Moralsk nærsynthet

Noen og hver av oss blir stilt på prøve i møtet med mennesker i nød. Vårt moralske kompass løper løpsk på leting etter det moralske polpunktet som kan vise oss riktig kurs. Den stadig mer opphetede offentlige debatten viser at det åpenbart finnes mer enn ett polpunkt.

Er det mest riktig å hjelpe her eller der? Svaret er like vanskelig som spørsmålet er enkelt. Like vanskelig er det å avgjøre hvem vi har størst ansvar for å hjelpe. Har vi et større ansvar overfor dem vi møter ansikt til ansikt, eller er det behovet som skal være avgjørende uansett hvor i verden de befinner seg? Noen er imponerende skråsikre i møtet med disse spørsmåla. Det er ikke jeg, og mitt kompass snurrer 360 grader mange ganger hver dag.

Flyktningstrømmen til Europa har skapt harde fronter. Noen mener vi primært har ansvar for innbyggere i Norge. Andre mener vårt ansvar for medmennesker er like stort uansett nasjonalitet, etnisitet og religiøs tilhørighet. Begrunnelsen kan være forankra i nestekjærlighet, solidaritet eller humanisme, men logikken er langt på vei den samme.

Noen gjør det enkelt for seg selv ved å hevde at vi egentlig ikke har noe valg dersom vi skal forholde oss til internasjonale juridiske forpliktelser. Så enkelt er det imidlertid ikke. Internasjonale konvensjoner er forvirrende vage når man går dem etter i sømmene. Vi er forplikta til ikke å sende mennesker tilbake til forfølgelse, men hvordan vi skal forholde oss til det store antallet som kommer fra vanskelige forhold uten å være direkte forfulgt er langt vanskeligere å begrunne entydig ut ifra flyktningkonvensjonen. Et aktuelt eksempel er afghanske asylsøkere som kommer til Finnmark etter å ha levd flere år i Russland.

Vi slipper derfor ikke unna å ta stilling til hva som er moralsk mest riktig å gjøre. Et utgangspunkt som de aller fleste kan bli enige om er at Norge både kan og bør hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon, men at verdens lidelse er for stor til at vi har noen mulighet til å hjelpe alle. Der slutter imidlertid enigheten.

Det er likevel et paradoks at en stor majoritet, både blant dem som mest hardnakka hevder at vi først og fremst har ansvar for «våre egne» svake grupper, og de som har et hjerte som banker for mennesker i nød uavhengig av farge på passet, lider av moralsk nærsynthet. Her må vi nok skylde på vår primitive biologi som har bidratt til å opprettholde først familien og deretter flokken gjennom evolusjonens historie.

Utvilsomt er evnen til empati svært ujevnt fordelt, men både blant de kaldeste og de varmeste virker nærsyntheten å virke på samme måte. Sinnet, sorgen og ønsket om å hjelpe blir for de fleste større jo nærmere oss selv lidelsene kommer. Du reagerer sterkere om søstera di blir overfalt enn om det skjer naboen. Du føler likevel en større forpliktelse til å hjelpe naboen om han havner i en desperat situasjon enn du gjør for tiggeren fra Romania du går forbi til jobb hver dag. Men også romtiggeren får mer omsorg om han sitter på norske gater enn om han befinner seg hjemme i Romania.

I arbeidet med flyktninger blir jeg stadig minna på denne nærsyntheten. De samme menneskene som ønsker at Norge skal ha en streng asylpolitikk, slår ring rundt jenta med bergensdialekt og synes det er umenneskelig at hun skal kastes ut av Norge fordi foreldrene har løyet om hvor de kom fra da de søkte asyl.

I Syria og nabolanda har FN fått inn mindre enn halvparten av det som er behovet for å gi flyktninger det minimumstilbudet de bør ha for å leve et noenlunde anstendig liv. Resultatet er dramatisk. Verdens matvareprogram har halvert matrasjonene, og enda færre barn enn tidligere får mulighet til å gå på skole. Noen blir så desperate at de velger å reise tilbake fra flyktningleirene i Jordan til borgerkrigen i Syria. Sulten er enda mer skremmende enn Assads bomber og IS’ overgrep.

Nylig la regjeringa fram tilleggsproposisjonen om økte kostnader for mottak av flyktninger i Norge. Prislappen er beregna til 9,5 milliarder for 2016. Nesten halvparten er foreslått dekka inn ved kutt i bistanden. I forkant av statsbudsjettet hadde 11 norske organisasjoner lagt fram krav om 3 milliarder til Syria og nærområdene. I forslaget til statsbudsjett ligger beløpet kun på halvparten av dette. Til tross for dette er Norge fortsatt blant de best i klassen. Syria trenger en Marshall-plan, men blir møtt med suppekjøkken, og knapt nok det. Tre kroner per dag for hver syrer med humanitære behov i hjemlandet eller nabolandene er alt verdenssamfunnet har klart å skaffe til veie.

Flere og flere av de som har mulighet legger derfor ut på reisen til Europa. De tar konsekvensene av verdens moralske nærsynthet og innser at når fjellet ikke kommer til Muhammed må Muhammed komme til fjellet – bokstavelig talt. Tidligere i høst bidro også en rekke omstendigheter til at Europa fikk øynene opp for syrernes lidelser. Antallet som nådde våre kyster og grenser var en viktig forklaring, men like viktig var medienes formidling av enkeltpersoners lidelse. Bildet av Aylan på ei tyrkisk strand står som symbolet på denne oppvåkninga. Strender som europeiske turister kjenner fra late feriedager, og en liten gutt som av utseende like gjerne kunne vært en av turistenes barn, bidro til å trekke syrernes lidelser inn i vårt moralske synsfelt. Ikke en gang nærsyntheten gjorde det mulig å unngå å se hva som skjedde.

Responsen lot heller ikke vente på seg. Frivillige strømmet til og ville bidra. De mest glødende reiste til Hellas for å jobbe frivillig på strendene. Engasjementet var og er fantastisk, og mange som aldri før hadde opplevd flyktningers utfordringer på nært hold meldte tilbake med sinne og frustrasjon over mangler i hjelpearbeidet. Syrerne fikk sterke støttespillere. Vel å merke de syrerne som hadde klart å ta seg til greske strender. De syriske flyktningene i Bekaa-dalen i Libanon eller i slummen rundt jordanske byer hadde færre talspersoner. Enda færre roper ut om den desperate situasjonen flyktningene fra Sør-Sudan lever under, for ikke å snakke om Rohingaene, pariakasten som behandles som «ikke-mennesker» både i Myanmar og Bangladesh, og som utnyttes og avvises i samtlige land de forsøker å flykte til.

FNs budsjett for Syria og nabolanda i 2015 var på fire og en halv milliarder dollar. De har kun mottatt to milliarder. Til tross for svak kronekurs er altså det totale humanitære behovet under 40 milliarder kroner, ikke mer enn Norge kunne klart å finansiere på egenhånd dersom viljen var tilstede. Til sammenligning har NRK beregna at langtidskostandene ved mottak av det antall flyktninger som ser ut til å komme til Norge i år er seks ganger dette beløpet. Dette regnestykket er usikkert, og det kan bli langt billigere dersom vi blir bedre til å integrerer flyktninger i arbeidsmarkedet enn vi har vært før, men det sier likevel noe om konsekvensene av de valga vi gjør og ikke gjør. Og vi har faktisk et valg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s