engasjement for flyktningene som kommer til Europa nå. Samtidig gjør jeg meg noen tanker siden jeg akkurat har kommet hjem fra Liberia. Jeg tenker på alle de menneskene jeg har møtt som lever uverdige liv langt fra tv-kameraene og nordmenns omtanke, uten håp om at livet  skal bli bedre i overskuelig framtid. Kort tid før jeg reiste hjem til Norge i sommer var jeg ei uke i Marokko og så teltleirer av flyktninger og migranter ved togstasjonen i Fes, og mennesker som sto i hvert veikryss og tigget penger for å finansiere reisen videre til Europa. De fleste av disse var fra vestafrikanske land og flertallet vil bli karakterisert som økonomisk migranter og vil aldri ha utsikter til å få lovlig opphold i Europa. Det betyr ikke at de ikke har gode grunner til å være desperate på egne og familiens vegne og at det er forståelig at de gjør alt som står i deres makt for å forbedre framtidsutsiktene.

Det er en påminnelse om at kun en liten brøkdel av de 60 millioner på flukt befinner seg hos oss, og at vi må intensivere arbeidet for å gi det store flertallet som befinner seg i nærområdene et verdig liv. Flyktninghjelpens krav om å tredoble hjelpeinnsatsen i Syria og nabolandene er en rimelig start. Samtidig må vi aldri glemme hvor viktig det er å få land som Liberia på fote for å gi mennesker framtidshåp og forhindre morgendagens flyktningstrømmer og tragedier. Det er billigere å forebygge enn å reparere.