Den siste ukas skriverier om Tajik og Human Rights Service (HRS) har vært et sirkus uten like. En av de mest bisarre forestillingene var å se Hege Storhaug fra HRS debattere med Berit Ålborg fra Vårt Land i Dagsnytt 18, hvor sistnevnte var i moralsk harnisk, uten å kunne arrestere Storhaug på noe konkret hun hadde sagt eller skrevet, men baserte alt på en oppfattelse av at HRS hadde en helt annen agenda enn den ga uttrykk for.

Medias skepsis til alt HRS sier og gjør bidrar ikke til en saklig debatt. Men det gjør heller ikke HRS’ fanatiske islamfrykt som skinner gjennom både når det er relevant for diskusjonen og ikke. Det gjør at mange tviler på de reelle motivene; er man mest opptatt av bedre kvinners stilling i muslimske miljøer, eller å holde Norge fritt for muslimer, selv om det innebærer at forfulgte kvinner får seile sin egen sjø, bokstavelig talt? Dessverre ser det ofte ut til at det siste er tilfellet.

Det forsvarer likevel ikke at journalister som Giæver og Ålborg harselerer med tematikken HRS tar opp, for den er viktig nok, og det er også helt unødvendig å argumentere som at det er gitt at HRS har en skjult agenda, uten å ha annet enn synsing og føleri å komme med. Da er det langt mer hensiktsmessig å utfordre HRS på det de faktisk sier.

I denne artikkelen tegner Hege Storhaug et entydig negativt bilde av islam, og argumenterer for at humanisme vil virke mot sin hensikt når man har å gjøre med slike krefter. Her sies det rett ut, at å plukke druknende mennesker opp av Middelhavet vil føre til mer lidelse på sikt, underforstått, la dem drukne. Som en forlengelse sies det også at Norge ikke bør ta imot syriske kvoteflyktninger av samme grunn.

Vi får nå daglig eksempler på bestialiteten som blir begått av IS i islams navn, hvor kvinner, både muslimer og ikke-muslimer behandles spesielt barbarisk. Hvordan er det da mulig for en organisasjon som er tuftet på kampen for kvinners rettigheter i muslimske miljøer, å oppfordre Norge og andre land om ikke å gi hjelp til denne gruppa når de flykter, og oppfordre til at de selv får ta konsekvensene og drukne om de har begitt seg ut på Middelhavet?

I en fersk artikkel i Washington Post, beskriver FN-topper det som nå skjer i IS-kontrollert område som det mest brutale de noen sinne har vært vitne til når det gjelder overgrep mot kvinner. De er videre bekymra for at det ikke finnes kapasitet til å gi disse kvinnene hjelp i nabolandene når de først har klart å unnslippe:

“In a separate interview with the Toronto Star, Bangura warned that neither U.N. agencies nor regional authorities are currently able to provide the sort of extensive care many of the escaped captives may need. She said the resilience and ability of these women to build back their lives would help «strip victory away» from the militants. «This is precisely what [the Islamic State] does not want,» says Bangura. «It can be a kind of vengeance, helping these women recover and giving them a path to thrive.»”

Men i stedet for kunne slå to fluer i en smekk, og gi hjelp til forfulgte kvinner, samtidig som man peker nese til «hovedfienden» IS, oppfordrer HRS norske politikere til å være tøffe og ikke bli fristet til å vise «humanitet». Hvordan er dette mulig for en organisasjon som sier den jobber for å bekjempe islamsk undertrykking av kvinner? Hvordan har man klart å bli så avstumpa og kynisk at man oppfordrer til å la disse menneskene drukne i Middelhavet eller forbli i IS’ klør? Har hatet til islam blitt så sterkt at ofrene for overgrepene fra ekstrem islam må ofres en gang til, denne gangen i kampen mot islam? Da ligner det veldig på en krig man kjemper av gammel vane, og at man ikke har tatt inn over seg at de man egentlig gikk til krig for å redde allerede er døde.

I den samme artikkelen forklarer Hege Storhaug hvorfor det er så avgjørende å stoppe innvandringen av muslimer til Europa:

«Innvandringen fra den islamdominerte verden har i stort vært en belastning. La det være sagt med en gang: Det er selvsagt ikke vanskelig å peke på enkeltindivid som har vært en reell berikelse og bidragsyter av beste sort. Skal vi dog være ærlige og løfte oss opp i fugleperspektivet, er bildet entydig: verdimessig og økonomisk er det de landgruppene der trofastheten til islams dogmer trives, som selv har kjørt seg ut over sidelinjen. Det er de med makten over enkeltindividene som resultert i denne tragedien: Religiøse leder, stamme- og klanledere, familieoverhoder. De holder individet nede i samme mentalitet som landene de opprinnelig flyttet fra. Mønsteret har satt seg fast. Europa over. Du finner ikke en eneste hindugetto. Sikhgetto. Kristen getto. Buddhistisk getto.»

Når man leser slike uttalelser er det ikke rart Hege Storhaug blir mistenkeliggjort når hun setter søkelyset på Tajiks tro og ekteskap, for er det troverdig at man sier man ønsker å spille på lag med moderate muslimer, når man til de grader viser at man ikke har noen tro på at det er mulig å oppnå integrering for muslimer i Europa? Og hvordan kan man forvente å bli tatt seriøst når man ser på ulike innvandrergrupper så svart/hvitt som Storhaug gjør her?

Til spørsmålet om religiøse gettoer i Europa, hadde Aftenposten den siste uka flere reportasjer om utfordringene i Södertälje, som er en av de største problemområdene når det gjelder integrering i Sverige. Det som er interessant er at i Södertälje er de aller fleste innvandrerne kristne:

«Parallellsamfunnet Södertälje
Kommunen har rundt 90.000 innbyggere, halvparten er innvandrere. 30.000 av disse er ortodokse assyrere/syrianere, som stammer fra de eldste kristne gruppene i Midt-Østen. Assyrere/syrianere er en kristen minoritet uten fedreland. Södertälje betraktes av mange som folkegruppens nye verdenshovedstad. Gruppen har overtatt hele bydeler som Ronna og Hovsjö, hvor det nesten ikke finnes etniske svensker. De kommer fra Syria, Tyrkia og Iran, og stammer fra det gamle Mesopotamia rundt Eufrat og Tigris. I Södertälje har de to gruppene hver sine kirker og hvert sitt fotballag – Assyriska og Syrianska.»

Hva er dette beskrivelser av om ikke en getto, en kristen getto?

Så til norsk media, dere treger ikke å avvise de konstruktive bidragene HRS kommer med i debatten i frykt for å legitimere en tvilsom agenda. Den tvilsomme agendaen kan heller angripes gjennom å konfrontere dem med konkrete uttalelser de har kommet med. Jeg kan love dere, det er nok å ta av. Så kan de gode innspillene få lov å leve videre, selv om det «uheldigvis» skulle være HRS som har tatt eierskap til dem.