De fysiske murene, gjerdene og juridiske hindringene flyktningene må passere blir dessverre flere og ikke færre. Men den menneskelige muren som består av den tause majoriteten har de siste ukene vist tegn til å bryte sammen flere steder i Europa, deriblant i Norge. For mange var den døde gutten på stranden i Tyrkia dråpen som skulle til.

Etter 20 år i Flyktninghjelpen kan jeg ikke huske å ha opplevd et så stort folkelig engasjement for mennesker i nød som det vi nå ser. Jeg har hatt min første uke på jobb i Oslo etter å ha hatt permisjon for å jobbe i Liberia, og den pågangen vi har fra privatpersoner som ønsker å bidra, og media som ønsker kommentarer, er større enn noen gang før.

Det eneste som kan sammenlignes med det vi nå ser er tsunamien i 2004. Den gang ble nordmenns engasjement delvis forklart med at vi her hadde mange egne landsmenn som var rammet, og at tragedien derfor kom så mye nærmere. I tillegg var det for mange mer «ufarlig» å engasjere seg når det var en naturkatastrofe, og det var ingen dommedagspredikanter som advarte om at solidaritet og nestekjærlighet i dag vil straffe seg med terrorisme og kulturell undergang i morgen.

I dag har vi en virkelighet som i høyeste grad er politisk, med et bakteppe av terroraksjoner i Europa og en stadig voksende «hær» som bruker den frykten for alt det er verdt og bombarderer oss med skremselspropaganda om at flyktningstrømmene i realiteten er en forkledt IS-hær som bare venter på å angripe oss fra innsiden. Vi har også en valgkamp hvor FrP setter ballbinger og enkeltrom opp mot internasjonal solidaritet. De truer med at det snart ikke vil være mulig å oppdrive annet enn halal-mat i Norge og at velferdsstaten synger på siste verset om utviklingen får fortsette. Men folk flest lar seg ikke skremme til egoisme. Tvert imot strømmer de til dugnadstiltak som popper opp over hele landet, og ønsker flyktninger velkommen.

La gå at noen av tiltakene kanskje bærer preg av å være naive og amatørmessige, og at man ikke løser flyktningkrisen med innsamling av brukte barneleker, men det er underordnet i det store bildet. Det viktige er ikke barnelekene eller skoene som blir samlet inn, men hva de symboliserer. Sjelden har floskelen «det er tanken som teller» passet bedre enn i dag. Hva det betyr at flyktninger, som ofte har gått spissrotgang med hatsk stemning gjennom hele Europa, blir møtt med vennlige smil, ei flaske vann og en bamse når de kommer til Norge, ikke av offentlige tjenestemenn, men fra vanlige innbyggere som oppriktige ønsker dem velkommen, er det ikke mulig å sette en prislapp på.

Forhåpentligvis vil den samme gjestfriheten være der når flyktningene etter hvert får en permanent bostedskommune. Den vil gjøre det lettere for de nyankomne å bli en del av lokalmiljøet og så raskt som mulig komme i jobb og dermed bidra til fellesskapet i sitt nye hjemland. Derfor bør selv de som vil styre flyktningpolitikken med kalkulator lovprise flyktningvennenes smil og innsamlede leker.

Det foregår en kamp om opinionen mellom innvandringsskeptikere og innvandringsliberale som kan vise seg å bli selvoppfyllende profetier, uansett hvem av sidene som til slutt går av med seieren. Innvandringsskeptikerne trekker frem samfunnskostnadene ved at det blir stadig større spenninger mellom gamle og nye landsmenn, samtidig som de selv bidrar til å piske opp akkurat disse motsetningene og spenningene. Får de mange nok med seg kan de til slutt si «hva var det vi sa».

De innvandringsliberale understreker behovet for arbeidskraft i et aldrende Europa, at flyktninger er en ressurs og at god integrering er mulig for alle grupper, også dem som ofte har falt ut av arbeidsmarkedet, dersom vi bare møter mennesker med tillit og respekt. Også dette kan vise seg å bli en selvoppfyllende profeti. Flere kommer i jobb med mindre skepsis hos arbeidsgivere, og flyktningers ønske og mulighet til å bidra og bli en del av samfunnet blir større jo mer velkomne og aksepterte de føler seg. I øyeblikket har flyktningvennene mest vind i seilene og leder opinionskampen.

Det er overveldende og gledelig å se det enorme engasjement for flyktningene som kommer til Europa nå. Samtidig gjør jeg meg noen tanker siden jeg akkurat har kommet hjem fra Liberia. Jeg tenker på alle de menneskene jeg har møtt som lever uverdige liv langt fra tv-kameraene og nordmenns omtanke, uten håp om at livet  skal bli bedre i overskuelig framtid. Kort tid før jeg reiste hjem til Norge i sommer var jeg ei uke i Marokko og så teltleirer av flyktninger og migranter ved togstasjonen i Fes, og mennesker som sto i hvert veikryss og tigget penger for å finansiere reisen videre til Europa. De fleste av disse var fra vestafrikanske land og flertallet vil bli karakterisert som økonomisk migranter og vil aldri ha utsikter til å få lovlig opphold i Europa. Det betyr ikke at de ikke har gode grunner til å være desperate på egne og familiens vegne og at det er forståelig at de gjør alt som står i deres makt for å forbedre framtidsutsiktene.

Det er en påminnelse om at kun en liten brøkdel av de 60 millioner på flukt befinner seg hos oss, og at vi må intensivere arbeidet for å gi det store flertallet som befinner seg i nærområdene et verdig liv. Flyktninghjelpens krav om å tredoble hjelpeinnsatsen i Syria og nabolandene er en rimelig start. Samtidig må vi aldri glemme hvor viktig det er å få land som Liberia på fote for å gi mennesker framtidshåp og forhindre morgendagens flyktningstrømmer og tragedier. Det er billigere å forebygge enn å reparere.