Den vanskelige balansegangen

Asylpolitikk er vanskelig. Det har de siste ukene til fulle demonstrert. De som hevder det motsatte er sannsynligvis villig til enten å ta noen tvilsomme juridiske snarveier eller overlate helhetsansvaret til noen andre.

Debatten på NRK1 på torsdag var en oppvisning i politisk roing og tåkeprat fra Trine Skei Grande (V) og Helga Pedersen (Ap), mens Audun Lysbakken (SV) og Sylvi Listhaug (FrP) kunne briljere på hver sin kant med bombastiske og selvsikre uttalelser. Dette bidrar ikke til respekt for partiene som forsøker å kombinere en verdig asylpolitikk med en håndterbar og forsvarlig innvandring. Det er synd, for det er mer enn noen gang viktig at vi har politikere som ikke fristes til å gå på akkord med folkerettslige prinsipper når det begynner å blåse, men samtidig har ryggrad nok til å ta vanskelige politiske avgjørelser.

Store deler av opposisjonen ble grepet av panikk i fjor høst da stemningsbølgen i folket snudde og ankomsttallene over Storskog økte uke for uke. Regjeringen, med FrP i spissen, fikk derfor enkelt spill da de ba om støtte til å endre Utlendingsloven slik at Russland kan betraktes som et trygt tredjeland og at asylsøkere dermed kan henvises dit. Det som konkret skjedde, var at et krav i Utlendingsloven om at det var en forutsetning at det skulle være reelt mulig å søke asyl i det aktuelle landet, ble fjernet. Dermed er kravet nå kun at asylsøkerne ikke blir direkte forfulgt i Russland for å kunne sendes dit. Lovendringen skjedde på en drøy uke, uten høring, og uten nevneverdig debatt. Samtidig ble det bestemt at regjeringen skal kunne instruere Utlendingsnemnda (UNE), slik at det ikke er noen ankeinstans som kan overprøve beslutningen om retur til Russland.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), som er satt til å overvåke at Flyktningkonvensjonen overholdes, har offentlig kritisert Norge for å bryte Folkeretten. Det er et uvanlig og sterkt signal, og noe Norge absolutt bør lytte til. Det er i krisesituasjoner internasjonale forpliktelser er spesielt viktige, og derfor er det svært alvorlig om man velger å bryte disse så snart man møter utfordringer. Som et lite land er Norge spesielt avhengig av å kunne stole på at internasjonale kjøreregler overholdes, og derfor er det i vår egeninteresse å bidra til respekt for disse.

Det er alltid enklere å forsvare et ytterstandpunkt i debatter, som den som var i NRK sist uke. FrP mister åpenbart ikke nattesøvnen av om Norge kommer på kant med FN, mens SV trygt kan forsvare den humane linjen i asylpolitikken i trygg forvissning om at det alltid vil være et flertall som trumfer gjennom en strengere politikk, slik at konsekvensene av deres primærstandpunkt aldri blir testet. De andre partiene i midten skal balansere det anstendige og juridisk riktige med det forsvarlige og mulige. Det er en vanskelig oppgave i utgangspunktet, og jobben blir desto vanskeligere når man har gjort overilte vedtak som man gjorde før jul, som det nå blir vanskelig å forsvare og samtidig kritisere regjeringen.

I denne konkrete saken, er det åpenbart at opposisjonen burde tatt seg tid til å forhøre seg grundigere, ikke minst med UNHCR, før man satt signaturen sin på denne avtalen. Det var heller ingen grunn til å ha så dårlig tid. 5000 er mange mennesker, men i historisk målestokk er det ingenting sammenlignet med hva andre land har opplevd i massefluktsituasjoner. Det er derfor et dårlig signal å sende til andre land som står overfor langt større utfordringer at det ikke skal mer til før Norge er villig til å gå på akkord med internasjonale forpliktelser. Det er også en misforståelse at det ikke var hjemler i den eksisterende Utlendingsloven til å avvise det store flertallet som kom via Russland. Mange hadde langvarig lovlig opphold, som ga grunnlag for rask retur, og det var fullt mulig å ta i bruk 48-timers-regelen for raskt å kunne avvise denne gruppen. De asylsøkerne det var større tvil knyttet til burde vi fint klare å gi en ordinær asylbehandling fram til usikkerheten knyttet til våre internasjonale forpliktelser var avklart.

Det er imidlertid ikke bare politikere som sliter med å ha tunga rett i munnen. Også kommentatorer i media har sine utfordringer. Hanne Skartveit i VG advarer politikerne mot å bøye av for presset om å vise humanitet, og stå fast på beslutningene før jul og være konsekvent når det gjelder å gjennomføre returer som planlagt for å opprettholde respekt for asylinstituttet og norsk asylpolitikk. Det hun åpenbart ikke har fått med seg er at dette dreier seg om mer enn å gjennomføre vedtatte returer av åpenbart grunnløse asylsøkere. Selv med den nye og strengere Utlendingsloven vil det fortsatt være nødvendig å gjøre en individuell vurdering av om personene risikerer å bli sendt tilbake til land i krig, noe det har kommet rapporter om er i ferd med å skje med to menn fra Jemen. I tillegg kommer den alvorlige dimensjonen at vi nå behandlere asylsøkere i strid med UNHCRs klare anbefalinger. Da er det på tide å sette en fot i bakken.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s