Vi trenger en verdig og modig flyktningpolitikk

Sylvi Listhaug er ei driftig dame. Hun hadde knapt rukket å bytte statsrådsstol og fordøye pinnekjøttet før hun lanserte et 150-siders dokument for innstramming av asylpolitikken. Retorikken var velkjent og om mulig enda hardere enn før. Like velkjent og forventet var SVs fordømmelse og avsky. Mer overraskende for mange var Arbeiderpartiets umiddelbare støtte til regjeringens forslag, men for de som har fulgt med i høstens «klimaendring» kom det ikke som noe sjokk, og regjeringens forslag er langt på vei et bestillingsverk fra stortingsflertallets asylforlik.

Den flyktningvennlige «indian summer» vi opplevde i august og september, kjølnet raskt da både alvoret og flyktningene begynte å sige inn utover høsten. Den tause majoritet som på sensommeren lot seg sjokkere over lidelsene langs Europas grenser, ble gradvis mer bekymra for omfanget og kostnadene ved den store flyktningstrømmen. Politikere fra flere partier var raske med å snu kappen etter vinden, og kastet bare et kort, skamfullt blikk på seg selv da de møttes i døren.

Om denne høsten har lært oss noe, er det at vi trenger en forutsigbar flyktningpolitikk, som skal være robust nok til å tåle både gode og onde dager. Det skylder vi ikke minst de som søker seg til Europa. Flyktninger fortjener beskyttelse og respekt, både de som har flyktet til vår del av verden og de som er på flukt i eget land eller naboland. Både de som er på flukt i dag og de som vil flykte om 20 år. Derfor er det mange hensyn som må veies mot hverandre når vi skal forme fremtidens flyktningregime.

Som jeg tidligere har skrevet om, har vi en tendens til å være moralsk nærsynte og overser lett de lidelsene som ikke er rett foran oss. Til tross for at Europa har opplevde den største flyktningstrømmen siden andre verdenskrig, må vi ikke glemme at det store flertallet av mennesker på flukt befinner seg helt andre steder, og svært ofte under enda mye vanskeligere forhold. I 2015 fikk FN dekket kun halvparten av behovet for hjelp til flyktninger i Syria og nabolandene. I mange afrikanske land var underdekningen enda større. Samtidig vet vi at beløpet det er behov for i aller høyeste grad er overkommelige. Sveriges kostnader for mottak av flyktninger i 2015 alene var større enn det FNs høykommissær for flyktninger manglet for å gi et verdig tilbud til alle flyktningene de har ansvar for.

Det kan være gode grunner til å gå gjennom flyktningpolitikken og tilpasse den til en endret verden og nye utfordringer, men det er uverdig at land etter land i Europa nå konkurrerer om å ha den mest avskrekkende politikken for på den måten å skremme flyktninger fra å søke beskyttelse akkurat hos dem. I stedet burde vi finne felles-europeiske løsninger som skaper forutsigbarhet og en mer rettferdig byrdefordeling. Det er også bekymringsfullt at den økte flyktningstrømmen brukes som påskudd til å vedta dramatiske innstramminger nærmest uten debatt, og uten at konsekvensene er utredet.

Ikke minst skylder vi mennesker på flukt en så forutsigbar flyktningpolitikk som mulig. Derfor er det kritikkverdig at flere av forslagene til regjeringen gis tilbakevirkende kraft. Spesielt alvorlig er forslaget om å endre reglene for familiegjenforening, som vil gjøre det umulig for veldig mange noensinne å få familien til Norge. Det er åpenbart at det er så dramatisk for dem det gjelder at mange ville gjort andre valg på familiens vegne dersom de hadde vært klar over det den gang de måtte ta beslutningen om å sende et familiemedlem i forveien. I mange tilfeller gikk alle familiens sparepenger med til flukten, og de som eventuelt velger å krype til korset og returnerer fordi familien ikke kan komme etter, sitter da i en enda mer fortvilet situasjon enn de var i utgangspunktet. For de som velger å bli i Norge, blir integreringen uten familien mye vanskeligere enn den ellers ville vært. I tillegg risikerer vi at flere barnefamilier nå vil legge ut på fen arefull flukt over havet siden muligheten til å hente familie reduseres.

Lakmustesten på om det nye flyktningregimet er noe vi kan være bekjent av, er om det har forutsetninger for å gi beskyttelse til de mest utsatte også om 10, 20 og 30 år. Flertallet av mennesker på flukt vil også i framtiden måtte få beskyttelse i nærområdene. De områdene som i dag driver flest mennesker på flukt, Afrika og Midtøsten, er også de områdene som vil oppleve størst befolkningsvekst dette århundret. Andelen som kan regne med å få beskyttelse i Europa vil sannsynligvis derfor være lavere enn i dag, i hvert fall hvis antall mennesker på flukt viser den samme dramatiske utviklingen som vi har sett de siste ti år.

Samtidig vil det være mange som vil ha særlig behov for beskyttelse, som ofte ikke kan gis i nærområdene. Da er det avgjørende at vi har mekanismer som gjør det mulig å søke beskyttelse også hos oss, og at vi ikke har bygget murer som er så høye at kun de mest ressurssterke klarer å krabbe over. I tidligere innlegg har jeg skrevet om Europas feige måte å avgjøre hvem som skal være verdig beskyttelse her. Mitt håp for 2016 er at Europa tør ta de nødvendige avgjørelsene som skaper forutsigbarhet og rettferdighet, og aller viktigst, gir beskyttelse til dem som trenger det aller mest. Derfor sier jeg som Erik Solheim: Vi må tørre å si nei for å kunne si ja. 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s