Straffen for å velge handelsskole

Jeg tror ingen vil beskylde meg for å være særlig praktisk anlagt, og ikke har jeg gjort så veldig alvorlige forsøk på å bedre på de praktiske ferdighetene heller. Det finnes nok av folk som både er gode på, og liker å holde på med sånt, så la meg få være i fred på det teoretiske planet, uten flere praktiske utfordringer enn høyst nødvendig.

Min underbetalte skredder.
Min underbetalte skredder.
Jeg gjorde riktignok et tappert forsøk på å leke mekaniker da jeg fikk min første bil i 1989, en Saab 96. Et eller annet var feil så det lakk bensin både her og der, og startmotoren gikk rå og ville ikke starte, eller noe i den duren. Som alltid hadde jeg tro på at svaret på alle universets gåter var å finne på biblioteket, og lånte ei «mekke-bok», som faktisk hadde en oppskrift på akkurat det problemet jeg og Saaben hadde. Det var bare å ta ut pluggene og vri om på startmotoren så skulle all overflødig bensin blåses vekk, og det stemte på en prikk. Bensinen spruta alle veier og dynka hele motoren. Den delen av artikkelen jeg ikke hadde lest, mulig det var med liten skrift, var at det var viktig å fjerne en ledning til et eller annet, så det ikke skulle slå gnister. Jeg hadde ikke fjerna den ledningen, og jeg skal love deg at det slo gnister.

På få sekunder var hele motoren i lys lue, og jeg kasta meg ut av bilen som jeg hadde sett på actionfilmer at man skulle gjøre i sånne situasjoner. På den tida bodde jeg aleine på hytta mens jeg studerte i Tønsberg, og faren min, som har en god evne til å ta problemer på forskudd, hadde tenkt at det var sikkert et fornuftig tidspunkt å skaffe brannslokkingsapparat i den tre hundre år gamle bygningen. Til alt hell hadde det kommet i hus bare et par måneder før dette skjedde. Jeg klarte derfor å slokke brannen før det spredde seg fra motorrommet til resten av bilen. Hytta, som bare sto tre meter unna, overlevde også min mekkekarriere.

Flere argumenter trengte jeg ikke for å overlate alt som hadde med bil å gjøre til folk med mere naturlige evner for den slags, og som ikke hadde fagbrev fra biblioteket. Etter det har min del av jobben bestått i å fylle bensin, sjekke olje, fylle luft og lade batteri. Dermed følte jeg meg rimelig trygg på at ikke så mye kunne gå galt. Men det skulle jeg ikke vært så sikker på.

Da jeg var hjemme på påskeferie fra Liberia og skulle hente bilen i Oslo før jeg dro til Tønsberg, var selvfølgelig batteriet flatt. Det hadde åpenbart vært vel mye å tenke på dagen før jeg dro til Liberia, så lyset i taket hadde stått på i nesten tre måneder. Jeg var på vei til foreldrene mine, og de har batterilader, så jeg følte meg ganske snarrådig da jeg klarte å få ut batteriet helt på egenhånd og tok det med i kofferten på toget.

Da jeg skulle velge studieretning på videregående, var et av de viktigste kriteriene å unngå praktiske fag i størst mulig grad. Fra ungdomsskolen hadde jeg erfart at selv fysikk og kjemi bevega seg faretruende nært det praktiske liv, så da jeg skjønte at jeg slapp alt sånt ved å velge handel og kontor, var svaret enkelt. Dermed blei jeg i stedet sittende i tre år og fylle ut bunker med blanketter som forsvant ut av det moderne samfunnet omtrent samtidig med at vi var russ.

Nå burde jeg sikkert ha lært nok om tyngdekrafta bare ved å ha fått med meg ungdomsskolepensum, for å skjønne at batteriet ville bli stående på høykant når jeg vippa opp trillekofferten, og at ting som var inni batteriet ville ha en tendens til å renne ut, hvis det var en åpning. Hvordan batterisyre oppfører seg hadde jeg mindre erfaring med. Jeg skjønte at noe ikke var som det skulle med en gang jeg åpna kofferten, men det virka som det kun var klær som lå helt inntil batteriet som var vått, så jeg kasta det i vaskemaskinen og håpa det beste.

Dagen etter var den høyre skoen og buksebeinet delvis smuldra bort, etter at jeg hadde brukt foten til å holde kofferten på plass under togturen. Men fortsatt tenkte jeg at det var flaks at det bare var det som lå helt i bunnen av kofferten som hadde kommet i kontakt med svineriet. Jeg bytta til ei bukse som så ut til å ha kommet helskinna fra affæren, men det tok ikke lang tid før det begynte å brenne i baken, samtidig som stoffbiter lå igjen på stolen da jeg reiste meg. Jeg følte meg også litt varm i skrittet, og oppdaga at boksershortsen var i ferd med å gå i full oppløsning. Jeg sorterte kofferten grundig og prøvde å finne et syrefritt antrekk. Men det meste jeg tok på meg hadde en lei tendens til å få huller etter å ha vært i bruk et et par timer. Heldigvis så det ut som at Hugo Boss-dressen min, det dyreste plagget jeg noen gang har kjøpt, som lå godt innpakka inne i koffertlokket, hadde kommet helt uskadd fra togturen. Jeg tok den ut av dressposen for sikkerhets skyld og konstaterte tilfreds at den verken hadde fått flekker eller hull.

Noen dager etter skulle foreldrene mine feire felles 70-årsdag og jeg skulle være toastmaster. Som vanlig var jeg seint ute med det praktiske, så de andre hadde dradd i forveien da jeg skulle ta på meg dressen for å komme etter. Da jeg skulle kneppe skjorta røyk den øverste knappen, men jeg tenkte at det klarte jeg å skjule med slipset. Verre var det da både knapp nummer to og tre fra toppen også røyk, og først da kopla jeg det til batterifadesen. Jeg kikka grundigere på skjorta og så at det var store skjolder flere steder, og da jeg tok i stoffet smuldra det bort mellom fingrene mine. Utrolig nok kunne jeg ikke se noe tilsvarende på dressen, enda skjorta hadde hengt inni dressen så den måtte ha blitt dynka i syre den også siden skjorta hadde fått så hard medfart.

Jeg fant ei pent brukt, og nesten helt rein, skjorte i skapet til faren min og kom meg på fest. Hver gang jeg reiste meg for å si noe som toastmaster, frykta jeg at buksebaken lå igjen på stolen eller at armen på dressjakka var i ferd med å falle av, men utrolig nok kom jeg gjennom hele festen med klærne på. Jeg kjente riktignok en ganske kraftig eim av noe som måtte komme fra batterisyra, men skjorta som jeg hadde lånt sto ikke helt i stil til resten av antrekket, så jeg følte at jeg ikke kunne kaste jakka heller. Kvelden blei derfor en eneste lang «syretripp» og jeg håpa at ikke andre kjente lukta like sterkt som meg.

Syretrippen ga meg også flashback til en annen episode med etsende væsker. Katten vår, Laban, hadde pissa i støvletten min, men b-menneske som jeg er, merka jeg det ikke før andre på skolebussen klaga over at det lukta kattepiss. Eller rettere sagt, jeg skjønte ikke at jeg var synderen før jeg kom på skolen og folk klaga over at det lukta kattepiss der også. Jeg lata som ingenting og lurte på hvordan jeg skulle komme gjennom den dagen, for jeg hadde begynt på teorikurs i Larvik på kvelden og pleide å sitte på biblioteket og lese fram til det begynte. Overalt hvor jeg gikk klaga folk over lukta, og jeg gjorde så godt jeg kunne for å holde meg på avstand så ingen skulle skjønne sammenhengen. Utrolig nok overlevde Laban tre år til etter dette.

Da jeg kom hjem etter 70-års-festen vrengte jeg jakka, og så at foret på hele den ene sida var etsa bort og hang i laser, men utrolig nok så fortsatt selve dressen helt uskadd ut. Det samme gjorde slipset. Så lærdommen er at dersom du har planer om å dusje i batterisyre, lønner det seg å være kledd i ren ull og silke. I ettertid har min gamle mor, og underbetalte private skredder, bytta foret i dressen, så nå er den klar for både 75- og 80-års dager.

Episoden med batterisyra minna meg grundig på hvor jeg har mine styrker og svakheter her i livet, og fikk meg til å sette pris på at jeg ikke trenger å livnære meg verken som bilmekaniker eller kjemiker. Jeg fikk også større sympati for mange av «nett-trollene» som jeg har sett i aksjon på avisenes debattfora, hvor det virker som frykten for innvandrere og manglende forståelse for norsk grammatikk på mystisk vis henger sammen. Og kanskje er det ikke så veldig mystisk. Den nå «forhatte» heterofile, norske mannen, som lenge hadde en trygg plass i samfunnet som arbeidskar og familieforsørger blir pressa fra skanse til skanse og både latterliggjort og uglesett for sine primitive holdninger. EØS-innvandrere gjør jobben han tidligere satte sin stolthet i, for halve prisen, og feministene forklarer hvorfor innvandring og likestilling er en berikelse for alle, på et språk han knapt forstår.

Som en som har tjent til livets opphold ved å flytte rundt på bokstaver i 20 år, er det med takknemmelighet jeg registrerer at jeg fortsatt er konkurransedyktig på det området, i hvert fall så lenge man må beherske æ, ø og å. Jeg prøver derfor å le litt mindre overlegent enn før av skrivefeilene på debattsidene, formulert av menn som mest av alt er frustrerte, men ikke helt veit hvordan frustrasjonen skal komme ut, og ender opp som nett-troll på VG i mangel av noe bedre alternativ. Det ser ubehjelpelig og patetisk ut. Omtrent like ubehjelpelig og patetisk som om jeg skulle hevna meg på dem som tok fra meg jobben med å skrive, ved å feilkople bilene deres.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s