Kynisk politisk spill kamuflert som flyktningbeskyttelse

Jeg har tidligere kritisert den hyklerske europeiske flyktningpolitikken og rost UDI-direktøren for å løfte debatten om et alternativt beskyttelsesregime for flyktninger, som er mer rettferdig og ikke gjør flyktninger avhengige av kyniske menneskesmuglere. Derfor skulle man kanskje tro at jeg ønsket gårsdagens avtale mellom Tyrkia og EU velkommen. Det gjør jeg definitivt ikke. Dette er mer av det gamle. Mer hykleri og enda flere paradokser.

Flyktningene har blitt brikker i et kyniske politisk spill hvor ingen av partene har deres interesser som det primære, men forsøker å kamuflere egne politiske agendaer i en påtatt omtanke for dem som drukner i Middelhavet. Ved første øyekast kan man få inntrykk at dette er til flyktningenes beste. Det vil ikke lenger være noen grunn til å legge ut på den farefulle ferden til sjøs og menneskesmuglerne kan ikke lenger tjene seg rike på andre menneskers lidelse. Sannheten er det motsatte.

En avtale full av paradokser
Avtalen sier at de aller fleste som ankommer Hellas skal returneres til Tyrkia. Heldigvis lyttet partene til advarsler fra UNHCR og andre, og har tatt inn en forsikring om at flyktningene vil få en individuell behandling i Hellas, hvor det blir kartlagt om de vil være spesielt utsatte i Tyrkia før de blir returnert. Det er likevel åpenbart at det store flertallet vil bli returnert.

Videre sier avtalen at EU skal forplikte seg til å ta imot et tilsvarende antall syrere som kvoteflyktninger fra Tyrkia, som det antallet som blir returnert fra Hellas. Det er viktig å legge merke til at returen gjelder alle nasjonaliteter, mens det kun er syrere som vil få mulighet til å bli gjenbosatt i Europa. Denne «èn-til-èn-logikken» har imidlertid to store paradokser, som langt på vei sparker bein under det den er sagt å skulle oppnå – nemlig å begrense farefulle smuglerreiser over Middelhavet.

For det første vil Tyrkia ha interesse av at antallet syrere som krysser havet blir så stort som mulig. Dersom ingen reiser, vil heller ikke EU være forpliktet til å ta noen tilbake som kvoteflyktninger.

For det andre vil flyktningene ha alt å tape på å legge ut på reisen, siden de nesten automatisk vil bli returnert, og i tillegg vil bli plassert bakerst i køen når man søker gjenbosetting i Europa. Dette viser med grotesk tydelighet at EUs primære mål er å lette presset på eget kontinent og ikke å redusere flyktningenes lidelse. Avtalen straffer dem som ankommer Hellas per båt, og vil dermed effektivt redusere antallet som velger den løsningen, og dermed forsvinner også EUs forpliktelse til å hente ut syrere fra Tyrkia.

Det tragiske er også at dette høyst sannsynlig vil føre til økt makt for menneskesmuglere og dyrere og mer farefulle ferder for flyktningene. Reisen over til de greske øyene var den billigste, enkleste og det minst farefulle alternativet tross alt. Nå vil flere bli presset til å velge den langt tøffere ruten fra Libya til Italia, eller finne nye ruter f.eks. om Svartehavet og Ukraina. Håpet var at EU-landene skulle gjøre noe med det store paradokset at de som klarer å ta seg til et europeisk land (i hvert fall i Vest-Europa) får sine rettigheter ivaretatt, samtidig som de samme landene gjør det de kan for at færrest mulig skal klare å komme seg dit og benytte seg av disse rettighetene. Isteden har gjerdene blitt høyere, reisen farligere og dyrere og paradokset enda større.

En håpløs avtale med elementer å bygge videre på
Selv om gårsdagens avtale best kan karakteriseres som et skittent spill, er det likevel elementer i den som kunne vært interessante skritt mot et mer rettferdig flyktningregime – vel å merke dersom det hadde vært hensikten. For de syrerne som blir plukket ut som kvoteflyktninger vil det åpenbart være et gode. Det er også en gevinst at man her kan velge ut de mest sårbare og de med størst beskyttelsesbehov. Faren er imidlertid at antallet kan bli forsvinnende lite når ingen lenger har noe å tjene på å reise til Hellas, og at EUs forpliktelse dermed faller bort.

Det er også bra at EU forplikter seg til å bistå Tyrkia økonomisk slik at det store antallet flyktninger som befinner seg der får en mer verdig og trygg tilværelse. Tyrkia har også forpliktet seg til å gi alle flyktninger et akseptabelt tilbud, og vil i større grad enn før måtte forvente at det stilles krav til dem på dette området. Mange er likevel usikre på hvor mye disse forsikringene er verdt, og det kan skorte vel så mye på evnen som på viljen. Når EU fikk panikk etter å ha tatt imot èn million flyktninger på et kontinent med 500 millioner innbyggere, skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at Tyrkias utfordringer med å håndtere 2,7 millioner flyktninger i et land med vel 70 millioner innbyggere er formidable.

Høykommissærens uttalelser viser i et diplomatisk språk at de er mildt sagt skeptiske til at denne avtalen kan gjennomføres uten å bryte internasjonale konvensjoner. De har imidlertid presisert at en avtale ville kunne ha vært i tråd med konvensjonen dersom andre forutsetninger hadde vært til stede. Det viser at vi tross alt kan være på vei mot noe som kan inngå i framtidens beskyttelse av store flyktninggrupper, hvor ulike land og regioner bidrar på ulike måte ut fra geografiske, økonomiske og demografiske forutsetninger. I langt større grad enn tilfellet er i dag, må verdenssamfunnet ta et solidarisk ansvar for flyktningbeskyttelse, og ikke gjør alt man kan for å skyve ansvaret over på naboen eller fattige naboland.

Det er bra at EU og Tyrkia samarbeider om å hjelpe flyktninger i Tyrkia. De fleste flyktninger vil helst være så nær hjemlandet som mulig, og det har vist seg at dette også letter retur når forholdene igjen tillater det. Små, men rike land, langt unna flyktningenes hjemland kan ofte også hjelpe langt flere ved å sikre god beskyttelse i nærområdene enn å ta imot et symbolsk antall i eget land og ellers fraskrive seg alt ansvar.

Respekt for konvensjoner
Tyrkia har imidlertid ikke ratifisert flyktningkonvensjonen for andre enn europeiske flyktninger, og det burde vært et minstekrav for å anse landet som et trygt tredjeland hvor man kan sende flyktninger tilbake. Det er heller ikke nok å si at man følger flyktningkonvensjonen og folkeretten. Før man skal kunne returnere noen, må man ha erfaring over tid for at disse rettighetene overholdes og respekteres. Når det er sagt, tyder mye på at Tyrkia har gitt klarere forsikringer overfor EU om at de skal respektere flyktningenes rettigheter, enn hva Norge fikk av Russland før vi startet returen dit. Noe som ytterligere viser at endringen i Utlendingsloven før jul, som fjernet hinderet for retur til Russland, levner stortingsflertallet liten ære.

Stadig flere stemmer tar til orde for at Flyktningkonvensjonen er utdatert og må skrotes. Jeg er ikke enig i dette. Den er langt mer moderne og forutseende enn mange vil ha den til, og den gir også rom for betydelig justering av politikk og praksis, uten at konvensjonen brytes.

Men selv om man skulle mene at Flyktningkonvensjonen står i veien for god flyktningbeskyttelse, er det likevel svært alvorlig å bryte den med åpne øyne. Vi setter selv pris på å leve i en rettsstat hvor vi kan stole på at lover gjelder for alle, både i gode og dårlige tider. Hvor ikke ressurssterke mennesker kan ta loven i egne hender dersom de føler behov for det. De internasjonale konvensjonen er det nærmeste en internasjonal rettsstat vi kommer. De skal behandles med respekt. Få ønsker seg tilbake til en tid hvor det var den sterkestes rett som rådet. Ingen er tjent med en aksept for selvtekt, verken nasjonalt eller globalt. Aller minst et lite land som Norge.

.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s