Stikkord: Flukt og innvandring

Kynisk politisk spill kamuflert som flyktningbeskyttelse

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Jeg har tidligere kritisert den hyklerske europeiske flyktningpolitikken og rost UDI-direktøren for å løfte debatten om et alternativt beskyttelsesregime for flyktninger, som er mer rettferdig og ikke gjør flyktninger avhengige av kyniske menneskesmuglere. Derfor skulle man kanskje tro at jeg ønsket gårsdagens avtale mellom Tyrkia og EU velkommen. Det gjør jeg definitivt ikke. Dette er mer av det gamle. Mer hykleri og enda flere paradokser.

Flyktningene har blitt brikker i et kyniske politisk spill hvor ingen av partene har deres interesser som det primære, men forsøker å kamuflere egne politiske agendaer i en påtatt omtanke for dem som drukner i Middelhavet. Ved første øyekast kan man få inntrykk at dette er til flyktningenes beste. Det vil ikke lenger være noen grunn til å legge ut på den farefulle ferden til sjøs og menneskesmuglerne kan ikke lenger tjene seg rike på andre menneskers lidelse. Sannheten er det motsatte.

En avtale full av paradokser
Avtalen sier at de aller fleste som ankommer Hellas skal returneres til Tyrkia. Heldigvis lyttet partene til advarsler fra UNHCR og andre, og har tatt inn en forsikring om at flyktningene vil få en individuell behandling i Hellas, hvor det blir kartlagt om de vil være spesielt utsatte i Tyrkia før de blir returnert. Det er likevel åpenbart at det store flertallet vil bli returnert.

Videre sier avtalen at EU skal forplikte seg til å ta imot et tilsvarende antall syrere som kvoteflyktninger fra Tyrkia, som det antallet som blir returnert fra Hellas. Det er viktig å legge merke til at returen gjelder alle nasjonaliteter, mens det kun er syrere som vil få mulighet til å bli gjenbosatt i Europa. Denne «èn-til-èn-logikken» har imidlertid to store paradokser, som langt på vei sparker bein under det den er sagt å skulle oppnå – nemlig å begrense farefulle smuglerreiser over Middelhavet.

For det første vil Tyrkia ha interesse av at antallet syrere som krysser havet blir så stort som mulig. Dersom ingen reiser, vil heller ikke EU være forpliktet til å ta noen tilbake som kvoteflyktninger.

For det andre vil flyktningene ha alt å tape på å legge ut på reisen, siden de nesten automatisk vil bli returnert, og i tillegg vil bli plassert bakerst i køen når man søker gjenbosetting i Europa. Dette viser med grotesk tydelighet at EUs primære mål er å lette presset på eget kontinent og ikke å redusere flyktningenes lidelse. Avtalen straffer dem som ankommer Hellas per båt, og vil dermed effektivt redusere antallet som velger den løsningen, og dermed forsvinner også EUs forpliktelse til å hente ut syrere fra Tyrkia.

Det tragiske er også at dette høyst sannsynlig vil føre til økt makt for menneskesmuglere og dyrere og mer farefulle ferder for flyktningene. Reisen over til de greske øyene var den billigste, enkleste og det minst farefulle alternativet tross alt. Nå vil flere bli presset til å velge den langt tøffere ruten fra Libya til Italia, eller finne nye ruter f.eks. om Svartehavet og Ukraina. Håpet var at EU-landene skulle gjøre noe med det store paradokset at de som klarer å ta seg til et europeisk land (i hvert fall i Vest-Europa) får sine rettigheter ivaretatt, samtidig som de samme landene gjør det de kan for at færrest mulig skal klare å komme seg dit og benytte seg av disse rettighetene. Isteden har gjerdene blitt høyere, reisen farligere og dyrere og paradokset enda større.

En håpløs avtale med elementer å bygge videre på
Selv om gårsdagens avtale best kan karakteriseres som et skittent spill, er det likevel elementer i den som kunne vært interessante skritt mot et mer rettferdig flyktningregime – vel å merke dersom det hadde vært hensikten. For de syrerne som blir plukket ut som kvoteflyktninger vil det åpenbart være et gode. Det er også en gevinst at man her kan velge ut de mest sårbare og de med størst beskyttelsesbehov. Faren er imidlertid at antallet kan bli forsvinnende lite når ingen lenger har noe å tjene på å reise til Hellas, og at EUs forpliktelse dermed faller bort.

Det er også bra at EU forplikter seg til å bistå Tyrkia økonomisk slik at det store antallet flyktninger som befinner seg der får en mer verdig og trygg tilværelse. Tyrkia har også forpliktet seg til å gi alle flyktninger et akseptabelt tilbud, og vil i større grad enn før måtte forvente at det stilles krav til dem på dette området. Mange er likevel usikre på hvor mye disse forsikringene er verdt, og det kan skorte vel så mye på evnen som på viljen. Når EU fikk panikk etter å ha tatt imot èn million flyktninger på et kontinent med 500 millioner innbyggere, skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at Tyrkias utfordringer med å håndtere 2,7 millioner flyktninger i et land med vel 70 millioner innbyggere er formidable.

Høykommissærens uttalelser viser i et diplomatisk språk at de er mildt sagt skeptiske til at denne avtalen kan gjennomføres uten å bryte internasjonale konvensjoner. De har imidlertid presisert at en avtale ville kunne ha vært i tråd med konvensjonen dersom andre forutsetninger hadde vært til stede. Det viser at vi tross alt kan være på vei mot noe som kan inngå i framtidens beskyttelse av store flyktninggrupper, hvor ulike land og regioner bidrar på ulike måte ut fra geografiske, økonomiske og demografiske forutsetninger. I langt større grad enn tilfellet er i dag, må verdenssamfunnet ta et solidarisk ansvar for flyktningbeskyttelse, og ikke gjør alt man kan for å skyve ansvaret over på naboen eller fattige naboland.

Det er bra at EU og Tyrkia samarbeider om å hjelpe flyktninger i Tyrkia. De fleste flyktninger vil helst være så nær hjemlandet som mulig, og det har vist seg at dette også letter retur når forholdene igjen tillater det. Små, men rike land, langt unna flyktningenes hjemland kan ofte også hjelpe langt flere ved å sikre god beskyttelse i nærområdene enn å ta imot et symbolsk antall i eget land og ellers fraskrive seg alt ansvar.

Respekt for konvensjoner
Tyrkia har imidlertid ikke ratifisert flyktningkonvensjonen for andre enn europeiske flyktninger, og det burde vært et minstekrav for å anse landet som et trygt tredjeland hvor man kan sende flyktninger tilbake. Det er heller ikke nok å si at man følger flyktningkonvensjonen og folkeretten. Før man skal kunne returnere noen, må man ha erfaring over tid for at disse rettighetene overholdes og respekteres. Når det er sagt, tyder mye på at Tyrkia har gitt klarere forsikringer overfor EU om at de skal respektere flyktningenes rettigheter, enn hva Norge fikk av Russland før vi startet returen dit. Noe som ytterligere viser at endringen i Utlendingsloven før jul, som fjernet hinderet for retur til Russland, levner stortingsflertallet liten ære.

Stadig flere stemmer tar til orde for at Flyktningkonvensjonen er utdatert og må skrotes. Jeg er ikke enig i dette. Den er langt mer moderne og forutseende enn mange vil ha den til, og den gir også rom for betydelig justering av politikk og praksis, uten at konvensjonen brytes.

Men selv om man skulle mene at Flyktningkonvensjonen står i veien for god flyktningbeskyttelse, er det likevel svært alvorlig å bryte den med åpne øyne. Vi setter selv pris på å leve i en rettsstat hvor vi kan stole på at lover gjelder for alle, både i gode og dårlige tider. Hvor ikke ressurssterke mennesker kan ta loven i egne hender dersom de føler behov for det. De internasjonale konvensjonen er det nærmeste en internasjonal rettsstat vi kommer. De skal behandles med respekt. Få ønsker seg tilbake til en tid hvor det var den sterkestes rett som rådet. Ingen er tjent med en aksept for selvtekt, verken nasjonalt eller globalt. Aller minst et lite land som Norge.

.

Den vanskelige balansegangen

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Asylpolitikk er vanskelig. Det har de siste ukene til fulle demonstrert. De som hevder det motsatte er sannsynligvis villig til enten å ta noen tvilsomme juridiske snarveier eller overlate helhetsansvaret til noen andre.

Debatten på NRK1 på torsdag var en oppvisning i politisk roing og tåkeprat fra Trine Skei Grande (V) og Helga Pedersen (Ap), mens Audun Lysbakken (SV) og Sylvi Listhaug (FrP) kunne briljere på hver sin kant med bombastiske og selvsikre uttalelser. Dette bidrar ikke til respekt for partiene som forsøker å kombinere en verdig asylpolitikk med en håndterbar og forsvarlig innvandring. Det er synd, for det er mer enn noen gang viktig at vi har politikere som ikke fristes til å gå på akkord med folkerettslige prinsipper når det begynner å blåse, men samtidig har ryggrad nok til å ta vanskelige politiske avgjørelser.

Store deler av opposisjonen ble grepet av panikk i fjor høst da stemningsbølgen i folket snudde og ankomsttallene over Storskog økte uke for uke. Regjeringen, med FrP i spissen, fikk derfor enkelt spill da de ba om støtte til å endre Utlendingsloven slik at Russland kan betraktes som et trygt tredjeland og at asylsøkere dermed kan henvises dit. Det som konkret skjedde, var at et krav i Utlendingsloven om at det var en forutsetning at det skulle være reelt mulig å søke asyl i det aktuelle landet, ble fjernet. Dermed er kravet nå kun at asylsøkerne ikke blir direkte forfulgt i Russland for å kunne sendes dit. Lovendringen skjedde på en drøy uke, uten høring, og uten nevneverdig debatt. Samtidig ble det bestemt at regjeringen skal kunne instruere Utlendingsnemnda (UNE), slik at det ikke er noen ankeinstans som kan overprøve beslutningen om retur til Russland.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), som er satt til å overvåke at Flyktningkonvensjonen overholdes, har offentlig kritisert Norge for å bryte Folkeretten. Det er et uvanlig og sterkt signal, og noe Norge absolutt bør lytte til. Det er i krisesituasjoner internasjonale forpliktelser er spesielt viktige, og derfor er det svært alvorlig om man velger å bryte disse så snart man møter utfordringer. Som et lite land er Norge spesielt avhengig av å kunne stole på at internasjonale kjøreregler overholdes, og derfor er det i vår egeninteresse å bidra til respekt for disse.

Det er alltid enklere å forsvare et ytterstandpunkt i debatter, som den som var i NRK sist uke. FrP mister åpenbart ikke nattesøvnen av om Norge kommer på kant med FN, mens SV trygt kan forsvare den humane linjen i asylpolitikken i trygg forvissning om at det alltid vil være et flertall som trumfer gjennom en strengere politikk, slik at konsekvensene av deres primærstandpunkt aldri blir testet. De andre partiene i midten skal balansere det anstendige og juridisk riktige med det forsvarlige og mulige. Det er en vanskelig oppgave i utgangspunktet, og jobben blir desto vanskeligere når man har gjort overilte vedtak som man gjorde før jul, som det nå blir vanskelig å forsvare og samtidig kritisere regjeringen.

I denne konkrete saken, er det åpenbart at opposisjonen burde tatt seg tid til å forhøre seg grundigere, ikke minst med UNHCR, før man satt signaturen sin på denne avtalen. Det var heller ingen grunn til å ha så dårlig tid. 5000 er mange mennesker, men i historisk målestokk er det ingenting sammenlignet med hva andre land har opplevd i massefluktsituasjoner. Det er derfor et dårlig signal å sende til andre land som står overfor langt større utfordringer at det ikke skal mer til før Norge er villig til å gå på akkord med internasjonale forpliktelser. Det er også en misforståelse at det ikke var hjemler i den eksisterende Utlendingsloven til å avvise det store flertallet som kom via Russland. Mange hadde langvarig lovlig opphold, som ga grunnlag for rask retur, og det var fullt mulig å ta i bruk 48-timers-regelen for raskt å kunne avvise denne gruppen. De asylsøkerne det var større tvil knyttet til burde vi fint klare å gi en ordinær asylbehandling fram til usikkerheten knyttet til våre internasjonale forpliktelser var avklart.

Det er imidlertid ikke bare politikere som sliter med å ha tunga rett i munnen. Også kommentatorer i media har sine utfordringer. Hanne Skartveit i VG advarer politikerne mot å bøye av for presset om å vise humanitet, og stå fast på beslutningene før jul og være konsekvent når det gjelder å gjennomføre returer som planlagt for å opprettholde respekt for asylinstituttet og norsk asylpolitikk. Det hun åpenbart ikke har fått med seg er at dette dreier seg om mer enn å gjennomføre vedtatte returer av åpenbart grunnløse asylsøkere. Selv med den nye og strengere Utlendingsloven vil det fortsatt være nødvendig å gjøre en individuell vurdering av om personene risikerer å bli sendt tilbake til land i krig, noe det har kommet rapporter om er i ferd med å skje med to menn fra Jemen. I tillegg kommer den alvorlige dimensjonen at vi nå behandlere asylsøkere i strid med UNHCRs klare anbefalinger. Da er det på tide å sette en fot i bakken.

Farvel til asylretten?

Eirik Christophersen1 kommentar

Stadig flere ser paradoksene og urimelighetene i dagens asylordning. Sist ute var UDI-direktør, Frode Forfang, som gikk til det uvanlige skrittet for en toppbyråkrat å komme med sine personlige betraktninger rundt det systemet han er satt til å forvalte.

Som jeg tidligere har vært inne på, er dagens asylsystem fullt av paradokser, og de siste månedene har gjort dette enda tydeligere. På den ene siden holdes asylretten hellig og det har vært få som har våget å stille spørsmål ved den, samtidig gjør vi det stadig vanskeligere for asylsøkere å komme til Europa slik at retten kan benyttes.

Hinderløype til Europa
Det har lenge vært ulovlig for flyselskap å ta med asylsøkere uten gyldig visum, derfor har den eneste måten å ta seg til Europa vært å krysse landegrenser til fots eller å komme sjøveien. Det er i tillegg kriminelt å hjelpe asylsøkere over grensen i egen bil eller på annen måte, uansett om man ikke tar betalt for det og kun er ute etter å hjelpe. Europeiske land har også inngått avtaler med land som Libya og betalt dem for å hindre flyktninger i å legge ut på reisen til Europa. Samlet har dette bidratt til å begrense flyktningstrømmen til Europa så mye at antallet som kommer har blitt sett på som akseptabelt, og man har kunnet skryte av at alle asylsøkere får en rettferdig behandling – i hvert fall hos oss.

Etter denne høsten har verken Norge eller resten av Europa mye å skryte av lenger. Den store asyltilstrømmingen har skapt panikk i land etter land, og stadig mer desperate tiltak settes i verk for å begrense antallet. I Norge har til og med asylliberale partier som KrF og Venstre akseptert, nærmest uten diskusjon, at Russland skal anses som et trygt land for flyktninger, og at alle som har reist gjennom Russland derfor ikke har krav på beskyttelse i Norge. Dette til tross for at Russland knapt behandler en eneste asylsøknad dersom man ikke er etnisk russer.

På flukt i kajakk til Norge
En direkte konsekvens av denne tolkningen av asylretten, er at også alle som har reist gjennom Serbia kunne ha søkt asyl der, og de samme partienes kritikk av Ungarn, som stengte grensene mot Serbia, blir i ettertid veldig hul. I og med på at man har gått med på å endre Utlendingsloven slik at det ikke lenger er noe krav om at man skal kunne få behandlet sin asylsøknad i et land for at det skal betegnes som trygt, så lenge man ikke blir direkte forfulgt, er veien heller ikke lang til å karakterisere Libanon, Jordan og Tyrkia som trygge land, og nekte alle syrere som har reist gjennom disse landene retten til å søke asyl i Europa.

Gitt en «gunstig» geografisk plassering på globusen vil mange land med en slik logikk kunne toe sine hender og nekte alle å søke asyl. Som en kyststat er ikke Norge helt «trygg», men de som kommer sjøveien må komme direkte fra et område hvor de er forfulgt. Da er det ikke mange muligheter igjen, og det er nok begrenset hvor mange som vil reise med gummibåt eller kajakk fra Syria til Norge.

For bare ett år siden ville de fleste ikke tatt deg seriøst om du hevdet at dette kunne bli norsk politikk, men med de siste forslagene til endring i Utlendingsloven er vi nå ganske nær. Der foreslås det at vi skal kunne sende tilbake alle asylsøkere som har reist gjennom andre nordiske land i perioder med høye ankomsttall. Når man dermed har hjemmel for å nekte innreise fra alle våre naboland, samt mulighetene til å komme med fly, er alternativene som gjenstår få.

På tide å tenke helt nytt
Derfor er Forfangs forslag betimelig og verdt å diskutere. Det bryter med alt vi har vært vant til å tenke på som anstendig behandling av asylsøkere, men sammenlignet med hvordan det eksisterende asylsystemet har utviklet seg, mener jeg en slik ordning vil være mer rettferdig, både for flyktninger og mottakerland, samtidig som det vil fjerne mange av de negative konsekvensen av dagens asylordning. Ikke dermed sagt at det ikke vil være ulemper og utfordringer knyttet til en slik ordning. Utfordringene står i kø, og veldig mye må komme på plass før dette er realistisk. Men gevinsten hvis det lykkes er så stor at vi bør føle oss forpliktet til å gi det en grundig behandling før vi eventuelt forkaster det.

En av de største innvendingene mot å fjerne asylretten er at vestlige land da mye enklere kan skyve alt ansvar over på fattige naboland, og at de mest flyktningskeptiske landene vil melde seg helt ut og la være å ta imot mer enn et symbolsk antall. Det er en legitim innvending. Likevel ser vi allerede i dag at flere av disse landene slipper unna med en kynisk politikk dersom de er besluttsomme nok og ikke bryr seg om internasjonal kritikk. Australia sender alle asylsøkere som kommer sjøveien til interneringsleirer i fattige naboland (men er samtidig det mest generøse landet i verden når det gjelder å ta imot kvoteflyktninger), Ungarn har bygget gjerder rundt landet og tillater svært få å søke asyl, og land etter land i Europa gjør det de kan for å bli så lite attraktive for asylsøker som mulig. De som ikke ønsker å motta avsylsøkere klarer derfor å få det som de vil allerede i dag.

En annen innvending er at dette er en ordning som kan passe for Europa og Vesten, men at et flyktningregime må være globalt og forhindre at fattige naboland stenger grensene for mennesker på flukt. Dette mener jeg imidlertid det er mulig å komme fram til løsninger for, og det er ikke noe i veien for å ha parallelle ordninger. Det eksisterer langt på vei allerede i dag, siden det stort sett er vestlige land som tar imot individuelle asylsøkere, mens i de aller fleste utviklingsland blir flyktninger i stedet tatt imot av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og gitt en såkalt prima-facie-flyktningstatus, uten individuell vurdering, og med langt færre rettigheter enn det en person som blir innvilget flyktningstatus i Europa får. Det er også mulig å se for seg at land må forplikte seg til å ta imot overføringsflyktninger etter en fremforhandlet fordelingsnøkkel administrert av UNHCR for å bli inkludert i ordningen og «fritatt» for asylretten. Dette kunne også være et ris bak speilet for å få de mest restriktive landene til å ta sin del av ansvaret.

Fordeler og ulemper
Den største utfordringen, slik jeg ser det, er det enormt store antallet som vil kunne tenkes å søke asyl dersom en slik ordning blir etablert. Det er ikke usannsynlig at vi kan få både 10 og 20 ganger så mange søknader om beskyttelse i Europa i forhold til dag. Det blir åpenbart både arbeidskrevende og dyrt å håndtere en slik mengde søknader. Til gjengjeld vil det være en stor besparelse og mulighet for effektivisering når UDI og tilsvarende institusjoner i alle europeiske land ikke lenger skal vurdere søknader hver for seg. Det vil også være en stor innsparing at asylsøkere ikke skal innlosjeres i dyre asylmottak i mer enn et år mens søknad behandles.

En slik ordning er i utgangspunktet verken en innstramming eller en liberalisering av flyktningregimet, men en helt ny måte å tenke flyktningbeskyttelse på. Forfang tar til orde for at Europa bør ta imot like mange eller flere flyktninger som i dag. Det er likevel åpenbart at langt flere vil søke enn det Europa er villig til eller har kapasitet til å ta imot. Kanskje vil mer enn 90 % få avslag, til tross for at de har en flukthistorie som i dag ville gitt beskyttelse dersom de kom til Europa og søkte her.

Det vil være tungt å svelge for mange, særlig for flyktningenes sterkeste beskyttere, at noen flyktninger skal miste rettigheter de har i dag. Da er det viktig å se hvordan dagens ordning faktisk fungerer og være ærlig med seg selv om man tror det er sannsynlig å reformere det i en retning som gir betydelig flere de rettene man skulle ønske alle kunne ha. Jeg tror ikke det er sannsynlig. Det vil også falle noen tungt for brystet at dette forslaget til forveksling ligner forslag presentert av politikere man ikke ønsker å identifisere seg med. Vi kan imidlertid ikke forkaste gode ideer fordi de først ble lansert er personer vi betviler motivene til. Selv blind høne kan finne korn.

Utilitarisme
Forfangs skisserte løsning er basert på en utilitaristisk tankegang; man aksepterer at noen flyktninger får det verre enn i dag fordi flere andre samtidig får det bedre, slik at den samlede «nytten» for verdens flyktninger totalt sett blir bedre. Totalnytten vil også øke fordi denne ordningen i større grad vil favorisere flyktninger med spesielle beskyttelsesbehov – flyktninger som ofte ikke har nok ressurser til å komme seg til Europa og kreve sin rett i dag. I tillegg vil åpenbart grunnløse asylsøkere legge mindre beslag på knappe ressurser, noe som vil komme reelle flyktninger til gode.

Enkelte vil innvende at det er en fallitterklæring å akseptere at asylretten må oppgis for å kunne gi beskyttelse til flere av de svakeste som nå ikke får nødvendig beskyttelse i nærområdene, og vil i stedet mene at vi må gjøre begge deler – både ta imot flere av de svakeste som kvoteflyktninger og likevel fortsatt behandle asylsøknader fra de som kommer seg hit. Jeg er imidlertid enig med Forfang i at det er urealistisk å få vestlige politikere med på en slik ordning uten at dagens asylrett samtidig skrinlegges.

Etter mitt syn vil en slik ordning også være å foretrekke uavhengig av om man i utgangspunktet er for en liberal eller restriktiv flyktningpolitikk. Enten det er vilje i Europa til å ta imot 30 000 eller 3 millioner flyktninger per år, vil jeg hevde at det både er mest rettferdig og mest humant å velge ut de med størst beskyttelsesbehov regionalt og ikke kreve at flyktninger skal gå spissrotgang på vei mot Europa og være prisgitt menneskesmuglere på veien, hvor kun de mest ressurssterke vil klare å komme fram.

Sikkerhetsaspektet
Det er også mange andre fordeler med en slik ordning: Sikkerhetsmessig vil vi få mye bedre kontroll med hvem som kommer inn over grensene; Integreringsarbeidet vil bedres ved at flyktninger kan plasseres direkte i kommunene og i teorien begynne i jobb eller skole fra dag èn, uten trøstesløs venting i usikkerhet på et asylmottak lang fra folk; Det vil ikke lenger være så stor frykt for at det å gi visum til visse nasjonaliteter vil utløse et ras av asylsøknader, siden denne retten ikke lenger finnes, slik at det blir lettere å reise til Europa f.eks. for å besøke familiemedlemmer; Og ikke minst vil det kunne skape en mindre skepsis til flyktninger blant europeere når de vet at de som kommer har vært gjennom en grundig utvelgelse før de kommer hit.

En lang rekke spørsmål må imidlertid avklares før en slik ordning er realistisk: Hvor skal flyktninger oppholde seg under søknadsprosessen og hvilket tilbud skal gis til dem som ikke kommer gjennom nåløyet? Hvilke kriterier skal ligge til grunn for utvelgelsen? Vil det likevel være behov for et alternativt løp for en liten gruppe spesielt utsatte flyktninger som ikke kan sendes tilbake for asylbehandling i regionen (eks. en avhopper fra Nord-Korea). Listen av uavklarte spørsmål kan gjøres uendelig lang.

Flyktningkonvensjonen
Mens Forfang selv mener at de endringen han lufter vil forutsette at blant annet Flyktningkonvensjonen endres, mener andre som har lansert lignende ideer at dette er mulig å gjennomføre innenfor dagens regelverk, blant andre Sylo Taraku og Torstein Ulserød, som nylig presenterte Civita-notatet «En helhetlig og forutsigbar flyktningpolitikk».

Mange vil være skeptiske til begynne å røre ved etablerte konvensjoner fordi det kan føre til at mange land vil gå bort fra forpliktelser de tidligere har inngått. Det er likevel mulig å se for seg at en slik ordning vil kunne hjemles i en tilleggsprotokoll til Flyktningkonvensjonen, på linje med da konvensjonen fra 1951 fikk en tilleggsprotokoll i 1967. De landene som ikke velger å ratifisere tilleggsprotokollen vil da likevel være bundet av forpliktelsene i konvensjonen.

2015 demonstrerte til fulle at EU og resten av Europa ikke klarer å samarbeide om å finne verdige løsninger på flyktningkrisen. Mange, deriblant NOAS, er derfor svært skeptiske til at det skal være mulig å få europeiske land til å bli enige om en så omfattende og komplisert ordning som dette vil være, for ikke å snakke om utfordringene med også å få resten av verden med. Men kanskje er akkurat de negative erfaringene fra 2015 det som kan gjøre at flere land innser at noe må gjøres, og at dagens ordning stort sett bare har tapere.

Noe som også taler for at dette kan være tiden for å ta store grep, er at Europa har en sterk leder i Angela Merkel, som har gått foran og vist både gjennomføringsevne og generøsitet når det gjelder flyktningsaken. Da EU på tampen av fjoråret inngikk en avtale med Tyrkia, hvor de lover å hjelpe EU med å være grensepoliti mot økonomiske bidrag og andre politiske gjentjenester fra EU, luftet også Merkel ideen om at Tyskland og andre velvillige EU-land kunne ta imot et større antall flyktninger fra Tyrkia dersom de klarte å begrense asylstrømmen til Hellas. Det kan være spiren til fremtidens flyktningregime.

 

Vi trenger en verdig og modig flyktningpolitikk

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Sylvi Listhaug er ei driftig dame. Hun hadde knapt rukket å bytte statsrådsstol og fordøye pinnekjøttet før hun lanserte et 150-siders dokument for innstramming av asylpolitikken. Retorikken var velkjent og om mulig enda hardere enn før. Like velkjent og forventet var SVs fordømmelse og avsky. Mer overraskende for mange var Arbeiderpartiets umiddelbare støtte til regjeringens forslag, men for de som har fulgt med i høstens «klimaendring» kom det ikke som noe sjokk, og regjeringens forslag er langt på vei et bestillingsverk fra stortingsflertallets asylforlik.

Den flyktningvennlige «indian summer» vi opplevde i august og september, kjølnet raskt da både alvoret og flyktningene begynte å sige inn utover høsten. Den tause majoritet som på sensommeren lot seg sjokkere over lidelsene langs Europas grenser, ble gradvis mer bekymra for omfanget og kostnadene ved den store flyktningstrømmen. Politikere fra flere partier var raske med å snu kappen etter vinden, og kastet bare et kort, skamfullt blikk på seg selv da de møttes i døren.

Om denne høsten har lært oss noe, er det at vi trenger en forutsigbar flyktningpolitikk, som skal være robust nok til å tåle både gode og onde dager. Det skylder vi ikke minst de som søker seg til Europa. Flyktninger fortjener beskyttelse og respekt, både de som har flyktet til vår del av verden og de som er på flukt i eget land eller naboland. Både de som er på flukt i dag og de som vil flykte om 20 år. Derfor er det mange hensyn som må veies mot hverandre når vi skal forme fremtidens flyktningregime.

Som jeg tidligere har skrevet om, har vi en tendens til å være moralsk nærsynte og overser lett de lidelsene som ikke er rett foran oss. Til tross for at Europa har opplevde den største flyktningstrømmen siden andre verdenskrig, må vi ikke glemme at det store flertallet av mennesker på flukt befinner seg helt andre steder, og svært ofte under enda mye vanskeligere forhold. I 2015 fikk FN dekket kun halvparten av behovet for hjelp til flyktninger i Syria og nabolandene. I mange afrikanske land var underdekningen enda større. Samtidig vet vi at beløpet det er behov for i aller høyeste grad er overkommelige. Sveriges kostnader for mottak av flyktninger i 2015 alene var større enn det FNs høykommissær for flyktninger manglet for å gi et verdig tilbud til alle flyktningene de har ansvar for.

Det kan være gode grunner til å gå gjennom flyktningpolitikken og tilpasse den til en endret verden og nye utfordringer, men det er uverdig at land etter land i Europa nå konkurrerer om å ha den mest avskrekkende politikken for på den måten å skremme flyktninger fra å søke beskyttelse akkurat hos dem. I stedet burde vi finne felles-europeiske løsninger som skaper forutsigbarhet og en mer rettferdig byrdefordeling. Det er også bekymringsfullt at den økte flyktningstrømmen brukes som påskudd til å vedta dramatiske innstramminger nærmest uten debatt, og uten at konsekvensene er utredet.

Ikke minst skylder vi mennesker på flukt en så forutsigbar flyktningpolitikk som mulig. Derfor er det kritikkverdig at flere av forslagene til regjeringen gis tilbakevirkende kraft. Spesielt alvorlig er forslaget om å endre reglene for familiegjenforening, som vil gjøre det umulig for veldig mange noensinne å få familien til Norge. Det er åpenbart at det er så dramatisk for dem det gjelder at mange ville gjort andre valg på familiens vegne dersom de hadde vært klar over det den gang de måtte ta beslutningen om å sende et familiemedlem i forveien. I mange tilfeller gikk alle familiens sparepenger med til flukten, og de som eventuelt velger å krype til korset og returnerer fordi familien ikke kan komme etter, sitter da i en enda mer fortvilet situasjon enn de var i utgangspunktet. For de som velger å bli i Norge, blir integreringen uten familien mye vanskeligere enn den ellers ville vært. I tillegg risikerer vi at flere barnefamilier nå vil legge ut på fen arefull flukt over havet siden muligheten til å hente familie reduseres.

Lakmustesten på om det nye flyktningregimet er noe vi kan være bekjent av, er om det har forutsetninger for å gi beskyttelse til de mest utsatte også om 10, 20 og 30 år. Flertallet av mennesker på flukt vil også i framtiden måtte få beskyttelse i nærområdene. De områdene som i dag driver flest mennesker på flukt, Afrika og Midtøsten, er også de områdene som vil oppleve størst befolkningsvekst dette århundret. Andelen som kan regne med å få beskyttelse i Europa vil sannsynligvis derfor være lavere enn i dag, i hvert fall hvis antall mennesker på flukt viser den samme dramatiske utviklingen som vi har sett de siste ti år.

Samtidig vil det være mange som vil ha særlig behov for beskyttelse, som ofte ikke kan gis i nærområdene. Da er det avgjørende at vi har mekanismer som gjør det mulig å søke beskyttelse også hos oss, og at vi ikke har bygget murer som er så høye at kun de mest ressurssterke klarer å krabbe over. I tidligere innlegg har jeg skrevet om Europas feige måte å avgjøre hvem som skal være verdig beskyttelse her. Mitt håp for 2016 er at Europa tør ta de nødvendige avgjørelsene som skaper forutsigbarhet og rettferdighet, og aller viktigst, gir beskyttelse til dem som trenger det aller mest. Derfor sier jeg som Erik Solheim: Vi må tørre å si nei for å kunne si ja. 

Moralsk nærsynthet

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Noen og hver av oss blir stilt på prøve i møtet med mennesker i nød. Vårt moralske kompass løper løpsk på leting etter det moralske polpunktet som kan vise oss riktig kurs. Den stadig mer opphetede offentlige debatten viser at det åpenbart finnes mer enn ett polpunkt.

Er det mest riktig å hjelpe her eller der? Svaret er like vanskelig som spørsmålet er enkelt. Like vanskelig er det å avgjøre hvem vi har størst ansvar for å hjelpe. Har vi et større ansvar overfor dem vi møter ansikt til ansikt, eller er det behovet som skal være avgjørende uansett hvor i verden de befinner seg? Noen er imponerende skråsikre i møtet med disse spørsmåla. Det er ikke jeg, og mitt kompass snurrer 360 grader mange ganger hver dag.

Flyktningstrømmen til Europa har skapt harde fronter. Noen mener vi primært har ansvar for innbyggere i Norge. Andre mener vårt ansvar for medmennesker er like stort uansett nasjonalitet, etnisitet og religiøs tilhørighet. Begrunnelsen kan være forankra i nestekjærlighet, solidaritet eller humanisme, men logikken er langt på vei den samme.

Noen gjør det enkelt for seg selv ved å hevde at vi egentlig ikke har noe valg dersom vi skal forholde oss til internasjonale juridiske forpliktelser. Så enkelt er det imidlertid ikke. Internasjonale konvensjoner er forvirrende vage når man går dem etter i sømmene. Vi er forplikta til ikke å sende mennesker tilbake til forfølgelse, men hvordan vi skal forholde oss til det store antallet som kommer fra vanskelige forhold uten å være direkte forfulgt er langt vanskeligere å begrunne entydig ut ifra flyktningkonvensjonen. Et aktuelt eksempel er afghanske asylsøkere som kommer til Finnmark etter å ha levd flere år i Russland.

Vi slipper derfor ikke unna å ta stilling til hva som er moralsk mest riktig å gjøre. Et utgangspunkt som de aller fleste kan bli enige om er at Norge både kan og bør hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon, men at verdens lidelse er for stor til at vi har noen mulighet til å hjelpe alle. Der slutter imidlertid enigheten.

Det er likevel et paradoks at en stor majoritet, både blant dem som mest hardnakka hevder at vi først og fremst har ansvar for «våre egne» svake grupper, og de som har et hjerte som banker for mennesker i nød uavhengig av farge på passet, lider av moralsk nærsynthet. Her må vi nok skylde på vår primitive biologi som har bidratt til å opprettholde først familien og deretter flokken gjennom evolusjonens historie.

Utvilsomt er evnen til empati svært ujevnt fordelt, men både blant de kaldeste og de varmeste virker nærsyntheten å virke på samme måte. Sinnet, sorgen og ønsket om å hjelpe blir for de fleste større jo nærmere oss selv lidelsene kommer. Du reagerer sterkere om søstera di blir overfalt enn om det skjer naboen. Du føler likevel en større forpliktelse til å hjelpe naboen om han havner i en desperat situasjon enn du gjør for tiggeren fra Romania du går forbi til jobb hver dag. Men også romtiggeren får mer omsorg om han sitter på norske gater enn om han befinner seg hjemme i Romania.

I arbeidet med flyktninger blir jeg stadig minna på denne nærsyntheten. De samme menneskene som ønsker at Norge skal ha en streng asylpolitikk, slår ring rundt jenta med bergensdialekt og synes det er umenneskelig at hun skal kastes ut av Norge fordi foreldrene har løyet om hvor de kom fra da de søkte asyl.

I Syria og nabolanda har FN fått inn mindre enn halvparten av det som er behovet for å gi flyktninger det minimumstilbudet de bør ha for å leve et noenlunde anstendig liv. Resultatet er dramatisk. Verdens matvareprogram har halvert matrasjonene, og enda færre barn enn tidligere får mulighet til å gå på skole. Noen blir så desperate at de velger å reise tilbake fra flyktningleirene i Jordan til borgerkrigen i Syria. Sulten er enda mer skremmende enn Assads bomber og IS’ overgrep.

Nylig la regjeringa fram tilleggsproposisjonen om økte kostnader for mottak av flyktninger i Norge. Prislappen er beregna til 9,5 milliarder for 2016. Nesten halvparten er foreslått dekka inn ved kutt i bistanden. I forkant av statsbudsjettet hadde 11 norske organisasjoner lagt fram krav om 3 milliarder til Syria og nærområdene. I forslaget til statsbudsjett ligger beløpet kun på halvparten av dette. Til tross for dette er Norge fortsatt blant de best i klassen. Syria trenger en Marshall-plan, men blir møtt med suppekjøkken, og knapt nok det. Tre kroner per dag for hver syrer med humanitære behov i hjemlandet eller nabolandene er alt verdenssamfunnet har klart å skaffe til veie.

Flere og flere av de som har mulighet legger derfor ut på reisen til Europa. De tar konsekvensene av verdens moralske nærsynthet og innser at når fjellet ikke kommer til Muhammed må Muhammed komme til fjellet – bokstavelig talt. Tidligere i høst bidro også en rekke omstendigheter til at Europa fikk øynene opp for syrernes lidelser. Antallet som nådde våre kyster og grenser var en viktig forklaring, men like viktig var medienes formidling av enkeltpersoners lidelse. Bildet av Aylan på ei tyrkisk strand står som symbolet på denne oppvåkninga. Strender som europeiske turister kjenner fra late feriedager, og en liten gutt som av utseende like gjerne kunne vært en av turistenes barn, bidro til å trekke syrernes lidelser inn i vårt moralske synsfelt. Ikke en gang nærsyntheten gjorde det mulig å unngå å se hva som skjedde.

Responsen lot heller ikke vente på seg. Frivillige strømmet til og ville bidra. De mest glødende reiste til Hellas for å jobbe frivillig på strendene. Engasjementet var og er fantastisk, og mange som aldri før hadde opplevd flyktningers utfordringer på nært hold meldte tilbake med sinne og frustrasjon over mangler i hjelpearbeidet. Syrerne fikk sterke støttespillere. Vel å merke de syrerne som hadde klart å ta seg til greske strender. De syriske flyktningene i Bekaa-dalen i Libanon eller i slummen rundt jordanske byer hadde færre talspersoner. Enda færre roper ut om den desperate situasjonen flyktningene fra Sør-Sudan lever under, for ikke å snakke om Rohingaene, pariakasten som behandles som «ikke-mennesker» både i Myanmar og Bangladesh, og som utnyttes og avvises i samtlige land de forsøker å flykte til.

FNs budsjett for Syria og nabolanda i 2015 var på fire og en halv milliarder dollar. De har kun mottatt to milliarder. Til tross for svak kronekurs er altså det totale humanitære behovet under 40 milliarder kroner, ikke mer enn Norge kunne klart å finansiere på egenhånd dersom viljen var tilstede. Til sammenligning har NRK beregna at langtidskostandene ved mottak av det antall flyktninger som ser ut til å komme til Norge i år er seks ganger dette beløpet. Dette regnestykket er usikkert, og det kan bli langt billigere dersom vi blir bedre til å integrerer flyktninger i arbeidsmarkedet enn vi har vært før, men det sier likevel noe om konsekvensene av de valga vi gjør og ikke gjør. Og vi har faktisk et valg.

Europas hyklerske flyktningpolitikk

Eirik Christophersen1 kommentar

Den generøse flyktningpolitikken mange skulle ønske Europa kunne føre, virker stadig mer uoppnåelig. I stedet lar vi menneskesmuglere herje og presser flyktninger til å spille russisk rulett for å komme hit. Har det beste blitt det godes fiende?

Endelig har Europa oppdaget flyktningkrisen som Syrias naboland har følt på kroppen i over fire år. Dessverre måtte det groteske bilder fra vårt eget kontinent til for at dette skulle skje. Opinionen viser nå en ektefølt vilje til å hjelpe syrere på flukt, og mange er fortvilte over de lidelser flyktningene må gjennom for å komme i sikkerhet i Europa. Like mange spør seg hvorfor det må våre sånn. Flyktningene setter seg i dyp gjeld til kyniske menneskesmuglere og må risikere livet på den farefulle ferden over Middelhavet. I tillegg har de færreste råd til å betale det menneskesmuglerne forlanger, så denne muligheten er bare åpen for en begrenset gruppe. Finnes det virkelig ikke noe alternativ?

Jo, selvfølgelig finnes det alternativ. Og alternativet er ganske opplagt. Norge og andre europeiske land står helt fritt til å gi flyktninger mulighet til å søke asyl i Norge fra nærområdet eller utstede humanitære visum så de kan reise hit og søke asyl. Eller enda enklere, siden alle syrere blir innvilget asyl når de søker i Norge og de fleste andre land, kunne man ganske enkelt fjernet visumplikten for syrere. Da kunne de kjøpt en billig flybillett fra Tyrkia og kommet hit på 3 timer. Vi kunne også ha satt opp ferger og busser som fraktet flyktningene gratis i sikkerhet til Europa.

På den måten ville flyktningene blitt spart for grusomme lidelser og store kostnader, og menneskesmuglere, som ofte er del av internasjonale kriminelle nettverk ville mistet sin viktigste inntektskilde, som gjør dem stadig rikere og bidrar til at de etter hvert representerer en stor sikkerhetstrussel i mange land. Så hvorfor gjør vi ikke dette som virker så opplagt?

Den viktigste forklaringen er at Norge og Europa ikke er beredt på å ta imot alle syrere som da ville kunne tenkes å søke asyl. Det er fire millioner flyktninger i Jordan, Libanon og Tyrkia som lever under kummerlige forhold, uten utsikter til en normal jobb og med nødhjelpsrasjoner som kuttes på grunn av manglende finansiering av hjelpearbeidet. 70 % av syrerne i Libanon lever under fattigdomsgrensen. Inne i Syria finnes nærmere åtte millioner internt fordrevne, som lever under enda verre forhold. Disse har valgt internflukt framover en håpløs tilværelse i nabolandene. I tillegg finnes det ytterligere fire millioner syrere som ikke er på flukt, men som har behov for nødhjelp, som de bare i svært begrenset grad mottar. Sannsynligvis ville også en stor andel av disse 12 millioner menneskene ønsket å forlate Syria dersom det var et alternativ hvor de fikk tilbud om et verdig liv i Europa.

Ville Europa kunne tatt imot 8, 10 eller 12 millioner syriske flyktninger? Selvfølgelig kunne vi det, dersom viljen var til stede. I Libanon er mer enn hver fjerde innbygger en syrisk flyktning. Med 10 millioner syriske flyktninger til Europa ville det «bare» utgjort 2 %. Dersom resten av Europa hadde tatt imot like mange flyktninger som Sverige gjør, ville vi ha klart dette i løpet av to år. Det ville kostet, ihvertfall på kort sikt, og det ville medført utfordringer, men det ville i høyeste grad vært mulig å gjennomføre.

Det store problemet er imidlertid at andre europeiske land ikke er like generøse og gjestfrie som Sverige. Vi må ikke gi opp å mane til økt ansvarsdeling mellom europeiske land, og EU, med Tyskland i spissen, virker til å være innstilt på å bruke både pisk og gulrot for å presse de minst villige landene til å bidra. Likevel virker det urealistisk å få gjennomslag for at europeiske myndigheter skal gå med på at alle syrere som har et beskyttelsesbehov skal få mulighet til å søke asyl i Europa.

Så lenge Europa ikke ønsker å åpne dørene for alle som har et beskyttelsesbehov, fungerer flyktningregimet som et marked styrt av tilbud og etterspørsel. I dag blir etterspørselen forsøkt holdt nede ved at flyktningene må benytte menneskesmuglere og dyre og farlige fluktruter. Vi sier at de er hjertelig velkomne, bare de først er villige til å spille «russisk rulett», for dermed å skremme vekk det store flertallet. En heldig bieffekt for Europa er at vi på den måten også får en overvekt av de høyt utdannede, ressurssterke flyktningene som arbeidsmarkedet kan ha god bruk for, mens de svakeste med størst humanitære behov blir igjen i nabolandene. Det er både urettferdig, hyklersk og inhumant.

Det sitter langt inne for mange forsvarere av flyktningers rettigheter å skulle akseptere at man skal gå på akkord med prinsipper og idealer for verdig flyktningbeskyttelse. Jeg mener imidlertid at dersom alternativet er dagens ordning med russisk rulett, er alle alternative løsninger for å oppnå balanse mellom «tilbud og etterspørsel» verdt å diskutere. Den innlysende beste måten å redusere etterspørselen etter beskyttelse i Europa er å skape verdigere og bedre forhold for flyktninger i nærområdene. Et mindre tiltalende alternativ, men som likevel bør diskuteres, er å gjøre det mindre fristende å søke seg til Europa ved å redusere muligheten til permanent opphold eller redusere standarden på tilbudet flyktninger får, slik at forskjellen mellom tilbudet de får i nabolandene og Europa blir noe mindre enn i dag.

Vi bør også være villige til å se på tilbudssiden. I dag er det kun de som klarer å ta seg til Europa som får mulighet til å søke asyl, og antallet kvoteflyktninger som hentes fra nabolandene er lavt. Vi vet også at de som ikke har ressurser til å ta seg til Europa på egenhånd for å søke asyl ofte har et vel så stort beskyttelsesbehov. Flere har tatt til orde for å opprette europeisk drevne asylsentre i regionen hvor flyktningene kan søke asyl uten å reise hit, og at asylsøkere kun får tilbud om beskyttelse i disse leirene fram til søknaden deres er behandlet. Det er i så fall naturlig at man først prioriterer de flyktningene som ikke kan få tilstrekkelig beskyttelse i nabolandene.

Det vil garantert komme mange protester mot alle forslag som bidrar til at noen flyktninger får et dårligere tilbud enn i dag. Jeg oppfordrer likevel til en fordomsfri debatt hvor man ikke skyter ned nye ideer på autopilot. Vi må ha alle flyktningers situasjon i tankene når vi utformer den framtidige flyktningpolitikken, ikke kun den lille andelen som i dag kommer til Europa. Og selv om vi har høye idealer for hva hvordan vi ønsker verden skal bli, må vi ikke la det beste bli det godes fiende, mens vi jobber for idealverdenen.

Hvor var du da flyktningmuren falt?

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

De fysiske murene, gjerdene og juridiske hindringene flyktningene må passere blir dessverre flere og ikke færre. Men den menneskelige muren som består av den tause majoriteten har de siste ukene vist tegn til å bryte sammen flere steder i Europa, deriblant i Norge. For mange var den døde gutten på stranden i Tyrkia dråpen som skulle til.

Etter 20 år i Flyktninghjelpen kan jeg ikke huske å ha opplevd et så stort folkelig engasjement for mennesker i nød som det vi nå ser. Jeg har hatt min første uke på jobb i Oslo etter å ha hatt permisjon for å jobbe i Liberia, og den pågangen vi har fra privatpersoner som ønsker å bidra, og media som ønsker kommentarer, er større enn noen gang før.

Det eneste som kan sammenlignes med det vi nå ser er tsunamien i 2004. Den gang ble nordmenns engasjement delvis forklart med at vi her hadde mange egne landsmenn som var rammet, og at tragedien derfor kom så mye nærmere. I tillegg var det for mange mer «ufarlig» å engasjere seg når det var en naturkatastrofe, og det var ingen dommedagspredikanter som advarte om at solidaritet og nestekjærlighet i dag vil straffe seg med terrorisme og kulturell undergang i morgen.

I dag har vi en virkelighet som i høyeste grad er politisk, med et bakteppe av terroraksjoner i Europa og en stadig voksende «hær» som bruker den frykten for alt det er verdt og bombarderer oss med skremselspropaganda om at flyktningstrømmene i realiteten er en forkledt IS-hær som bare venter på å angripe oss fra innsiden. Vi har også en valgkamp hvor FrP setter ballbinger og enkeltrom opp mot internasjonal solidaritet. De truer med at det snart ikke vil være mulig å oppdrive annet enn halal-mat i Norge og at velferdsstaten synger på siste verset om utviklingen får fortsette. Men folk flest lar seg ikke skremme til egoisme. Tvert imot strømmer de til dugnadstiltak som popper opp over hele landet, og ønsker flyktninger velkommen.

La gå at noen av tiltakene kanskje bærer preg av å være naive og amatørmessige, og at man ikke løser flyktningkrisen med innsamling av brukte barneleker, men det er underordnet i det store bildet. Det viktige er ikke barnelekene eller skoene som blir samlet inn, men hva de symboliserer. Sjelden har floskelen «det er tanken som teller» passet bedre enn i dag. Hva det betyr at flyktninger, som ofte har gått spissrotgang med hatsk stemning gjennom hele Europa, blir møtt med vennlige smil, ei flaske vann og en bamse når de kommer til Norge, ikke av offentlige tjenestemenn, men fra vanlige innbyggere som oppriktige ønsker dem velkommen, er det ikke mulig å sette en prislapp på.

Forhåpentligvis vil den samme gjestfriheten være der når flyktningene etter hvert får en permanent bostedskommune. Den vil gjøre det lettere for de nyankomne å bli en del av lokalmiljøet og så raskt som mulig komme i jobb og dermed bidra til fellesskapet i sitt nye hjemland. Derfor bør selv de som vil styre flyktningpolitikken med kalkulator lovprise flyktningvennenes smil og innsamlede leker.

Det foregår en kamp om opinionen mellom innvandringsskeptikere og innvandringsliberale som kan vise seg å bli selvoppfyllende profetier, uansett hvem av sidene som til slutt går av med seieren. Innvandringsskeptikerne trekker frem samfunnskostnadene ved at det blir stadig større spenninger mellom gamle og nye landsmenn, samtidig som de selv bidrar til å piske opp akkurat disse motsetningene og spenningene. Får de mange nok med seg kan de til slutt si «hva var det vi sa».

De innvandringsliberale understreker behovet for arbeidskraft i et aldrende Europa, at flyktninger er en ressurs og at god integrering er mulig for alle grupper, også dem som ofte har falt ut av arbeidsmarkedet, dersom vi bare møter mennesker med tillit og respekt. Også dette kan vise seg å bli en selvoppfyllende profeti. Flere kommer i jobb med mindre skepsis hos arbeidsgivere, og flyktningers ønske og mulighet til å bidra og bli en del av samfunnet blir større jo mer velkomne og aksepterte de føler seg. I øyeblikket har flyktningvennene mest vind i seilene og leder opinionskampen.

Det er overveldende og gledelig å se det enorme engasjement for flyktningene som kommer til Europa nå. Samtidig gjør jeg meg noen tanker siden jeg akkurat har kommet hjem fra Liberia. Jeg tenker på alle de menneskene jeg har møtt som lever uverdige liv langt fra tv-kameraene og nordmenns omtanke, uten håp om at livet  skal bli bedre i overskuelig framtid. Kort tid før jeg reiste hjem til Norge i sommer var jeg ei uke i Marokko og så teltleirer av flyktninger og migranter ved togstasjonen i Fes, og mennesker som sto i hvert veikryss og tigget penger for å finansiere reisen videre til Europa. De fleste av disse var fra vestafrikanske land og flertallet vil bli karakterisert som økonomisk migranter og vil aldri ha utsikter til å få lovlig opphold i Europa. Det betyr ikke at de ikke har gode grunner til å være desperate på egne og familiens vegne og at det er forståelig at de gjør alt som står i deres makt for å forbedre framtidsutsiktene.

Det er en påminnelse om at kun en liten brøkdel av de 60 millioner på flukt befinner seg hos oss, og at vi må intensivere arbeidet for å gi det store flertallet som befinner seg i nærområdene et verdig liv. Flyktninghjelpens krav om å tredoble hjelpeinnsatsen i Syria og nabolandene er en rimelig start. Samtidig må vi aldri glemme hvor viktig det er å få land som Liberia på fote for å gi mennesker framtidshåp og forhindre morgendagens flyktningstrømmer og tragedier. Det er billigere å forebygge enn å reparere.

Fra internasjonal solidaritet til alles kamp mot alle?

Eirik Christophersen6 kommentarer

Verden er ikke lenger som den var. I Danmark har det som tidligere var «ekstremistenes» innvandringskritiske budskap nå blitt akseptert av flertallet av danske velgere. I den Dominikanske republikk trues hundretusenvis av haitiere med å kastes ut av landet, til tross for at mange har levd der hele livet og ikke snakker språket i landet deres foreldre emigrerte fra. I Sør-Kina-havet driver Rohingya-flyktningene rundt mellom land som gjør alt de kan for at de ikke skal komme i land, mens i Middelhavet har bilder av desperate flyktninger og migranter som vasser i land blitt så vanlig at det alt har mistet sin nyhetsverdi.

I dag er det Verdens flyktningdag. På samme dag i fjor tok vi i Flyktninghjelpen fram de sterkeste adjektivene vi hadde. Når skulle de ellers brukes om ikke da, når verden så den største fluktkatastrofen siden andre verdenskrig. Lite ante vi den gang at økningen i 2014, fra dette rekordnivået, skulle bli større enn vi noen gang tidligere har sett på ett år. Økningen i antall flyktninger som har krysset en landegrense og antall mennesker som har flyktet internt i sitt eget land, har begge satt dystre rekorder. Grafen over totalt antall mennesker på flukt sprenger rammene vi håpet vi aldri skulle behøve å utvide.

Flyktningstrømmene som følge av krigen i Syria er den største verden har sett siden India ble delt på slutten av 40-tallet, men Syria er ikke den eneste grunnen til den deprimerende statistikken. Land som dessverre er velkjente på dystre oversikter, som DR Kongo, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan, opplevde ny omfattende fordrivelse i 2014. Mer overraskende for mange er det at mennesker flykter i stort antall fra Afrikas økonomiske lokomotiv, Nigeria, blant annet på grunn av Boko Harams herjinger. Burundi var av mange sett på som et av de positive eksemplene på hvordan land kan legge konflikter bak seg, flyktninger vende tilbake og livet gå videre. Uroen i forkant av valget våren 2015, hvor over 50 000 mennesker flyktet til Tanzania, understreker viktigheten av ikke å ta freden for gitt. Den må kontinuerlig pleies for å unngå at konflikter blusser opp igjen.

Det siste året har også ettertrykkelig vist oss at verden ikke er slik vi kjente den fra i går. Igjen ser vi store flyktningstrømmer på vårt eget kontinent. Nærmere én million mennesker er fordrevet som følge av konflikten i Ukraina. Vi har også fått en alvorlig påminnelse om at gårsdagens flyktninger kan bli morgendagens hjelpere, og motsatt.  Afghanistan har i årtider vært et av landene i verden som aller flest mennesker har flyktet fra, og er det fortsatt. Men i 2014 ble Afghanistan i tillegg en av de største mottakerne av flyktninger, da 300 000 flyktet fra nabolandet Pakistan på grunn av konflikten i Waziristan. Områdene de flyktet til var deler av Afghanistan hvor mange mennesker selv hadde opplevd å være flyktninger. Til tross for at dette er fattige områder, som fortsatt har store utfordringer selv, var de aller fleste positive til å yte hjelp til naboene som nå ba dem om beskyttelse.

Jemen har i mange år vært destinasjon for et stort antall flyktninger fra Afrikas horn, som har tatt seg over Rødehavet som båtflyktninger. I 2015 snudde flyktningstrømmen, etter en kraftig opptrapping av konflikten i Jemen. De jemenittiske flyktningene søker seg blant annet til Somalia, som i mange år har vært det landet i Afrika som har produsert flest flyktninger. Erfaringene både fra Pakistan og Jemen viser at ingen vet hva morgendagen bringer. Før du aner det, kan det være godt å ha venner som stiller opp for deg. Da er det en fordel å ha behandlet naboene som venner før du visste at du hadde bruk for dem som hjelpere.

Båtflyktninger ble ettertrykkelig satt på dagsorden våren 2015 med de dramatiske bildene fra Middelhavet, hvor mennesker druknet på vei til drømmen om en trygg havn i Europa. Bildene hadde ikke rukket å slukne på netthinnen for like hjerteskjærende scener ble kringkastet fra den andre siden av kloden, hvor rohingyaer flyktet i desperasjon fra en uutholdelig tilværelse i flyktningleirer i Myanmar, mens alle nabolandene kjempet for å slippe å ta imot dem. Her hjemme har debatten vært het om Norge og Europa skal bidra med et humanitært alternativ i form av å ta imot flere kvoteflyktninger fra Syria, slik at noen færre blir presset i favnen på kyniske menneskesmuglere.

Det er svært gledelig å registrere den hjertevarmen mange nordmenn viser når de ønsker flere syriske flyktninger velkommen. En lang rekke kommuner har allerede sagt at de vil stille opp på dugnaden, men det er fortsatt behov for flere for å finne permanent innkvartering både for de flyktningene som allerede befinner seg på mottak, og de 8000 nye kvoteflyktningene som flertallet på Stortinget har sagt ja til å ta imot de neste tre årene. Flere nordmenn sier de er positive enn negative til å ta imot de syriske kvoteflyktningene, og en annen undersøkelse viser at flertallet av nordmenn har et positivt syn på hva innvandring betyr for vårt samfunn. Likevel viser den samme undersøkelsen at det ikke er støtte i folket for at Norge skal øke antall flyktninger vi tar imot per år på permanent basis. Skal vi klare å opprettholde støtten og legitimiteten til asylinstituttet, må vi derfor ikke bare ha et stort hjerte, vi må også ha et klart hode.

Det er et alvorlig dilemma at millioner av flyktninger i regionene rundt Europa vil ha krav på beskyttelse dersom de hadde mulighet til å søke om asyl her, men fordi Europa er redd for konsekvensene av dette, gjør vi det vi kan for å nekte dem denne muligheten. En av konsekvensene er det vi nå ser i Middelhavet. Skal vi klare å løse dette dilemmaet må vi alle være villige til å tenke nytt. Vi er nødt til å fylle opp verktøykassa med nye redskaper. Kanskje er ikke de løsningene vi har vent oss til nødvendigvis de eneste rette for fremtiden, hvis vi skal klare å gi beskyttelse til dem som trenger det aller mest. Kanskje må vi være villige til å diskutere om vi skal fire på kravene til standard og kostbare løsninger når flyktningene kommer til Norge. Kanskje bør vi også vurdere om vi i større grad skal tilby midlertidig beskyttelse, slik at vi ikke kommer i en situasjon hvor vi må avvise nye mennesker på flukt, fordi kapasiteten allerede er sprengt.

I den danske valgkampen var flere av disse elementene fremme, men begrunnelsen var dessverre å begrense den ikke-vestlige innvandringen til Danmark, ikke å skape grunnlag for å ta imot flere av dem som vil trenge beskyttelse i årene framover. Den største utfordringen i dag er å gi flyktninger en mulighet til å søke asyl uten å sette livet på spill for å komme inn i Europa for å kunne søke. Derfor må det etableres et bedre samarbeid blant europeiske land når det gjelder behandling av asylsøknader, og en større grad av byrdefordeling. Mye taler også for at tiden er inne til å diskutere muligheten for å søke asyl til Europa fra regionene de fleste flyktningene kommer fra. Dette er imidlertid urealistisk å få europeiske regjeringer med på, uten samtidig å sikre at man blir bedre på å skille ut økonomiske migranter fra flyktninger fra forfølgelse, krig og konflikt.

Det danske valgresultatet var nedslående for dem som håper på større vilje til å fordele byrdene mellom europeiske land. I stedet fikk vi nok et eksempel på at land etter land på egen hånd strammer inn for at flyktninger skal velge å søke asyl i nabolandet i stedet. Tilbake står Sverige, som en bauta når det gjelder solidaritet og nestekjærlighet i Europa. Hvordan kan to land med så lik historie og kultur som Danmark og Sverige ende opp med å velge så ulike løsninger? Jeg nekter å tro at empatien med mennesker i en vanskelig situasjon kan være så forskjellig på hver side av Øresund. Det frister å bli forsker for å grave dypere i den utviklingen våre to naboland har gått gjennom. Midt imellom står Norge. Mye tydet på at vi var på vei til å bli mer lik danskene enn svenskene. Men med danskenes lange steg i restriktiv retning gjennom dette valget, og Norges generøse økning i antall syriske kvoteflyktninger, ligger vi nå igjen nærmere svenskene.

Erfaringen fra begge våre naboland minner oss imidlertid på at i et demokrati må man ha flertallet av folket med seg på store prosjekter, som formingen av det nye Europa er. I land etter land i Europa har flertallet sagt at de synes det går for raskt fram, eller at det allerede har gått for langt. Nå har danskene sagt det samme. I Sverige er situasjonen en helt annen, tross at landet har vært det desidert mest generøse av alle europeiske land i en årrekke. Riktignok stiger Sverigedemokratene på meningsmålingene, men over 80 % av svenskene sier likevel at de ikke vil stemme på dette partiet, og alle de andre partiene ønsker fortsatt en human og raus svensk flyktningpolitikk. Faren er om den tilsynelatende enigheten snarere skyldes mangel på kritisk debatt, slik enkelte hevder. I så fall risikerer vi at pendelen svinger til det motsatte ytterpunktet hvis en undertrykket innvandringsskepsis plutselig slippes fri. Kanskje vil det danske valgresultatet gjøre at også flere svensker oppdager hva det er mulig å tenke og mene uten nødvendigvis å bli stemplet som rasist. Men enn så lenge virker den svenske gjestfriheten ekte og bunnsolid.

Er det noe verden vil trenge i årene som kommer, er det gjestfrihet og solidaritet. Men sannsynligvis er ikke det nok, særlig ikke når det later til at gjestfrihet er langt mindre smittsomt enn frykten for det fremmede og ønsket om å låse dørene. Det er dessverre en kjensgjerning at det er lettere for et land å kopiere nabolandenes innstramninger i flyktningpolitikken enn liberaliseringer. Derfor kan vi ikke belage oss på å løse alle utfordringene ved å appellere til å åpne hjertene, vi må også fylle opp verktøykassen med nye redskaper for å håndtere morgendagens motortrøbbel i vår globaliserte verden. Og vi «idealister» må innse at vi må ha flertallet av befolkningen med oss på dette prosjektet. Her har Norge valgt en middelvei mellom våre skandinaviske naboer som jeg tror er sunn. Vi tar den kritiske debatten, som svenskene vegrer seg for, men vi har likevel fått flertallet av befolkningen med på en dugnad, noe de danske idealistene ikke klarte. La oss bestrebe oss på å fortsette på den gyllne middelveien.

Straffen for å velge handelsskole

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Jeg tror ingen vil beskylde meg for å være særlig praktisk anlagt, og ikke har jeg gjort så veldig alvorlige forsøk på å bedre på de praktiske ferdighetene heller. Det finnes nok av folk som både er gode på, og liker å holde på med sånt, så la meg få være i fred på det teoretiske planet, uten flere praktiske utfordringer enn høyst nødvendig.

Min underbetalte skredder.
Min underbetalte skredder.
Jeg gjorde riktignok et tappert forsøk på å leke mekaniker da jeg fikk min første bil i 1989, en Saab 96. Et eller annet var feil så det lakk bensin både her og der, og startmotoren gikk rå og ville ikke starte, eller noe i den duren. Som alltid hadde jeg tro på at svaret på alle universets gåter var å finne på biblioteket, og lånte ei «mekke-bok», som faktisk hadde en oppskrift på akkurat det problemet jeg og Saaben hadde. Det var bare å ta ut pluggene og vri om på startmotoren så skulle all overflødig bensin blåses vekk, og det stemte på en prikk. Bensinen spruta alle veier og dynka hele motoren. Den delen av artikkelen jeg ikke hadde lest, mulig det var med liten skrift, var at det var viktig å fjerne en ledning til et eller annet, så det ikke skulle slå gnister. Jeg hadde ikke fjerna den ledningen, og jeg skal love deg at det slo gnister.

På få sekunder var hele motoren i lys lue, og jeg kasta meg ut av bilen som jeg hadde sett på actionfilmer at man skulle gjøre i sånne situasjoner. På den tida bodde jeg aleine på hytta mens jeg studerte i Tønsberg, og faren min, som har en god evne til å ta problemer på forskudd, hadde tenkt at det var sikkert et fornuftig tidspunkt å skaffe brannslokkingsapparat i den tre hundre år gamle bygningen. Til alt hell hadde det kommet i hus bare et par måneder før dette skjedde. Jeg klarte derfor å slokke brannen før det spredde seg fra motorrommet til resten av bilen. Hytta, som bare sto tre meter unna, overlevde også min mekkekarriere.

Flere argumenter trengte jeg ikke for å overlate alt som hadde med bil å gjøre til folk med mere naturlige evner for den slags, og som ikke hadde fagbrev fra biblioteket. Etter det har min del av jobben bestått i å fylle bensin, sjekke olje, fylle luft og lade batteri. Dermed følte jeg meg rimelig trygg på at ikke så mye kunne gå galt. Men det skulle jeg ikke vært så sikker på.

Da jeg var hjemme på påskeferie fra Liberia og skulle hente bilen i Oslo før jeg dro til Tønsberg, var selvfølgelig batteriet flatt. Det hadde åpenbart vært vel mye å tenke på dagen før jeg dro til Liberia, så lyset i taket hadde stått på i nesten tre måneder. Jeg var på vei til foreldrene mine, og de har batterilader, så jeg følte meg ganske snarrådig da jeg klarte å få ut batteriet helt på egenhånd og tok det med i kofferten på toget.

Da jeg skulle velge studieretning på videregående, var et av de viktigste kriteriene å unngå praktiske fag i størst mulig grad. Fra ungdomsskolen hadde jeg erfart at selv fysikk og kjemi bevega seg faretruende nært det praktiske liv, så da jeg skjønte at jeg slapp alt sånt ved å velge handel og kontor, var svaret enkelt. Dermed blei jeg i stedet sittende i tre år og fylle ut bunker med blanketter som forsvant ut av det moderne samfunnet omtrent samtidig med at vi var russ.

Nå burde jeg sikkert ha lært nok om tyngdekrafta bare ved å ha fått med meg ungdomsskolepensum, for å skjønne at batteriet ville bli stående på høykant når jeg vippa opp trillekofferten, og at ting som var inni batteriet ville ha en tendens til å renne ut, hvis det var en åpning. Hvordan batterisyre oppfører seg hadde jeg mindre erfaring med. Jeg skjønte at noe ikke var som det skulle med en gang jeg åpna kofferten, men det virka som det kun var klær som lå helt inntil batteriet som var vått, så jeg kasta det i vaskemaskinen og håpa det beste.

Dagen etter var den høyre skoen og buksebeinet delvis smuldra bort, etter at jeg hadde brukt foten til å holde kofferten på plass under togturen. Men fortsatt tenkte jeg at det var flaks at det bare var det som lå helt i bunnen av kofferten som hadde kommet i kontakt med svineriet. Jeg bytta til ei bukse som så ut til å ha kommet helskinna fra affæren, men det tok ikke lang tid før det begynte å brenne i baken, samtidig som stoffbiter lå igjen på stolen da jeg reiste meg. Jeg følte meg også litt varm i skrittet, og oppdaga at boksershortsen var i ferd med å gå i full oppløsning. Jeg sorterte kofferten grundig og prøvde å finne et syrefritt antrekk. Men det meste jeg tok på meg hadde en lei tendens til å få huller etter å ha vært i bruk et et par timer. Heldigvis så det ut som at Hugo Boss-dressen min, det dyreste plagget jeg noen gang har kjøpt, som lå godt innpakka inne i koffertlokket, hadde kommet helt uskadd fra togturen. Jeg tok den ut av dressposen for sikkerhets skyld og konstaterte tilfreds at den verken hadde fått flekker eller hull.

Noen dager etter skulle foreldrene mine feire felles 70-årsdag og jeg skulle være toastmaster. Som vanlig var jeg seint ute med det praktiske, så de andre hadde dradd i forveien da jeg skulle ta på meg dressen for å komme etter. Da jeg skulle kneppe skjorta røyk den øverste knappen, men jeg tenkte at det klarte jeg å skjule med slipset. Verre var det da både knapp nummer to og tre fra toppen også røyk, og først da kopla jeg det til batterifadesen. Jeg kikka grundigere på skjorta og så at det var store skjolder flere steder, og da jeg tok i stoffet smuldra det bort mellom fingrene mine. Utrolig nok kunne jeg ikke se noe tilsvarende på dressen, enda skjorta hadde hengt inni dressen så den måtte ha blitt dynka i syre den også siden skjorta hadde fått så hard medfart.

Jeg fant ei pent brukt, og nesten helt rein, skjorte i skapet til faren min og kom meg på fest. Hver gang jeg reiste meg for å si noe som toastmaster, frykta jeg at buksebaken lå igjen på stolen eller at armen på dressjakka var i ferd med å falle av, men utrolig nok kom jeg gjennom hele festen med klærne på. Jeg kjente riktignok en ganske kraftig eim av noe som måtte komme fra batterisyra, men skjorta som jeg hadde lånt sto ikke helt i stil til resten av antrekket, så jeg følte at jeg ikke kunne kaste jakka heller. Kvelden blei derfor en eneste lang «syretripp» og jeg håpa at ikke andre kjente lukta like sterkt som meg.

Syretrippen ga meg også flashback til en annen episode med etsende væsker. Katten vår, Laban, hadde pissa i støvletten min, men b-menneske som jeg er, merka jeg det ikke før andre på skolebussen klaga over at det lukta kattepiss. Eller rettere sagt, jeg skjønte ikke at jeg var synderen før jeg kom på skolen og folk klaga over at det lukta kattepiss der også. Jeg lata som ingenting og lurte på hvordan jeg skulle komme gjennom den dagen, for jeg hadde begynt på teorikurs i Larvik på kvelden og pleide å sitte på biblioteket og lese fram til det begynte. Overalt hvor jeg gikk klaga folk over lukta, og jeg gjorde så godt jeg kunne for å holde meg på avstand så ingen skulle skjønne sammenhengen. Utrolig nok overlevde Laban tre år til etter dette.

Da jeg kom hjem etter 70-års-festen vrengte jeg jakka, og så at foret på hele den ene sida var etsa bort og hang i laser, men utrolig nok så fortsatt selve dressen helt uskadd ut. Det samme gjorde slipset. Så lærdommen er at dersom du har planer om å dusje i batterisyre, lønner det seg å være kledd i ren ull og silke. I ettertid har min gamle mor, og underbetalte private skredder, bytta foret i dressen, så nå er den klar for både 75- og 80-års dager.

Episoden med batterisyra minna meg grundig på hvor jeg har mine styrker og svakheter her i livet, og fikk meg til å sette pris på at jeg ikke trenger å livnære meg verken som bilmekaniker eller kjemiker. Jeg fikk også større sympati for mange av «nett-trollene» som jeg har sett i aksjon på avisenes debattfora, hvor det virker som frykten for innvandrere og manglende forståelse for norsk grammatikk på mystisk vis henger sammen. Og kanskje er det ikke så veldig mystisk. Den nå «forhatte» heterofile, norske mannen, som lenge hadde en trygg plass i samfunnet som arbeidskar og familieforsørger blir pressa fra skanse til skanse og både latterliggjort og uglesett for sine primitive holdninger. EØS-innvandrere gjør jobben han tidligere satte sin stolthet i, for halve prisen, og feministene forklarer hvorfor innvandring og likestilling er en berikelse for alle, på et språk han knapt forstår.

Som en som har tjent til livets opphold ved å flytte rundt på bokstaver i 20 år, er det med takknemmelighet jeg registrerer at jeg fortsatt er konkurransedyktig på det området, i hvert fall så lenge man må beherske æ, ø og å. Jeg prøver derfor å le litt mindre overlegent enn før av skrivefeilene på debattsidene, formulert av menn som mest av alt er frustrerte, men ikke helt veit hvordan frustrasjonen skal komme ut, og ender opp som nett-troll på VG i mangel av noe bedre alternativ. Det ser ubehjelpelig og patetisk ut. Omtrent like ubehjelpelig og patetisk som om jeg skulle hevna meg på dem som tok fra meg jobben med å skrive, ved å feilkople bilene deres.

Sirkus HRS og media

Eirik Christophersen1 kommentar

Den siste ukas skriverier om Tajik og Human Rights Service (HRS) har vært et sirkus uten like. En av de mest bisarre forestillingene var å se Hege Storhaug fra HRS debattere med Berit Ålborg fra Vårt Land i Dagsnytt 18, hvor sistnevnte var i moralsk harnisk, uten å kunne arrestere Storhaug på noe konkret hun hadde sagt eller skrevet, men baserte alt på en oppfattelse av at HRS hadde en helt annen agenda enn den ga uttrykk for.

Medias skepsis til alt HRS sier og gjør bidrar ikke til en saklig debatt. Men det gjør heller ikke HRS’ fanatiske islamfrykt som skinner gjennom både når det er relevant for diskusjonen og ikke. Det gjør at mange tviler på de reelle motivene; er man mest opptatt av bedre kvinners stilling i muslimske miljøer, eller å holde Norge fritt for muslimer, selv om det innebærer at forfulgte kvinner får seile sin egen sjø, bokstavelig talt? Dessverre ser det ofte ut til at det siste er tilfellet.

Det forsvarer likevel ikke at journalister som Giæver og Ålborg harselerer med tematikken HRS tar opp, for den er viktig nok, og det er også helt unødvendig å argumentere som at det er gitt at HRS har en skjult agenda, uten å ha annet enn synsing og føleri å komme med. Da er det langt mer hensiktsmessig å utfordre HRS på det de faktisk sier.

I denne artikkelen tegner Hege Storhaug et entydig negativt bilde av islam, og argumenterer for at humanisme vil virke mot sin hensikt når man har å gjøre med slike krefter. Her sies det rett ut, at å plukke druknende mennesker opp av Middelhavet vil føre til mer lidelse på sikt, underforstått, la dem drukne. Som en forlengelse sies det også at Norge ikke bør ta imot syriske kvoteflyktninger av samme grunn.

Vi får nå daglig eksempler på bestialiteten som blir begått av IS i islams navn, hvor kvinner, både muslimer og ikke-muslimer behandles spesielt barbarisk. Hvordan er det da mulig for en organisasjon som er tuftet på kampen for kvinners rettigheter i muslimske miljøer, å oppfordre Norge og andre land om ikke å gi hjelp til denne gruppa når de flykter, og oppfordre til at de selv får ta konsekvensene og drukne om de har begitt seg ut på Middelhavet?

I en fersk artikkel i Washington Post, beskriver FN-topper det som nå skjer i IS-kontrollert område som det mest brutale de noen sinne har vært vitne til når det gjelder overgrep mot kvinner. De er videre bekymra for at det ikke finnes kapasitet til å gi disse kvinnene hjelp i nabolandene når de først har klart å unnslippe:

“In a separate interview with the Toronto Star, Bangura warned that neither U.N. agencies nor regional authorities are currently able to provide the sort of extensive care many of the escaped captives may need. She said the resilience and ability of these women to build back their lives would help «strip victory away» from the militants. «This is precisely what [the Islamic State] does not want,» says Bangura. «It can be a kind of vengeance, helping these women recover and giving them a path to thrive.»”

Men i stedet for kunne slå to fluer i en smekk, og gi hjelp til forfulgte kvinner, samtidig som man peker nese til «hovedfienden» IS, oppfordrer HRS norske politikere til å være tøffe og ikke bli fristet til å vise «humanitet». Hvordan er dette mulig for en organisasjon som sier den jobber for å bekjempe islamsk undertrykking av kvinner? Hvordan har man klart å bli så avstumpa og kynisk at man oppfordrer til å la disse menneskene drukne i Middelhavet eller forbli i IS’ klør? Har hatet til islam blitt så sterkt at ofrene for overgrepene fra ekstrem islam må ofres en gang til, denne gangen i kampen mot islam? Da ligner det veldig på en krig man kjemper av gammel vane, og at man ikke har tatt inn over seg at de man egentlig gikk til krig for å redde allerede er døde.

I den samme artikkelen forklarer Hege Storhaug hvorfor det er så avgjørende å stoppe innvandringen av muslimer til Europa:

«Innvandringen fra den islamdominerte verden har i stort vært en belastning. La det være sagt med en gang: Det er selvsagt ikke vanskelig å peke på enkeltindivid som har vært en reell berikelse og bidragsyter av beste sort. Skal vi dog være ærlige og løfte oss opp i fugleperspektivet, er bildet entydig: verdimessig og økonomisk er det de landgruppene der trofastheten til islams dogmer trives, som selv har kjørt seg ut over sidelinjen. Det er de med makten over enkeltindividene som resultert i denne tragedien: Religiøse leder, stamme- og klanledere, familieoverhoder. De holder individet nede i samme mentalitet som landene de opprinnelig flyttet fra. Mønsteret har satt seg fast. Europa over. Du finner ikke en eneste hindugetto. Sikhgetto. Kristen getto. Buddhistisk getto.»

Når man leser slike uttalelser er det ikke rart Hege Storhaug blir mistenkeliggjort når hun setter søkelyset på Tajiks tro og ekteskap, for er det troverdig at man sier man ønsker å spille på lag med moderate muslimer, når man til de grader viser at man ikke har noen tro på at det er mulig å oppnå integrering for muslimer i Europa? Og hvordan kan man forvente å bli tatt seriøst når man ser på ulike innvandrergrupper så svart/hvitt som Storhaug gjør her?

Til spørsmålet om religiøse gettoer i Europa, hadde Aftenposten den siste uka flere reportasjer om utfordringene i Södertälje, som er en av de største problemområdene når det gjelder integrering i Sverige. Det som er interessant er at i Södertälje er de aller fleste innvandrerne kristne:

«Parallellsamfunnet Södertälje
Kommunen har rundt 90.000 innbyggere, halvparten er innvandrere. 30.000 av disse er ortodokse assyrere/syrianere, som stammer fra de eldste kristne gruppene i Midt-Østen. Assyrere/syrianere er en kristen minoritet uten fedreland. Södertälje betraktes av mange som folkegruppens nye verdenshovedstad. Gruppen har overtatt hele bydeler som Ronna og Hovsjö, hvor det nesten ikke finnes etniske svensker. De kommer fra Syria, Tyrkia og Iran, og stammer fra det gamle Mesopotamia rundt Eufrat og Tigris. I Södertälje har de to gruppene hver sine kirker og hvert sitt fotballag – Assyriska og Syrianska.»

Hva er dette beskrivelser av om ikke en getto, en kristen getto?

Så til norsk media, dere treger ikke å avvise de konstruktive bidragene HRS kommer med i debatten i frykt for å legitimere en tvilsom agenda. Den tvilsomme agendaen kan heller angripes gjennom å konfrontere dem med konkrete uttalelser de har kommet med. Jeg kan love dere, det er nok å ta av. Så kan de gode innspillene få lov å leve videre, selv om det «uheldigvis» skulle være HRS som har tatt eierskap til dem.