Fra internasjonal solidaritet til alles kamp mot alle?

Verden er ikke lenger som den var. I Danmark har det som tidligere var «ekstremistenes» innvandringskritiske budskap nå blitt akseptert av flertallet av danske velgere. I den Dominikanske republikk trues hundretusenvis av haitiere med å kastes ut av landet, til tross for at mange har levd der hele livet og ikke snakker språket i landet deres foreldre emigrerte fra. I Sør-Kina-havet driver Rohingya-flyktningene rundt mellom land som gjør alt de kan for at de ikke skal komme i land, mens i Middelhavet har bilder av desperate flyktninger og migranter som vasser i land blitt så vanlig at det alt har mistet sin nyhetsverdi.

I dag er det Verdens flyktningdag. På samme dag i fjor tok vi i Flyktninghjelpen fram de sterkeste adjektivene vi hadde. Når skulle de ellers brukes om ikke da, når verden så den største fluktkatastrofen siden andre verdenskrig. Lite ante vi den gang at økningen i 2014, fra dette rekordnivået, skulle bli større enn vi noen gang tidligere har sett på ett år. Økningen i antall flyktninger som har krysset en landegrense og antall mennesker som har flyktet internt i sitt eget land, har begge satt dystre rekorder. Grafen over totalt antall mennesker på flukt sprenger rammene vi håpet vi aldri skulle behøve å utvide.

Flyktningstrømmene som følge av krigen i Syria er den største verden har sett siden India ble delt på slutten av 40-tallet, men Syria er ikke den eneste grunnen til den deprimerende statistikken. Land som dessverre er velkjente på dystre oversikter, som DR Kongo, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan, opplevde ny omfattende fordrivelse i 2014. Mer overraskende for mange er det at mennesker flykter i stort antall fra Afrikas økonomiske lokomotiv, Nigeria, blant annet på grunn av Boko Harams herjinger. Burundi var av mange sett på som et av de positive eksemplene på hvordan land kan legge konflikter bak seg, flyktninger vende tilbake og livet gå videre. Uroen i forkant av valget våren 2015, hvor over 50 000 mennesker flyktet til Tanzania, understreker viktigheten av ikke å ta freden for gitt. Den må kontinuerlig pleies for å unngå at konflikter blusser opp igjen.

Det siste året har også ettertrykkelig vist oss at verden ikke er slik vi kjente den fra i går. Igjen ser vi store flyktningstrømmer på vårt eget kontinent. Nærmere én million mennesker er fordrevet som følge av konflikten i Ukraina. Vi har også fått en alvorlig påminnelse om at gårsdagens flyktninger kan bli morgendagens hjelpere, og motsatt.  Afghanistan har i årtider vært et av landene i verden som aller flest mennesker har flyktet fra, og er det fortsatt. Men i 2014 ble Afghanistan i tillegg en av de største mottakerne av flyktninger, da 300 000 flyktet fra nabolandet Pakistan på grunn av konflikten i Waziristan. Områdene de flyktet til var deler av Afghanistan hvor mange mennesker selv hadde opplevd å være flyktninger. Til tross for at dette er fattige områder, som fortsatt har store utfordringer selv, var de aller fleste positive til å yte hjelp til naboene som nå ba dem om beskyttelse.

Jemen har i mange år vært destinasjon for et stort antall flyktninger fra Afrikas horn, som har tatt seg over Rødehavet som båtflyktninger. I 2015 snudde flyktningstrømmen, etter en kraftig opptrapping av konflikten i Jemen. De jemenittiske flyktningene søker seg blant annet til Somalia, som i mange år har vært det landet i Afrika som har produsert flest flyktninger. Erfaringene både fra Pakistan og Jemen viser at ingen vet hva morgendagen bringer. Før du aner det, kan det være godt å ha venner som stiller opp for deg. Da er det en fordel å ha behandlet naboene som venner før du visste at du hadde bruk for dem som hjelpere.

Båtflyktninger ble ettertrykkelig satt på dagsorden våren 2015 med de dramatiske bildene fra Middelhavet, hvor mennesker druknet på vei til drømmen om en trygg havn i Europa. Bildene hadde ikke rukket å slukne på netthinnen for like hjerteskjærende scener ble kringkastet fra den andre siden av kloden, hvor rohingyaer flyktet i desperasjon fra en uutholdelig tilværelse i flyktningleirer i Myanmar, mens alle nabolandene kjempet for å slippe å ta imot dem. Her hjemme har debatten vært het om Norge og Europa skal bidra med et humanitært alternativ i form av å ta imot flere kvoteflyktninger fra Syria, slik at noen færre blir presset i favnen på kyniske menneskesmuglere.

Det er svært gledelig å registrere den hjertevarmen mange nordmenn viser når de ønsker flere syriske flyktninger velkommen. En lang rekke kommuner har allerede sagt at de vil stille opp på dugnaden, men det er fortsatt behov for flere for å finne permanent innkvartering både for de flyktningene som allerede befinner seg på mottak, og de 8000 nye kvoteflyktningene som flertallet på Stortinget har sagt ja til å ta imot de neste tre årene. Flere nordmenn sier de er positive enn negative til å ta imot de syriske kvoteflyktningene, og en annen undersøkelse viser at flertallet av nordmenn har et positivt syn på hva innvandring betyr for vårt samfunn. Likevel viser den samme undersøkelsen at det ikke er støtte i folket for at Norge skal øke antall flyktninger vi tar imot per år på permanent basis. Skal vi klare å opprettholde støtten og legitimiteten til asylinstituttet, må vi derfor ikke bare ha et stort hjerte, vi må også ha et klart hode.

Det er et alvorlig dilemma at millioner av flyktninger i regionene rundt Europa vil ha krav på beskyttelse dersom de hadde mulighet til å søke om asyl her, men fordi Europa er redd for konsekvensene av dette, gjør vi det vi kan for å nekte dem denne muligheten. En av konsekvensene er det vi nå ser i Middelhavet. Skal vi klare å løse dette dilemmaet må vi alle være villige til å tenke nytt. Vi er nødt til å fylle opp verktøykassa med nye redskaper. Kanskje er ikke de løsningene vi har vent oss til nødvendigvis de eneste rette for fremtiden, hvis vi skal klare å gi beskyttelse til dem som trenger det aller mest. Kanskje må vi være villige til å diskutere om vi skal fire på kravene til standard og kostbare løsninger når flyktningene kommer til Norge. Kanskje bør vi også vurdere om vi i større grad skal tilby midlertidig beskyttelse, slik at vi ikke kommer i en situasjon hvor vi må avvise nye mennesker på flukt, fordi kapasiteten allerede er sprengt.

I den danske valgkampen var flere av disse elementene fremme, men begrunnelsen var dessverre å begrense den ikke-vestlige innvandringen til Danmark, ikke å skape grunnlag for å ta imot flere av dem som vil trenge beskyttelse i årene framover. Den største utfordringen i dag er å gi flyktninger en mulighet til å søke asyl uten å sette livet på spill for å komme inn i Europa for å kunne søke. Derfor må det etableres et bedre samarbeid blant europeiske land når det gjelder behandling av asylsøknader, og en større grad av byrdefordeling. Mye taler også for at tiden er inne til å diskutere muligheten for å søke asyl til Europa fra regionene de fleste flyktningene kommer fra. Dette er imidlertid urealistisk å få europeiske regjeringer med på, uten samtidig å sikre at man blir bedre på å skille ut økonomiske migranter fra flyktninger fra forfølgelse, krig og konflikt.

Det danske valgresultatet var nedslående for dem som håper på større vilje til å fordele byrdene mellom europeiske land. I stedet fikk vi nok et eksempel på at land etter land på egen hånd strammer inn for at flyktninger skal velge å søke asyl i nabolandet i stedet. Tilbake står Sverige, som en bauta når det gjelder solidaritet og nestekjærlighet i Europa. Hvordan kan to land med så lik historie og kultur som Danmark og Sverige ende opp med å velge så ulike løsninger? Jeg nekter å tro at empatien med mennesker i en vanskelig situasjon kan være så forskjellig på hver side av Øresund. Det frister å bli forsker for å grave dypere i den utviklingen våre to naboland har gått gjennom. Midt imellom står Norge. Mye tydet på at vi var på vei til å bli mer lik danskene enn svenskene. Men med danskenes lange steg i restriktiv retning gjennom dette valget, og Norges generøse økning i antall syriske kvoteflyktninger, ligger vi nå igjen nærmere svenskene.

Erfaringen fra begge våre naboland minner oss imidlertid på at i et demokrati må man ha flertallet av folket med seg på store prosjekter, som formingen av det nye Europa er. I land etter land i Europa har flertallet sagt at de synes det går for raskt fram, eller at det allerede har gått for langt. Nå har danskene sagt det samme. I Sverige er situasjonen en helt annen, tross at landet har vært det desidert mest generøse av alle europeiske land i en årrekke. Riktignok stiger Sverigedemokratene på meningsmålingene, men over 80 % av svenskene sier likevel at de ikke vil stemme på dette partiet, og alle de andre partiene ønsker fortsatt en human og raus svensk flyktningpolitikk. Faren er om den tilsynelatende enigheten snarere skyldes mangel på kritisk debatt, slik enkelte hevder. I så fall risikerer vi at pendelen svinger til det motsatte ytterpunktet hvis en undertrykket innvandringsskepsis plutselig slippes fri. Kanskje vil det danske valgresultatet gjøre at også flere svensker oppdager hva det er mulig å tenke og mene uten nødvendigvis å bli stemplet som rasist. Men enn så lenge virker den svenske gjestfriheten ekte og bunnsolid.

Er det noe verden vil trenge i årene som kommer, er det gjestfrihet og solidaritet. Men sannsynligvis er ikke det nok, særlig ikke når det later til at gjestfrihet er langt mindre smittsomt enn frykten for det fremmede og ønsket om å låse dørene. Det er dessverre en kjensgjerning at det er lettere for et land å kopiere nabolandenes innstramninger i flyktningpolitikken enn liberaliseringer. Derfor kan vi ikke belage oss på å løse alle utfordringene ved å appellere til å åpne hjertene, vi må også fylle opp verktøykassen med nye redskaper for å håndtere morgendagens motortrøbbel i vår globaliserte verden. Og vi «idealister» må innse at vi må ha flertallet av befolkningen med oss på dette prosjektet. Her har Norge valgt en middelvei mellom våre skandinaviske naboer som jeg tror er sunn. Vi tar den kritiske debatten, som svenskene vegrer seg for, men vi har likevel fått flertallet av befolkningen med på en dugnad, noe de danske idealistene ikke klarte. La oss bestrebe oss på å fortsette på den gyllne middelveien.

Advertisements

6 thoughts on “Fra internasjonal solidaritet til alles kamp mot alle?

      • De 8000 syrerne er en dråpe i havet i forhold til hvor mange syrere som trenger bistand. Norge fokuserer på noen ganske få og ytterst heldige utvalgte i stedet for å sette inn tiltak som virkelig monner.

        Lik

      • Men forherliger jeg det? Jeg prøver å beskrive det Norge har gjort og har ikke sagt at det ikke er legitimt å mene at det er mer humant å hjelpe flere i nærområdene. Det at nordmenn i så stor grad støtter opp om å ta imot kvoteflyktninger viser at vi enn så lenge er mer liberale enn de aller fleste andre land.

        Lik

  1. Du tar jo å forherliger det når du mener at vi bør ta imot syrere i Norge.
    En kan hjelpe flere ved å rette innsatsen i nærområdene. Når du heller vil bruke masse penger på å få syrere til Norge er du ansvarlig for at mange liv går tapt i Syria

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s