Kjærlighet gjør blind

Hvil i fred, Fidel! Jeg tror du mente det godt, selv om ikke resultatene alltid sto i stil med idealene.
Vennlig hilsen appelsinplukker Christophersen fra den nordiske solidaritetsbrigaden -94.

PS. Beklager at jeg ikke fylte appelsinkvota den siste uka. Det er lett å bli forelska i Cuba, men det er jammen lett å bli forelska Cuba også. Regner med at du ser stort på det.

brigade-94

Castros appelsinplukkere

Året var 1994. Sovjetunionen og Warszawapakten hadde gått i oppløsning tre år før og de fleste mente at de få gjenværende dominobrikkene var dømt til å falle hvert øyeblikk. Som statsvitenskapstudent, trygt plassert langt ute på venstresida, frykta jeg at tida var i ferd med å renne ut for å oppleve kommunismen i praksis. Turisme var det lite av på Cuba på den tida, men Norsk-Cubansk Forening arrangerte arbeids- og studiebrigade to ganger i året. Valget var enkelt.

Foreldrene mine hadde flytta en felles 50-årsfeiring til romjula for å samle flest mulig av slekt og venner, men de hadde ikke tatt høyde for sønnens revolusjonære kall. Turen var langt fra gratis, og nesten halve studielånet gikk med for å få lov til å bruke juleferien på å plukke appelsiner for Castro. Mange hadde nok hatt en mistanke ganske lenge, men nå fikk de det endelige beviset på at unge Christophersen totalt hadde mista kontakten med virkeligheten. Heldigvis var Sebastian alltid klar for en spennende tur, så vi var i hvert fall to.

På Cuba blei vi innlosjert på landsbygda noen mil utenfor Havanna i noe som minna om en militærleir. Fasilitetene var kummerlige, og det fantes ikke annet enn kaldt vann. Det var deltakere fra en rekke europeiske land. Dette var noen måneder etter at Norge hadde stemt Nei til EU, og vi blei hylla som et fyrtårn i Europa som hadde stått opp mot den kyniske kapitalismen. Min personlige popularitet sank imidlertid raskt da jeg var dum nok til å fortelle at jeg var blant dem som stemte Ja.

pict0007Hver morgen blei vi vekka klokka seks av en revolusjonær revelje, og etter en spartansk frokost bar det ut på arbeid. Ofte plukka vi appelsiner, men vi fikk også med oss annet jordbruksarbeid og var sjauere på byggeplasser. Etter lunsj var det studiesirkler eller besøk på bedrifter, skoler eller sykehus.

Selv om jeg var på min radikale bølgetopp regna jeg meg likevel ikke som kommunist, så jeg var spent på om jeg ville føle meg hjemme blant brigadistene. Men jeg hadde ikke trengt å bekymre meg for at jeg skulle skille meg ut. Vi var en broket forsamling i alle aldre, fordelt over hele den venstre sida av den politiske skalaen, pluss et knippe som ikke hørte hjemme på noen politisk skala i det hele tatt. Mens vi andre plukka appelsiner for harde livet for å oppveie effektene av den amerikanske økonomiske blokaden, lå de på ryggen i gresset og ropte «Leve kapitalismen». Til deres forsvar skal det sies at de bidro betydelig til Cubas BNP gjennom et formidabelt konsum av cubansk rom.

Politisk dissident

Brigadelederen fra Norge var generalsekretæren i Norges kommunistiske parti (NKP). Jeg møtte ham tilfeldigvis igjen for noen måneder siden og spurte om det kunne stemme at han hadde vært brigadeleder på Cuba i -94. Han blei svart i blikket. «Var du med i -94? Det var den verste gjengen vi noen gang hadde med til Cuba!». Jeg valgte å ikke rippe opp i min rolle i katastrofen i håp om at han kanskje hadde glemt hvem jeg var, og nøyde meg med å si at det var «en spesiell gjeng».

Vi møtte en rekke representanter fra det offisielle Cuba og det var lagt opp til diskusjoner og studiesirkler. Alle var imponerende imøtekommende og svarte villig, også på kritiske spørsmål til det cubanske systemet. NKP-generalen, derimot, syntes det gikk over alle støvleskaft når det gjaldt irrelevante spørsmål, og den spirrevippen av en statsvitenskapstudent var spesielt lite konstruktiv når det gjaldt å etablere fakta.

Første juledag var det ikke noe offisielt program, selv om vi fikk tilbud om å være med å plukke søppel i veikanten sammen med den lokale velforeninga. Uansett hvor fristende det tilbudet hørtes ut, valgte likevel noen av oss å bruke fridagen til å feire jul i Havanna. Noen unge cubanske hjelpeledere blei med oss og vi dro på midnattsmesse i en fullsatt kirke på julaften. Det var spesielt å høre presten be om at 1995 måtte bli året hvor man blei kvitt kommunismen på Cuba, til menighetens store jubel. Det var ikke mindre spesielt at det var våre kommunistiske verter som oversatte prekenen for oss.

pict0031En av disse ungkommunistene, Julietta, satte for øvrig en effektiv stopper for mitt kommunistiske prosjekt. De som var valgt ut som hjelpeledere måtte ha partiboka i orden, snakke flytende engelsk og skrive under på at de ikke skulle innlede et «for nært vennskap» med brigadedeltakerne. Det siste viste seg å være enklere i teori enn praksis, og resultatet var at Julietta fikk klar beskjed om at hun kunne pakke sakene og forlate leiren. Brigader Christophersen valgte da «kjærligheten» foran revolusjonen. Skulle det være på den måten kunne Castro plukke appelsinene sine sjøl.

De romdrikkende vulgærkapitalistene hadde allerede noen dager tidligere blitt spurt pent om de ikke heller kunne fortsette romdrikkinga i Havanna, noe de hadde gått med på under tvil. Så Julietta og jeg slutta oss til det politiske dissidentmiljøet på Hotel Lincoln i gamle Havanna. Skjebnen sørga også for at Aeroflot hadde overbooka flyet hjem, så jeg fikk enda ei ekstra uka i Havanna.

Hadde det eksistert e-post på Cuba midt på 90-tallet er det ikke godt å si hvordan den gryende romansen hadde utvikla seg, men det cubanske postvesenet var like lite velfungerende som det meste annet på Cuba, og bidro ikke til å holde følelsene varme. Det blei likevel et møte til, som venner, fem år etter. Da møtte jeg også mann og barn, som hadde kommet til siden sist, og stemninga var naturlig nok ikke helt den samme. Det var likevel godt å se at hun hadde klart seg bra, til tross for noen riper i partiboka.

Castros ettermæle

I 1999 hadde mye allerede forandra seg på Cuba. Turismen hadde tatt av og landet var ikke lenger fullt så annerledes og eksotisk. Men mye var også det samme. Noen måneder i forveien hadde vi blitt kjent med en eksilcubansk danselærer i Oslo. Etter å ha fungert som ufrivillig underholdningsnummer på dansegulvet fem år før, hadde jeg bestemt meg for at det ikke skulle gjenta seg denne gangen. Salsakurset blei imidlertid en katastrofe for min del og jeg måtte avbryte halvveis med prolaps. (Hadde det vært meninga at vi skulle bedrive utagerende hoftevrikking til musikk hadde vi vært skapt med kulelager i korsryggen.)

Bekjentskapet med danselæreren førte imidlertid til et spennende møte med det «ekte Cuba» langt ute på landsbygda. Han hadde sendt med oss en sekk med julegaver som vi hadde lova å levere til familien. Hele slekta var samla for å møte oss og rommen rant i stride strømmer. Tanter og bestemødre ga meg rikelig anledning til å demonstrere alt jeg ikke hadde lært på salsakurset. Sebastian klarte seg som vanlig langt bedre. Men da Castro begynte å tale på en sprakende TV borti kroken blei musikken heldigvis skrudd av og alle stilte seg opp og lytta andektig.

Dette var representativt for det inntrykket jeg fikk av vanlige cubaneres syn på Castro. Få hadde noe pent å si om kommunismen hvis de våga å snakke åpent om politikk, langt flere var positive til den cubanske revolusjonen, og veldig få hadde noe vondt å si om Fidel. Derfor tror jeg sorgen mange viser på Cuba i disse dager er like ekte som gleden er i Miami. Selv ser jeg langt flere betenkeligheter med Castros politikk i dag enn jeg gjorde i 1994, men fortsatt mener jeg at regimet har oppnådd mye de fortjener honnør for. Håpet er derfor at Castroenes etterfølgere ikke kaster barnet ut med badevannet.

Når det gjelder Castros ettermæle er det umulig å vurdere kommunistregimets undertrykkende politikk uten samtidig å ta hensyn til embargoen fra den store naboen i nord og CIAs beviselig forsøk på kvitte seg med Castro med alle midler. Embargoen blei brukt som unnskyldning for alt som ikke fungerte på Cuba, og virka åpenbart mot sin hensikt hvis målet var å fremme menneskerettigheter og demokrati. Her kom Obama til den samme konklusjonen i 2015 som jeg gjorde i min mellomfagsoppgave i statsvitenskap i 1994. Om Cuba ville valgt en annen retning dersom Obamas oppmykning kom 50 år tidligere kan vi bare spekulere om. Det blir heller ikke annet enn spekulasjoner hva som ville skjedd om cubanerne hadde hatt e-post i 1995.

Advertisements

Ta av neseklypa!

Du dør ikke av vond lukt. Kanskje lukter det ikke fullt så ille som du trodde heller. Og kanskje finner du ut at det er lenge siden du sjøl tok en dusj.

Freak show

De umiddelbare reaksjonene etter sjokkvalget i USA var delt i to, og ingen av dem inkluderte feiring av Trump-seieren. Én halvpart var mest sjokkert over hvor rasistiske og sexistiske amerikanske hvite menn hadde blitt og over hvor mange som lar seg sjarmere av Trumps vulgaritet. Nå var det virkelig nødvendig å brette opp ermene i kampen for de gode liberale verdiene. Denne kampen skulle ikke rasistene vinne!

Den andre halvparten, som jeg tilhører, var mer sjokkert over at vi nok en gang har latt være å ta på alvor at en stadig økende andel av velgere verden over hater politikken og verdiene vi vestlige liberale er så stolte av.

Du skal lete godt og lenge for å finne mange Trump-tilhengere i Norge, og enda færre som både kan og vil uttale seg i media. Derfor var det stort sett Hans Lysglimt Johansen som blei henta fram når man trengte et eksotisk innslag i analysene før valget. Men han var selvfølgelig for eksotisk til å få delta i den egentlig Debatten på NRK1. Så etter de obligatoriske fem minutter med «freak show», hvor Brita Møystad Engseth mista både munn og mæle over at skapninger som Lysglimt fikk lov til å gå fritt ute blant folk, blei han trygt geleidet til tilhørerbenken.

Det «seriøse» debattpanelet, bestående av Hillary-tilhengere og «nøytrale» kommentatorer, kunne ta seg av den ordentlig samtalen. Det er som at Kåre Willoch, Carl I. Hagen og Harald Stanghelle skulle debattere arbeiderbevegelsens framtid, mens hele arbeiderbevegelsen aller nådigst fikk lov til å høre på, så lenge de lova å ikke forstyrre. Og likevel blir vi overraska over at vi ikke hadde fanga opp strømningene i Trump-land?

Bare alle var som oss!

Vi, gode liberale demokrater, har en klokkertro på at alle innerst inne egentlig vil det samme som oss. De må bare gjøre unna ungdomsopprøret først. Er vi tålmodige og pedagogiske nok vil de skjønne det etter hvert, både arabere, kinesere, russere og sinte, hvite menn i rustbeltet, at våre verdier egentlig er alles verdier og den selvfølgelige endestasjon for hele kloden. Vi erkjenner at det er noen barnesykdommer, men ingenting som ikke kan løses med kjærlig voksenopplæring.

Lenge tok vi det for gitt at kapitalisme og demokrati gikk hand i hand. Skulle man få varig økonomisk vekst måtte først det demokratiske fundamentet være på plass. Da kineserne viste oss at der hadde vi tatt grundig feil justerte vi forklaringsmodellen noe. Nå var ikke demokrati lenger en nødvendig forutsetning for kapitalisme, men en selvfølgelig konsekvens av økonomisk vekst. Ingen vil vel finne seg i å leve uten vestlige, liberale rettigheter når de bare hadde fått krabbet opp et par hakk fra bunnen av Maslows behovspyramide. Enn så lenge har vi sett lite til den breie demokratiske massebevegelsen i Kina, og de fleste virker godt fornøyd med at deres ledere har gitt dem en eventyrlig økonomisk vekst og har glemt å savne alt vi mener de bør savne.

Like overraska blir vi når russerne, etter fire generasjoner under diktaturets åk, bruker friheten til å flokke seg rundt en autoritær president med antiliberale verdier. Når vi tror vi støtter det russiske folk mot undertrykkelsen fra deres egne ledere, er det et slag i ansiktet når de ofte ikke setter pris på denne støtten. Verdens beste kvinnelige stavhopper og publikumsyndling, Jelena Isinbajeva, forsvarte Putins nye homolov og ville ha seg frabedt moralsk innblanding fra andre land, spesielt fra svenske feminister med regnbuenegler: «Vi regner oss som normale mennesker. Menn lever med kvinner, og kvinner med menn. Slik har det alltid vært.» Reaksjonene lot ikke vente på seg. Hun blei kalt inn på teppet av presidenten i IOC og trua med å bli fratatt rollen som ambassadør under Ungdoms-OL.

Men med den arabiske våren skulle vi endelig få beviset på at vår utrettelig voksenopplæring bar frukter. Araberne gikk ut i gatene og ville kvitte seg med korrupte lederne og tvangstrøya de hadde levd med altfor lenge. Endelig skulle vi få liberale demokratier i Midtøsten! I stedet vant det muslimske brorskap valget i Egypt, og stort bedre gikk det ikke i andre arabiske land, og etter litt iherdig kamelspising var de fleste vestlige ledere skjønt enige om at det nok var best, tross alt, at det egyptiske militæret rydda opp og satte den demokratisk valgte presidenten i fengsel. Det får tross alt være grenser for demokratisk frihet.

Vil de ikke, så skal de!

Så hva gjør vi når folket ikke vil ha demokrati, eller i hvert fall ikke det demokratiet vi mener er et ekte demokrati. Kanskje militærdiktatur er den beste løsningen? I 1991 gikk islamistene i Algerie til valg på å avskaffe demokratiet. De lå an til å vinne valget da de militære innså at demokratiske valg egentlig var en dårlig ide likevel og avlyste hele greia.

Mulig militærdiktatur er veien å gå når folket ikke er voksent nok til å skjønne hva som er best for dem selv? Så kan jo vi, de gode kreftene, stikke hodene våre sammen og skape et varmt, humanistisk og liberalt militærdiktatur. Så kan Obama utnevnes som president på livstid, eller i det minste fram til folket har gjort seg ferdig med trassalderen og ungdomsopprøret.

Det finnes heldigvis også andre muligheter. Det enkleste er å gjøre noe med valgsystemet. Denne åpenbare muligheten har mange liberale allerede kastet seg over. I likhet med Norge og de fleste andre land har USA et valgsystem som er ment å gi personer i mindre tettbefolkede områder en litt sterkere stemme enn om hver stemme telte helt likt. Det skal blant annet ivareta interessene til urbefolkninger. Men når denne ordninga får det paradoksale utslaget at «rednecks» på landsbygda kan vinne valget til tross for at de er færre enn de fornuftige liberale i byene, mener mange at nå må tida være er inne for å sette en stopper for slik urettferdighet.

Men er det noen grunn til å stoppe der? Det er åpenbart mange som egentlig ikke har gjort seg fortjent til stemmeretten, og i USA er det allerede etablert praksis i mange stater at kriminelle mister retten til å stemme, ikke bare mens man soner straffen, men også i et visst antall år etter soning. Så dersom man sørger for å få kasta litt flere sinte hvite menn i fengsel er problemet langt på vei løst. Og så sinte og uten impulskontroll som de er må det da være nok av grunner til at de trenger ett år eller to til å kjøle seg ned bak murene.

Det kan jo heller ikke være rimelig at man skal beholde stemmeretten selv om man lider av altoverskyggende vrangforestillinger. Så de som mener Obama egentlig er fjernstyrt av ailians og de som tror på «Eurabiateoriene» eller «White supremacy» bør vi i hvert fall trygt kunne fratas stemmeretten både for samfunnets og deres eget beste.

Vi har erfaring i Norge med at det er enklere å sykeliggjøre fenomener vi ikke liker enn å akseptere at friske mennesker har avskyelige holdninger. Derfor prøvde et samla medie-Norge å plassere Breivik trygt innenfor en diagnose fra dag én, samtidig som han blei latterliggjort etter alle kunsten regler. Pipestemmen var plutselig relevant. Det samme var hentesveisen. Og manifestet var så amatørmessig at det bare var til å le av, selv om det antakelig hadde høyere litterær kvalitet enn de fleste andre nordmenn uten høyere utdanning hadde klart å lire av seg, uavhengig av tema, og bedre rettskrivning enn en gjennomsnittlig post på Facebook.

ABB skulle sykeliggjøres så alle skulle skjønne at ingen friske mennesker hadde holdninger som han. Dermed slapp vi å ta stilling til om det faktisk kunne være ganske mange, med langt mindre ekstreme uttrykk, som faktisk leflet med de samme holdningene. «Dessverre» blei han kjent tilregnelig, men i veldig manges øyne er han fortsatt bare en syk mann, med holdninger som ikke er mulig å støtte for friske mennesker.

«Vi» og «dem»

Det har blitt snakka mye etter valget om viktigheten av å løfte fram det store «oss», og at den viktigste lærdommen av Trumps suksess er hvor skremmende effektivt det er når demagoger spiller på «vi» mot «dem». Men hvor mye «oss» er det i venstresidas beskrivelse av Trump-velgere, Odins soldater, eller menigheten til Visjon Norge, for den saks skyld? Oser det av fellesskapsfølelse og gjensidig forståelse?

Enkelte samfunnsdebattanter, som jeg vanligvis har et veldig positivt inntrykk av, har overraska meg kraftig etter valget, og det er ikke på en positiv måte. Én av dem er Sven Egil Omdal. Han mener de som stemte på Trump kan sammenlignes med dem som stemte på Hitler i 1932 og ikke fortjener noen respekt:

«…likhetene er såpass betydelige at vi bør avvise kravet om å respektere velgernes dom. Det holder at vi aksepterer resultatet. Respekten bør vi reservere til noe som fortjener slikt.»

60 millioner amerikaneres valg, med 60 millioner ulike grunner til at man stemte som man gjorde, skal altså ikke respekteres. Men vi skal være rause nok til å akseptere det. Det var jo storsinna, Omdal. Vi er altså ikke kommet helt til det humanistiske militærdiktaturet ennå, men sablene rasler i kulissene.

En annen som jeg er like overraska over er lederen i Antirasistisk senter, Rune Berglund Steen, som sier følgende om Trump-velgerne:

«Samtidig liker jeg ikke tendensen til at man skal forstå seg i hjel på dem. De er ikke barn med et automatisk krav på empati fordi de er «folket» som så modig gjorde opprør mot «elitene»

og

«De som stemte på Trump bør forstås, men de har ikke noe krav på vår sympati. De er voksne mennesker som de langt fleste av dem ikke har noe vesentlig å klage over. De bor ikke i et land hvor bomber hagler over dem. De langt fleste lider ingen økonomisk nød. (Noen gjør det, ja – men de fleste ikke.) I stedet føler en del på at de ikke er fullt så privilegerte som de pleide å være. Og på grunn av det er de villige til å stemme inn en kandidat som har lovet å gå løs med hard hånd på noen av de virkelig maktesløse i samfunnet.»

Det låter spesielt ille når det kommer fra en slik posisjon. Antirasister anbefaler ofte andre å ta jødetesten hvis man beveger seg i grenseland for hvordan det er akseptabelt å omtale grupper, som for eksempel muslimer. Det er et veldig godt råd. Men hva om Berglund Steen selv tar muslimtesten på sine egne uttalelser? Hva om man bytter ut sinte hvite menn med frustrert muslimsk ungdom? Er de fortsatt mennesker som ikke fortjener verken respekt eller sympati og får ta konsekvensen av sine valg?

Jeg trøster meg med at vi heldigvis har politikere på venstresida som åpenbart ser at her er det noe alvorlig som skurrer, som Hadia Tajik i en glitrende kronikk i dagens Aftenposten:

««De» skjønner ikke hvor samfunnet er på vei. «De» henger ikke med. Satt på spissen: Vi, verdiliberale politikere, som er for fri abort, homofili og flerkulturelle samfunn, er ikke mer fordomsfrie enn at vidsynet stopper i møte med dem som synes dette er en uting. Dermed kan vi også bli blinde for hva som beveger seg i det folket vi er valgt til å representere.»

«Ingen spør hvorfor Jeppe drikker»

Vi moderne mennesker sliter med noen etterlevninger fra steinaldermennesket som er ganske upraktiske i det daglige. Det er vanskelig å gå forbi smågodthylla i butikken, eller å la være å ta ett pizzastykke til, når genene dine sier deg at det er smart å fylle opp kalorilagrene for ingen vet hvor mange dager det kan gå til neste gang muligheten byr seg. Det er også vanskelig å se på fremmede mennesker som er helt annerledes enn deg selv uten noen form for skepsis og fordommer, særlig hvis det sammenfaller med at noe negativt har skjedd deg. Det fantes kanskje en og annen steinaldermann som inviterte neandertaleren inn til bålvarmen og la en skinnfell rundt skuldrene hans. Men faren er stor for at de mest fordomsfrie steinaldermenneskene lett fikk ei klubbe i bakhodet når de nye vennene ikke var så vennlige likevel, så det spørs hvor mye av genene til de første humanistene det er som har overlevd til vår tid.

Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal akseptere verken egen eller andres rasisme. Vi skal bekjempe den hver eneste dag. Men vi bør samtidig erkjenne at fremmedfrykten ligger latent rett under overflata hos veldig mange av oss, og kan springe ut i full blomst når noe trigger den. Og kanskje er grunnen til at vi liberale kan føle oss så overlegne, siden vi har klart å holde fremmedfrykten i sjakk, nettopp at vi ikke har blitt utsatt for de prøvelsene hvor man på autopilot leter etter en syndebukk når eget liv ikke er slike det var før, og i hvert fall ikke slik man mener at det burde være. Det kan også virke som fiendebildene og fremmedfrykten ikke nødvendigvis forsvinner, om man blir aldri så mye antirasist, men at de flytter seg over til andre grupper man verken respekterer eller forstår, og ikke har så mye ønske om heller.

Vi i Skandinavia er stolte av vår humanistiske og tolerante tradisjon, med god grunn. Vi har bidratt til å utvikle kriminologi som et eget fagfelt. De kriminelle skal forstås: «Alle sier at Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor Jeppe drikker». Hos oss skal ikke kriminelle primært straffes, men gjøres til gangs mennesker så de kan bli gode naboer når de kommer ut av fengsel. Amerikanere bare rister på hodet av dette naive tullet, noe Michael Moore illustrerte i sin film fra Bastø  og Halden fengsel. I Sverige blir tidligere IS-krigere tatt imot med kommunal jobb for å sørge for at de igjen blir gode samfunnsborgere.

Men når det kommer til Trump-velgere, og antakelig også de som stemmer på Sverigedemokratene og UKIP, da er grensen tydeligvis nådd for hvem det er mulig å respektere, forstå og føle empati med. Da har toget gått for noen gang å bli gangs menneske igjen.

Straffen for å velge handelsskole

Jeg tror ingen vil beskylde meg for å være særlig praktisk anlagt, og ikke har jeg gjort så veldig alvorlige forsøk på å bedre på de praktiske ferdighetene heller. Det finnes nok av folk som både er gode på, og liker å holde på med sånt, så la meg få være i fred på det teoretiske planet, uten flere praktiske utfordringer enn høyst nødvendig.

Min underbetalte skredder.
Min underbetalte skredder.
Jeg gjorde riktignok et tappert forsøk på å leke mekaniker da jeg fikk min første bil i 1989, en Saab 96. Et eller annet var feil så det lakk bensin både her og der, og startmotoren gikk rå og ville ikke starte, eller noe i den duren. Som alltid hadde jeg tro på at svaret på alle universets gåter var å finne på biblioteket, og lånte ei «mekke-bok», som faktisk hadde en oppskrift på akkurat det problemet jeg og Saaben hadde. Det var bare å ta ut pluggene og vri om på startmotoren så skulle all overflødig bensin blåses vekk, og det stemte på en prikk. Bensinen spruta alle veier og dynka hele motoren. Den delen av artikkelen jeg ikke hadde lest, mulig det var med liten skrift, var at det var viktig å fjerne en ledning til et eller annet, så det ikke skulle slå gnister. Jeg hadde ikke fjerna den ledningen, og jeg skal love deg at det slo gnister.

På få sekunder var hele motoren i lys lue, og jeg kasta meg ut av bilen som jeg hadde sett på actionfilmer at man skulle gjøre i sånne situasjoner. På den tida bodde jeg aleine på hytta mens jeg studerte i Tønsberg, og faren min, som har en god evne til å ta problemer på forskudd, hadde tenkt at det var sikkert et fornuftig tidspunkt å skaffe brannslokkingsapparat i den tre hundre år gamle bygningen. Til alt hell hadde det kommet i hus bare et par måneder før dette skjedde. Jeg klarte derfor å slokke brannen før det spredde seg fra motorrommet til resten av bilen. Hytta, som bare sto tre meter unna, overlevde også min mekkekarriere.

Flere argumenter trengte jeg ikke for å overlate alt som hadde med bil å gjøre til folk med mere naturlige evner for den slags, og som ikke hadde fagbrev fra biblioteket. Etter det har min del av jobben bestått i å fylle bensin, sjekke olje, fylle luft og lade batteri. Dermed følte jeg meg rimelig trygg på at ikke så mye kunne gå galt. Men det skulle jeg ikke vært så sikker på.

Da jeg var hjemme på påskeferie fra Liberia og skulle hente bilen i Oslo før jeg dro til Tønsberg, var selvfølgelig batteriet flatt. Det hadde åpenbart vært vel mye å tenke på dagen før jeg dro til Liberia, så lyset i taket hadde stått på i nesten tre måneder. Jeg var på vei til foreldrene mine, og de har batterilader, så jeg følte meg ganske snarrådig da jeg klarte å få ut batteriet helt på egenhånd og tok det med i kofferten på toget.

Da jeg skulle velge studieretning på videregående, var et av de viktigste kriteriene å unngå praktiske fag i størst mulig grad. Fra ungdomsskolen hadde jeg erfart at selv fysikk og kjemi bevega seg faretruende nært det praktiske liv, så da jeg skjønte at jeg slapp alt sånt ved å velge handel og kontor, var svaret enkelt. Dermed blei jeg i stedet sittende i tre år og fylle ut bunker med blanketter som forsvant ut av det moderne samfunnet omtrent samtidig med at vi var russ.

Nå burde jeg sikkert ha lært nok om tyngdekrafta bare ved å ha fått med meg ungdomsskolepensum, for å skjønne at batteriet ville bli stående på høykant når jeg vippa opp trillekofferten, og at ting som var inni batteriet ville ha en tendens til å renne ut, hvis det var en åpning. Hvordan batterisyre oppfører seg hadde jeg mindre erfaring med. Jeg skjønte at noe ikke var som det skulle med en gang jeg åpna kofferten, men det virka som det kun var klær som lå helt inntil batteriet som var vått, så jeg kasta det i vaskemaskinen og håpa det beste.

Dagen etter var den høyre skoen og buksebeinet delvis smuldra bort, etter at jeg hadde brukt foten til å holde kofferten på plass under togturen. Men fortsatt tenkte jeg at det var flaks at det bare var det som lå helt i bunnen av kofferten som hadde kommet i kontakt med svineriet. Jeg bytta til ei bukse som så ut til å ha kommet helskinna fra affæren, men det tok ikke lang tid før det begynte å brenne i baken, samtidig som stoffbiter lå igjen på stolen da jeg reiste meg. Jeg følte meg også litt varm i skrittet, og oppdaga at boksershortsen var i ferd med å gå i full oppløsning. Jeg sorterte kofferten grundig og prøvde å finne et syrefritt antrekk. Men det meste jeg tok på meg hadde en lei tendens til å få huller etter å ha vært i bruk et et par timer. Heldigvis så det ut som at Hugo Boss-dressen min, det dyreste plagget jeg noen gang har kjøpt, som lå godt innpakka inne i koffertlokket, hadde kommet helt uskadd fra togturen. Jeg tok den ut av dressposen for sikkerhets skyld og konstaterte tilfreds at den verken hadde fått flekker eller hull.

Noen dager etter skulle foreldrene mine feire felles 70-årsdag og jeg skulle være toastmaster. Som vanlig var jeg seint ute med det praktiske, så de andre hadde dradd i forveien da jeg skulle ta på meg dressen for å komme etter. Da jeg skulle kneppe skjorta røyk den øverste knappen, men jeg tenkte at det klarte jeg å skjule med slipset. Verre var det da både knapp nummer to og tre fra toppen også røyk, og først da kopla jeg det til batterifadesen. Jeg kikka grundigere på skjorta og så at det var store skjolder flere steder, og da jeg tok i stoffet smuldra det bort mellom fingrene mine. Utrolig nok kunne jeg ikke se noe tilsvarende på dressen, enda skjorta hadde hengt inni dressen så den måtte ha blitt dynka i syre den også siden skjorta hadde fått så hard medfart.

Jeg fant ei pent brukt, og nesten helt rein, skjorte i skapet til faren min og kom meg på fest. Hver gang jeg reiste meg for å si noe som toastmaster, frykta jeg at buksebaken lå igjen på stolen eller at armen på dressjakka var i ferd med å falle av, men utrolig nok kom jeg gjennom hele festen med klærne på. Jeg kjente riktignok en ganske kraftig eim av noe som måtte komme fra batterisyra, men skjorta som jeg hadde lånt sto ikke helt i stil til resten av antrekket, så jeg følte at jeg ikke kunne kaste jakka heller. Kvelden blei derfor en eneste lang «syretripp» og jeg håpa at ikke andre kjente lukta like sterkt som meg.

Syretrippen ga meg også flashback til en annen episode med etsende væsker. Katten vår, Laban, hadde pissa i støvletten min, men b-menneske som jeg er, merka jeg det ikke før andre på skolebussen klaga over at det lukta kattepiss. Eller rettere sagt, jeg skjønte ikke at jeg var synderen før jeg kom på skolen og folk klaga over at det lukta kattepiss der også. Jeg lata som ingenting og lurte på hvordan jeg skulle komme gjennom den dagen, for jeg hadde begynt på teorikurs i Larvik på kvelden og pleide å sitte på biblioteket og lese fram til det begynte. Overalt hvor jeg gikk klaga folk over lukta, og jeg gjorde så godt jeg kunne for å holde meg på avstand så ingen skulle skjønne sammenhengen. Utrolig nok overlevde Laban tre år til etter dette.

Da jeg kom hjem etter 70-års-festen vrengte jeg jakka, og så at foret på hele den ene sida var etsa bort og hang i laser, men utrolig nok så fortsatt selve dressen helt uskadd ut. Det samme gjorde slipset. Så lærdommen er at dersom du har planer om å dusje i batterisyre, lønner det seg å være kledd i ren ull og silke. I ettertid har min gamle mor, og underbetalte private skredder, bytta foret i dressen, så nå er den klar for både 75- og 80-års dager.

Episoden med batterisyra minna meg grundig på hvor jeg har mine styrker og svakheter her i livet, og fikk meg til å sette pris på at jeg ikke trenger å livnære meg verken som bilmekaniker eller kjemiker. Jeg fikk også større sympati for mange av «nett-trollene» som jeg har sett i aksjon på avisenes debattfora, hvor det virker som frykten for innvandrere og manglende forståelse for norsk grammatikk på mystisk vis henger sammen. Og kanskje er det ikke så veldig mystisk. Den nå «forhatte» heterofile, norske mannen, som lenge hadde en trygg plass i samfunnet som arbeidskar og familieforsørger blir pressa fra skanse til skanse og både latterliggjort og uglesett for sine primitive holdninger. EØS-innvandrere gjør jobben han tidligere satte sin stolthet i, for halve prisen, og feministene forklarer hvorfor innvandring og likestilling er en berikelse for alle, på et språk han knapt forstår.

Som en som har tjent til livets opphold ved å flytte rundt på bokstaver i 20 år, er det med takknemmelighet jeg registrerer at jeg fortsatt er konkurransedyktig på det området, i hvert fall så lenge man må beherske æ, ø og å. Jeg prøver derfor å le litt mindre overlegent enn før av skrivefeilene på debattsidene, formulert av menn som mest av alt er frustrerte, men ikke helt veit hvordan frustrasjonen skal komme ut, og ender opp som nett-troll på VG i mangel av noe bedre alternativ. Det ser ubehjelpelig og patetisk ut. Omtrent like ubehjelpelig og patetisk som om jeg skulle hevna meg på dem som tok fra meg jobben med å skrive, ved å feilkople bilene deres.

Angrepet fra alle kanter

Noen mente jeg var gal som dro til et land med ebola. Andre syntes det hørtes skummelt ut å bo i et land med bunnløs fattigdom og mye kriminalitet. Før jeg reiste ned måtte jeg ta to skriftlige prøver for å bevise at jeg var klar for sikkerhetsutfordringene, og da jeg kom ned fikk jeg en grundig gjennomgang av sikkerhetsfolkene i FN om alle forholdsregler jeg måtte ta. Likevel var jeg totalt uforberedt på de virkelige farene jeg skulle møte.

Det er Unification Day og offisiell fridag i Liberia i dag, men siden trafikken ikke har tatt fri, og det er umulig å sove, har jeg flytta ned på hjemmekontoret mitt under palme nummer tre. Det er ingen andre oppe, bortsett fra hanen på naborestauranten, så vakta må fjerne hengelåsen på porten så jeg kommer ned på stranda fra innhegninga der jeg bor. Som vanlig advarer han meg om å være veldig forsiktig, siden alle som beveger seg på stranda ikke er mors beste barn, og understreker at de ikke tar ansvar for tyveri når jeg beveger meg utafor innhegninga. Dermed setter han tonen for det jeg hadde tenkt å snakke om.

Som sagt hadde jeg blitt advart på alle tenkelige måter om sikkerhetstruslene i Liberia. Mange syntes også jeg var tøff som torde å dra. Og det er jo hyggelig å bli kalt tøff for en gangs skyld, selv om jeg ikke følte det sånn sjøl, særlig med tanke på at jeg har kollegaer som jobber i Nord-Irak, Afganistan og Jemen. De første dagene følte jeg at ebolaviruset lurte på meg fra alle kanter, og ville helst ikke røre noen ting. Klorvask og febersjekk var obligatorisk hvoren jeg gikk, så det var ikke mulig å unngå å bli minna på det heller. Men etter ei ukes tid hadde skuldrene senka seg, og jeg hadde allerede begynt å ane at truslene mot en stakkars bistandsarbeider kan komme fra der du minst aner.

Et forvarsel fikk jeg en av de første dagene etter at jeg hadde flytta fra hotellet til mitt nye hjem, og spiste middag på det som skulle bli stamstedet på strandrestauranten vegg i vegg. Jeg satt under palmene og lytta til bølgeslaga, og tenkte at livet som bistandsarbeider er langt bedre enn folk skal ha det til, særlig i januar. Jeg rakk ikke å tenke tanken helt ut før noen slo meg i bakhodet og middag og drikke for alle veier. «Den som slo» viste seg å være en palmegrein. Palmeblader, som det vel egentlig heter, har ikke vett til å holde seg der de hører hjemme i årevis, slik greiner på trær i Norge er oppdradd til. Da jeg kikka opp for å se om det var flere prosjektiler som hadde tenkt seg samme vei, så jeg at jeg satt rett under 8-10 velvoksne kokosnøtter, som ville gjort vesentlig mer skade enn en uskyldig palmegrein. Jeg har derfor fått meg nytt stambord, og overlater uriaspostene til naive nykommere med mindre uteerfaring.

Neste angrep kom sjøveien. Vi hadde blitt grundig advart mot å bade i havet på grunn av farlige strømmer og uforutsigbare bølger. Men man kan ikke bo på ei sydhavsstrand uten ihvertfall å vasse litt. Og denne lørdagen virka havet ganske mildt og vennlig, og jeg vassa litt lenger ut enn jeg først hadde tenkt. Jeg tenkte at det var da veldig så strenge de sikkerhetsadvarslene til FN var, og konkluderte med at de sikkert var tilpassa innlandskrabber fra Nepal og Etiopia, og ikke nordmenn med like mye saltvann som blod i årene etter generasjoner på havet. Heller ikke denne tanken blei tenkt helt ut, for jeg blei slått overende av ei kjempebølge og kava rundt som i en vaskemaskin i mange sekunder, før jeg klarte å finne ut hva som var opp og ned og fikk kravla meg på land. 

Siden jeg ikke hadde planlagt å bade, hadde jeg ikke tenkt på å ta av meg de svindyre solbrillene mine, så de var slukt av havet. Jeg lånte ei rive av vaktmesteren på restauranten for å sokne, men uten resultat. Så gikk jeg og kjøpte svømmebriller, men skjønte i det jeg stakk hodet under vann, etter først å ha forsikra meg om ingen ny kjempebølge var på vei, at det var et både nytteløst og farlig prosjekt. En gjeng guttunger kom og lurte på hva denne utenlandske tullingen drev med. Jeg lova dem en klekkelig finnelønn dersom brillene dukka opp, og jeg så det var folksomt i vannkanten resten av dagen, men brillene befinner seg fortsatt et sted mellom Liberia og Brasil.

Jeg bor i ei trafikkert hovedgate med mye folkeliv, men gatebelysning finnes Ikke. Når jeg har gått der på dagtid har jeg registrert at det flere steder mangler kumlokk midt på fortauet, uten at noen har sett noen grunn til å sette opp noen form for sikring eller merking for å unngå at folk faller nedi. Jeg har ofte tenkt at dette ikke er landet du bør velge å slå deg til hvis du har planer om å bli blind. Selv er jeg heldigvis bare litt nærsynt, men etter mørkets frambrudd har jeg valgt å gå på motsatt side av veien, hvor de fleste kumlokkene er intakt. Etterhvert følte jeg meg likevel ganske lokalkjent og hadde memorert lokaliseringen til de fleste kummene uten lokk, og da det heller ikke er risikofritt å krysse en hovedvei i mørket når det ikke er gatelysning, tok jeg sjansen.

I tillegg til kummene uten lokk, var jeg også klar over at det var et stort «krater» uten sikring midt på fortauet, men det husket jeg var rett før bensinstasjonen, så det hadde jeg kontroll på. Det jeg ikke hadde tatt med i beregninga, var at det også fantes løse fortauskanter. I tillegg var det litt lengre mellom bensinstasjonen og krateret enn jeg kunne huske. Da jeg snubla i en av de nevnte fortauskantene, og skulle sette beina under meg får å få igjen balansen, blei jeg smertelig klar over at det ikke var noe å sette beina på. Heldigvis hadde jeg stor fart forover, og ved å trekke til meg beina, klarte jeg så vidt å lande med overkroppen på fortauet på den andre sida av hullet, forslått men nesten like hel, selv om det ikke ble pushups de neste to månedene.

En flokk liberiere kom ilende til og skulle hjelpe den klønete utlendingen på beina. Jeg skjønte at jeg ikke var den første som gikk på hodet i det hullet, og lurte nesten på om gjengen sto og hang akkurat på det hjørnet for å få litt underholdning i hverdagen. Mulig de hadde veddemål om hvor mange utlendinger som gikk i dyregropa den dagen, eller om de falt helt nedi eller klarte å «stupe over», som meg.  Jeg fikk assosiasjoner til en av selskapsreisen-filmene, hvor gamle sjøulker studerer sommergjestene og  tegner en strek i veggen for hver Stockholmsturist som kjører på undervansskjæret. Jeg halta videre, med mer såra stolthet enn fysikk.

Det er likevel i hjemmet de fleste ulykkene skjer. Jeg hadde akkurat sovnet etter å ha sett Kill Bill 2 på TV, og var kanskje i ekstra actionmoduset på grunn av det. I tillegg går jeg på malariamedisinen, Lariam, som er kjent for å gi både hallusinasjoner og psykoser hvis man er uheldig. Sjøl hadde jeg bare hatt mange interessant drømmer, og det har ofte hendt at jeg har vurderte om jeg skal se en film før jeg legger meg, eller heller legge meg tidligere og og håpe på enn spennende Lariam-drøm. 

Klokka to på natta våkna jeg ihvertfall med hjertet i halsen av et voldsomt smell og glass som singla, og jeg var overbevist om at dette ikke var noen drøm. Med sikkerhetskurset friskt i minne, var jeg overbevist om at en innbruddstyv var på vei inn vinduet.  Jeg satte derfor i et brøl i håp om å skremme ham vekk før han rakk å komme inn i leiligheten. Jeg lette febrilsk etter noe å angripe med, uten å finne det, så jeg styrta ubevæpna bort til kjøkkenvinduet hvor jeg antok at inntrengeren prøvde å ta seg inn. Der var imidlertid vinduet like helt og ingen inntrenger å se. Jeg sprang så tilbake på soverommet og sjekka vinduet der, men det var også uskadd. 

Fortsatt omtåka og med hamrede puls prøvde jeg å skjønne hva som hadde skjedd. Hadde malariamedisinen hatt mer alvorlige bivirkninger enn jeg var klar over? Etterhvert som jeg gradvis blei mer våken og pulsen falt under 160, registrerte jeg at jeg gikk barbeint og vassa i glasskår, men det tok likevel flere minutter før jeg forsto sammenhengen. Angrepet hadde kommet ovenfra denne gangen. Kuppelen på taklampa hadde løsna og eksplodert mot murgulvet en meter fra senga hvor jeg lå og sov. Etter å ha rensa senga for glass, så godt det lot seg gjøre, gikk jeg og la meg igjen, men det ble ikke mye søvn den natta. Og fortsatt finner jeg glassbiter de merkeligste steder i leiligheten.

Så nåde deg om du stiller spørsmål ved om jeg gjør meg fortjent til risikotillegget jeg får!

Mitt møte med en lykkejeger – en personlig tilbakevendingshistorie

Dette var den andre foranledningen til at jeg blei blogger. Posta på Facebook 25. april.

Fredag for to uker siden kom en ung gutt bort til meg og tryglet om hjelp. Jeg satt på strandbaren og hadde akkurat fått den første fredagspilsen, så han kom veldig ubeleilig. Liberia er ett av verdens fattigste land, og nøden skriker mot deg nær sagt hvor du går. Etter en stund blir man derfor ganske tykkhudet, og lærer å si høflig nei til de fleste av disse henvendelsene.

Men denne gutten var mer iherdig enn de fleste, og i tillegg presenterte han en historie som gjorde meg nysgjerrig. Han påsto han var flyktning fra Uganda, og hadde oppholdt seg seks år i flyktningleirer i Elfenbenskysten i håp om å komme til USA som kvoteflyktning. Jeg syntes historien hørtes usannsynlig ut, ikke minst fordi jeg ikke kjente til at det var mange flyktninger fra Øst-Afrika her i Vest-Afrika, og at ugandere neppe hadde store muligheter til å bli plukket ut som kvoteflyktninger slik forholdene er der nå.

Han hadde imidlertid så mye kunnskap om Uganda at det virket sannsynlig at han hadde en relasjon til landet. Han forklarte at han ikke lenger ville sette livet på vent i en flyktningleir, og derfor ville hjem. Han hadde fått vite at IOM (den internasjonale organisasjonen for migrasjon) kunne hjelpe ham med det, men da måtte han komme seg til en flyktningleir i Liberia for registrering. Han hadde tatt buss fra Elfenbenskysten til hovedstaden i Liberia, måtte videre med buss til stedet flyktningleiren lå, på en helt annen kant av landet, og hadde allerede brukt opp det han hadde hatt av penger. Pengene til bussbilletten er mer enn en vanlig tigger i Liberia ber om, og man liker jo ikke å bli rundlurt selv om det i vår målestokk ikke er snakk om store beløp, så jeg spurte og gravde om alle mulige detaljer. Gutten virket mer og mer stresset, kikket stadig på klokken, og sa at han gjerne skulle snakket lenger men nå hadde han bare 15 minutter på seg til å rekke å registrere seg på et eller annet kontor, som var et krav for å komme videre, og da trengte han penger.

Jeg satt fortsatt igjen med mange ubesvarte spørsmål og var slett ikke overbevist, men etter å ha jobbet 20 år i Flyktninghjelpen og snakket på innpust og utpust om at ’tilbakevending er den beste løsningen’ følte jeg meg mer moralsk forpliktet enn folk flest til å hjelpe denne gutten. Jeg ga ham derfor pengene mot at han lovet å sende meg en mail når han var hjemme i Uganda, så jeg kunne vite at han hadde kommet trygt fram (og at jeg ikke hadde blitt lurt trill rundt). Sånn sett kunne dette uansett være et interessant eksperiment for å teste om dømmekraften min var nogenlunde inntakt, eller om den var sløvet av ønsket om å tro det beste om folk – selv om et utvalg på ett case er et syltynt grunnlag for statistiske konklusjoner.

I går fikk jeg en overraskende telefon fra den samme gutten, som nå var tilbake i Monrovia og gjerne ville treffe meg. Jeg ble glad for å høre fra ham, og veldig spent på hvorfor han ville møte meg. Det satt fortsatt en djevel på den ene skulderen min og prøvde å få meg til å skjønne hvilken naiv tulling jeg var. Selvfølgelig hadde gutten skjønt at her gjaldt det å melke denne blåøyde norske kua for siste dråpe før noen andre gjorde det. Og jeg måtte innrømme at djevelen kunne ha et poeng, ikke minst med mine gjentatte dårlig opplevelser som utleier hjemme i Norge, fordi jeg har syntes referansesjekk var overflødig, og at depositum godt kunne vente noen måneder hvis de hadde gode grunner for det.

Denne gangen fikk vi mye bedre tid til å snakke sammen, og tok en øl mens jeg fikk høre om alle planene han hadde når han snart kom hjem til Uganda for første gang siden han var 13 år. Unggutten hadde utrolig mange interessante refleksjoner, blant annet rundt det som nå skjer i Middelhavet. Geografiundervisningen i flyktningleiren i Elfenbenskysten var imidlertid litt mangelfull, for det var umulig å få ham til å forstå at selv om Norge ligger langt borte fra Afrika er det enda lenger fra Norge til USA og Australia – selv om vi er hvite i huden både her og der.

Han gjentok stadig at han ville betale tilbake det han hadde fått til bussbilletten, for nå hadde han fått litt penger fra IOM for å kunne klare seg de første ukene i Uganda, og han var overbevist om det ikke førte noe godt med seg å skulle snylte på andre hvis man hadde mulighet til å la være. Engelen på den venstre skulderen var i ferd med å vinne en knockoutseier på den hornprydede rivalen på motsatt skulder, men plutselig gjorde djevelen et drepende comeback. Pengene han hadde fått fra IOM var i form av en sjekk som måtte heves i banken i Monrovia, men banken åpnet ikke før morgenen etter, og han måtte betale både transporten tilbake til hovedstaden og overnatting til dagen etter, før han kom i banken, så kunne jeg være så snill å låne ham disse pengen også?

Tiltroen til gutten hadde bare blitt større etter at vi hadde pratet sammen, men samtidig er jeg ikke mer naiv enn at jeg er klar over at det finnes gode skuespillere. Og er man desperat nok, er sikkert ikke terskelen veldig høy for å lure noen dollar fra en utlending som har mer enn nok uansett. Men hadde jeg sagt A fikk jeg si B, hvis jeg skulle få svar på mitt svært amatørmessige forskningsprosjekt. Og hvis jeg først skulle bli «ranet», setter jeg egentlig pris på denne varianten. En amerikansk kamerat, som ikke tar så veldig nøye på advarslene om hvor man skal gå alene nattetid, fortalte at han for noen dager siden måtte springe for livet med to karer med macheter halsende etter seg.

For ikke å gjøre en lang historie enda lenger, så fikk han altså låne de pengene han ba om. Avtalen er at vi skal møtes om et par timer. I mellomtiden har jeg fått ømme skuldre av stillingskrigen som pågår der oppe. Engelen leder klart på poeng, men djevelen har ikke tenkt å kaste inn håndkleet før gongongen går. Samtidig stiller begge rivalene kritiske metodiske spørsmål til forskningen min.

———————

Jeg hadde tenkt å vente med å poste innlegget til jeg hadde slutten på historien, men kom til at det er mer ærlig å gjøre det på denne måten. Så oppfordrer jeg alle til å ikke bruke fasiten til å generalisere verken når det gjelder flyktninger eller lykkesøkere. Èn person er uansett bare èn person. Hva folk velger å konkludere med når det gjelder dømmekraften min skal jeg ikke legge meg oppi.

———————

Facebookinnlegg 28. april:

Da har jeg satt endelig sluttstrek for den historien som mange fulgte med på i helga. Det ble et par ekstra momenter på tampen, som lære meg enda litt mer om hvordan det er å leve i «failed states», som det så fint heter. Jeg skal tross alt hjem på sommerferie til trygge Norge om et par måneder, men får mer og mer respekt for dem som ikke kan snu ryggen til livets harde realiteter, men må leve sine liv midt i dem. At noen havner på en rustholk i Middelhavet overrasker meg heller ikke – med eller uten beskyttelsesbehov.

———————

De som er nysgjerrige på hva som skjedde mellom disse to innlegga, kan ta en kikk i kommentarfeltet på Facebook.

Menn som har slutta å hate kvinner

Aller først må jeg ile til og presisere, i tilfelle foreldelsesfristen for slike saker er mer enn 25 år:  Jeg har selvfølgelig aldri hata kvinner! Det var forhåpentligvis ikke sånne som meg Stig Larsson hadde i tankene da han skrev Millennium-triologien, men litt tabloid må det være lov å være. Og dessuten er det veldig kjedelig med anførselstegn i overskrifter.

pink panthersHensikten med dette innlegget er uansett det absolutt beste. Jeg har gjort store framskritt i rehabiliteringsprogrammet mitt her hos FN-feministene, og ser verden med stadig mer rosa briller. Jeg har blitt vitne til så mye overgrep og elendighet utført av mitt eget kjønn at jeg ofte skammer meg på mannsstandens vegne – og da er jeg ikke ironisk. Jeg har flere ganger vurdert om tida er inne til å søke politisk asyl hos feministene, og sågar googla prosedyrene for kjønnsskifte (i hvert fall det siste var ironisk).

Jeg har allerede bedt om unnskyldning for noen av mine gamle synder, men jeg har dessverre et par til på samvittigheten. En av dem er russekortet mitt. Jeg tør ikke en gang si hva som sto der, men til dere som fortsatt har et eksemplar; brenn det! Når jeg leser på nett hva russen driver med i disse dager, tør jeg ikke tenke på hvilken bondeanger mange av dem kommer til å ha om 27 år. Vår feiring virker som en høytidelig avslutning på tre års søndagsskole i forhold, hvis det ikke bare var jeg som aldri fikk med meg hvor den egentlig moroa var.

Men de jeg føler størst behov for å be om unnskyldning, er de stakkars damene som sto på øvre halvdel av Larvik Venstres kommunevalgliste i 1987. Jeg var den stolte eier av nyvunnet stemmerett, gryende politisk engasjert og miljø var det som sto mitt hjerte nærmest. I 1987 var det Arne Fjørtøft som styrte Venstreskuta, så partivalget var ganske enkelt. Dessuten sa mormor at det var det det samme hva jeg stemte, bare jeg stemte borgerlig, og siden Venstre på den tida var til forveksling lik et «raddisparti», var det mulig å gjøre alle til lags. Alt i 1989 måtte imidlertid mormor gi tapt for andre valgkampstrateger med enda mer hardtslående politiske argumenter, og den borgerlige sida blei forlatt for en stund.

Jeg var som sagt gryende politisk engasjert, men jeg var en typisk én-saks-velger, og hvis jeg i det hele tatt hadde sett partiprogrammet, hadde jeg ihvertfall bladd raskt forbi kapittelet om likestilling. Men i et familieselskap begynte jeg å diskutere politikk med Onkel Magne, og som mangeårig lærer syntes han jeg hadde falt ned på et fornuftig valg, og dessuten var jo Venstre en sterk forsvarer av feministiske verdier, nevnte han i forbifarta. Dette hadde jeg definitivt ikke fått med meg og den nye kunnskapen var en stor strek i regninga. Jeg tok partivalget mitt opp til ny vurdering, men kom til at noe måtte man være villig til å ofre for å redde miljøet, og jeg bestemte meg for å holde fast på Venstre.

Et par dager før valget toppa det seg imidlertid. Noen rødstrømper i Larvik hadde sett seg lei på at det var så få kvinnfolk på toppen av listene til dette valget, og gikk ut i en kronikk i Østlands-Posten og oppfordra alle velgere til å stryke menn og kumulere kvinner for å få sving på kjønnsprosenten i Larvik kommunestyre. Jeg kan ikke en gang huske om det var Venstre-damer som sto bak dette utspillet, men det irriterte meg uansett så grenseløst at jeg gikk rett bort og proteststemte. Hvert eneste kvinnemenneske på Larvik Venstres liste blei omhyggelig strøket.

Om det er mulig å si noe til sitt forsvar i en sånn sak, så tror jeg ihvertfall ikke jeg gjorde det for å tøffe meg. Så vidt jeg kan huske fortalte jeg det ikke til noen. Mulig angeren og skamfullheten tok meg alt på vei ut av stemmelokalet. Det ble med en stille demokratisk protest inne i stemmeavlukket. Spesielt voksent gjort var det definitivt ikke, og man kan vel si det er et godt argument mot å senke stemmerettsalderen til 16 år. Trenger man flere argumenter i den saken kan man jo hygge seg med årets russesanger.

Til alle dere kvinner på Larvik Venstres liste i 1987: Jeg håper ikke jeg var dråpen som la en mulig politisk karriere i grus. I såfall kan jeg ikke annet enn å beklage.

Det har vist seg veldig vanskelig å komme til poenget når jeg blogger, så de flotte kvinnene i Liberia jeg egentlig skulle skryte av, har jeg ikke rukket å komme til ennå. De fortjener uansett mer plass enn ett avsnitt på slutten, og siden jeg lytter til erfarne bloggfolk (Even Sundby), har jeg skjønt at det kan være lurt å fordele det man har på hjertet på flere innlegg. Nå har jeg riktignok et rikt utvalg av halvskrevne innlegg på lager, etter at det viste seg at det var mulig å hente ut harddisken på to PCer jeg har tatt livet her nede, og notatene, som jeg trodde var tapt for denne verden, på mirakuløst vis var like hele.  Likevel, det kan jo komme tider hvor det er greit å ha noe i bakhånd, så de tøffe damene får vente til i morgen.

Men bildet må jeg jo kommentere. Det viser en svett og lett star struck bistandsarbeider, som fikk møte den kvinnelige MC-klubben Pink Panthers. Idéen bak klubben er mer alvorlig enn bildene kan se ut til, for dette er jenter som har opplevd mye man ikke bør oppleve, verken i Liberia eller Norge, og medlemskap i denne klubben har bidradd til å gi dem både stolthet, verdighet og trygghet tilbake. De som vil lese mer om jentene kan blant annet finne det her: http://www.undp.org/content/undp/en/home/presscenter/articles/2015/02/17/helen-clark-joins-liberian-all-women-motorcycle-club-the-pink-panthers-.html

pinkpanthers2
Og for en som sjøl aldri kom lenger enn til Honda Camino og halvhjelm, var jo dette en stor opptur, i tillegg til at det var en litt annerledes øvelse i det feministiske rehabiliteringsprogrammet jeg går gjennom.

Jeg er i ferd med å bli integrert!

På lørdag fikk jeg den største komplimenten siden jeg kom til Liberia: «Du snakker veldig godt engelsk. Jeg forstår nesten alt du sier.» Rosen kom fra en taxisjåfør. Jeg kunne dessverre ikke si «Takk i like måte», men det var veldig hyggelig likevel.

Med «engelsk» mente han selvfølgelig liberisk engelsk. At de øvrige 99 % i verden med engelsk som morsmål knapt vil forstå noe av det som blir sagt når to liberiere snakker seg imellom, har mindre å si. De fleste med noen år på skolebenken kan slå over til vanlig engelsk, hvor det i hvert fall ikke er noe å si på ordforrådet og gramatikken, men mange har likevel vanskelig for å få med seg tunga og resten av ansiktet etter et liv med snøvling, så uttalen kan fortsatt være rimelig uforståelig for en stakkars utlending.

Taxisjåføren min hadde uansett bare én variant å tilby, og for fire måneder siden ville jeg garantert ikke forstått et kvekk. De første ukene følte jeg at jeg ikke sa stort annet enn «excuse me?» og «say again?», selv om kollegaene mine gjorde sitt ytterste for at den ubrukelige utlendingen skulle forstå i hvert fall enkle beskjeder. Når jeg i tillegg kom inn i en organisasjon med en, for meg, ny terminologi og en haug med nye forkortelser, skal jeg ikke påstå at jeg følte jeg gjorde meg veldig fortjent til lønna den første tida, men læringskurven var heldigvis bratt.

Babelsk forvirring

Hvis jeg skal prøve å beskrive hvordan liberisk engelsk høres ut, kan du forestille deg at du akkurat har kommet fra tannlegen hvor du har trukket visdomstenner på begge sider, har ei glovarm kjøttkake i munnen og får beskjed om å snakke så fort du kan. Det mest av tida har jeg vært den eneste ikke-afrikaneren i UNFPA, men jeg har noen kollegaer fra andre afrikanske land. Det hjalp tross alt noe på språkselvtilliten å merke at også de himla oppgitt med øynene når uttalen til liberierne tyda på at vi andre hadde blitt usynlige. Sjefen min fra Nigeria har imidlertid funnet en effektiv måte å sette en stopper for dette ved å si: «Har jeg ikke sagt at tungetale på møter er forbudt?»

For en tid tilbake produserte vi en videodokumentar om utfordringene for ebola-overlevende og helsesystemet i Liberia. Et lite nederlandsk produksjonsselskap vant anbudskonkurransen. Det var uttrykkelig understreka i kontrakten at produksjonsselskapet selv var ansvarlig for å betale for tolk hvis de hadde behov for det. Vi tilbød oss imidlertid å være behjelpelig med å formidle kontakt med en tolk hvis det skulle være ønskelig. De forsikra oss selvsikkert at det var helt unødvendig. De hadde gjennomført filmprosjekter over hele Afrika tidligere, så afrikansk aksent var ingen utfordring. Vi tenkte vårt, men tok dem på ordet.

De rigga opp til det første intervjuet, som var med ei ung dame som selv hadde overlevd ebola, men som hadde mista mange familiemedlemmer. Den ene av nederlenderne, Reinier, skulle stå for intervjuet, mens kollegaen, med det norskklingende navnet Roald, tok plass bak kameraet. Vi andre trakk oss diskret tilbake. Dama begynte å fortelle om alt det dramatiske hun hadde vært gjennom, og Reinier kunne skjønne på ansiktsuttrykket at dette var tøffe saker, men det var også alt han forsto. Han var en sympatisk ung mann med godt utvikla empati, og nikka medfølende når han trodde det var på sin plass, men i løpet av det femten minutter lange «intervjuet» klarte han ikke å flette inn ett oppfølgingsspørsmål. På det neste intervjuet, og alle etter det, hadde Rosanna, som jobber for en lokal partner, steppa inn som provisorisk tolk.

I ei uke i strekk reiste vi fem mannfolk rundt og laga film. I tillegg til de to nederlenderne, besto teamet av min kommunikasjonskollega Calixte, sjåføren Alex og meg selv. Det var både interessant og hyggelig, men rent språklig følte jeg meg unektelig ofte som femte hjul på vogna når to slo over til nederlandsk og de to andre gikk over til liberisk engelsk. Og mer enn én gang slo det meg at jeg faktisk forsto mer av hva nederlenderne snakka om seg imellom enn hva mine to liberiske kollegaer sa.

Absurdteater

Atle Antonsen, Bård Tufte Johansen og Harald Eia hadde en fantastisk sketsj for noen år siden hvor de parodierte dansk, og hevda at den danske uttalen hadde blitt så snøvlete og uforståelig at selv danskene ikke lenger forsto hverandre, men fortsatte å late som de forsto for å beholde fasaden. De som ikke har sett den, bør absolutt sette av fire minutter:

https://www.youtube.com/watch?v=lqEqTNfJm1Q

Den samme følelsen får jeg når jeg hører de liberiske kollegaene mine snakke seg imellom. Når det går helt over stokk og stein, tenker jeg at nå må det da være uforståelig selv for innfødte liberiere, men de andre både ler og svarer. Det er jo litt stusselig å føle seg utafor, så det hender jeg ler med, om ikke annet fordi jeg tenker på Atle Antonsen. Men jeg får jo et forklaringsproblem når alle snur seg mot meg og spør overraska om jeg har begynt å skjønne liberisk engelsk, og jeg må innrømme at det har jeg jo egentlig ikke.

Det som er overraskende er at det virker minst like vanskelig for vanlige liberiere å forstå meg, som motsatt. Normalt prøver vi jo å snakke langsomt og tydelig hvis noen ikke forstår oss så godt, men her virker det helt mot sin hensikt. Jo langsommere og tydeligere jeg snakker, jo mer uforstående ser folk på meg. Som stolt Larviksgutt har jeg jo tenkt at jeg kommer langt med min sobre Tor-Heyerdal-engelsk, selv om ingen vil mistenke meg for å ha studert verken ved Oxford eller Harvard. Men her i landet er den uttalen ikke verdt en tøddel.

Jeg har derfor bare godtatt at mine tydelige, stakkato fraser må oversettes av kollegaer til lokal snøvling for at de skal bli forstått. Men etter å ha bestått muntlig eksamen på vei hjem fra byen på lørdag, er det mulig jeg kan plage kollegaene mine litt sjeldnere framover, selv om jeg frykter at uttalen min fortsatt er avhengig av et par gin and tonic for å bli forstått.