Farvel til asylretten?

Stadig flere ser paradoksene og urimelighetene i dagens asylordning. Sist ute var UDI-direktør, Frode Forfang, som gikk til det uvanlige skrittet for en toppbyråkrat å komme med sine personlige betraktninger rundt det systemet han er satt til å forvalte.

Som jeg tidligere har vært inne på, er dagens asylsystem fullt av paradokser, og de siste månedene har gjort dette enda tydeligere. På den ene siden holdes asylretten hellig og det har vært få som har våget å stille spørsmål ved den, samtidig gjør vi det stadig vanskeligere for asylsøkere å komme til Europa slik at retten kan benyttes.

Hinderløype til Europa
Det har lenge vært ulovlig for flyselskap å ta med asylsøkere uten gyldig visum, derfor har den eneste måten å ta seg til Europa vært å krysse landegrenser til fots eller å komme sjøveien. Det er i tillegg kriminelt å hjelpe asylsøkere over grensen i egen bil eller på annen måte, uansett om man ikke tar betalt for det og kun er ute etter å hjelpe. Europeiske land har også inngått avtaler med land som Libya og betalt dem for å hindre flyktninger i å legge ut på reisen til Europa. Samlet har dette bidratt til å begrense flyktningstrømmen til Europa så mye at antallet som kommer har blitt sett på som akseptabelt, og man har kunnet skryte av at alle asylsøkere får en rettferdig behandling – i hvert fall hos oss.

Etter denne høsten har verken Norge eller resten av Europa mye å skryte av lenger. Den store asyltilstrømmingen har skapt panikk i land etter land, og stadig mer desperate tiltak settes i verk for å begrense antallet. I Norge har til og med asylliberale partier som KrF og Venstre akseptert, nærmest uten diskusjon, at Russland skal anses som et trygt land for flyktninger, og at alle som har reist gjennom Russland derfor ikke har krav på beskyttelse i Norge. Dette til tross for at Russland knapt behandler en eneste asylsøknad dersom man ikke er etnisk russer.

På flukt i kajakk til Norge
En direkte konsekvens av denne tolkningen av asylretten, er at også alle som har reist gjennom Serbia kunne ha søkt asyl der, og de samme partienes kritikk av Ungarn, som stengte grensene mot Serbia, blir i ettertid veldig hul. I og med på at man har gått med på å endre Utlendingsloven slik at det ikke lenger er noe krav om at man skal kunne få behandlet sin asylsøknad i et land for at det skal betegnes som trygt, så lenge man ikke blir direkte forfulgt, er veien heller ikke lang til å karakterisere Libanon, Jordan og Tyrkia som trygge land, og nekte alle syrere som har reist gjennom disse landene retten til å søke asyl i Europa.

Gitt en «gunstig» geografisk plassering på globusen vil mange land med en slik logikk kunne toe sine hender og nekte alle å søke asyl. Som en kyststat er ikke Norge helt «trygg», men de som kommer sjøveien må komme direkte fra et område hvor de er forfulgt. Da er det ikke mange muligheter igjen, og det er nok begrenset hvor mange som vil reise med gummibåt eller kajakk fra Syria til Norge.

For bare ett år siden ville de fleste ikke tatt deg seriøst om du hevdet at dette kunne bli norsk politikk, men med de siste forslagene til endring i Utlendingsloven er vi nå ganske nær. Der foreslås det at vi skal kunne sende tilbake alle asylsøkere som har reist gjennom andre nordiske land i perioder med høye ankomsttall. Når man dermed har hjemmel for å nekte innreise fra alle våre naboland, samt mulighetene til å komme med fly, er alternativene som gjenstår få.

På tide å tenke helt nytt
Derfor er Forfangs forslag betimelig og verdt å diskutere. Det bryter med alt vi har vært vant til å tenke på som anstendig behandling av asylsøkere, men sammenlignet med hvordan det eksisterende asylsystemet har utviklet seg, mener jeg en slik ordning vil være mer rettferdig, både for flyktninger og mottakerland, samtidig som det vil fjerne mange av de negative konsekvensen av dagens asylordning. Ikke dermed sagt at det ikke vil være ulemper og utfordringer knyttet til en slik ordning. Utfordringene står i kø, og veldig mye må komme på plass før dette er realistisk. Men gevinsten hvis det lykkes er så stor at vi bør føle oss forpliktet til å gi det en grundig behandling før vi eventuelt forkaster det.

En av de største innvendingene mot å fjerne asylretten er at vestlige land da mye enklere kan skyve alt ansvar over på fattige naboland, og at de mest flyktningskeptiske landene vil melde seg helt ut og la være å ta imot mer enn et symbolsk antall. Det er en legitim innvending. Likevel ser vi allerede i dag at flere av disse landene slipper unna med en kynisk politikk dersom de er besluttsomme nok og ikke bryr seg om internasjonal kritikk. Australia sender alle asylsøkere som kommer sjøveien til interneringsleirer i fattige naboland (men er samtidig det mest generøse landet i verden når det gjelder å ta imot kvoteflyktninger), Ungarn har bygget gjerder rundt landet og tillater svært få å søke asyl, og land etter land i Europa gjør det de kan for å bli så lite attraktive for asylsøker som mulig. De som ikke ønsker å motta avsylsøkere klarer derfor å få det som de vil allerede i dag.

En annen innvending er at dette er en ordning som kan passe for Europa og Vesten, men at et flyktningregime må være globalt og forhindre at fattige naboland stenger grensene for mennesker på flukt. Dette mener jeg imidlertid det er mulig å komme fram til løsninger for, og det er ikke noe i veien for å ha parallelle ordninger. Det eksisterer langt på vei allerede i dag, siden det stort sett er vestlige land som tar imot individuelle asylsøkere, mens i de aller fleste utviklingsland blir flyktninger i stedet tatt imot av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og gitt en såkalt prima-facie-flyktningstatus, uten individuell vurdering, og med langt færre rettigheter enn det en person som blir innvilget flyktningstatus i Europa får. Det er også mulig å se for seg at land må forplikte seg til å ta imot overføringsflyktninger etter en fremforhandlet fordelingsnøkkel administrert av UNHCR for å bli inkludert i ordningen og «fritatt» for asylretten. Dette kunne også være et ris bak speilet for å få de mest restriktive landene til å ta sin del av ansvaret.

Fordeler og ulemper
Den største utfordringen, slik jeg ser det, er det enormt store antallet som vil kunne tenkes å søke asyl dersom en slik ordning blir etablert. Det er ikke usannsynlig at vi kan få både 10 og 20 ganger så mange søknader om beskyttelse i Europa i forhold til dag. Det blir åpenbart både arbeidskrevende og dyrt å håndtere en slik mengde søknader. Til gjengjeld vil det være en stor besparelse og mulighet for effektivisering når UDI og tilsvarende institusjoner i alle europeiske land ikke lenger skal vurdere søknader hver for seg. Det vil også være en stor innsparing at asylsøkere ikke skal innlosjeres i dyre asylmottak i mer enn et år mens søknad behandles.

En slik ordning er i utgangspunktet verken en innstramming eller en liberalisering av flyktningregimet, men en helt ny måte å tenke flyktningbeskyttelse på. Forfang tar til orde for at Europa bør ta imot like mange eller flere flyktninger som i dag. Det er likevel åpenbart at langt flere vil søke enn det Europa er villig til eller har kapasitet til å ta imot. Kanskje vil mer enn 90 % få avslag, til tross for at de har en flukthistorie som i dag ville gitt beskyttelse dersom de kom til Europa og søkte her.

Det vil være tungt å svelge for mange, særlig for flyktningenes sterkeste beskyttere, at noen flyktninger skal miste rettigheter de har i dag. Da er det viktig å se hvordan dagens ordning faktisk fungerer og være ærlig med seg selv om man tror det er sannsynlig å reformere det i en retning som gir betydelig flere de rettene man skulle ønske alle kunne ha. Jeg tror ikke det er sannsynlig. Det vil også falle noen tungt for brystet at dette forslaget til forveksling ligner forslag presentert av politikere man ikke ønsker å identifisere seg med. Vi kan imidlertid ikke forkaste gode ideer fordi de først ble lansert er personer vi betviler motivene til. Selv blind høne kan finne korn.

Utilitarisme
Forfangs skisserte løsning er basert på en utilitaristisk tankegang; man aksepterer at noen flyktninger får det verre enn i dag fordi flere andre samtidig får det bedre, slik at den samlede «nytten» for verdens flyktninger totalt sett blir bedre. Totalnytten vil også øke fordi denne ordningen i større grad vil favorisere flyktninger med spesielle beskyttelsesbehov – flyktninger som ofte ikke har nok ressurser til å komme seg til Europa og kreve sin rett i dag. I tillegg vil åpenbart grunnløse asylsøkere legge mindre beslag på knappe ressurser, noe som vil komme reelle flyktninger til gode.

Enkelte vil innvende at det er en fallitterklæring å akseptere at asylretten må oppgis for å kunne gi beskyttelse til flere av de svakeste som nå ikke får nødvendig beskyttelse i nærområdene, og vil i stedet mene at vi må gjøre begge deler – både ta imot flere av de svakeste som kvoteflyktninger og likevel fortsatt behandle asylsøknader fra de som kommer seg hit. Jeg er imidlertid enig med Forfang i at det er urealistisk å få vestlige politikere med på en slik ordning uten at dagens asylrett samtidig skrinlegges.

Etter mitt syn vil en slik ordning også være å foretrekke uavhengig av om man i utgangspunktet er for en liberal eller restriktiv flyktningpolitikk. Enten det er vilje i Europa til å ta imot 30 000 eller 3 millioner flyktninger per år, vil jeg hevde at det både er mest rettferdig og mest humant å velge ut de med størst beskyttelsesbehov regionalt og ikke kreve at flyktninger skal gå spissrotgang på vei mot Europa og være prisgitt menneskesmuglere på veien, hvor kun de mest ressurssterke vil klare å komme fram.

Sikkerhetsaspektet
Det er også mange andre fordeler med en slik ordning: Sikkerhetsmessig vil vi få mye bedre kontroll med hvem som kommer inn over grensene; Integreringsarbeidet vil bedres ved at flyktninger kan plasseres direkte i kommunene og i teorien begynne i jobb eller skole fra dag èn, uten trøstesløs venting i usikkerhet på et asylmottak lang fra folk; Det vil ikke lenger være så stor frykt for at det å gi visum til visse nasjonaliteter vil utløse et ras av asylsøknader, siden denne retten ikke lenger finnes, slik at det blir lettere å reise til Europa f.eks. for å besøke familiemedlemmer; Og ikke minst vil det kunne skape en mindre skepsis til flyktninger blant europeere når de vet at de som kommer har vært gjennom en grundig utvelgelse før de kommer hit.

En lang rekke spørsmål må imidlertid avklares før en slik ordning er realistisk: Hvor skal flyktninger oppholde seg under søknadsprosessen og hvilket tilbud skal gis til dem som ikke kommer gjennom nåløyet? Hvilke kriterier skal ligge til grunn for utvelgelsen? Vil det likevel være behov for et alternativt løp for en liten gruppe spesielt utsatte flyktninger som ikke kan sendes tilbake for asylbehandling i regionen (eks. en avhopper fra Nord-Korea). Listen av uavklarte spørsmål kan gjøres uendelig lang.

Flyktningkonvensjonen
Mens Forfang selv mener at de endringen han lufter vil forutsette at blant annet Flyktningkonvensjonen endres, mener andre som har lansert lignende ideer at dette er mulig å gjennomføre innenfor dagens regelverk, blant andre Sylo Taraku og Torstein Ulserød, som nylig presenterte Civita-notatet «En helhetlig og forutsigbar flyktningpolitikk».

Mange vil være skeptiske til begynne å røre ved etablerte konvensjoner fordi det kan føre til at mange land vil gå bort fra forpliktelser de tidligere har inngått. Det er likevel mulig å se for seg at en slik ordning vil kunne hjemles i en tilleggsprotokoll til Flyktningkonvensjonen, på linje med da konvensjonen fra 1951 fikk en tilleggsprotokoll i 1967. De landene som ikke velger å ratifisere tilleggsprotokollen vil da likevel være bundet av forpliktelsene i konvensjonen.

2015 demonstrerte til fulle at EU og resten av Europa ikke klarer å samarbeide om å finne verdige løsninger på flyktningkrisen. Mange, deriblant NOAS, er derfor svært skeptiske til at det skal være mulig å få europeiske land til å bli enige om en så omfattende og komplisert ordning som dette vil være, for ikke å snakke om utfordringene med også å få resten av verden med. Men kanskje er akkurat de negative erfaringene fra 2015 det som kan gjøre at flere land innser at noe må gjøres, og at dagens ordning stort sett bare har tapere.

Noe som også taler for at dette kan være tiden for å ta store grep, er at Europa har en sterk leder i Angela Merkel, som har gått foran og vist både gjennomføringsevne og generøsitet når det gjelder flyktningsaken. Da EU på tampen av fjoråret inngikk en avtale med Tyrkia, hvor de lover å hjelpe EU med å være grensepoliti mot økonomiske bidrag og andre politiske gjentjenester fra EU, luftet også Merkel ideen om at Tyskland og andre velvillige EU-land kunne ta imot et større antall flyktninger fra Tyrkia dersom de klarte å begrense asylstrømmen til Hellas. Det kan være spiren til fremtidens flyktningregime.

 

Advertisements

One thought on “Farvel til asylretten?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s