Kjærlighet gjør blind

Hvil i fred, Fidel! Jeg tror du mente det godt, selv om ikke resultatene alltid sto i stil med idealene.
Vennlig hilsen appelsinplukker Christophersen fra den nordiske solidaritetsbrigaden -94.

PS. Beklager at jeg ikke fylte appelsinkvota den siste uka. Det er lett å bli forelska i Cuba, men det er jammen lett å bli forelska Cuba også. Regner med at du ser stort på det.

brigade-94

Castros appelsinplukkere

Året var 1994. Sovjetunionen og Warszawapakten hadde gått i oppløsning tre år før og de fleste mente at de få gjenværende dominobrikkene var dømt til å falle hvert øyeblikk. Som statsvitenskapstudent, trygt plassert langt ute på venstresida, frykta jeg at tida var i ferd med å renne ut for å oppleve kommunismen i praksis. Turisme var det lite av på Cuba på den tida, men Norsk-Cubansk Forening arrangerte arbeids- og studiebrigade to ganger i året. Valget var enkelt.

Foreldrene mine hadde flytta en felles 50-årsfeiring til romjula for å samle flest mulig av slekt og venner, men de hadde ikke tatt høyde for sønnens revolusjonære kall. Turen var langt fra gratis, og nesten halve studielånet gikk med for å få lov til å bruke juleferien på å plukke appelsiner for Castro. Mange hadde nok hatt en mistanke ganske lenge, men nå fikk de det endelige beviset på at unge Christophersen totalt hadde mista kontakten med virkeligheten. Heldigvis var Sebastian alltid klar for en spennende tur, så vi var i hvert fall to.

På Cuba blei vi innlosjert på landsbygda noen mil utenfor Havanna i noe som minna om en militærleir. Fasilitetene var kummerlige, og det fantes ikke annet enn kaldt vann. Det var deltakere fra en rekke europeiske land. Dette var noen måneder etter at Norge hadde stemt Nei til EU, og vi blei hylla som et fyrtårn i Europa som hadde stått opp mot den kyniske kapitalismen. Min personlige popularitet sank imidlertid raskt da jeg var dum nok til å fortelle at jeg var blant dem som stemte Ja.

pict0007Hver morgen blei vi vekka klokka seks av en revolusjonær revelje, og etter en spartansk frokost bar det ut på arbeid. Ofte plukka vi appelsiner, men vi fikk også med oss annet jordbruksarbeid og var sjauere på byggeplasser. Etter lunsj var det studiesirkler eller besøk på bedrifter, skoler eller sykehus.

Selv om jeg var på min radikale bølgetopp regna jeg meg likevel ikke som kommunist, så jeg var spent på om jeg ville føle meg hjemme blant brigadistene. Men jeg hadde ikke trengt å bekymre meg for at jeg skulle skille meg ut. Vi var en broket forsamling i alle aldre, fordelt over hele den venstre sida av den politiske skalaen, pluss et knippe som ikke hørte hjemme på noen politisk skala i det hele tatt. Mens vi andre plukka appelsiner for harde livet for å oppveie effektene av den amerikanske økonomiske blokaden, lå de på ryggen i gresset og ropte «Leve kapitalismen». Til deres forsvar skal det sies at de bidro betydelig til Cubas BNP gjennom et formidabelt konsum av cubansk rom.

Politisk dissident

Brigadelederen fra Norge var generalsekretæren i Norges kommunistiske parti (NKP). Jeg møtte ham tilfeldigvis igjen for noen måneder siden og spurte om det kunne stemme at han hadde vært brigadeleder på Cuba i -94. Han blei svart i blikket. «Var du med i -94? Det var den verste gjengen vi noen gang hadde med til Cuba!». Jeg valgte å ikke rippe opp i min rolle i katastrofen i håp om at han kanskje hadde glemt hvem jeg var, og nøyde meg med å si at det var «en spesiell gjeng».

Vi møtte en rekke representanter fra det offisielle Cuba og det var lagt opp til diskusjoner og studiesirkler. Alle var imponerende imøtekommende og svarte villig, også på kritiske spørsmål til det cubanske systemet. NKP-generalen, derimot, syntes det gikk over alle støvleskaft når det gjaldt irrelevante spørsmål, og den spirrevippen av en statsvitenskapstudent var spesielt lite konstruktiv når det gjaldt å etablere fakta.

Første juledag var det ikke noe offisielt program, selv om vi fikk tilbud om å være med å plukke søppel i veikanten sammen med den lokale velforeninga. Uansett hvor fristende det tilbudet hørtes ut, valgte likevel noen av oss å bruke fridagen til å feire jul i Havanna. Noen unge cubanske hjelpeledere blei med oss og vi dro på midnattsmesse i en fullsatt kirke på julaften. Det var spesielt å høre presten be om at 1995 måtte bli året hvor man blei kvitt kommunismen på Cuba, til menighetens store jubel. Det var ikke mindre spesielt at det var våre kommunistiske verter som oversatte prekenen for oss.

pict0031En av disse ungkommunistene, Julietta, satte for øvrig en effektiv stopper for mitt kommunistiske prosjekt. De som var valgt ut som hjelpeledere måtte ha partiboka i orden, snakke flytende engelsk og skrive under på at de ikke skulle innlede et «for nært vennskap» med brigadedeltakerne. Det siste viste seg å være enklere i teori enn praksis, og resultatet var at Julietta fikk klar beskjed om at hun kunne pakke sakene og forlate leiren. Brigader Christophersen valgte da «kjærligheten» foran revolusjonen. Skulle det være på den måten kunne Castro plukke appelsinene sine sjøl.

De romdrikkende vulgærkapitalistene hadde allerede noen dager tidligere blitt spurt pent om de ikke heller kunne fortsette romdrikkinga i Havanna, noe de hadde gått med på under tvil. Så Julietta og jeg slutta oss til det politiske dissidentmiljøet på Hotel Lincoln i gamle Havanna. Skjebnen sørga også for at Aeroflot hadde overbooka flyet hjem, så jeg fikk enda ei ekstra uka i Havanna.

Hadde det eksistert e-post på Cuba midt på 90-tallet er det ikke godt å si hvordan den gryende romansen hadde utvikla seg, men det cubanske postvesenet var like lite velfungerende som det meste annet på Cuba, og bidro ikke til å holde følelsene varme. Det blei likevel et møte til, som venner, fem år etter. Da møtte jeg også mann og barn, som hadde kommet til siden sist, og stemninga var naturlig nok ikke helt den samme. Det var likevel godt å se at hun hadde klart seg bra, til tross for noen riper i partiboka.

Castros ettermæle

I 1999 hadde mye allerede forandra seg på Cuba. Turismen hadde tatt av og landet var ikke lenger fullt så annerledes og eksotisk. Men mye var også det samme. Noen måneder i forveien hadde vi blitt kjent med en eksilcubansk danselærer i Oslo. Etter å ha fungert som ufrivillig underholdningsnummer på dansegulvet fem år før, hadde jeg bestemt meg for at det ikke skulle gjenta seg denne gangen. Salsakurset blei imidlertid en katastrofe for min del og jeg måtte avbryte halvveis med prolaps. (Hadde det vært meninga at vi skulle bedrive utagerende hoftevrikking til musikk hadde vi vært skapt med kulelager i korsryggen.)

Bekjentskapet med danselæreren førte imidlertid til et spennende møte med det «ekte Cuba» langt ute på landsbygda. Han hadde sendt med oss en sekk med julegaver som vi hadde lova å levere til familien. Hele slekta var samla for å møte oss og rommen rant i stride strømmer. Tanter og bestemødre ga meg rikelig anledning til å demonstrere alt jeg ikke hadde lært på salsakurset. Sebastian klarte seg som vanlig langt bedre. Men da Castro begynte å tale på en sprakende TV borti kroken blei musikken heldigvis skrudd av og alle stilte seg opp og lytta andektig.

Dette var representativt for det inntrykket jeg fikk av vanlige cubaneres syn på Castro. Få hadde noe pent å si om kommunismen hvis de våga å snakke åpent om politikk, langt flere var positive til den cubanske revolusjonen, og veldig få hadde noe vondt å si om Fidel. Derfor tror jeg sorgen mange viser på Cuba i disse dager er like ekte som gleden er i Miami. Selv ser jeg langt flere betenkeligheter med Castros politikk i dag enn jeg gjorde i 1994, men fortsatt mener jeg at regimet har oppnådd mye de fortjener honnør for. Håpet er derfor at Castroenes etterfølgere ikke kaster barnet ut med badevannet.

Når det gjelder Castros ettermæle er det umulig å vurdere kommunistregimets undertrykkende politikk uten samtidig å ta hensyn til embargoen fra den store naboen i nord og CIAs beviselig forsøk på kvitte seg med Castro med alle midler. Embargoen blei brukt som unnskyldning for alt som ikke fungerte på Cuba, og virka åpenbart mot sin hensikt hvis målet var å fremme menneskerettigheter og demokrati. Her kom Obama til den samme konklusjonen i 2015 som jeg gjorde i min mellomfagsoppgave i statsvitenskap i 1994. Om Cuba ville valgt en annen retning dersom Obamas oppmykning kom 50 år tidligere kan vi bare spekulere om. Det blir heller ikke annet enn spekulasjoner hva som ville skjedd om cubanerne hadde hatt e-post i 1995.

Advertisements

Ta av neseklypa!

Du dør ikke av vond lukt. Kanskje lukter det ikke fullt så ille som du trodde heller. Og kanskje finner du ut at det er lenge siden du sjøl tok en dusj.

Freak show

De umiddelbare reaksjonene etter sjokkvalget i USA var delt i to, og ingen av dem inkluderte feiring av Trump-seieren. Én halvpart var mest sjokkert over hvor rasistiske og sexistiske amerikanske hvite menn hadde blitt og over hvor mange som lar seg sjarmere av Trumps vulgaritet. Nå var det virkelig nødvendig å brette opp ermene i kampen for de gode liberale verdiene. Denne kampen skulle ikke rasistene vinne!

Den andre halvparten, som jeg tilhører, var mer sjokkert over at vi nok en gang har latt være å ta på alvor at en stadig økende andel av velgere verden over hater politikken og verdiene vi vestlige liberale er så stolte av.

Du skal lete godt og lenge for å finne mange Trump-tilhengere i Norge, og enda færre som både kan og vil uttale seg i media. Derfor var det stort sett Hans Lysglimt Johansen som blei henta fram når man trengte et eksotisk innslag i analysene før valget. Men han var selvfølgelig for eksotisk til å få delta i den egentlig Debatten på NRK1. Så etter de obligatoriske fem minutter med «freak show», hvor Brita Møystad Engseth mista både munn og mæle over at skapninger som Lysglimt fikk lov til å gå fritt ute blant folk, blei han trygt geleidet til tilhørerbenken.

Det «seriøse» debattpanelet, bestående av Hillary-tilhengere og «nøytrale» kommentatorer, kunne ta seg av den ordentlig samtalen. Det er som at Kåre Willoch, Carl I. Hagen og Harald Stanghelle skulle debattere arbeiderbevegelsens framtid, mens hele arbeiderbevegelsen aller nådigst fikk lov til å høre på, så lenge de lova å ikke forstyrre. Og likevel blir vi overraska over at vi ikke hadde fanga opp strømningene i Trump-land?

Bare alle var som oss!

Vi, gode liberale demokrater, har en klokkertro på at alle innerst inne egentlig vil det samme som oss. De må bare gjøre unna ungdomsopprøret først. Er vi tålmodige og pedagogiske nok vil de skjønne det etter hvert, både arabere, kinesere, russere og sinte, hvite menn i rustbeltet, at våre verdier egentlig er alles verdier og den selvfølgelige endestasjon for hele kloden. Vi erkjenner at det er noen barnesykdommer, men ingenting som ikke kan løses med kjærlig voksenopplæring.

Lenge tok vi det for gitt at kapitalisme og demokrati gikk hand i hand. Skulle man få varig økonomisk vekst måtte først det demokratiske fundamentet være på plass. Da kineserne viste oss at der hadde vi tatt grundig feil justerte vi forklaringsmodellen noe. Nå var ikke demokrati lenger en nødvendig forutsetning for kapitalisme, men en selvfølgelig konsekvens av økonomisk vekst. Ingen vil vel finne seg i å leve uten vestlige, liberale rettigheter når de bare hadde fått krabbet opp et par hakk fra bunnen av Maslows behovspyramide. Enn så lenge har vi sett lite til den breie demokratiske massebevegelsen i Kina, og de fleste virker godt fornøyd med at deres ledere har gitt dem en eventyrlig økonomisk vekst og har glemt å savne alt vi mener de bør savne.

Like overraska blir vi når russerne, etter fire generasjoner under diktaturets åk, bruker friheten til å flokke seg rundt en autoritær president med antiliberale verdier. Når vi tror vi støtter det russiske folk mot undertrykkelsen fra deres egne ledere, er det et slag i ansiktet når de ofte ikke setter pris på denne støtten. Verdens beste kvinnelige stavhopper og publikumsyndling, Jelena Isinbajeva, forsvarte Putins nye homolov og ville ha seg frabedt moralsk innblanding fra andre land, spesielt fra svenske feminister med regnbuenegler: «Vi regner oss som normale mennesker. Menn lever med kvinner, og kvinner med menn. Slik har det alltid vært.» Reaksjonene lot ikke vente på seg. Hun blei kalt inn på teppet av presidenten i IOC og trua med å bli fratatt rollen som ambassadør under Ungdoms-OL.

Men med den arabiske våren skulle vi endelig få beviset på at vår utrettelig voksenopplæring bar frukter. Araberne gikk ut i gatene og ville kvitte seg med korrupte lederne og tvangstrøya de hadde levd med altfor lenge. Endelig skulle vi få liberale demokratier i Midtøsten! I stedet vant det muslimske brorskap valget i Egypt, og stort bedre gikk det ikke i andre arabiske land, og etter litt iherdig kamelspising var de fleste vestlige ledere skjønt enige om at det nok var best, tross alt, at det egyptiske militæret rydda opp og satte den demokratisk valgte presidenten i fengsel. Det får tross alt være grenser for demokratisk frihet.

Vil de ikke, så skal de!

Så hva gjør vi når folket ikke vil ha demokrati, eller i hvert fall ikke det demokratiet vi mener er et ekte demokrati. Kanskje militærdiktatur er den beste løsningen? I 1991 gikk islamistene i Algerie til valg på å avskaffe demokratiet. De lå an til å vinne valget da de militære innså at demokratiske valg egentlig var en dårlig ide likevel og avlyste hele greia.

Mulig militærdiktatur er veien å gå når folket ikke er voksent nok til å skjønne hva som er best for dem selv? Så kan jo vi, de gode kreftene, stikke hodene våre sammen og skape et varmt, humanistisk og liberalt militærdiktatur. Så kan Obama utnevnes som president på livstid, eller i det minste fram til folket har gjort seg ferdig med trassalderen og ungdomsopprøret.

Det finnes heldigvis også andre muligheter. Det enkleste er å gjøre noe med valgsystemet. Denne åpenbare muligheten har mange liberale allerede kastet seg over. I likhet med Norge og de fleste andre land har USA et valgsystem som er ment å gi personer i mindre tettbefolkede områder en litt sterkere stemme enn om hver stemme telte helt likt. Det skal blant annet ivareta interessene til urbefolkninger. Men når denne ordninga får det paradoksale utslaget at «rednecks» på landsbygda kan vinne valget til tross for at de er færre enn de fornuftige liberale i byene, mener mange at nå må tida være er inne for å sette en stopper for slik urettferdighet.

Men er det noen grunn til å stoppe der? Det er åpenbart mange som egentlig ikke har gjort seg fortjent til stemmeretten, og i USA er det allerede etablert praksis i mange stater at kriminelle mister retten til å stemme, ikke bare mens man soner straffen, men også i et visst antall år etter soning. Så dersom man sørger for å få kasta litt flere sinte hvite menn i fengsel er problemet langt på vei løst. Og så sinte og uten impulskontroll som de er må det da være nok av grunner til at de trenger ett år eller to til å kjøle seg ned bak murene.

Det kan jo heller ikke være rimelig at man skal beholde stemmeretten selv om man lider av altoverskyggende vrangforestillinger. Så de som mener Obama egentlig er fjernstyrt av ailians og de som tror på «Eurabiateoriene» eller «White supremacy» bør vi i hvert fall trygt kunne fratas stemmeretten både for samfunnets og deres eget beste.

Vi har erfaring i Norge med at det er enklere å sykeliggjøre fenomener vi ikke liker enn å akseptere at friske mennesker har avskyelige holdninger. Derfor prøvde et samla medie-Norge å plassere Breivik trygt innenfor en diagnose fra dag én, samtidig som han blei latterliggjort etter alle kunsten regler. Pipestemmen var plutselig relevant. Det samme var hentesveisen. Og manifestet var så amatørmessig at det bare var til å le av, selv om det antakelig hadde høyere litterær kvalitet enn de fleste andre nordmenn uten høyere utdanning hadde klart å lire av seg, uavhengig av tema, og bedre rettskrivning enn en gjennomsnittlig post på Facebook.

ABB skulle sykeliggjøres så alle skulle skjønne at ingen friske mennesker hadde holdninger som han. Dermed slapp vi å ta stilling til om det faktisk kunne være ganske mange, med langt mindre ekstreme uttrykk, som faktisk leflet med de samme holdningene. «Dessverre» blei han kjent tilregnelig, men i veldig manges øyne er han fortsatt bare en syk mann, med holdninger som ikke er mulig å støtte for friske mennesker.

«Vi» og «dem»

Det har blitt snakka mye etter valget om viktigheten av å løfte fram det store «oss», og at den viktigste lærdommen av Trumps suksess er hvor skremmende effektivt det er når demagoger spiller på «vi» mot «dem». Men hvor mye «oss» er det i venstresidas beskrivelse av Trump-velgere, Odins soldater, eller menigheten til Visjon Norge, for den saks skyld? Oser det av fellesskapsfølelse og gjensidig forståelse?

Enkelte samfunnsdebattanter, som jeg vanligvis har et veldig positivt inntrykk av, har overraska meg kraftig etter valget, og det er ikke på en positiv måte. Én av dem er Sven Egil Omdal. Han mener de som stemte på Trump kan sammenlignes med dem som stemte på Hitler i 1932 og ikke fortjener noen respekt:

«…likhetene er såpass betydelige at vi bør avvise kravet om å respektere velgernes dom. Det holder at vi aksepterer resultatet. Respekten bør vi reservere til noe som fortjener slikt.»

60 millioner amerikaneres valg, med 60 millioner ulike grunner til at man stemte som man gjorde, skal altså ikke respekteres. Men vi skal være rause nok til å akseptere det. Det var jo storsinna, Omdal. Vi er altså ikke kommet helt til det humanistiske militærdiktaturet ennå, men sablene rasler i kulissene.

En annen som jeg er like overraska over er lederen i Antirasistisk senter, Rune Berglund Steen, som sier følgende om Trump-velgerne:

«Samtidig liker jeg ikke tendensen til at man skal forstå seg i hjel på dem. De er ikke barn med et automatisk krav på empati fordi de er «folket» som så modig gjorde opprør mot «elitene»

og

«De som stemte på Trump bør forstås, men de har ikke noe krav på vår sympati. De er voksne mennesker som de langt fleste av dem ikke har noe vesentlig å klage over. De bor ikke i et land hvor bomber hagler over dem. De langt fleste lider ingen økonomisk nød. (Noen gjør det, ja – men de fleste ikke.) I stedet føler en del på at de ikke er fullt så privilegerte som de pleide å være. Og på grunn av det er de villige til å stemme inn en kandidat som har lovet å gå løs med hard hånd på noen av de virkelig maktesløse i samfunnet.»

Det låter spesielt ille når det kommer fra en slik posisjon. Antirasister anbefaler ofte andre å ta jødetesten hvis man beveger seg i grenseland for hvordan det er akseptabelt å omtale grupper, som for eksempel muslimer. Det er et veldig godt råd. Men hva om Berglund Steen selv tar muslimtesten på sine egne uttalelser? Hva om man bytter ut sinte hvite menn med frustrert muslimsk ungdom? Er de fortsatt mennesker som ikke fortjener verken respekt eller sympati og får ta konsekvensen av sine valg?

Jeg trøster meg med at vi heldigvis har politikere på venstresida som åpenbart ser at her er det noe alvorlig som skurrer, som Hadia Tajik i en glitrende kronikk i dagens Aftenposten:

««De» skjønner ikke hvor samfunnet er på vei. «De» henger ikke med. Satt på spissen: Vi, verdiliberale politikere, som er for fri abort, homofili og flerkulturelle samfunn, er ikke mer fordomsfrie enn at vidsynet stopper i møte med dem som synes dette er en uting. Dermed kan vi også bli blinde for hva som beveger seg i det folket vi er valgt til å representere.»

«Ingen spør hvorfor Jeppe drikker»

Vi moderne mennesker sliter med noen etterlevninger fra steinaldermennesket som er ganske upraktiske i det daglige. Det er vanskelig å gå forbi smågodthylla i butikken, eller å la være å ta ett pizzastykke til, når genene dine sier deg at det er smart å fylle opp kalorilagrene for ingen vet hvor mange dager det kan gå til neste gang muligheten byr seg. Det er også vanskelig å se på fremmede mennesker som er helt annerledes enn deg selv uten noen form for skepsis og fordommer, særlig hvis det sammenfaller med at noe negativt har skjedd deg. Det fantes kanskje en og annen steinaldermann som inviterte neandertaleren inn til bålvarmen og la en skinnfell rundt skuldrene hans. Men faren er stor for at de mest fordomsfrie steinaldermenneskene lett fikk ei klubbe i bakhodet når de nye vennene ikke var så vennlige likevel, så det spørs hvor mye av genene til de første humanistene det er som har overlevd til vår tid.

Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal akseptere verken egen eller andres rasisme. Vi skal bekjempe den hver eneste dag. Men vi bør samtidig erkjenne at fremmedfrykten ligger latent rett under overflata hos veldig mange av oss, og kan springe ut i full blomst når noe trigger den. Og kanskje er grunnen til at vi liberale kan føle oss så overlegne, siden vi har klart å holde fremmedfrykten i sjakk, nettopp at vi ikke har blitt utsatt for de prøvelsene hvor man på autopilot leter etter en syndebukk når eget liv ikke er slike det var før, og i hvert fall ikke slik man mener at det burde være. Det kan også virke som fiendebildene og fremmedfrykten ikke nødvendigvis forsvinner, om man blir aldri så mye antirasist, men at de flytter seg over til andre grupper man verken respekterer eller forstår, og ikke har så mye ønske om heller.

Vi i Skandinavia er stolte av vår humanistiske og tolerante tradisjon, med god grunn. Vi har bidratt til å utvikle kriminologi som et eget fagfelt. De kriminelle skal forstås: «Alle sier at Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor Jeppe drikker». Hos oss skal ikke kriminelle primært straffes, men gjøres til gangs mennesker så de kan bli gode naboer når de kommer ut av fengsel. Amerikanere bare rister på hodet av dette naive tullet, noe Michael Moore illustrerte i sin film fra Bastø  og Halden fengsel. I Sverige blir tidligere IS-krigere tatt imot med kommunal jobb for å sørge for at de igjen blir gode samfunnsborgere.

Men når det kommer til Trump-velgere, og antakelig også de som stemmer på Sverigedemokratene og UKIP, da er grensen tydeligvis nådd for hvem det er mulig å respektere, forstå og føle empati med. Da har toget gått for noen gang å bli gangs menneske igjen.

Kynisk politisk spill kamuflert som flyktningbeskyttelse

Jeg har tidligere kritisert den hyklerske europeiske flyktningpolitikken og rost UDI-direktøren for å løfte debatten om et alternativt beskyttelsesregime for flyktninger, som er mer rettferdig og ikke gjør flyktninger avhengige av kyniske menneskesmuglere. Derfor skulle man kanskje tro at jeg ønsket gårsdagens avtale mellom Tyrkia og EU velkommen. Det gjør jeg definitivt ikke. Dette er mer av det gamle. Mer hykleri og enda flere paradokser.

Flyktningene har blitt brikker i et kyniske politisk spill hvor ingen av partene har deres interesser som det primære, men forsøker å kamuflere egne politiske agendaer i en påtatt omtanke for dem som drukner i Middelhavet. Ved første øyekast kan man få inntrykk at dette er til flyktningenes beste. Det vil ikke lenger være noen grunn til å legge ut på den farefulle ferden til sjøs og menneskesmuglerne kan ikke lenger tjene seg rike på andre menneskers lidelse. Sannheten er det motsatte.

En avtale full av paradokser
Avtalen sier at de aller fleste som ankommer Hellas skal returneres til Tyrkia. Heldigvis lyttet partene til advarsler fra UNHCR og andre, og har tatt inn en forsikring om at flyktningene vil få en individuell behandling i Hellas, hvor det blir kartlagt om de vil være spesielt utsatte i Tyrkia før de blir returnert. Det er likevel åpenbart at det store flertallet vil bli returnert.

Videre sier avtalen at EU skal forplikte seg til å ta imot et tilsvarende antall syrere som kvoteflyktninger fra Tyrkia, som det antallet som blir returnert fra Hellas. Det er viktig å legge merke til at returen gjelder alle nasjonaliteter, mens det kun er syrere som vil få mulighet til å bli gjenbosatt i Europa. Denne «èn-til-èn-logikken» har imidlertid to store paradokser, som langt på vei sparker bein under det den er sagt å skulle oppnå – nemlig å begrense farefulle smuglerreiser over Middelhavet.

For det første vil Tyrkia ha interesse av at antallet syrere som krysser havet blir så stort som mulig. Dersom ingen reiser, vil heller ikke EU være forpliktet til å ta noen tilbake som kvoteflyktninger.

For det andre vil flyktningene ha alt å tape på å legge ut på reisen, siden de nesten automatisk vil bli returnert, og i tillegg vil bli plassert bakerst i køen når man søker gjenbosetting i Europa. Dette viser med grotesk tydelighet at EUs primære mål er å lette presset på eget kontinent og ikke å redusere flyktningenes lidelse. Avtalen straffer dem som ankommer Hellas per båt, og vil dermed effektivt redusere antallet som velger den løsningen, og dermed forsvinner også EUs forpliktelse til å hente ut syrere fra Tyrkia.

Det tragiske er også at dette høyst sannsynlig vil føre til økt makt for menneskesmuglere og dyrere og mer farefulle ferder for flyktningene. Reisen over til de greske øyene var den billigste, enkleste og det minst farefulle alternativet tross alt. Nå vil flere bli presset til å velge den langt tøffere ruten fra Libya til Italia, eller finne nye ruter f.eks. om Svartehavet og Ukraina. Håpet var at EU-landene skulle gjøre noe med det store paradokset at de som klarer å ta seg til et europeisk land (i hvert fall i Vest-Europa) får sine rettigheter ivaretatt, samtidig som de samme landene gjør det de kan for at færrest mulig skal klare å komme seg dit og benytte seg av disse rettighetene. Isteden har gjerdene blitt høyere, reisen farligere og dyrere og paradokset enda større.

En håpløs avtale med elementer å bygge videre på
Selv om gårsdagens avtale best kan karakteriseres som et skittent spill, er det likevel elementer i den som kunne vært interessante skritt mot et mer rettferdig flyktningregime – vel å merke dersom det hadde vært hensikten. For de syrerne som blir plukket ut som kvoteflyktninger vil det åpenbart være et gode. Det er også en gevinst at man her kan velge ut de mest sårbare og de med størst beskyttelsesbehov. Faren er imidlertid at antallet kan bli forsvinnende lite når ingen lenger har noe å tjene på å reise til Hellas, og at EUs forpliktelse dermed faller bort.

Det er også bra at EU forplikter seg til å bistå Tyrkia økonomisk slik at det store antallet flyktninger som befinner seg der får en mer verdig og trygg tilværelse. Tyrkia har også forpliktet seg til å gi alle flyktninger et akseptabelt tilbud, og vil i større grad enn før måtte forvente at det stilles krav til dem på dette området. Mange er likevel usikre på hvor mye disse forsikringene er verdt, og det kan skorte vel så mye på evnen som på viljen. Når EU fikk panikk etter å ha tatt imot èn million flyktninger på et kontinent med 500 millioner innbyggere, skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at Tyrkias utfordringer med å håndtere 2,7 millioner flyktninger i et land med vel 70 millioner innbyggere er formidable.

Høykommissærens uttalelser viser i et diplomatisk språk at de er mildt sagt skeptiske til at denne avtalen kan gjennomføres uten å bryte internasjonale konvensjoner. De har imidlertid presisert at en avtale ville kunne ha vært i tråd med konvensjonen dersom andre forutsetninger hadde vært til stede. Det viser at vi tross alt kan være på vei mot noe som kan inngå i framtidens beskyttelse av store flyktninggrupper, hvor ulike land og regioner bidrar på ulike måte ut fra geografiske, økonomiske og demografiske forutsetninger. I langt større grad enn tilfellet er i dag, må verdenssamfunnet ta et solidarisk ansvar for flyktningbeskyttelse, og ikke gjør alt man kan for å skyve ansvaret over på naboen eller fattige naboland.

Det er bra at EU og Tyrkia samarbeider om å hjelpe flyktninger i Tyrkia. De fleste flyktninger vil helst være så nær hjemlandet som mulig, og det har vist seg at dette også letter retur når forholdene igjen tillater det. Små, men rike land, langt unna flyktningenes hjemland kan ofte også hjelpe langt flere ved å sikre god beskyttelse i nærområdene enn å ta imot et symbolsk antall i eget land og ellers fraskrive seg alt ansvar.

Respekt for konvensjoner
Tyrkia har imidlertid ikke ratifisert flyktningkonvensjonen for andre enn europeiske flyktninger, og det burde vært et minstekrav for å anse landet som et trygt tredjeland hvor man kan sende flyktninger tilbake. Det er heller ikke nok å si at man følger flyktningkonvensjonen og folkeretten. Før man skal kunne returnere noen, må man ha erfaring over tid for at disse rettighetene overholdes og respekteres. Når det er sagt, tyder mye på at Tyrkia har gitt klarere forsikringer overfor EU om at de skal respektere flyktningenes rettigheter, enn hva Norge fikk av Russland før vi startet returen dit. Noe som ytterligere viser at endringen i Utlendingsloven før jul, som fjernet hinderet for retur til Russland, levner stortingsflertallet liten ære.

Stadig flere stemmer tar til orde for at Flyktningkonvensjonen er utdatert og må skrotes. Jeg er ikke enig i dette. Den er langt mer moderne og forutseende enn mange vil ha den til, og den gir også rom for betydelig justering av politikk og praksis, uten at konvensjonen brytes.

Men selv om man skulle mene at Flyktningkonvensjonen står i veien for god flyktningbeskyttelse, er det likevel svært alvorlig å bryte den med åpne øyne. Vi setter selv pris på å leve i en rettsstat hvor vi kan stole på at lover gjelder for alle, både i gode og dårlige tider. Hvor ikke ressurssterke mennesker kan ta loven i egne hender dersom de føler behov for det. De internasjonale konvensjonen er det nærmeste en internasjonal rettsstat vi kommer. De skal behandles med respekt. Få ønsker seg tilbake til en tid hvor det var den sterkestes rett som rådet. Ingen er tjent med en aksept for selvtekt, verken nasjonalt eller globalt. Aller minst et lite land som Norge.

.

Den vanskelige balansegangen

Asylpolitikk er vanskelig. Det har de siste ukene til fulle demonstrert. De som hevder det motsatte er sannsynligvis villig til enten å ta noen tvilsomme juridiske snarveier eller overlate helhetsansvaret til noen andre.

Debatten på NRK1 på torsdag var en oppvisning i politisk roing og tåkeprat fra Trine Skei Grande (V) og Helga Pedersen (Ap), mens Audun Lysbakken (SV) og Sylvi Listhaug (FrP) kunne briljere på hver sin kant med bombastiske og selvsikre uttalelser. Dette bidrar ikke til respekt for partiene som forsøker å kombinere en verdig asylpolitikk med en håndterbar og forsvarlig innvandring. Det er synd, for det er mer enn noen gang viktig at vi har politikere som ikke fristes til å gå på akkord med folkerettslige prinsipper når det begynner å blåse, men samtidig har ryggrad nok til å ta vanskelige politiske avgjørelser.

Store deler av opposisjonen ble grepet av panikk i fjor høst da stemningsbølgen i folket snudde og ankomsttallene over Storskog økte uke for uke. Regjeringen, med FrP i spissen, fikk derfor enkelt spill da de ba om støtte til å endre Utlendingsloven slik at Russland kan betraktes som et trygt tredjeland og at asylsøkere dermed kan henvises dit. Det som konkret skjedde, var at et krav i Utlendingsloven om at det var en forutsetning at det skulle være reelt mulig å søke asyl i det aktuelle landet, ble fjernet. Dermed er kravet nå kun at asylsøkerne ikke blir direkte forfulgt i Russland for å kunne sendes dit. Lovendringen skjedde på en drøy uke, uten høring, og uten nevneverdig debatt. Samtidig ble det bestemt at regjeringen skal kunne instruere Utlendingsnemnda (UNE), slik at det ikke er noen ankeinstans som kan overprøve beslutningen om retur til Russland.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), som er satt til å overvåke at Flyktningkonvensjonen overholdes, har offentlig kritisert Norge for å bryte Folkeretten. Det er et uvanlig og sterkt signal, og noe Norge absolutt bør lytte til. Det er i krisesituasjoner internasjonale forpliktelser er spesielt viktige, og derfor er det svært alvorlig om man velger å bryte disse så snart man møter utfordringer. Som et lite land er Norge spesielt avhengig av å kunne stole på at internasjonale kjøreregler overholdes, og derfor er det i vår egeninteresse å bidra til respekt for disse.

Det er alltid enklere å forsvare et ytterstandpunkt i debatter, som den som var i NRK sist uke. FrP mister åpenbart ikke nattesøvnen av om Norge kommer på kant med FN, mens SV trygt kan forsvare den humane linjen i asylpolitikken i trygg forvissning om at det alltid vil være et flertall som trumfer gjennom en strengere politikk, slik at konsekvensene av deres primærstandpunkt aldri blir testet. De andre partiene i midten skal balansere det anstendige og juridisk riktige med det forsvarlige og mulige. Det er en vanskelig oppgave i utgangspunktet, og jobben blir desto vanskeligere når man har gjort overilte vedtak som man gjorde før jul, som det nå blir vanskelig å forsvare og samtidig kritisere regjeringen.

I denne konkrete saken, er det åpenbart at opposisjonen burde tatt seg tid til å forhøre seg grundigere, ikke minst med UNHCR, før man satt signaturen sin på denne avtalen. Det var heller ingen grunn til å ha så dårlig tid. 5000 er mange mennesker, men i historisk målestokk er det ingenting sammenlignet med hva andre land har opplevd i massefluktsituasjoner. Det er derfor et dårlig signal å sende til andre land som står overfor langt større utfordringer at det ikke skal mer til før Norge er villig til å gå på akkord med internasjonale forpliktelser. Det er også en misforståelse at det ikke var hjemler i den eksisterende Utlendingsloven til å avvise det store flertallet som kom via Russland. Mange hadde langvarig lovlig opphold, som ga grunnlag for rask retur, og det var fullt mulig å ta i bruk 48-timers-regelen for raskt å kunne avvise denne gruppen. De asylsøkerne det var større tvil knyttet til burde vi fint klare å gi en ordinær asylbehandling fram til usikkerheten knyttet til våre internasjonale forpliktelser var avklart.

Det er imidlertid ikke bare politikere som sliter med å ha tunga rett i munnen. Også kommentatorer i media har sine utfordringer. Hanne Skartveit i VG advarer politikerne mot å bøye av for presset om å vise humanitet, og stå fast på beslutningene før jul og være konsekvent når det gjelder å gjennomføre returer som planlagt for å opprettholde respekt for asylinstituttet og norsk asylpolitikk. Det hun åpenbart ikke har fått med seg er at dette dreier seg om mer enn å gjennomføre vedtatte returer av åpenbart grunnløse asylsøkere. Selv med den nye og strengere Utlendingsloven vil det fortsatt være nødvendig å gjøre en individuell vurdering av om personene risikerer å bli sendt tilbake til land i krig, noe det har kommet rapporter om er i ferd med å skje med to menn fra Jemen. I tillegg kommer den alvorlige dimensjonen at vi nå behandlere asylsøkere i strid med UNHCRs klare anbefalinger. Da er det på tide å sette en fot i bakken.

Farvel til asylretten?

Stadig flere ser paradoksene og urimelighetene i dagens asylordning. Sist ute var UDI-direktør, Frode Forfang, som gikk til det uvanlige skrittet for en toppbyråkrat å komme med sine personlige betraktninger rundt det systemet han er satt til å forvalte.

Som jeg tidligere har vært inne på, er dagens asylsystem fullt av paradokser, og de siste månedene har gjort dette enda tydeligere. På den ene siden holdes asylretten hellig og det har vært få som har våget å stille spørsmål ved den, samtidig gjør vi det stadig vanskeligere for asylsøkere å komme til Europa slik at retten kan benyttes.

Hinderløype til Europa
Det har lenge vært ulovlig for flyselskap å ta med asylsøkere uten gyldig visum, derfor har den eneste måten å ta seg til Europa vært å krysse landegrenser til fots eller å komme sjøveien. Det er i tillegg kriminelt å hjelpe asylsøkere over grensen i egen bil eller på annen måte, uansett om man ikke tar betalt for det og kun er ute etter å hjelpe. Europeiske land har også inngått avtaler med land som Libya og betalt dem for å hindre flyktninger i å legge ut på reisen til Europa. Samlet har dette bidratt til å begrense flyktningstrømmen til Europa så mye at antallet som kommer har blitt sett på som akseptabelt, og man har kunnet skryte av at alle asylsøkere får en rettferdig behandling – i hvert fall hos oss.

Etter denne høsten har verken Norge eller resten av Europa mye å skryte av lenger. Den store asyltilstrømmingen har skapt panikk i land etter land, og stadig mer desperate tiltak settes i verk for å begrense antallet. I Norge har til og med asylliberale partier som KrF og Venstre akseptert, nærmest uten diskusjon, at Russland skal anses som et trygt land for flyktninger, og at alle som har reist gjennom Russland derfor ikke har krav på beskyttelse i Norge. Dette til tross for at Russland knapt behandler en eneste asylsøknad dersom man ikke er etnisk russer.

På flukt i kajakk til Norge
En direkte konsekvens av denne tolkningen av asylretten, er at også alle som har reist gjennom Serbia kunne ha søkt asyl der, og de samme partienes kritikk av Ungarn, som stengte grensene mot Serbia, blir i ettertid veldig hul. I og med på at man har gått med på å endre Utlendingsloven slik at det ikke lenger er noe krav om at man skal kunne få behandlet sin asylsøknad i et land for at det skal betegnes som trygt, så lenge man ikke blir direkte forfulgt, er veien heller ikke lang til å karakterisere Libanon, Jordan og Tyrkia som trygge land, og nekte alle syrere som har reist gjennom disse landene retten til å søke asyl i Europa.

Gitt en «gunstig» geografisk plassering på globusen vil mange land med en slik logikk kunne toe sine hender og nekte alle å søke asyl. Som en kyststat er ikke Norge helt «trygg», men de som kommer sjøveien må komme direkte fra et område hvor de er forfulgt. Da er det ikke mange muligheter igjen, og det er nok begrenset hvor mange som vil reise med gummibåt eller kajakk fra Syria til Norge.

For bare ett år siden ville de fleste ikke tatt deg seriøst om du hevdet at dette kunne bli norsk politikk, men med de siste forslagene til endring i Utlendingsloven er vi nå ganske nær. Der foreslås det at vi skal kunne sende tilbake alle asylsøkere som har reist gjennom andre nordiske land i perioder med høye ankomsttall. Når man dermed har hjemmel for å nekte innreise fra alle våre naboland, samt mulighetene til å komme med fly, er alternativene som gjenstår få.

På tide å tenke helt nytt
Derfor er Forfangs forslag betimelig og verdt å diskutere. Det bryter med alt vi har vært vant til å tenke på som anstendig behandling av asylsøkere, men sammenlignet med hvordan det eksisterende asylsystemet har utviklet seg, mener jeg en slik ordning vil være mer rettferdig, både for flyktninger og mottakerland, samtidig som det vil fjerne mange av de negative konsekvensen av dagens asylordning. Ikke dermed sagt at det ikke vil være ulemper og utfordringer knyttet til en slik ordning. Utfordringene står i kø, og veldig mye må komme på plass før dette er realistisk. Men gevinsten hvis det lykkes er så stor at vi bør føle oss forpliktet til å gi det en grundig behandling før vi eventuelt forkaster det.

En av de største innvendingene mot å fjerne asylretten er at vestlige land da mye enklere kan skyve alt ansvar over på fattige naboland, og at de mest flyktningskeptiske landene vil melde seg helt ut og la være å ta imot mer enn et symbolsk antall. Det er en legitim innvending. Likevel ser vi allerede i dag at flere av disse landene slipper unna med en kynisk politikk dersom de er besluttsomme nok og ikke bryr seg om internasjonal kritikk. Australia sender alle asylsøkere som kommer sjøveien til interneringsleirer i fattige naboland (men er samtidig det mest generøse landet i verden når det gjelder å ta imot kvoteflyktninger), Ungarn har bygget gjerder rundt landet og tillater svært få å søke asyl, og land etter land i Europa gjør det de kan for å bli så lite attraktive for asylsøker som mulig. De som ikke ønsker å motta avsylsøkere klarer derfor å få det som de vil allerede i dag.

En annen innvending er at dette er en ordning som kan passe for Europa og Vesten, men at et flyktningregime må være globalt og forhindre at fattige naboland stenger grensene for mennesker på flukt. Dette mener jeg imidlertid det er mulig å komme fram til løsninger for, og det er ikke noe i veien for å ha parallelle ordninger. Det eksisterer langt på vei allerede i dag, siden det stort sett er vestlige land som tar imot individuelle asylsøkere, mens i de aller fleste utviklingsland blir flyktninger i stedet tatt imot av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og gitt en såkalt prima-facie-flyktningstatus, uten individuell vurdering, og med langt færre rettigheter enn det en person som blir innvilget flyktningstatus i Europa får. Det er også mulig å se for seg at land må forplikte seg til å ta imot overføringsflyktninger etter en fremforhandlet fordelingsnøkkel administrert av UNHCR for å bli inkludert i ordningen og «fritatt» for asylretten. Dette kunne også være et ris bak speilet for å få de mest restriktive landene til å ta sin del av ansvaret.

Fordeler og ulemper
Den største utfordringen, slik jeg ser det, er det enormt store antallet som vil kunne tenkes å søke asyl dersom en slik ordning blir etablert. Det er ikke usannsynlig at vi kan få både 10 og 20 ganger så mange søknader om beskyttelse i Europa i forhold til dag. Det blir åpenbart både arbeidskrevende og dyrt å håndtere en slik mengde søknader. Til gjengjeld vil det være en stor besparelse og mulighet for effektivisering når UDI og tilsvarende institusjoner i alle europeiske land ikke lenger skal vurdere søknader hver for seg. Det vil også være en stor innsparing at asylsøkere ikke skal innlosjeres i dyre asylmottak i mer enn et år mens søknad behandles.

En slik ordning er i utgangspunktet verken en innstramming eller en liberalisering av flyktningregimet, men en helt ny måte å tenke flyktningbeskyttelse på. Forfang tar til orde for at Europa bør ta imot like mange eller flere flyktninger som i dag. Det er likevel åpenbart at langt flere vil søke enn det Europa er villig til eller har kapasitet til å ta imot. Kanskje vil mer enn 90 % få avslag, til tross for at de har en flukthistorie som i dag ville gitt beskyttelse dersom de kom til Europa og søkte her.

Det vil være tungt å svelge for mange, særlig for flyktningenes sterkeste beskyttere, at noen flyktninger skal miste rettigheter de har i dag. Da er det viktig å se hvordan dagens ordning faktisk fungerer og være ærlig med seg selv om man tror det er sannsynlig å reformere det i en retning som gir betydelig flere de rettene man skulle ønske alle kunne ha. Jeg tror ikke det er sannsynlig. Det vil også falle noen tungt for brystet at dette forslaget til forveksling ligner forslag presentert av politikere man ikke ønsker å identifisere seg med. Vi kan imidlertid ikke forkaste gode ideer fordi de først ble lansert er personer vi betviler motivene til. Selv blind høne kan finne korn.

Utilitarisme
Forfangs skisserte løsning er basert på en utilitaristisk tankegang; man aksepterer at noen flyktninger får det verre enn i dag fordi flere andre samtidig får det bedre, slik at den samlede «nytten» for verdens flyktninger totalt sett blir bedre. Totalnytten vil også øke fordi denne ordningen i større grad vil favorisere flyktninger med spesielle beskyttelsesbehov – flyktninger som ofte ikke har nok ressurser til å komme seg til Europa og kreve sin rett i dag. I tillegg vil åpenbart grunnløse asylsøkere legge mindre beslag på knappe ressurser, noe som vil komme reelle flyktninger til gode.

Enkelte vil innvende at det er en fallitterklæring å akseptere at asylretten må oppgis for å kunne gi beskyttelse til flere av de svakeste som nå ikke får nødvendig beskyttelse i nærområdene, og vil i stedet mene at vi må gjøre begge deler – både ta imot flere av de svakeste som kvoteflyktninger og likevel fortsatt behandle asylsøknader fra de som kommer seg hit. Jeg er imidlertid enig med Forfang i at det er urealistisk å få vestlige politikere med på en slik ordning uten at dagens asylrett samtidig skrinlegges.

Etter mitt syn vil en slik ordning også være å foretrekke uavhengig av om man i utgangspunktet er for en liberal eller restriktiv flyktningpolitikk. Enten det er vilje i Europa til å ta imot 30 000 eller 3 millioner flyktninger per år, vil jeg hevde at det både er mest rettferdig og mest humant å velge ut de med størst beskyttelsesbehov regionalt og ikke kreve at flyktninger skal gå spissrotgang på vei mot Europa og være prisgitt menneskesmuglere på veien, hvor kun de mest ressurssterke vil klare å komme fram.

Sikkerhetsaspektet
Det er også mange andre fordeler med en slik ordning: Sikkerhetsmessig vil vi få mye bedre kontroll med hvem som kommer inn over grensene; Integreringsarbeidet vil bedres ved at flyktninger kan plasseres direkte i kommunene og i teorien begynne i jobb eller skole fra dag èn, uten trøstesløs venting i usikkerhet på et asylmottak lang fra folk; Det vil ikke lenger være så stor frykt for at det å gi visum til visse nasjonaliteter vil utløse et ras av asylsøknader, siden denne retten ikke lenger finnes, slik at det blir lettere å reise til Europa f.eks. for å besøke familiemedlemmer; Og ikke minst vil det kunne skape en mindre skepsis til flyktninger blant europeere når de vet at de som kommer har vært gjennom en grundig utvelgelse før de kommer hit.

En lang rekke spørsmål må imidlertid avklares før en slik ordning er realistisk: Hvor skal flyktninger oppholde seg under søknadsprosessen og hvilket tilbud skal gis til dem som ikke kommer gjennom nåløyet? Hvilke kriterier skal ligge til grunn for utvelgelsen? Vil det likevel være behov for et alternativt løp for en liten gruppe spesielt utsatte flyktninger som ikke kan sendes tilbake for asylbehandling i regionen (eks. en avhopper fra Nord-Korea). Listen av uavklarte spørsmål kan gjøres uendelig lang.

Flyktningkonvensjonen
Mens Forfang selv mener at de endringen han lufter vil forutsette at blant annet Flyktningkonvensjonen endres, mener andre som har lansert lignende ideer at dette er mulig å gjennomføre innenfor dagens regelverk, blant andre Sylo Taraku og Torstein Ulserød, som nylig presenterte Civita-notatet «En helhetlig og forutsigbar flyktningpolitikk».

Mange vil være skeptiske til begynne å røre ved etablerte konvensjoner fordi det kan føre til at mange land vil gå bort fra forpliktelser de tidligere har inngått. Det er likevel mulig å se for seg at en slik ordning vil kunne hjemles i en tilleggsprotokoll til Flyktningkonvensjonen, på linje med da konvensjonen fra 1951 fikk en tilleggsprotokoll i 1967. De landene som ikke velger å ratifisere tilleggsprotokollen vil da likevel være bundet av forpliktelsene i konvensjonen.

2015 demonstrerte til fulle at EU og resten av Europa ikke klarer å samarbeide om å finne verdige løsninger på flyktningkrisen. Mange, deriblant NOAS, er derfor svært skeptiske til at det skal være mulig å få europeiske land til å bli enige om en så omfattende og komplisert ordning som dette vil være, for ikke å snakke om utfordringene med også å få resten av verden med. Men kanskje er akkurat de negative erfaringene fra 2015 det som kan gjøre at flere land innser at noe må gjøres, og at dagens ordning stort sett bare har tapere.

Noe som også taler for at dette kan være tiden for å ta store grep, er at Europa har en sterk leder i Angela Merkel, som har gått foran og vist både gjennomføringsevne og generøsitet når det gjelder flyktningsaken. Da EU på tampen av fjoråret inngikk en avtale med Tyrkia, hvor de lover å hjelpe EU med å være grensepoliti mot økonomiske bidrag og andre politiske gjentjenester fra EU, luftet også Merkel ideen om at Tyskland og andre velvillige EU-land kunne ta imot et større antall flyktninger fra Tyrkia dersom de klarte å begrense asylstrømmen til Hellas. Det kan være spiren til fremtidens flyktningregime.

 

Vi trenger en verdig og modig flyktningpolitikk

Sylvi Listhaug er ei driftig dame. Hun hadde knapt rukket å bytte statsrådsstol og fordøye pinnekjøttet før hun lanserte et 150-siders dokument for innstramming av asylpolitikken. Retorikken var velkjent og om mulig enda hardere enn før. Like velkjent og forventet var SVs fordømmelse og avsky. Mer overraskende for mange var Arbeiderpartiets umiddelbare støtte til regjeringens forslag, men for de som har fulgt med i høstens «klimaendring» kom det ikke som noe sjokk, og regjeringens forslag er langt på vei et bestillingsverk fra stortingsflertallets asylforlik.

Den flyktningvennlige «indian summer» vi opplevde i august og september, kjølnet raskt da både alvoret og flyktningene begynte å sige inn utover høsten. Den tause majoritet som på sensommeren lot seg sjokkere over lidelsene langs Europas grenser, ble gradvis mer bekymra for omfanget og kostnadene ved den store flyktningstrømmen. Politikere fra flere partier var raske med å snu kappen etter vinden, og kastet bare et kort, skamfullt blikk på seg selv da de møttes i døren.

Om denne høsten har lært oss noe, er det at vi trenger en forutsigbar flyktningpolitikk, som skal være robust nok til å tåle både gode og onde dager. Det skylder vi ikke minst de som søker seg til Europa. Flyktninger fortjener beskyttelse og respekt, både de som har flyktet til vår del av verden og de som er på flukt i eget land eller naboland. Både de som er på flukt i dag og de som vil flykte om 20 år. Derfor er det mange hensyn som må veies mot hverandre når vi skal forme fremtidens flyktningregime.

Som jeg tidligere har skrevet om, har vi en tendens til å være moralsk nærsynte og overser lett de lidelsene som ikke er rett foran oss. Til tross for at Europa har opplevde den største flyktningstrømmen siden andre verdenskrig, må vi ikke glemme at det store flertallet av mennesker på flukt befinner seg helt andre steder, og svært ofte under enda mye vanskeligere forhold. I 2015 fikk FN dekket kun halvparten av behovet for hjelp til flyktninger i Syria og nabolandene. I mange afrikanske land var underdekningen enda større. Samtidig vet vi at beløpet det er behov for i aller høyeste grad er overkommelige. Sveriges kostnader for mottak av flyktninger i 2015 alene var større enn det FNs høykommissær for flyktninger manglet for å gi et verdig tilbud til alle flyktningene de har ansvar for.

Det kan være gode grunner til å gå gjennom flyktningpolitikken og tilpasse den til en endret verden og nye utfordringer, men det er uverdig at land etter land i Europa nå konkurrerer om å ha den mest avskrekkende politikken for på den måten å skremme flyktninger fra å søke beskyttelse akkurat hos dem. I stedet burde vi finne felles-europeiske løsninger som skaper forutsigbarhet og en mer rettferdig byrdefordeling. Det er også bekymringsfullt at den økte flyktningstrømmen brukes som påskudd til å vedta dramatiske innstramminger nærmest uten debatt, og uten at konsekvensene er utredet.

Ikke minst skylder vi mennesker på flukt en så forutsigbar flyktningpolitikk som mulig. Derfor er det kritikkverdig at flere av forslagene til regjeringen gis tilbakevirkende kraft. Spesielt alvorlig er forslaget om å endre reglene for familiegjenforening, som vil gjøre det umulig for veldig mange noensinne å få familien til Norge. Det er åpenbart at det er så dramatisk for dem det gjelder at mange ville gjort andre valg på familiens vegne dersom de hadde vært klar over det den gang de måtte ta beslutningen om å sende et familiemedlem i forveien. I mange tilfeller gikk alle familiens sparepenger med til flukten, og de som eventuelt velger å krype til korset og returnerer fordi familien ikke kan komme etter, sitter da i en enda mer fortvilet situasjon enn de var i utgangspunktet. For de som velger å bli i Norge, blir integreringen uten familien mye vanskeligere enn den ellers ville vært. I tillegg risikerer vi at flere barnefamilier nå vil legge ut på fen arefull flukt over havet siden muligheten til å hente familie reduseres.

Lakmustesten på om det nye flyktningregimet er noe vi kan være bekjent av, er om det har forutsetninger for å gi beskyttelse til de mest utsatte også om 10, 20 og 30 år. Flertallet av mennesker på flukt vil også i framtiden måtte få beskyttelse i nærområdene. De områdene som i dag driver flest mennesker på flukt, Afrika og Midtøsten, er også de områdene som vil oppleve størst befolkningsvekst dette århundret. Andelen som kan regne med å få beskyttelse i Europa vil sannsynligvis derfor være lavere enn i dag, i hvert fall hvis antall mennesker på flukt viser den samme dramatiske utviklingen som vi har sett de siste ti år.

Samtidig vil det være mange som vil ha særlig behov for beskyttelse, som ofte ikke kan gis i nærområdene. Da er det avgjørende at vi har mekanismer som gjør det mulig å søke beskyttelse også hos oss, og at vi ikke har bygget murer som er så høye at kun de mest ressurssterke klarer å krabbe over. I tidligere innlegg har jeg skrevet om Europas feige måte å avgjøre hvem som skal være verdig beskyttelse her. Mitt håp for 2016 er at Europa tør ta de nødvendige avgjørelsene som skaper forutsigbarhet og rettferdighet, og aller viktigst, gir beskyttelse til dem som trenger det aller mest. Derfor sier jeg som Erik Solheim: Vi må tørre å si nei for å kunne si ja. 

Moralsk nærsynthet

Noen og hver av oss blir stilt på prøve i møtet med mennesker i nød. Vårt moralske kompass løper løpsk på leting etter det moralske polpunktet som kan vise oss riktig kurs. Den stadig mer opphetede offentlige debatten viser at det åpenbart finnes mer enn ett polpunkt.

Er det mest riktig å hjelpe her eller der? Svaret er like vanskelig som spørsmålet er enkelt. Like vanskelig er det å avgjøre hvem vi har størst ansvar for å hjelpe. Har vi et større ansvar overfor dem vi møter ansikt til ansikt, eller er det behovet som skal være avgjørende uansett hvor i verden de befinner seg? Noen er imponerende skråsikre i møtet med disse spørsmåla. Det er ikke jeg, og mitt kompass snurrer 360 grader mange ganger hver dag.

Flyktningstrømmen til Europa har skapt harde fronter. Noen mener vi primært har ansvar for innbyggere i Norge. Andre mener vårt ansvar for medmennesker er like stort uansett nasjonalitet, etnisitet og religiøs tilhørighet. Begrunnelsen kan være forankra i nestekjærlighet, solidaritet eller humanisme, men logikken er langt på vei den samme.

Noen gjør det enkelt for seg selv ved å hevde at vi egentlig ikke har noe valg dersom vi skal forholde oss til internasjonale juridiske forpliktelser. Så enkelt er det imidlertid ikke. Internasjonale konvensjoner er forvirrende vage når man går dem etter i sømmene. Vi er forplikta til ikke å sende mennesker tilbake til forfølgelse, men hvordan vi skal forholde oss til det store antallet som kommer fra vanskelige forhold uten å være direkte forfulgt er langt vanskeligere å begrunne entydig ut ifra flyktningkonvensjonen. Et aktuelt eksempel er afghanske asylsøkere som kommer til Finnmark etter å ha levd flere år i Russland.

Vi slipper derfor ikke unna å ta stilling til hva som er moralsk mest riktig å gjøre. Et utgangspunkt som de aller fleste kan bli enige om er at Norge både kan og bør hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon, men at verdens lidelse er for stor til at vi har noen mulighet til å hjelpe alle. Der slutter imidlertid enigheten.

Det er likevel et paradoks at en stor majoritet, både blant dem som mest hardnakka hevder at vi først og fremst har ansvar for «våre egne» svake grupper, og de som har et hjerte som banker for mennesker i nød uavhengig av farge på passet, lider av moralsk nærsynthet. Her må vi nok skylde på vår primitive biologi som har bidratt til å opprettholde først familien og deretter flokken gjennom evolusjonens historie.

Utvilsomt er evnen til empati svært ujevnt fordelt, men både blant de kaldeste og de varmeste virker nærsyntheten å virke på samme måte. Sinnet, sorgen og ønsket om å hjelpe blir for de fleste større jo nærmere oss selv lidelsene kommer. Du reagerer sterkere om søstera di blir overfalt enn om det skjer naboen. Du føler likevel en større forpliktelse til å hjelpe naboen om han havner i en desperat situasjon enn du gjør for tiggeren fra Romania du går forbi til jobb hver dag. Men også romtiggeren får mer omsorg om han sitter på norske gater enn om han befinner seg hjemme i Romania.

I arbeidet med flyktninger blir jeg stadig minna på denne nærsyntheten. De samme menneskene som ønsker at Norge skal ha en streng asylpolitikk, slår ring rundt jenta med bergensdialekt og synes det er umenneskelig at hun skal kastes ut av Norge fordi foreldrene har løyet om hvor de kom fra da de søkte asyl.

I Syria og nabolanda har FN fått inn mindre enn halvparten av det som er behovet for å gi flyktninger det minimumstilbudet de bør ha for å leve et noenlunde anstendig liv. Resultatet er dramatisk. Verdens matvareprogram har halvert matrasjonene, og enda færre barn enn tidligere får mulighet til å gå på skole. Noen blir så desperate at de velger å reise tilbake fra flyktningleirene i Jordan til borgerkrigen i Syria. Sulten er enda mer skremmende enn Assads bomber og IS’ overgrep.

Nylig la regjeringa fram tilleggsproposisjonen om økte kostnader for mottak av flyktninger i Norge. Prislappen er beregna til 9,5 milliarder for 2016. Nesten halvparten er foreslått dekka inn ved kutt i bistanden. I forkant av statsbudsjettet hadde 11 norske organisasjoner lagt fram krav om 3 milliarder til Syria og nærområdene. I forslaget til statsbudsjett ligger beløpet kun på halvparten av dette. Til tross for dette er Norge fortsatt blant de best i klassen. Syria trenger en Marshall-plan, men blir møtt med suppekjøkken, og knapt nok det. Tre kroner per dag for hver syrer med humanitære behov i hjemlandet eller nabolandene er alt verdenssamfunnet har klart å skaffe til veie.

Flere og flere av de som har mulighet legger derfor ut på reisen til Europa. De tar konsekvensene av verdens moralske nærsynthet og innser at når fjellet ikke kommer til Muhammed må Muhammed komme til fjellet – bokstavelig talt. Tidligere i høst bidro også en rekke omstendigheter til at Europa fikk øynene opp for syrernes lidelser. Antallet som nådde våre kyster og grenser var en viktig forklaring, men like viktig var medienes formidling av enkeltpersoners lidelse. Bildet av Aylan på ei tyrkisk strand står som symbolet på denne oppvåkninga. Strender som europeiske turister kjenner fra late feriedager, og en liten gutt som av utseende like gjerne kunne vært en av turistenes barn, bidro til å trekke syrernes lidelser inn i vårt moralske synsfelt. Ikke en gang nærsyntheten gjorde det mulig å unngå å se hva som skjedde.

Responsen lot heller ikke vente på seg. Frivillige strømmet til og ville bidra. De mest glødende reiste til Hellas for å jobbe frivillig på strendene. Engasjementet var og er fantastisk, og mange som aldri før hadde opplevd flyktningers utfordringer på nært hold meldte tilbake med sinne og frustrasjon over mangler i hjelpearbeidet. Syrerne fikk sterke støttespillere. Vel å merke de syrerne som hadde klart å ta seg til greske strender. De syriske flyktningene i Bekaa-dalen i Libanon eller i slummen rundt jordanske byer hadde færre talspersoner. Enda færre roper ut om den desperate situasjonen flyktningene fra Sør-Sudan lever under, for ikke å snakke om Rohingaene, pariakasten som behandles som «ikke-mennesker» både i Myanmar og Bangladesh, og som utnyttes og avvises i samtlige land de forsøker å flykte til.

FNs budsjett for Syria og nabolanda i 2015 var på fire og en halv milliarder dollar. De har kun mottatt to milliarder. Til tross for svak kronekurs er altså det totale humanitære behovet under 40 milliarder kroner, ikke mer enn Norge kunne klart å finansiere på egenhånd dersom viljen var tilstede. Til sammenligning har NRK beregna at langtidskostandene ved mottak av det antall flyktninger som ser ut til å komme til Norge i år er seks ganger dette beløpet. Dette regnestykket er usikkert, og det kan bli langt billigere dersom vi blir bedre til å integrerer flyktninger i arbeidsmarkedet enn vi har vært før, men det sier likevel noe om konsekvensene av de valga vi gjør og ikke gjør. Og vi har faktisk et valg.