Fra internasjonal solidaritet til alles kamp mot alle?

Verden er ikke lenger som den var. I Danmark har det som tidligere var «ekstremistenes» innvandringskritiske budskap nå blitt akseptert av flertallet av danske velgere. I den Dominikanske republikk trues hundretusenvis av haitiere med å kastes ut av landet, til tross for at mange har levd der hele livet og ikke snakker språket i landet deres foreldre emigrerte fra. I Sør-Kina-havet driver Rohingya-flyktningene rundt mellom land som gjør alt de kan for at de ikke skal komme i land, mens i Middelhavet har bilder av desperate flyktninger og migranter som vasser i land blitt så vanlig at det alt har mistet sin nyhetsverdi.

I dag er det Verdens flyktningdag. På samme dag i fjor tok vi i Flyktninghjelpen fram de sterkeste adjektivene vi hadde. Når skulle de ellers brukes om ikke da, når verden så den største fluktkatastrofen siden andre verdenskrig. Lite ante vi den gang at økningen i 2014, fra dette rekordnivået, skulle bli større enn vi noen gang tidligere har sett på ett år. Økningen i antall flyktninger som har krysset en landegrense og antall mennesker som har flyktet internt i sitt eget land, har begge satt dystre rekorder. Grafen over totalt antall mennesker på flukt sprenger rammene vi håpet vi aldri skulle behøve å utvide.

Flyktningstrømmene som følge av krigen i Syria er den største verden har sett siden India ble delt på slutten av 40-tallet, men Syria er ikke den eneste grunnen til den deprimerende statistikken. Land som dessverre er velkjente på dystre oversikter, som DR Kongo, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan, opplevde ny omfattende fordrivelse i 2014. Mer overraskende for mange er det at mennesker flykter i stort antall fra Afrikas økonomiske lokomotiv, Nigeria, blant annet på grunn av Boko Harams herjinger. Burundi var av mange sett på som et av de positive eksemplene på hvordan land kan legge konflikter bak seg, flyktninger vende tilbake og livet gå videre. Uroen i forkant av valget våren 2015, hvor over 50 000 mennesker flyktet til Tanzania, understreker viktigheten av ikke å ta freden for gitt. Den må kontinuerlig pleies for å unngå at konflikter blusser opp igjen.

Det siste året har også ettertrykkelig vist oss at verden ikke er slik vi kjente den fra i går. Igjen ser vi store flyktningstrømmer på vårt eget kontinent. Nærmere én million mennesker er fordrevet som følge av konflikten i Ukraina. Vi har også fått en alvorlig påminnelse om at gårsdagens flyktninger kan bli morgendagens hjelpere, og motsatt.  Afghanistan har i årtider vært et av landene i verden som aller flest mennesker har flyktet fra, og er det fortsatt. Men i 2014 ble Afghanistan i tillegg en av de største mottakerne av flyktninger, da 300 000 flyktet fra nabolandet Pakistan på grunn av konflikten i Waziristan. Områdene de flyktet til var deler av Afghanistan hvor mange mennesker selv hadde opplevd å være flyktninger. Til tross for at dette er fattige områder, som fortsatt har store utfordringer selv, var de aller fleste positive til å yte hjelp til naboene som nå ba dem om beskyttelse.

Jemen har i mange år vært destinasjon for et stort antall flyktninger fra Afrikas horn, som har tatt seg over Rødehavet som båtflyktninger. I 2015 snudde flyktningstrømmen, etter en kraftig opptrapping av konflikten i Jemen. De jemenittiske flyktningene søker seg blant annet til Somalia, som i mange år har vært det landet i Afrika som har produsert flest flyktninger. Erfaringene både fra Pakistan og Jemen viser at ingen vet hva morgendagen bringer. Før du aner det, kan det være godt å ha venner som stiller opp for deg. Da er det en fordel å ha behandlet naboene som venner før du visste at du hadde bruk for dem som hjelpere.

Båtflyktninger ble ettertrykkelig satt på dagsorden våren 2015 med de dramatiske bildene fra Middelhavet, hvor mennesker druknet på vei til drømmen om en trygg havn i Europa. Bildene hadde ikke rukket å slukne på netthinnen for like hjerteskjærende scener ble kringkastet fra den andre siden av kloden, hvor rohingyaer flyktet i desperasjon fra en uutholdelig tilværelse i flyktningleirer i Myanmar, mens alle nabolandene kjempet for å slippe å ta imot dem. Her hjemme har debatten vært het om Norge og Europa skal bidra med et humanitært alternativ i form av å ta imot flere kvoteflyktninger fra Syria, slik at noen færre blir presset i favnen på kyniske menneskesmuglere.

Det er svært gledelig å registrere den hjertevarmen mange nordmenn viser når de ønsker flere syriske flyktninger velkommen. En lang rekke kommuner har allerede sagt at de vil stille opp på dugnaden, men det er fortsatt behov for flere for å finne permanent innkvartering både for de flyktningene som allerede befinner seg på mottak, og de 8000 nye kvoteflyktningene som flertallet på Stortinget har sagt ja til å ta imot de neste tre årene. Flere nordmenn sier de er positive enn negative til å ta imot de syriske kvoteflyktningene, og en annen undersøkelse viser at flertallet av nordmenn har et positivt syn på hva innvandring betyr for vårt samfunn. Likevel viser den samme undersøkelsen at det ikke er støtte i folket for at Norge skal øke antall flyktninger vi tar imot per år på permanent basis. Skal vi klare å opprettholde støtten og legitimiteten til asylinstituttet, må vi derfor ikke bare ha et stort hjerte, vi må også ha et klart hode.

Det er et alvorlig dilemma at millioner av flyktninger i regionene rundt Europa vil ha krav på beskyttelse dersom de hadde mulighet til å søke om asyl her, men fordi Europa er redd for konsekvensene av dette, gjør vi det vi kan for å nekte dem denne muligheten. En av konsekvensene er det vi nå ser i Middelhavet. Skal vi klare å løse dette dilemmaet må vi alle være villige til å tenke nytt. Vi er nødt til å fylle opp verktøykassa med nye redskaper. Kanskje er ikke de løsningene vi har vent oss til nødvendigvis de eneste rette for fremtiden, hvis vi skal klare å gi beskyttelse til dem som trenger det aller mest. Kanskje må vi være villige til å diskutere om vi skal fire på kravene til standard og kostbare løsninger når flyktningene kommer til Norge. Kanskje bør vi også vurdere om vi i større grad skal tilby midlertidig beskyttelse, slik at vi ikke kommer i en situasjon hvor vi må avvise nye mennesker på flukt, fordi kapasiteten allerede er sprengt.

I den danske valgkampen var flere av disse elementene fremme, men begrunnelsen var dessverre å begrense den ikke-vestlige innvandringen til Danmark, ikke å skape grunnlag for å ta imot flere av dem som vil trenge beskyttelse i årene framover. Den største utfordringen i dag er å gi flyktninger en mulighet til å søke asyl uten å sette livet på spill for å komme inn i Europa for å kunne søke. Derfor må det etableres et bedre samarbeid blant europeiske land når det gjelder behandling av asylsøknader, og en større grad av byrdefordeling. Mye taler også for at tiden er inne til å diskutere muligheten for å søke asyl til Europa fra regionene de fleste flyktningene kommer fra. Dette er imidlertid urealistisk å få europeiske regjeringer med på, uten samtidig å sikre at man blir bedre på å skille ut økonomiske migranter fra flyktninger fra forfølgelse, krig og konflikt.

Det danske valgresultatet var nedslående for dem som håper på større vilje til å fordele byrdene mellom europeiske land. I stedet fikk vi nok et eksempel på at land etter land på egen hånd strammer inn for at flyktninger skal velge å søke asyl i nabolandet i stedet. Tilbake står Sverige, som en bauta når det gjelder solidaritet og nestekjærlighet i Europa. Hvordan kan to land med så lik historie og kultur som Danmark og Sverige ende opp med å velge så ulike løsninger? Jeg nekter å tro at empatien med mennesker i en vanskelig situasjon kan være så forskjellig på hver side av Øresund. Det frister å bli forsker for å grave dypere i den utviklingen våre to naboland har gått gjennom. Midt imellom står Norge. Mye tydet på at vi var på vei til å bli mer lik danskene enn svenskene. Men med danskenes lange steg i restriktiv retning gjennom dette valget, og Norges generøse økning i antall syriske kvoteflyktninger, ligger vi nå igjen nærmere svenskene.

Erfaringen fra begge våre naboland minner oss imidlertid på at i et demokrati må man ha flertallet av folket med seg på store prosjekter, som formingen av det nye Europa er. I land etter land i Europa har flertallet sagt at de synes det går for raskt fram, eller at det allerede har gått for langt. Nå har danskene sagt det samme. I Sverige er situasjonen en helt annen, tross at landet har vært det desidert mest generøse av alle europeiske land i en årrekke. Riktignok stiger Sverigedemokratene på meningsmålingene, men over 80 % av svenskene sier likevel at de ikke vil stemme på dette partiet, og alle de andre partiene ønsker fortsatt en human og raus svensk flyktningpolitikk. Faren er om den tilsynelatende enigheten snarere skyldes mangel på kritisk debatt, slik enkelte hevder. I så fall risikerer vi at pendelen svinger til det motsatte ytterpunktet hvis en undertrykket innvandringsskepsis plutselig slippes fri. Kanskje vil det danske valgresultatet gjøre at også flere svensker oppdager hva det er mulig å tenke og mene uten nødvendigvis å bli stemplet som rasist. Men enn så lenge virker den svenske gjestfriheten ekte og bunnsolid.

Er det noe verden vil trenge i årene som kommer, er det gjestfrihet og solidaritet. Men sannsynligvis er ikke det nok, særlig ikke når det later til at gjestfrihet er langt mindre smittsomt enn frykten for det fremmede og ønsket om å låse dørene. Det er dessverre en kjensgjerning at det er lettere for et land å kopiere nabolandenes innstramninger i flyktningpolitikken enn liberaliseringer. Derfor kan vi ikke belage oss på å løse alle utfordringene ved å appellere til å åpne hjertene, vi må også fylle opp verktøykassen med nye redskaper for å håndtere morgendagens motortrøbbel i vår globaliserte verden. Og vi «idealister» må innse at vi må ha flertallet av befolkningen med oss på dette prosjektet. Her har Norge valgt en middelvei mellom våre skandinaviske naboer som jeg tror er sunn. Vi tar den kritiske debatten, som svenskene vegrer seg for, men vi har likevel fått flertallet av befolkningen med på en dugnad, noe de danske idealistene ikke klarte. La oss bestrebe oss på å fortsette på den gyllne middelveien.

Reklamer

Sirkus HRS og media

Den siste ukas skriverier om Tajik og Human Rights Service (HRS) har vært et sirkus uten like. En av de mest bisarre forestillingene var å se Hege Storhaug fra HRS debattere med Berit Ålborg fra Vårt Land i Dagsnytt 18, hvor sistnevnte var i moralsk harnisk, uten å kunne arrestere Storhaug på noe konkret hun hadde sagt eller skrevet, men baserte alt på en oppfattelse av at HRS hadde en helt annen agenda enn den ga uttrykk for.

Medias skepsis til alt HRS sier og gjør bidrar ikke til en saklig debatt. Men det gjør heller ikke HRS’ fanatiske islamfrykt som skinner gjennom både når det er relevant for diskusjonen og ikke. Det gjør at mange tviler på de reelle motivene; er man mest opptatt av bedre kvinners stilling i muslimske miljøer, eller å holde Norge fritt for muslimer, selv om det innebærer at forfulgte kvinner får seile sin egen sjø, bokstavelig talt? Dessverre ser det ofte ut til at det siste er tilfellet.

Det forsvarer likevel ikke at journalister som Giæver og Ålborg harselerer med tematikken HRS tar opp, for den er viktig nok, og det er også helt unødvendig å argumentere som at det er gitt at HRS har en skjult agenda, uten å ha annet enn synsing og føleri å komme med. Da er det langt mer hensiktsmessig å utfordre HRS på det de faktisk sier.

I denne artikkelen tegner Hege Storhaug et entydig negativt bilde av islam, og argumenterer for at humanisme vil virke mot sin hensikt når man har å gjøre med slike krefter. Her sies det rett ut, at å plukke druknende mennesker opp av Middelhavet vil føre til mer lidelse på sikt, underforstått, la dem drukne. Som en forlengelse sies det også at Norge ikke bør ta imot syriske kvoteflyktninger av samme grunn.

Vi får nå daglig eksempler på bestialiteten som blir begått av IS i islams navn, hvor kvinner, både muslimer og ikke-muslimer behandles spesielt barbarisk. Hvordan er det da mulig for en organisasjon som er tuftet på kampen for kvinners rettigheter i muslimske miljøer, å oppfordre Norge og andre land om ikke å gi hjelp til denne gruppa når de flykter, og oppfordre til at de selv får ta konsekvensene og drukne om de har begitt seg ut på Middelhavet?

I en fersk artikkel i Washington Post, beskriver FN-topper det som nå skjer i IS-kontrollert område som det mest brutale de noen sinne har vært vitne til når det gjelder overgrep mot kvinner. De er videre bekymra for at det ikke finnes kapasitet til å gi disse kvinnene hjelp i nabolandene når de først har klart å unnslippe:

“In a separate interview with the Toronto Star, Bangura warned that neither U.N. agencies nor regional authorities are currently able to provide the sort of extensive care many of the escaped captives may need. She said the resilience and ability of these women to build back their lives would help «strip victory away» from the militants. «This is precisely what [the Islamic State] does not want,» says Bangura. «It can be a kind of vengeance, helping these women recover and giving them a path to thrive.»”

Men i stedet for kunne slå to fluer i en smekk, og gi hjelp til forfulgte kvinner, samtidig som man peker nese til «hovedfienden» IS, oppfordrer HRS norske politikere til å være tøffe og ikke bli fristet til å vise «humanitet». Hvordan er dette mulig for en organisasjon som sier den jobber for å bekjempe islamsk undertrykking av kvinner? Hvordan har man klart å bli så avstumpa og kynisk at man oppfordrer til å la disse menneskene drukne i Middelhavet eller forbli i IS’ klør? Har hatet til islam blitt så sterkt at ofrene for overgrepene fra ekstrem islam må ofres en gang til, denne gangen i kampen mot islam? Da ligner det veldig på en krig man kjemper av gammel vane, og at man ikke har tatt inn over seg at de man egentlig gikk til krig for å redde allerede er døde.

I den samme artikkelen forklarer Hege Storhaug hvorfor det er så avgjørende å stoppe innvandringen av muslimer til Europa:

«Innvandringen fra den islamdominerte verden har i stort vært en belastning. La det være sagt med en gang: Det er selvsagt ikke vanskelig å peke på enkeltindivid som har vært en reell berikelse og bidragsyter av beste sort. Skal vi dog være ærlige og løfte oss opp i fugleperspektivet, er bildet entydig: verdimessig og økonomisk er det de landgruppene der trofastheten til islams dogmer trives, som selv har kjørt seg ut over sidelinjen. Det er de med makten over enkeltindividene som resultert i denne tragedien: Religiøse leder, stamme- og klanledere, familieoverhoder. De holder individet nede i samme mentalitet som landene de opprinnelig flyttet fra. Mønsteret har satt seg fast. Europa over. Du finner ikke en eneste hindugetto. Sikhgetto. Kristen getto. Buddhistisk getto.»

Når man leser slike uttalelser er det ikke rart Hege Storhaug blir mistenkeliggjort når hun setter søkelyset på Tajiks tro og ekteskap, for er det troverdig at man sier man ønsker å spille på lag med moderate muslimer, når man til de grader viser at man ikke har noen tro på at det er mulig å oppnå integrering for muslimer i Europa? Og hvordan kan man forvente å bli tatt seriøst når man ser på ulike innvandrergrupper så svart/hvitt som Storhaug gjør her?

Til spørsmålet om religiøse gettoer i Europa, hadde Aftenposten den siste uka flere reportasjer om utfordringene i Södertälje, som er en av de største problemområdene når det gjelder integrering i Sverige. Det som er interessant er at i Södertälje er de aller fleste innvandrerne kristne:

«Parallellsamfunnet Södertälje
Kommunen har rundt 90.000 innbyggere, halvparten er innvandrere. 30.000 av disse er ortodokse assyrere/syrianere, som stammer fra de eldste kristne gruppene i Midt-Østen. Assyrere/syrianere er en kristen minoritet uten fedreland. Södertälje betraktes av mange som folkegruppens nye verdenshovedstad. Gruppen har overtatt hele bydeler som Ronna og Hovsjö, hvor det nesten ikke finnes etniske svensker. De kommer fra Syria, Tyrkia og Iran, og stammer fra det gamle Mesopotamia rundt Eufrat og Tigris. I Södertälje har de to gruppene hver sine kirker og hvert sitt fotballag – Assyriska og Syrianska.»

Hva er dette beskrivelser av om ikke en getto, en kristen getto?

Så til norsk media, dere treger ikke å avvise de konstruktive bidragene HRS kommer med i debatten i frykt for å legitimere en tvilsom agenda. Den tvilsomme agendaen kan heller angripes gjennom å konfrontere dem med konkrete uttalelser de har kommet med. Jeg kan love dere, det er nok å ta av. Så kan de gode innspillene få lov å leve videre, selv om det «uheldigvis» skulle være HRS som har tatt eierskap til dem.

Jøss, jeg er mer enig med Storhaug enn Stanghelle!

Det sies at alt skal oppleves én gang, og i dag har jeg altså opplevd at i «Jeanette/Tajik-saken» er jeg mer enig med Human Rights Service (HRS), som jeg har sett på som lysebrune med mulige skjulte agendaer, enn jeg er med mitt store forbilde, Harald Stanghelle i Aftenposten.

For ei ukes tid siden slakta jeg HRS i et blogginnlegg, for deres misbruk av statistikk for å få det til å se ut som det store flertall av båtmigrantene over Middelhavet ikke er reelle flyktninger, men økonomiske migranter, særlig fra Vest-Afrika. Mangel på justering av budskap, etter at de blei konfrontert med feilene, bidro ikke til å øke min tiltro til organisasjonen, for å si det mildt.

Jeg blei imidlertid nysgjerrig både på HRS og miljøet som jevnlig var å finne i debattene under hver artikkel, og har fortsatt å følge med der, selv om det har vært mindre direkte fokus på mitt spesialfelt, flyktninger, den siste uka. I stedet har det meste dreid seg om et åpent brev fra Jeanette til Hadia Tajik, som blei posta først på HRS’ webside. I korthet gikk det ut på at Jeanette var sint fordi Tajik tilsynelatende hadde fått sitt kjærlighetsekteskap, samtidig som hun ikke ville ta avstand fra arrangerte ekteskap, og det heller ikke var klart hvorvidt ektemannen, Stefan Heggelund, hadde konvertert til islam for å kunne gifte seg med henne.

Brevet var krast i tonen, på kanten til ufint enkelte steder, men temaet var i høyeste grad relevant for langt flere enn Jeanette, siden det fokuserte på muslimske kvinners mulighet til å gifte seg med ikke-muslimer, uten å risikere forfølgelse og endog drap. Med Jeanettes bakgrunn, som sjøl blei tvangsgifta i Pakistan som 16-åring, og som har levd med skjult identitet etter at hun klarte å rømme, på grunn av drapstrusler, kan man skjønne at tonen i brevet var så agressiv som den var. Det både jeg og mange andre som er skeptiske til HRS mistenkte, var nok at her hadde Jeanette skrevet et brev med «påholden penn» og at hun blei kynisk utnytta av HRS som en brikke i et spill.

Denne mistenksomheten mot HRS, som jeg selv har delt, og til dels fortsatt deler, har åpenbart også gjort at vanlige medier, med unntak av Nettavisen, har latt være å engasjere seg i saken fordi de ikke har villet bidra til «propagandaen» fra HRS, som de har tolka dette som. Hvorvidt dette har vært regissert fra HRS fra A til Å, og i hvor stor grad HRS har bidratt til å skrive sjølve brevet, er det umulig å være skråsikker på, verken den ene eller andre veien. Men for egen del er min mistanke til det blitt betydelig redusert etter hvert som jeg har fulgt saken, og sett hvordan Jeanette har formulerte seg i debatten ellers.

Saken eksploderte imidlertid i alle kanaler da Tajik overraskende for alle valgte å sende et langt og ærlig svar til Jeanette gjennom Aftenposten, etter at Heggelund tidligere samme dag hadde dementert via en twittermelding at han skulle ha konvertert. Og det er i meningsutvekslingen i etterkant av Tajiks svar at jeg må klype meg i armen flere ganger fordi jeg registrerer at jeg oppfatter HRS som de saklige og etterrettelige, mens kommentatorer i de tradisjonelle mediene er så farga av sin skepsis til HRS at de ikke klarer å skille snørr og barter.

Det var også en del skriverier før Tajiks svar, særlig på sosiale medier, og her var tonen gjennomgående at dette var ufine angrep på henne, og at spørsmåla gikk langt over grensen for hva man skulle måtte brette ut om privatlivet sitt. Her var jeg også langt på vei enig med dem som forsvarte hennes rett til ikke å kommentere. Men jeg var uenig i kritikken av at brevet fra Jeanette i det hele tatt hadde blitt publisert av HRS, for temaet var så viktig, og Jeanette hadde en så god grunn til å være personlig skuffa, at det fortjente å bli publisert. Jeg syntes likevel at HRS med fordel kunne tilbudt seg å dempe tonen i brevet før det blei publisert.

Jeg tok imidlertid sterk avstand fra alle som hevda at Tajik hadde en plikt til å svare. Jeanette hadde full rett til å spørre, og Tajik hadde en like soleklar rett til å la være å svare, hvis hun ønska det, uten at det skulle brukes mot henne. Siden vi som utenforstående heller ikke hadde noen forutsetning for å vite hva Tajik hadde vært gjennom i denne saken tidligere, og heller ikke visste hvilken sikkerhetsrisiko hun eventuelt ville pådra seg ved å diskutere dette offentlig, burde alle tenke seg om minst to ganger før de krevde at hun skal svare på dette brevet. Derfor hadde jeg også en viss forståelse for at ikke flere medier bidro til å legge press på Tajik, slik HRS mente de burde.

Det som derimot er umulig for meg å forsvare er hvordan flere kommentatorer, med Anders Giæver i spissen, etter at Tajik har valgt å svare både ærlig og grundig, ser det som naturlig å latterliggjøre at spørsmålet blei stilt. Giævers kommentarartikkel i VG går også mye lengre enn Harald Stanghelles leder i å ironisere og latterliggjøre alle dem som mener at dette spørsmålet har noen interesse for allmennheten. Han trekker inn andre kjente konspirasjonsteorier, som at Obama er født i Kenya, og at Jens Stoltenberg er homse, for ettertrykkelig å vise hvor idiotisk hele denne saken er. Som om ikke det var nok, får han det allerede i ingressen til å framstå som at spørsmålet i brevet skulle dreie seg om at Tajik har en hemmelig plan om å innføre islam som statsreligion i Norge:

«Planlegger Hadia Tajik å gjøre islam til eneste religion og lovverk når hun har overtatt makten i Arbeiderpartiet og Norge? Jeg håper hun snart vil avsanne disse stygge ryktene.»

Om ikke Giæver er morsom, kunne han i det minste hatt et poeng om dette var noe Storhaug og HRS hadde insinuert. Men Hege Storhaug har tvert imot i flere sammenhenger uttrykt sin respekt for Tajik og sagt at hun gjerne ser at hun blir statsminister en dag. Det ville være en snodig uttalelse for en selverklært «islam-hater», hvis hun skulle mistenke at Tajik hadde hemmelige ekstreme planer om å islamisere Norge.

Sjøl om jeg også har stor sans for Anders Giæver, er jeg ikke overraska over at han kan være ganske sleivete i blant. Jeg har imidlertid en helt annen respekt for Harald Stanghelle, som jeg ser på som den fremste politiske kommentatoren vi har i Norge i dag, og som vanligvis er like stødig både på å formulere seg korrekt som å ha de politiske resonnementene på plass. Desto større var overraskelsen da jeg registrerte at jeg også da jeg leste hans leder var mer enig med argumentasjonen til Hege Storhaug.

Den store feilen jeg mener Harald Stanghelle gjør er å sidestille allmennhetens nysgjerrighet når det gjelder ekteskapet til Tajik og Heggelund, med nysgjerrighet på hva andre stortingsrepresentanter måtte tro på. For jeg er helt enig med Stanghelle i at det er revnende likegyldig hva Abid Raja eller Snorre Valen måtte tro på, eller hvilken seksuell legning de måtte ha for den saks skyld. Men denne saken dreier seg ikke om hva Tajik og Heggelund tror på, isolert sett. Grunnen til at spørsmålet blir så interessant er at Tajik hele tida har vært tydelig på at hun regner seg som muslim. Samtidig har hun gifta med en ikke-muslim, noe som i de aller fleste muslimske miljøer er tabu for en kvinne.

Ikke nok med det, Tajik har også tidligere deltatt offentlig i debatten om arrangerte ekteskap (noe hun ikke hadde behøvd å gjøre ut fra hvilket saksfelt hun har fokusert på politisk), og sagt at kjærlighetsekteskap er greit og arrangerte ekteskap er også greit, så lenge det er frivillig. Her er jeg forøvrig helt på linje med Tajik, selv om hun åpenbart ser det samme som meg, at det er en gråsone mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Derfor var det også et behov for en presisering fra hennes side på dette område, noe som hun nå har kommet med.

Derfor blir spørsmålet fra Jeanette så relevant, fordi svaret har en så stor potensiell sprengkraft. Om Abid Raja skulle ha gått bort og blitt hindu eller buddhist hadde ikke det hatt interesse for mye annet enn sladrespaltene. Men for tusenvis av muslimske kvinner i Norge vil det ha den største betydning om Tajik/Heggelund kunne gifte seg uten at Tajik måtte slutte å kalle seg muslim eller Heggelund måtte konvertere. Nå har de bekrefta at Tajik fortsatt er muslim, mens Heggelund ikke har blitt muslim.

Anders Giæver har åpenbart ikke fatta hva dette dreier seg om i det hele tatt når han fortsetter sin harselas med:

«Gjett om jeg ble lettet da jeg så at Hadia Tajiks ektemann og stortingsrepresentant Stefan Heggelund ikke hadde konvertert til islam, likevel. At kjærligheten har overvunnet gamle religiøse lover. At det faktisk går an for muslimske jenter å gifte seg med ikke-muslimske gutter, selv om jeg har lest flere steder på nettet at det er dødsstraff for sånt. Gratulerer og tusen takk til ekteparet Tajik-Heggelund som sto frem og klargjorde, slik at dette ble kjent.»

VG og andre har også trukket fram eksempler på at det slettes ikke er uvanlig det Tajik/Heggelund har gjort. Nazneen Khan-Østrem er et eksempel som stadig nevnes, og hun har også sjøl deltatt aktivt i debatten som sannhetsvitne på at HRS driver en heksejakt på Tajik på noe som langt på vei er et ikke-tema. Til Nettavisen sier Khan-Østrem at det var helt uproblematisk for henne og hennes mann og gifte seg. Hun presiserer riktignok at ingen av dem praktiserer religion i særlig grad, og derfor syntes det var mest naturlig å vies borgerlig. Så den direkte paralellen til dem som ønsker en aksept fra det muslimske miljøet er ikke lett å se.

Hun viser videre til at i Storbritannia har dette blitt langt mer vanlig og nevner navn på imamer som åpent vier muslimske kvinner med ikke-muslimske menn. På spørsmål om hun kjenner til om det finnes slike imamer i Norge, er svaret nei. Og dermed faller veldig mye av kritikken mot HRS i denne konkrete saken sammen, når de beskyldes for å gjøre noe til et stort problem som egentlig ikke er et problem, fordi det allerede praktiseres i stor grad. Hvis man enten må velge borgerlig vigsel eller reise utenlands, skal det godt gjøres å hevde at det er en akseptert praksis med blandingsekteskap i muslimske miljøer i Norge i dag.

Jeg skal innrømme at det er en spesiell følelse å forsvare Hege Storhaug mot angrep fra debattanter og kommentatorer som jeg vanligvis har stor respekt for, men jeg synes dette er et eksempel på at debattklimaet når det gjelder temaer som dette, er på ville veier. Det synes viktigere å ikke bli assosiert med noen som man ikke liker holdningene til enn å argumentere for det man faktisk mener. Så dersom et fornuftig standpunkt har blitt fronta av en person som Hege Storhaug, oppfatter tydeligvis mange at de ikke har annet valg enn å innta motsatt posisjon. Et slikt debattklima tjener verken saken eller demokratiet.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, kom opp av skyttergravene, før vi får svenske tilstander!

Og til Anders Giæver, når du skal slå om deg med ironi neste gang, ikke velg temaer som dødsstraff, ihvertfall ikke når du indirekte svarer en som sjøl er trua på livet!

—————————————

Jeg har blitt gjort kjent med at Aftenpostens leder ikke var signert Stanghelle, som jeg trodde, men redaksjonen. Kritikken bør derfor gå til redaktør-kollegiumet og ikke Stanghelle personlig. Siden min reaksjon da jeg leste lederen var at jeg var dypt uenig selv om jeg trodde Stanghelle var forfatteren, lar jeg teksten stå som den er lar likevel. Stanghelle får ha meg unnskyldt over at det er han som blir gjenstand for kritikken selv om han ikke lenger er politisk redaktør, men har en mer fri rolle i redaktørkollegiet. 

HRS – ekkokammer eller demokratisk supplement?

Mange «vanlige folk» føler at verken partiene eller mediene representerer deres meninger og holdninger i innvandrings- og intergreringsdebatten. Human Rights Service (HRS) og Document.no blir av mange sett på som forsvarere av de meningene som ikke er stuerene i mainstream media. Skal disse kanalene fungere som et demokratisk supplement, må imidlertid de som driver disse stedene være seg sitt ansvar bevisst, hvis de ikke er godt fornøyd med å være et ekkokammer.

Etter at debatten knytta til båtmigranter har dominert mediene, har også aktiviteten på sider som www.rights.no eksplodert. (Jeg bruker bevisst begrepet migranter, siden det inkluderer både flyktninger og andre grupper som flytter fra et land til et annet). Jeg har derfor over noen uker forsøkt å følge informasjonsstrømmen på denne sida, og det er flere ting som har slått meg:

For det første gjør ikke artikkelforfatterne i HRS, som Hege Storhaug og Rita Karlsen, en gang noe forsøk på å late som de presenterer et tverrsnitt av fakta som eksisterer på dette området. Jeg håper ihvertfall ikke de tror at det er det de gjør, så her lar jeg tvilen komme tiltalte til gode. Og med deres ideologiske utgangspunkt og oppfattelsen av at de tradisjonelle mediene driver bevisst feilinformasjon og utelater viktige fakta, kan man til en viss grad forstå at de ser behov for å ha en kanal hvor den informasjonen som de mener blir sensurert av øvrig media, kan komme ut. Men dette forsvarer verken forskningsmessig eller journalistisk å selv bringe videre feilaktig informasjon eller la være å korrigere feil dersom man har kommet i skade for å gjøre det, for det kan skje alle.

Før jeg begynte å lese mer aktivt på denne sida sjøl, trodde jeg også at HRS opptrådde rimelig ryddig på det området, men jo mer jeg har lest og fulgt med, jo mer sjokkert har jeg blitt. Det toppa seg med en artikkel og påfølgende blogg om båtmigranter hvor HRS triumferende kunne avsløre «den fulle sannhet», som var noe helt annet enn det norske medier prøvde å lure folk til å tro:
http://www.rights.no/2015/05/gambia-produserer-flest-batflyktninger/ og http://hegestorhaug.blogg.no/1430901593_flest_flyktninger_fra.html

Hovedpoenget i de to innlegga, var at flertallet av dem som kom med båt over Middelhavet ikke var mennesker fra de landene som tradisjonelt produserer mange flyktninger, som Syria og Eritrea, men at det var mennesker fra Gambia og Senegal, underforstått personer uten verdige fluktgrunner. Bortsett fra et par spredte protester, var 99 % av tilbakemeldingene i debattfeltet som venta: «Dette var nok et bevis på at de fleste politikere, medier og representanter for organisasjonene lyver og prøver å framstille verden helt annerledes enn den i virkeligheten er.»

På lørdag kom bloggeren Doremus med en grundig gjennomgang av faktafeilene i HRS’ artikkel hvor han i tillegg påpekte gjennomgående svak kildekritikk: https://doremusnor.wordpress.com/2015/05/09/nei-de-fleste-batmigrantene-er-ikke-fra-gambia/

I dag kom HRS, ved Rita Karlsen, med en ny artikkel hvor hun tar opp kritikken som har kommet i kjølvannet av den første artikkelen, og viser spesielt til Doremus. Jeg blei positivt overraska og tenkte at kanskje er det ikke umulig å få til en dialog og nyansering av debatten likevel. Det håpet brast imidlertid før jeg hadde rukket å lese ferdig ingressen. Det var ikke snev av selvkritikk, men utelukkende en hamring på at det var kritikerne som hadde misforstått henne og premissene hun hadde lagt for artikkelen. http://www.rights.no/2015/05/flyktninger-hva-er-korrekte-tall/

Ingressen i den opprinnelige artikkelen kritiserte «offentligheten» for å ta feil når de påsto at syrere var den største gruppa blant båtflyktninger, og i følge Rita Karlsen var det feil fordi gambiere var den største gruppa i de tallene hun hadde fått tak i for 1. kvartal. Hva alle i media har uttalt, har jeg ikke oversikt over, men jeg har ihvertfall ikke registrert mange som har insistert på at tallene for 1. kvartal viser det som Karlsen påstår de har sagt. I 2014 var det nesten ti ganger så mange syrere som gambiere som tok tok sjøveien over Middelhavet, så «offentligheten» hadde sitt noenlunde på det tørre når de brukte gamle tall i mangel på nye.

Karlsen, derimot, valgte å bruke tallene for det kvartalet som hvert år har vist seg å være minst representativt, fordi færrest reiser da, og trakk konklusjoner kun utifra det. Når vi nå har fått tallene også for april, ser vi at disse langt på vei er mer i tråd med den lange trenden fra 2013 og 2014, og at vi ikke ser tegn til noen ny trend, slik tallene fra første kvartal kunne antyde, selv om det er nyanser her. Hvis Hege Storhaug og Rita Karlsen ønsker at HRS skal framstå som en seriøs bidragsyter i debatten, og ikke kun som et ekkokammer for frustrerte nett-troll, har jeg tre råd som jeg skal gi helt gratis:

  1. Når dere blir tatt med buksene nede, innrøm det og beklag feil. Dere mister ikke troverdighet på det, dere får økt troverdighet.
  2. Når dere deltar i debatten i kommentarfeltene, som dere gjør, bruk da også tid på å avkrefte mange av de mytene og fordommene som florerer blant menigheten deres, som jeg nekter å tro dere kan stå inne for selv. I dag bruker dere kun tid på å takke for skryt, og svare på den ene prosenten av innlegg som er kritiske til dere. På den måten legitimerer dere indirekte brunt grums basert på faktafeil, som får stå uimotsagt.
  3. Fjern sorteringsmekanismen for innlegg i debattfeltet, så ikke all kritikk effektivt filtreres bort. Nå sorteres de automatiske etter «beste først» (som i seg sjøl er et interessant begrep). Problemet er at det «beste» er det som flest har trykka «liker» på, og på et debattforum hvor 99 % heier på dere, får dere en fin samling skryt på toppen av debatten, men særlig opplysende blir den ikke.

Hvis dere vil se et eksempel på det siste jeg nevner, kan dere kikke på følgende artikkel, med etterfølgende debatt: http://www.rights.no/2015/05/innvandringen-spiser-opp-ytringsfriheten/

Dette har vært en av de mest debatterte artiklene på http://www.rights.no i det siste. Det var ÈN – 1 – kritisk røst, som kjempa en tapper kamp mot overmakta. Debattanten kaller seg «Elisabeth». Hun fikk selvfølgelig ikke en eneste stemme av menigheten, og innleggene hennes havna følgelig på bunnen hvor man måtte klikke «flere kommentarer» mange ganger for å få det fram. Her er startinnlegget hennes, som åpenbart er så idiotisk at det ikke fortjener et eneste klapp på skuldra:

«Trøttende og trist tekst med usedvandlig merkelig innhold. Regelrett feil er det også å hevde at terroren nådde Norge i februar. Terroren nådde Norge 22.juli 2012. Glem ikke hvem som gjorde et forsøk på munnbind på ytringsfriheten den dagen. Hadde for øvrig også vært interessant å vite hvilken metode forfatter mener skal brukes for å kun ta inn «frihetsbesvisste personer» med «faglige kvalifiksasjoner». Drar kjensel på den utvelgelsen fra et sted.. Lykke til ønsker jeg dere med denne holdningen. Og måtte dere aldri trenge hjelp selv…»

På toppen av lista, derimot, troner “Torgunn”, med dette innlegget, som fikk 47 stemmer, og følgelig blïr presentert først til alle som går inn på debatten uten å endre innstillingene først:

«Nettopp KrF burde prioritere kristne forfulgte mennesker fra midtøsten- dersom man skal ta inn kvoteflyktninger. Det er påfallende hvilken interesse KrF har for muslimske klaner som uavlatelig er i krig med hverandre. Nå vil de ha 10 000 av dem til Norge- slik at krigen kan fortsette her? Kunne de ikke heller begynne å misjonere blant muslimer- både ute og hjemme?»

Hege Storhaug og Rita Karlsen, ta grep! Hvis dere ønsker å blitt tatt seriøst!

Vi som kaster ut innvandrere

Det finnes mange drittjobber som de fleste er enige om er viktig blir utført, men som man er sjeleglad for at man slipper å gjøre sjøl. Heldigvis finnes det noen som synes disse jobbene er meningsfulle, og til og med setter sin ære inn på å utføre dem med respekt og verdighet. Det er jeg glad for med tanke på den dagen jeg eventuelt blir pleiepasient på et sjukehjem. Sjøl hadde jeg aldri klart å jobbe på sjukehjem, så jeg prøver å bidra med å påta meg andre drittjobber i stedet.

Jeg har alltid vært glad i katter. Likevel innser jeg at det kommer til et punkt hvor en gammel katt fortjener å slippe mer lidelse på sine siste dager. Da er det godt det finnes en nabo med hagle, litt tjukkere hud og litt fjernere forhold til pasienten, som kan ta ansvar og gjøre det jeg er enig i at må gjøres, men som jeg ikke klarer sjøl. Nå tror du kanskje at jeg skal snakke om aktiv dødshjelp, men det skal jeg definitivt ikke. Jeg har tenkt å snakke om asylsøkere. Og hvis noen skulle finne på å være i tvil, så sammenligner jeg overhodet ikke asylsøkere med dyr, og jeg mener heller ikke at de skal skytes.

Da vi bodde i Kvelde, hadde vi en katt, Laban, som hadde bodd der nesten like lenge som oss. Riktignok het han egentlig Laban II, for det var tvillingbroren som først fikk navnet Laban. Laban I var dessverre så uheldig å bli tråkka ihjel etter at han hadde vært hos oss bare 10 dager. Jeg skal ikke røpe hvem morderen var, men vi er i slekt. Hun verken var eller er spesielt morderisk, men dessverre litt for glad i å turne, og kattungen hadde ikke skjønt hvor den ikke burde løpe. Heldigvis trodde de «biologiske foreldrene» på historien, og lot være å anmelde oss til dyrepolitiet. I stedet ga de oss en sjanse til og lot oss få adoptere broren.

Laban II var vesentlig mer seigliva enn broren, og overlevde angrep både fra rev og bil. Da vi skulle flytte etter 14 år, hadde han muligens ett katteliv eller to igjen på konto, men han var ikke den han en gang var. Dessuten kan det være tøft nok å flytte til Lardal om man er menneske og i sin beste alder, så for en katt i livets solnedgang, som kun hadde vært i bil en gang i sitt liv, ville det vært rent dyreplageri. 

Det var utenkelig at noen i vår familie skulle gjøre det som måtte gjøres, men heldigvis bodde Nils Olav Gjone rett over veien, og han var en mann å ty til i slike situasjoner. Jeg var glad for at den vanskelig jobben blei gjort på en verdig, human og smertefri måte, men i mitt stille sinn lurte jeg på om Nils Olav kunne være like glad i katter som det jeg var. Likevel førte det ikke til at jeg begynte å tvile på om moralen borte i nabogården var generelt tynnslitt. Det ville heller ikke falt meg inn å begynne å kalle Nils Olav for dyrehater eller kattemorder. Til og med om det ulykkelige skulle ha skjedd, at han skulle ha misforstått og tatt livet av feil katt, ville jeg ikke følt noe ønske om arrangere demonstrasjonstog på Gjonesletta med plakater av kattemorderen Nils Olav Gjone. Han gjorde en jobb som vi ville skulle gjøres, men ikke klarte sjøl.

De siste to åra har jeg følt meg som en kattemorder. Da blei jeg oppnevnt som nemndmedlem i Utlendingsnemnda (UNE), som er ankeinstansen for personer som har fått avslag på søknad om opphold i Norge, blant annet asylsøkere. Som mange andre, hadde jeg mange fordommer om UNE før jeg sjøl blei nemndmedlem. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro, for noen rykter skulle ha det til at UNE besto av naive multikulturalister, som har som mål å finne juridiske smutthull så flest mulig skal kunne få opphold i Norge, uavhengig av hvorfor de søker. Andre prøvde å få meg til å skjønne at UNE var en kynisk og brutal institusjon hvor målet var å skalke lukene så godt som mulig for innvandringsflommen. Det tok kort tid i UNE før jeg skjønte at begge beskrivelsene er like langt fra sannheten.

Jeg har både vært med på å omgjøre avslag, slik at asylsøkerne likevel får opphold i Norge, og jeg har vært med på å gi avslag på anken. Det er ikke tvil om at jeg føler meg bedre til mote de gangene jeg vet at jeg har omgjort et avslag som med stor sannsynlighet var feil. Men jeg føler også at jeg har gjort en viktig jobb, og bidratt til at asylinstituttet skal kunne opprettholdes, de gangene avslaget er opprettholdt fordi det ikke er tilstrekkelig grad av tvil.

Kort tid etter at jeg hadde vært på min første nemndsamling i UNE, kom jeg tilfeldig i prat med en sosialarbeider i Oslo kommune, med stort hjerte for asylsøkere og like stor avsky for norske utlendingsmyndigheter. Hun var sjokkert over at jeg kunne finne på å stille meg til tjeneste for en så barbarisk institusjon, som hadde påført så mange mennesker så mye vondt, mange av dem mennesker som hun sjøl hadde jobba med. 

Jeg spurte uskyldig om det da var sånn at hun var for fri innvandring og at vi derfor burde legge ned utlendingsforvaltningen? Det mente hun imidlertid ikke, noen begrensninger måtte det selvfølgelig være, men norske utlendingsmyndigheter var altfor strenge.

«Mente hun da at utlendingsmyndighetene bevisst tolka instruksene de fikk fra politikerne for strengt for å kunne gi avslag til så mange som mulig?», lurte jeg. Men nei, hun mente ikke det heller, og de fleste politikere var egentlig enda verre, og også altfor lite humane. 

Jeg lurte da på hva hun mente burde skje fram til det norske Stortinget består av politikere som mener det samme som henne, skulle vi boikotte systemet i protest, eller er det bedre å bidra til at asylsøkere og andre tross alt får en så rettferdig behandling som er mulig innenfor de reglene som våre folkevalgte har bestemt? Det var hun faktisk helt enig i, og mente at det var viktig at det var mennesker som jobba med dette som hadde så mye kunnskap om disse spørsmåla som mulig, sjøl om de må forvalte et regelverk hun er dypt uenig i. Men sjøl kunne hun aldri klart å ta jobben som «bøddel». 

Av en eller annen grunn lot jeg være å si det, men jeg tenkte med meg sjøl at «da bør du jammen være glad for at det er noen andre som er villig til å gjøre drittjobben for deg!». 

Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det.

——————————————————–

Dementi:

Da har jeg blitt korrigert, fra informert hold, om at det ikke var Nils, men barnebarnet Nils Olav, som sto for barmhjertighetsdrapet. Det forandrer forsåvidt ikke historien, men rett skal være rett. Jeg var i militæret da dette skjedde og har tydeligvis ikke stilt kritiske spørsmål til informasjonen jeg oppfatta at jeg fikk. 

Men det er jo en nyttig påminning om at man ihvertfall bør ha fakta på plass hvis man vurderer å arrangerer demonstrasjonstog. Enda bedre at jeg ikke følte for å gjøre det.

Den vanskelige innvandringa 

Få ting er like effektivt for å ødelegge stemninga på en venners-venners-fest, som å begynne å diskutere innvandring. Man kan være ganske sikker på at mange plutselig blir veldig trøtte og bestiller taxi hjem, mens andre ender i nærmest voldelige sammenstøt på kjøkkenet. Får festen vare lenge nok, er det ikke sjelden både politiet og de med hvite frakker ringer på døra. Så la oss snakke innvandring!

I fredsforhandlinger pleier det å være lurt å begynne med de aller enkleste spørsmåla først, i håp om å finne noe begge parter kan slutte seg til, om ikke annet om når det neste møtet skal holdes. Det gjelder å bygge tillit og finne de små, tilsynelatende ubetydelige, områdene man tross alt er enige om, før man går videre til å diskutere de virkelig vanskelige spørsmåla. Hvis jeg hadde blitt oppnevnt som fredsmekler i «innvandringskrigen», ville jeg brukt den samme strategien. Hvilke felles referansepunkter har partene? Finnes det noen områder hvor de faktisk er enige? Er det mulig å finne et felles ståsted å vurdere problemkomplekset fra, så man får noenlunde den samme synsvinkelen?

En fredsmegler bør i størst mulig grad legge til side sitt eget ståsted og egne holdninger, så i denne filosofiske øvelsen er jeg «nøytral», og det betyr ikke at jeg dermed mener at det den «riktige» løsningen ligger omtrent midt mellom ytterpunktene.

«Innvandringskrigen»

Min påstand er at «innvandringskrigen», om den er aldri så uforsonlig og brutal, likevel har et ganske godt potensiale til i hvert fall å oppnå en form for våpenhvile. Forutsetningene er at partene er villige til å lytte og tenke, og ikke bare holde seg for ørene og rope. Grunnen til at jeg drister meg til å være såpass optimistisk, er at jeg mener man i altfor stor grad til nå kun har snakka om det man er uenige om. Og ingen skal være i tvil om at det er enormt mye man er uenige om.

Men det er også overraskende mye man faktisk er enige om, selv om ingen av partene åpenbart liker å tenke på det, og kanskje ikke en gang selv er klar over det. Det kan kanskje være en ubevisst beskyttelsesmekanisme som gjør at hjernen blokkerer ut alle tilløp til slike tankerekker. For hvis man skulle erkjenne at man faktisk er enig med motstanderen på opptil flere områder, risikerer man at noe av det skytset man retter mot fienden også risikerer å treffe egne tropper, og «friendly fire» er aldri gunstig i en krig.

Dessuten, de fleste kriger kjempes mest effektivt hvis man har et klart fiendebilde. Julevåpenhvilen i 1914 har gått inn i historien som et bevis på at ikke en gang krig klarer å knekke all medmenneskelighet. Tyske og engelske soldater tok pause fra kampene og gikk opp av skyttergravene for å begrave sine døde. De utveksla til og med julegaver, og arrangerte en landskamp i fotball, som for øvrig de tyske soldatene vant 3-2 (fotballens fysiske lover gjelder også i krig). Året etter forsøkte soldatene seg på noe lignende, men høyere offiserer på begge sider sørga for at det blei et mye mindre omfang på vennskapelighetene enn året før, og i 1916 hadde de satt en effektiv stopper for alt sånt sentimentalt kliss. Det er ikke bra for kampmoralen hvis soldatene begynner å føle forståelse og sympati med fienden.

Politikkens spilleregler

Før jeg kommer tilbake til innvandringsdebatten, vil jeg ta en liten omvei og snakke om demokrati og politikk. Partipolitikkens naturlov er at man framhever de områdene hvor man skiller seg fra motstanderen, for ingen vinner valg på å si: «Vi er stort sett enige med de andre, vi». SV vet alt om hvor farlig det er å snakke med innestemme i åtte år, der de nå prøver å kjempe seg tilbake over sperregrensa. Liberaldemokratene fikk en tilsvarende dyrekjøpt lærdom i Storbritannia på torsdag.

Heldigvis har vi ganske ansvarlige politikere i Norge, som ikke bare krangler, men også kan inngå store tverrpolitiske forlik når det er nødvendig, og i komitérommene på Stortinget er visstnok tonen og atmosfæren langt hyggeligere enn når mikrofonen skrus på i vandrehallen. Etter at man har vist politisk storsinn, og satt partiinteresser til side i en sak for å skape forutsigbarhet for landet, er det imidlertid desto viktigere å komme raskt på banen med et annet politisk budskap hvor man virkelig kan vise hvor rykende uenige man er, hvis noen skulle tro noe annet. For hva skal man ellers med partier?

Et saksfelt som egner seg veldig godt for å profilere de ulike partiene, er skattepolitikken. Og når man hører på argumentene, særlig før et valg, kan man få inntrykk av at Høyre og Arbeiderpartiet er som ild og vann. Lytter man til motstanderens beskrivelse, er Høyre den omvendte Robin Hood, som stjeler inntektene de fattige har tjent i sitt ansikts sved for å kunne dele det ut til SUV’er og cabincruisere til fiffen på Bygdøy, mens Arbeiderpartiet støvsuger lommebøkene og bankkontoene til hederlige grundere, som bare prøver å skape sårt tiltrengte arbeidsplasser, så det er helt nytteløst å tenke på å starte ny virksomhet i dette landet. Men hvordan er det egentlig?

La oss prøve å se på vår egen lille andedam med øynene til noen av våre mulige naboer i verdensrommet, hvis de hadde tatt seg en tur hit og prøvde å forstå politikk og moral i denne avkroken i Melkeveien. Mulig de ville blitt overraska over at det gikk an å mene at det var riktig at noen skulle eie mer enn andre og at noen skulle kunne leve et liv i sus og dus, mens andre måtte slite og jobbe, bare fordi de tilfeldigvis var født med forskjellige foreldre. Men det kan like gjerne være at de ville blitt hoderystende sjokkert over at det var mulig å mene at noen hadde rett til å konfiskere deler av en annens eiendom, fordi flertallet mente at noen andre hadde mer behov for det.

Noe jeg imidlertid er nesten helt sikker på, selv om jeg aldri har møtt et romvesen, er at de ville slitt veldig med å forstå at 99 % av innbyggerne i Kongeriket Norge har akseptert begge disse diamentralt motstridende prinsippene, og likevel sloss så busta fyker og deler ut saftige moralske skjellsord, når de skal bli enige om innslagspunktet på toppskatten skal være 600 000 eller 500 000. De ville nok konkludert med at moralens vokter i dette snodige landet må være en skikkelig kløpper i prosentregning.

I skattepolitikken er vi altså forbausende enig om grunnprinsippene, hvis vi holder den mest ekstreme halve prosenten på hver side utenom. Selv om vi utvider horisonten fra sentrum av partiskalan, og i stedet sammenligner Rødt og Frp, er enigheten fortsatt rørende. Begge er skjønt enige om at selvfølgelig er det feil at noen andre (f.eks. staten) skal kunne ta alt du eier og fordele til dem som trenger det mer, og de er like enige om at selvfølgelig må staten få kunne ta en del av det du tjener for å omfordele til dem som har vært litt mindre heldige. Debatten om blandingsforholdet mellom mitt og vårt, er imidlertid en annen diskusjon. Her har åpenbart evolusjonen gjort en god jobb og sørga for at mennesker i dag stort sett tar for gitt at vi til en viss grad har et ansvar for andre enn oss sjøl og vår familie. Man trenger ikke ha doktorgrad i biologi for å forstå at dette ikke er noen naturlov ellers i dyreverdenen. Det holder å kikke på en flokk måker noen minutter.

Fellesnevnere i innvandringspolitikken?

Selv om fellesnevnere i innvandringspolitikken ikke er like opplagte som i skattepolitikken, er det likevel mye av den samme logikken som gjør seg gjeldende også der. Knut Arild Hareide bruker ikke så mye tid på å holde taler om det, men han mener likevel at Norge verken bør ha fri arbeidsinnvandring eller at alle som påstår de er forfulgt skal få opphold som flyktning uten at det kan sannsynliggjøres at de virkelig er forfulgt. Christian Tybring-Gjedde, på sin side, går sjelden i demonstrasjonstog for flyktninger som risikerer å sendes ut, men han er likevel enig i at flyktninger som påviselig har en god grunn til å frykte drap og tortur i hjemlandet, har krav på beskyttelse, også hos oss.

På innvandringsfeltet er imidlertid holdningene og meningene langt mer ekstreme hos velgerne og mannen i gata, enn de er hos politikerne. Dette gjelder på begge sider av det innvandringspolitiske vannskillet, men det er særlig tydelig på den innvandringsskeptiske sida, noe man bare trenger å ta et raskt sveip over kommentarfeltene på nett for å innse. Men selv blant «ekstremistene» på begge sider, mener jeg det finnes grunnlag for en viss grad av enighet. Det finnes svært få på den innvandringsliberale sida som faktisk ønsker helt fri innvandring slik verden er i dag, hvis de blir pressa til å tenke gjennom det. Tilsvarende finnes det svært få promiller som faktisk ville mene at vi skal holde grensa stengt for dem vi vet mister livet hvis vi sender dem tilbake. Når det gjelder hvor mange dette gjelder er imidlertid meningene straks på kollisjonskurs. Llikevel er det viktig å ikke feie under teppet at også de mest ekstreme ytterpunktene faktisk finnes, på begge sider. Og det finnes til og med filosofer som argumenterer for begge ytterpunktene.

Hvis vi igjen vender blikket mot dyreverdenen, er det også naturlig å anta at våre forfedre for noen millioner år siden neppe heller hadde utvikla noen nevneverdig empati med artsfrender som prøvde å ta seg inn på deres revir, om de var aldri så utsulta eller hadde en ulveflokk i hælene. Så igjen, selv om vi er uenig om veldig mye på innvandringsfeltet i dag, har vi likevel en viss felles forståelse som ligger i bunn etter at evolusjonens slipestein har fått snurre i noen millioner år. Den overveldende majoriteten mener at vi har en eller annen form for ansvar for å hjelpe også dem vi ikke kjenner, og knapt føler vi har noe felles med.  Samtidig mener det store flertallet at vi likevel har et større ansvar for våre egne naboer enn for dem langt borte.

I det veldig store bildet er det altså faktisk mer som forener enn det som skiller. Våre fjerne naboer i universet kunne nok blitt sjokkert over hvilken egoistisk drittsekk Hareide er, som mener at fordi en person tilfeldigvis er født i Liberia, så har han mindre rett til å få gratis sykehusbehandling på Ullevål sykehus enn Ola fra Stovner. Men de kunne like gjerne blitt målløse over Tybring-Gjeddes hjertevarme,  som mener Norge bør beskytte en muslimsk kvinne som risikerer dødsstraff for hor i hjemlandet, selv om det ikke er hans skyld at hun har drevet hor i et land hvor det er forbudt.

Uansett hvor ubehagelig det er for både Hareide og Tybring-Gjedde å erkjenne at de, ihvertfall av og til, «deler dobbeltseng», er jeg ganske overbevist om at ingen av dem vil ha vanskelig for å gå med på i hvert fall deler av resonnementet mitt, hvis jeg fikk møte hver av dem under fire øyne, uten journalister til stede. Når det gjelder heiagjengene i skyttergravene på internett er imidlertid veien lengre å gå. Og siden politikere på begge sider taper stemmer på å skulle nyansere, ta forbehold og innrømme at en sak har mange sider, er det dessverre ikke å forvente at det er der man skal få den største drahjelpen i denne «fredsprosessen».

Nettroll, ekkokammer og skyttergraver

Dette innlegget ble posta på Facebook 23. april, og var den direkte foranledningen til at jeg etterhvert innså at nå måtte jeg få meg en blogg.

I likhet med veldig mange andre har jeg latt meg sjokkere over det som skjer i Middelhavet. Sjokkert har jeg også blitt av omfanget av hatske utsagn i nettavisenes kommentarfelt mot den «invaderende horden» som er i ferd med å innta oss – særlig der forfatteren kan være anonym. Man kan lett få inntrykk av at hatet og likegyldigheten til andres lidelse har eksplodert de siste 20 årene, men det er ganske sikkert feil. De aller fleste har en forståelse av hva som er anstendig og politisk korrekt å si, og kun de «tøffeste» ser deg i øynene og innrømmer at de synes det er mindre ille at flere tusen vil drukne i Middelhavet dette året, enn at innvandrerbefolkningen i Norge skal øke. Men det betyr ikke at de som bare tør si det når de får være anonyme, ikke mener det like oppriktig. Vi var bare forskånet fra å blir minnet om det til stadighet før vi ble velsignet med nettavisenes kommentarfelt.

Åsne Seierstad har hatt internasjonal lansering av sin bok om 22. juli og Behring Breivik, og boken har høstet strålende kritikker. Men forfatteren henger seg på trenden med å tilstrebe at Breivik skal framstå mest mulig som en uintelligent taper og sosial avviker. Under medienes dekning av rettssaken var det av en eller annen grunn også viktig å poengtere at Breivik hadde umandig pipestemme og en patetisk hentesveis, som om disse påminnelsene skulle bidra til å forhindre at noen i villfarelse gikk bort og ble imponert over det mannen hadde gjort. Men aller viktigst var det å få ham trygt plassert i kategorien ‘psykisk syk’ og ‘utilregnelig’, for ingen friske personer kan selvfølgelig gjøre det han gjorde. Men hvor kommer den skråsikkerheten fra? På en «hat-skala» er nok Breivik ekstrem, men er han unik? Han var vel snarere unik i måten han klarte å omsette hatet til handling, og han ville sannsynligvis blitt hyllet som en helt om han hadde brukt den samme gjennomføringskraften og besluttsomheten for en bedre sak, f.eks. for Milorg under 2. verdenskrig.

Det er vondt å skulle akseptere at «haterne» og de tilsynelatende empatiløse ikke nødvendigvis er verken syke eller uintelligente, men sannheten er ofte vond. Det er også grusomt ubehagelig å stille seg selv spørsmålet om også jeg kunne havnet i den kategorien under gitte omstendigheter. Jeg jobber for tiden i Liberia, og som en avveksling til tragedien i Middelhavet leser jeg om borgerkrigen som herjet dette landet for bare 13 år siden. (En slik kombinasjon av lesestoff er ikke anbefalt medisin for å bli lys til sinns.) Brutaliteten som denne borgerkrigen klarte å oppvise, sprenger de fleste grenser for hva man kan forestille seg. Og omfanget av de groteske overgrepene tilsier, ut fra enkel sannsynlighetsberegning, at jeg i løpet av de tre månedene jeg har vært her, har møtt opptil flere personer (sannsynligvis menn på min alder) som for 15 år siden torturerte og spiste ofrenes kroppsdeler. Med det manglende rettsoppgjøret som har vært her, møter jeg dem kanskje nå som servitør på en restaurant eller som taxisjåfør. Når jeg reiser rundt i landet og besøker voldtektsmottak, blir jeg også raskt minnet om at hatet, eller fravær av empati, ikke ble samlet inn og destruert sammen med våpnene da krigen var over.

Det er lett å føle en avsky for de meningene og holdningene man møter på nettet i disse dager, og en naturlig refleks er å rette den moralske pekefingeren mot alle som ikke synes å ville stille opp på den humanitære dugnaden du brenner for. Men det finnes allerede altfor mange i skyttergravene. Ikke skrem flere ned i dem ved å stemple dem som hjerteråe og kyniske fordi de stiller spørsmål ved om Jonas har regnet riktig når han presenterte regnestykket for de 10 000 kvoteflyktningene, eller om det er mer fornuftig å bruke det samme beløpet i nærområdet. Kanskje du heller kan trekke noen opp av skyttergravene, eller vurdere å krabbe opp selv, uansett hvilken side av «frontlinjen» du befinner deg på…