Det sies at alt skal oppleves én gang, og i dag har jeg altså opplevd at i «Jeanette/Tajik-saken» er jeg mer enig med Human Rights Service (HRS), som jeg har sett på som lysebrune med mulige skjulte agendaer, enn jeg er med mitt store forbilde, Harald Stanghelle i Aftenposten.

For ei ukes tid siden slakta jeg HRS i et blogginnlegg, for deres misbruk av statistikk for å få det til å se ut som det store flertall av båtmigrantene over Middelhavet ikke er reelle flyktninger, men økonomiske migranter, særlig fra Vest-Afrika. Mangel på justering av budskap, etter at de blei konfrontert med feilene, bidro ikke til å øke min tiltro til organisasjonen, for å si det mildt.

Jeg blei imidlertid nysgjerrig både på HRS og miljøet som jevnlig var å finne i debattene under hver artikkel, og har fortsatt å følge med der, selv om det har vært mindre direkte fokus på mitt spesialfelt, flyktninger, den siste uka. I stedet har det meste dreid seg om et åpent brev fra Jeanette til Hadia Tajik, som blei posta først på HRS’ webside. I korthet gikk det ut på at Jeanette var sint fordi Tajik tilsynelatende hadde fått sitt kjærlighetsekteskap, samtidig som hun ikke ville ta avstand fra arrangerte ekteskap, og det heller ikke var klart hvorvidt ektemannen, Stefan Heggelund, hadde konvertert til islam for å kunne gifte seg med henne.

Brevet var krast i tonen, på kanten til ufint enkelte steder, men temaet var i høyeste grad relevant for langt flere enn Jeanette, siden det fokuserte på muslimske kvinners mulighet til å gifte seg med ikke-muslimer, uten å risikere forfølgelse og endog drap. Med Jeanettes bakgrunn, som sjøl blei tvangsgifta i Pakistan som 16-åring, og som har levd med skjult identitet etter at hun klarte å rømme, på grunn av drapstrusler, kan man skjønne at tonen i brevet var så agressiv som den var. Det både jeg og mange andre som er skeptiske til HRS mistenkte, var nok at her hadde Jeanette skrevet et brev med «påholden penn» og at hun blei kynisk utnytta av HRS som en brikke i et spill.

Denne mistenksomheten mot HRS, som jeg selv har delt, og til dels fortsatt deler, har åpenbart også gjort at vanlige medier, med unntak av Nettavisen, har latt være å engasjere seg i saken fordi de ikke har villet bidra til «propagandaen» fra HRS, som de har tolka dette som. Hvorvidt dette har vært regissert fra HRS fra A til Å, og i hvor stor grad HRS har bidratt til å skrive sjølve brevet, er det umulig å være skråsikker på, verken den ene eller andre veien. Men for egen del er min mistanke til det blitt betydelig redusert etter hvert som jeg har fulgt saken, og sett hvordan Jeanette har formulerte seg i debatten ellers.

Saken eksploderte imidlertid i alle kanaler da Tajik overraskende for alle valgte å sende et langt og ærlig svar til Jeanette gjennom Aftenposten, etter at Heggelund tidligere samme dag hadde dementert via en twittermelding at han skulle ha konvertert. Og det er i meningsutvekslingen i etterkant av Tajiks svar at jeg må klype meg i armen flere ganger fordi jeg registrerer at jeg oppfatter HRS som de saklige og etterrettelige, mens kommentatorer i de tradisjonelle mediene er så farga av sin skepsis til HRS at de ikke klarer å skille snørr og barter.

Det var også en del skriverier før Tajiks svar, særlig på sosiale medier, og her var tonen gjennomgående at dette var ufine angrep på henne, og at spørsmåla gikk langt over grensen for hva man skulle måtte brette ut om privatlivet sitt. Her var jeg også langt på vei enig med dem som forsvarte hennes rett til ikke å kommentere. Men jeg var uenig i kritikken av at brevet fra Jeanette i det hele tatt hadde blitt publisert av HRS, for temaet var så viktig, og Jeanette hadde en så god grunn til å være personlig skuffa, at det fortjente å bli publisert. Jeg syntes likevel at HRS med fordel kunne tilbudt seg å dempe tonen i brevet før det blei publisert.

Jeg tok imidlertid sterk avstand fra alle som hevda at Tajik hadde en plikt til å svare. Jeanette hadde full rett til å spørre, og Tajik hadde en like soleklar rett til å la være å svare, hvis hun ønska det, uten at det skulle brukes mot henne. Siden vi som utenforstående heller ikke hadde noen forutsetning for å vite hva Tajik hadde vært gjennom i denne saken tidligere, og heller ikke visste hvilken sikkerhetsrisiko hun eventuelt ville pådra seg ved å diskutere dette offentlig, burde alle tenke seg om minst to ganger før de krevde at hun skal svare på dette brevet. Derfor hadde jeg også en viss forståelse for at ikke flere medier bidro til å legge press på Tajik, slik HRS mente de burde.

Det som derimot er umulig for meg å forsvare er hvordan flere kommentatorer, med Anders Giæver i spissen, etter at Tajik har valgt å svare både ærlig og grundig, ser det som naturlig å latterliggjøre at spørsmålet blei stilt. Giævers kommentarartikkel i VG går også mye lengre enn Harald Stanghelles leder i å ironisere og latterliggjøre alle dem som mener at dette spørsmålet har noen interesse for allmennheten. Han trekker inn andre kjente konspirasjonsteorier, som at Obama er født i Kenya, og at Jens Stoltenberg er homse, for ettertrykkelig å vise hvor idiotisk hele denne saken er. Som om ikke det var nok, får han det allerede i ingressen til å framstå som at spørsmålet i brevet skulle dreie seg om at Tajik har en hemmelig plan om å innføre islam som statsreligion i Norge:

«Planlegger Hadia Tajik å gjøre islam til eneste religion og lovverk når hun har overtatt makten i Arbeiderpartiet og Norge? Jeg håper hun snart vil avsanne disse stygge ryktene.»

Om ikke Giæver er morsom, kunne han i det minste hatt et poeng om dette var noe Storhaug og HRS hadde insinuert. Men Hege Storhaug har tvert imot i flere sammenhenger uttrykt sin respekt for Tajik og sagt at hun gjerne ser at hun blir statsminister en dag. Det ville være en snodig uttalelse for en selverklært «islam-hater», hvis hun skulle mistenke at Tajik hadde hemmelige ekstreme planer om å islamisere Norge.

Sjøl om jeg også har stor sans for Anders Giæver, er jeg ikke overraska over at han kan være ganske sleivete i blant. Jeg har imidlertid en helt annen respekt for Harald Stanghelle, som jeg ser på som den fremste politiske kommentatoren vi har i Norge i dag, og som vanligvis er like stødig både på å formulere seg korrekt som å ha de politiske resonnementene på plass. Desto større var overraskelsen da jeg registrerte at jeg også da jeg leste hans leder var mer enig med argumentasjonen til Hege Storhaug.

Den store feilen jeg mener Harald Stanghelle gjør er å sidestille allmennhetens nysgjerrighet når det gjelder ekteskapet til Tajik og Heggelund, med nysgjerrighet på hva andre stortingsrepresentanter måtte tro på. For jeg er helt enig med Stanghelle i at det er revnende likegyldig hva Abid Raja eller Snorre Valen måtte tro på, eller hvilken seksuell legning de måtte ha for den saks skyld. Men denne saken dreier seg ikke om hva Tajik og Heggelund tror på, isolert sett. Grunnen til at spørsmålet blir så interessant er at Tajik hele tida har vært tydelig på at hun regner seg som muslim. Samtidig har hun gifta med en ikke-muslim, noe som i de aller fleste muslimske miljøer er tabu for en kvinne.

Ikke nok med det, Tajik har også tidligere deltatt offentlig i debatten om arrangerte ekteskap (noe hun ikke hadde behøvd å gjøre ut fra hvilket saksfelt hun har fokusert på politisk), og sagt at kjærlighetsekteskap er greit og arrangerte ekteskap er også greit, så lenge det er frivillig. Her er jeg forøvrig helt på linje med Tajik, selv om hun åpenbart ser det samme som meg, at det er en gråsone mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Derfor var det også et behov for en presisering fra hennes side på dette område, noe som hun nå har kommet med.

Derfor blir spørsmålet fra Jeanette så relevant, fordi svaret har en så stor potensiell sprengkraft. Om Abid Raja skulle ha gått bort og blitt hindu eller buddhist hadde ikke det hatt interesse for mye annet enn sladrespaltene. Men for tusenvis av muslimske kvinner i Norge vil det ha den største betydning om Tajik/Heggelund kunne gifte seg uten at Tajik måtte slutte å kalle seg muslim eller Heggelund måtte konvertere. Nå har de bekrefta at Tajik fortsatt er muslim, mens Heggelund ikke har blitt muslim.

Anders Giæver har åpenbart ikke fatta hva dette dreier seg om i det hele tatt når han fortsetter sin harselas med:

«Gjett om jeg ble lettet da jeg så at Hadia Tajiks ektemann og stortingsrepresentant Stefan Heggelund ikke hadde konvertert til islam, likevel. At kjærligheten har overvunnet gamle religiøse lover. At det faktisk går an for muslimske jenter å gifte seg med ikke-muslimske gutter, selv om jeg har lest flere steder på nettet at det er dødsstraff for sånt. Gratulerer og tusen takk til ekteparet Tajik-Heggelund som sto frem og klargjorde, slik at dette ble kjent.»

VG og andre har også trukket fram eksempler på at det slettes ikke er uvanlig det Tajik/Heggelund har gjort. Nazneen Khan-Østrem er et eksempel som stadig nevnes, og hun har også sjøl deltatt aktivt i debatten som sannhetsvitne på at HRS driver en heksejakt på Tajik på noe som langt på vei er et ikke-tema. Til Nettavisen sier Khan-Østrem at det var helt uproblematisk for henne og hennes mann og gifte seg. Hun presiserer riktignok at ingen av dem praktiserer religion i særlig grad, og derfor syntes det var mest naturlig å vies borgerlig. Så den direkte paralellen til dem som ønsker en aksept fra det muslimske miljøet er ikke lett å se.

Hun viser videre til at i Storbritannia har dette blitt langt mer vanlig og nevner navn på imamer som åpent vier muslimske kvinner med ikke-muslimske menn. På spørsmål om hun kjenner til om det finnes slike imamer i Norge, er svaret nei. Og dermed faller veldig mye av kritikken mot HRS i denne konkrete saken sammen, når de beskyldes for å gjøre noe til et stort problem som egentlig ikke er et problem, fordi det allerede praktiseres i stor grad. Hvis man enten må velge borgerlig vigsel eller reise utenlands, skal det godt gjøres å hevde at det er en akseptert praksis med blandingsekteskap i muslimske miljøer i Norge i dag.

Jeg skal innrømme at det er en spesiell følelse å forsvare Hege Storhaug mot angrep fra debattanter og kommentatorer som jeg vanligvis har stor respekt for, men jeg synes dette er et eksempel på at debattklimaet når det gjelder temaer som dette, er på ville veier. Det synes viktigere å ikke bli assosiert med noen som man ikke liker holdningene til enn å argumentere for det man faktisk mener. Så dersom et fornuftig standpunkt har blitt fronta av en person som Hege Storhaug, oppfatter tydeligvis mange at de ikke har annet valg enn å innta motsatt posisjon. Et slikt debattklima tjener verken saken eller demokratiet.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, kom opp av skyttergravene, før vi får svenske tilstander!

Og til Anders Giæver, når du skal slå om deg med ironi neste gang, ikke velg temaer som dødsstraff, ihvertfall ikke når du indirekte svarer en som sjøl er trua på livet!

—————————————

Jeg har blitt gjort kjent med at Aftenpostens leder ikke var signert Stanghelle, som jeg trodde, men redaksjonen. Kritikken bør derfor gå til redaktør-kollegiumet og ikke Stanghelle personlig. Siden min reaksjon da jeg leste lederen var at jeg var dypt uenig selv om jeg trodde Stanghelle var forfatteren, lar jeg teksten stå som den er lar likevel. Stanghelle får ha meg unnskyldt over at det er han som blir gjenstand for kritikken selv om han ikke lenger er politisk redaktør, men har en mer fri rolle i redaktørkollegiet.