Ta av neseklypa!

Du dør ikke av vond lukt. Kanskje lukter det ikke fullt så ille som du trodde heller. Og kanskje finner du ut at det er lenge siden du sjøl tok en dusj.

Freak show

De umiddelbare reaksjonene etter sjokkvalget i USA var delt i to, og ingen av dem inkluderte feiring av Trump-seieren. Én halvpart var mest sjokkert over hvor rasistiske og sexistiske amerikanske hvite menn hadde blitt og over hvor mange som lar seg sjarmere av Trumps vulgaritet. Nå var det virkelig nødvendig å brette opp ermene i kampen for de gode liberale verdiene. Denne kampen skulle ikke rasistene vinne!

Den andre halvparten, som jeg tilhører, var mer sjokkert over at vi nok en gang har latt være å ta på alvor at en stadig økende andel av velgere verden over hater politikken og verdiene vi vestlige liberale er så stolte av.

Du skal lete godt og lenge for å finne mange Trump-tilhengere i Norge, og enda færre som både kan og vil uttale seg i media. Derfor var det stort sett Hans Lysglimt Johansen som blei henta fram når man trengte et eksotisk innslag i analysene før valget. Men han var selvfølgelig for eksotisk til å få delta i den egentlig Debatten på NRK1. Så etter de obligatoriske fem minutter med «freak show», hvor Brita Møystad Engseth mista både munn og mæle over at skapninger som Lysglimt fikk lov til å gå fritt ute blant folk, blei han trygt geleidet til tilhørerbenken.

Det «seriøse» debattpanelet, bestående av Hillary-tilhengere og «nøytrale» kommentatorer, kunne ta seg av den ordentlig samtalen. Det er som at Kåre Willoch, Carl I. Hagen og Harald Stanghelle skulle debattere arbeiderbevegelsens framtid, mens hele arbeiderbevegelsen aller nådigst fikk lov til å høre på, så lenge de lova å ikke forstyrre. Og likevel blir vi overraska over at vi ikke hadde fanga opp strømningene i Trump-land?

Bare alle var som oss!

Vi, gode liberale demokrater, har en klokkertro på at alle innerst inne egentlig vil det samme som oss. De må bare gjøre unna ungdomsopprøret først. Er vi tålmodige og pedagogiske nok vil de skjønne det etter hvert, både arabere, kinesere, russere og sinte, hvite menn i rustbeltet, at våre verdier egentlig er alles verdier og den selvfølgelige endestasjon for hele kloden. Vi erkjenner at det er noen barnesykdommer, men ingenting som ikke kan løses med kjærlig voksenopplæring.

Lenge tok vi det for gitt at kapitalisme og demokrati gikk hand i hand. Skulle man få varig økonomisk vekst måtte først det demokratiske fundamentet være på plass. Da kineserne viste oss at der hadde vi tatt grundig feil justerte vi forklaringsmodellen noe. Nå var ikke demokrati lenger en nødvendig forutsetning for kapitalisme, men en selvfølgelig konsekvens av økonomisk vekst. Ingen vil vel finne seg i å leve uten vestlige, liberale rettigheter når de bare hadde fått krabbet opp et par hakk fra bunnen av Maslows behovspyramide. Enn så lenge har vi sett lite til den breie demokratiske massebevegelsen i Kina, og de fleste virker godt fornøyd med at deres ledere har gitt dem en eventyrlig økonomisk vekst og har glemt å savne alt vi mener de bør savne.

Like overraska blir vi når russerne, etter fire generasjoner under diktaturets åk, bruker friheten til å flokke seg rundt en autoritær president med antiliberale verdier. Når vi tror vi støtter det russiske folk mot undertrykkelsen fra deres egne ledere, er det et slag i ansiktet når de ofte ikke setter pris på denne støtten. Verdens beste kvinnelige stavhopper og publikumsyndling, Jelena Isinbajeva, forsvarte Putins nye homolov og ville ha seg frabedt moralsk innblanding fra andre land, spesielt fra svenske feminister med regnbuenegler: «Vi regner oss som normale mennesker. Menn lever med kvinner, og kvinner med menn. Slik har det alltid vært.» Reaksjonene lot ikke vente på seg. Hun blei kalt inn på teppet av presidenten i IOC og trua med å bli fratatt rollen som ambassadør under Ungdoms-OL.

Men med den arabiske våren skulle vi endelig få beviset på at vår utrettelig voksenopplæring bar frukter. Araberne gikk ut i gatene og ville kvitte seg med korrupte lederne og tvangstrøya de hadde levd med altfor lenge. Endelig skulle vi få liberale demokratier i Midtøsten! I stedet vant det muslimske brorskap valget i Egypt, og stort bedre gikk det ikke i andre arabiske land, og etter litt iherdig kamelspising var de fleste vestlige ledere skjønt enige om at det nok var best, tross alt, at det egyptiske militæret rydda opp og satte den demokratisk valgte presidenten i fengsel. Det får tross alt være grenser for demokratisk frihet.

Vil de ikke, så skal de!

Så hva gjør vi når folket ikke vil ha demokrati, eller i hvert fall ikke det demokratiet vi mener er et ekte demokrati. Kanskje militærdiktatur er den beste løsningen? I 1991 gikk islamistene i Algerie til valg på å avskaffe demokratiet. De lå an til å vinne valget da de militære innså at demokratiske valg egentlig var en dårlig ide likevel og avlyste hele greia.

Mulig militærdiktatur er veien å gå når folket ikke er voksent nok til å skjønne hva som er best for dem selv? Så kan jo vi, de gode kreftene, stikke hodene våre sammen og skape et varmt, humanistisk og liberalt militærdiktatur. Så kan Obama utnevnes som president på livstid, eller i det minste fram til folket har gjort seg ferdig med trassalderen og ungdomsopprøret.

Det finnes heldigvis også andre muligheter. Det enkleste er å gjøre noe med valgsystemet. Denne åpenbare muligheten har mange liberale allerede kastet seg over. I likhet med Norge og de fleste andre land har USA et valgsystem som er ment å gi personer i mindre tettbefolkede områder en litt sterkere stemme enn om hver stemme telte helt likt. Det skal blant annet ivareta interessene til urbefolkninger. Men når denne ordninga får det paradoksale utslaget at «rednecks» på landsbygda kan vinne valget til tross for at de er færre enn de fornuftige liberale i byene, mener mange at nå må tida være er inne for å sette en stopper for slik urettferdighet.

Men er det noen grunn til å stoppe der? Det er åpenbart mange som egentlig ikke har gjort seg fortjent til stemmeretten, og i USA er det allerede etablert praksis i mange stater at kriminelle mister retten til å stemme, ikke bare mens man soner straffen, men også i et visst antall år etter soning. Så dersom man sørger for å få kasta litt flere sinte hvite menn i fengsel er problemet langt på vei løst. Og så sinte og uten impulskontroll som de er må det da være nok av grunner til at de trenger ett år eller to til å kjøle seg ned bak murene.

Det kan jo heller ikke være rimelig at man skal beholde stemmeretten selv om man lider av altoverskyggende vrangforestillinger. Så de som mener Obama egentlig er fjernstyrt av ailians og de som tror på «Eurabiateoriene» eller «White supremacy» bør vi i hvert fall trygt kunne fratas stemmeretten både for samfunnets og deres eget beste.

Vi har erfaring i Norge med at det er enklere å sykeliggjøre fenomener vi ikke liker enn å akseptere at friske mennesker har avskyelige holdninger. Derfor prøvde et samla medie-Norge å plassere Breivik trygt innenfor en diagnose fra dag én, samtidig som han blei latterliggjort etter alle kunsten regler. Pipestemmen var plutselig relevant. Det samme var hentesveisen. Og manifestet var så amatørmessig at det bare var til å le av, selv om det antakelig hadde høyere litterær kvalitet enn de fleste andre nordmenn uten høyere utdanning hadde klart å lire av seg, uavhengig av tema, og bedre rettskrivning enn en gjennomsnittlig post på Facebook.

ABB skulle sykeliggjøres så alle skulle skjønne at ingen friske mennesker hadde holdninger som han. Dermed slapp vi å ta stilling til om det faktisk kunne være ganske mange, med langt mindre ekstreme uttrykk, som faktisk leflet med de samme holdningene. «Dessverre» blei han kjent tilregnelig, men i veldig manges øyne er han fortsatt bare en syk mann, med holdninger som ikke er mulig å støtte for friske mennesker.

«Vi» og «dem»

Det har blitt snakka mye etter valget om viktigheten av å løfte fram det store «oss», og at den viktigste lærdommen av Trumps suksess er hvor skremmende effektivt det er når demagoger spiller på «vi» mot «dem». Men hvor mye «oss» er det i venstresidas beskrivelse av Trump-velgere, Odins soldater, eller menigheten til Visjon Norge, for den saks skyld? Oser det av fellesskapsfølelse og gjensidig forståelse?

Enkelte samfunnsdebattanter, som jeg vanligvis har et veldig positivt inntrykk av, har overraska meg kraftig etter valget, og det er ikke på en positiv måte. Én av dem er Sven Egil Omdal. Han mener de som stemte på Trump kan sammenlignes med dem som stemte på Hitler i 1932 og ikke fortjener noen respekt:

«…likhetene er såpass betydelige at vi bør avvise kravet om å respektere velgernes dom. Det holder at vi aksepterer resultatet. Respekten bør vi reservere til noe som fortjener slikt.»

60 millioner amerikaneres valg, med 60 millioner ulike grunner til at man stemte som man gjorde, skal altså ikke respekteres. Men vi skal være rause nok til å akseptere det. Det var jo storsinna, Omdal. Vi er altså ikke kommet helt til det humanistiske militærdiktaturet ennå, men sablene rasler i kulissene.

En annen som jeg er like overraska over er lederen i Antirasistisk senter, Rune Berglund Steen, som sier følgende om Trump-velgerne:

«Samtidig liker jeg ikke tendensen til at man skal forstå seg i hjel på dem. De er ikke barn med et automatisk krav på empati fordi de er «folket» som så modig gjorde opprør mot «elitene»

og

«De som stemte på Trump bør forstås, men de har ikke noe krav på vår sympati. De er voksne mennesker som de langt fleste av dem ikke har noe vesentlig å klage over. De bor ikke i et land hvor bomber hagler over dem. De langt fleste lider ingen økonomisk nød. (Noen gjør det, ja – men de fleste ikke.) I stedet føler en del på at de ikke er fullt så privilegerte som de pleide å være. Og på grunn av det er de villige til å stemme inn en kandidat som har lovet å gå løs med hard hånd på noen av de virkelig maktesløse i samfunnet.»

Det låter spesielt ille når det kommer fra en slik posisjon. Antirasister anbefaler ofte andre å ta jødetesten hvis man beveger seg i grenseland for hvordan det er akseptabelt å omtale grupper, som for eksempel muslimer. Det er et veldig godt råd. Men hva om Berglund Steen selv tar muslimtesten på sine egne uttalelser? Hva om man bytter ut sinte hvite menn med frustrert muslimsk ungdom? Er de fortsatt mennesker som ikke fortjener verken respekt eller sympati og får ta konsekvensen av sine valg?

Jeg trøster meg med at vi heldigvis har politikere på venstresida som åpenbart ser at her er det noe alvorlig som skurrer, som Hadia Tajik i en glitrende kronikk i dagens Aftenposten:

««De» skjønner ikke hvor samfunnet er på vei. «De» henger ikke med. Satt på spissen: Vi, verdiliberale politikere, som er for fri abort, homofili og flerkulturelle samfunn, er ikke mer fordomsfrie enn at vidsynet stopper i møte med dem som synes dette er en uting. Dermed kan vi også bli blinde for hva som beveger seg i det folket vi er valgt til å representere.»

«Ingen spør hvorfor Jeppe drikker»

Vi moderne mennesker sliter med noen etterlevninger fra steinaldermennesket som er ganske upraktiske i det daglige. Det er vanskelig å gå forbi smågodthylla i butikken, eller å la være å ta ett pizzastykke til, når genene dine sier deg at det er smart å fylle opp kalorilagrene for ingen vet hvor mange dager det kan gå til neste gang muligheten byr seg. Det er også vanskelig å se på fremmede mennesker som er helt annerledes enn deg selv uten noen form for skepsis og fordommer, særlig hvis det sammenfaller med at noe negativt har skjedd deg. Det fantes kanskje en og annen steinaldermann som inviterte neandertaleren inn til bålvarmen og la en skinnfell rundt skuldrene hans. Men faren er stor for at de mest fordomsfrie steinaldermenneskene lett fikk ei klubbe i bakhodet når de nye vennene ikke var så vennlige likevel, så det spørs hvor mye av genene til de første humanistene det er som har overlevd til vår tid.

Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal akseptere verken egen eller andres rasisme. Vi skal bekjempe den hver eneste dag. Men vi bør samtidig erkjenne at fremmedfrykten ligger latent rett under overflata hos veldig mange av oss, og kan springe ut i full blomst når noe trigger den. Og kanskje er grunnen til at vi liberale kan føle oss så overlegne, siden vi har klart å holde fremmedfrykten i sjakk, nettopp at vi ikke har blitt utsatt for de prøvelsene hvor man på autopilot leter etter en syndebukk når eget liv ikke er slike det var før, og i hvert fall ikke slik man mener at det burde være. Det kan også virke som fiendebildene og fremmedfrykten ikke nødvendigvis forsvinner, om man blir aldri så mye antirasist, men at de flytter seg over til andre grupper man verken respekterer eller forstår, og ikke har så mye ønske om heller.

Vi i Skandinavia er stolte av vår humanistiske og tolerante tradisjon, med god grunn. Vi har bidratt til å utvikle kriminologi som et eget fagfelt. De kriminelle skal forstås: «Alle sier at Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor Jeppe drikker». Hos oss skal ikke kriminelle primært straffes, men gjøres til gangs mennesker så de kan bli gode naboer når de kommer ut av fengsel. Amerikanere bare rister på hodet av dette naive tullet, noe Michael Moore illustrerte i sin film fra Bastø  og Halden fengsel. I Sverige blir tidligere IS-krigere tatt imot med kommunal jobb for å sørge for at de igjen blir gode samfunnsborgere.

Men når det kommer til Trump-velgere, og antakelig også de som stemmer på Sverigedemokratene og UKIP, da er grensen tydeligvis nådd for hvem det er mulig å respektere, forstå og føle empati med. Da har toget gått for noen gang å bli gangs menneske igjen.

Advertisements

3 thoughts on “Ta av neseklypa!

  1. Jeg er en av dem som heiet på Trump. M.a.o. en av dem som er så way off, at toleransen for det som er annerledes, ikke innbefatter sånne som meg. En av dem, som toleransens yppersteprest, Per Fugelli, bare ikke kan innlemme i sin varme fold, der han preker om inkludering og respekt for andre mennesker – særlig de som er «annerledes». Dessverre nevnes ikke at «annerledes» ikke betyr annerledes tenkende. Det er mange på den liberale venstresiden som er som Fugelli. Din blogg herr Christophersen, var derimot som olje på opprørt vann for meg. Å se at noen av dere faktisk forstår litt (ganske mye, faktisk), gjør godt.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s