Forfatter: Eirik Christophersen

Jeg er en lett forvirra bistandsarbeider med flere spørsmål enn svar, som prøver å leve etter Sokrates' filosofi: "Det eneste jeg vet er at jeg intet vet". For tida jobber jeg for FNs befolkningsfond (UNFPA) i Liberia. Jeg er utsendt som "Communication Specialist" av Flyktninghjelpens beredskapsstyrke, NORCAP, for å bistå i bekjempelsen av ebola. Til vanlig jobber jeg i Samfunnsavdelingen hos Flyktninghjelpen i Oslo. Når jeg ikke jobber, er jeg ofte å finne i vannkanten på Nøtterøy med ei bok. I Liberia har jeg funnet en fast plass under en palme på stranda som gjør samme nytten.

Straffen for å velge handelsskole

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Jeg tror ingen vil beskylde meg for å være særlig praktisk anlagt, og ikke har jeg gjort så veldig alvorlige forsøk på å bedre på de praktiske ferdighetene heller. Det finnes nok av folk som både er gode på, og liker å holde på med sånt, så la meg få være i fred på det teoretiske planet, uten flere praktiske utfordringer enn høyst nødvendig.

Min underbetalte skredder.
Min underbetalte skredder.
Jeg gjorde riktignok et tappert forsøk på å leke mekaniker da jeg fikk min første bil i 1989, en Saab 96. Et eller annet var feil så det lakk bensin både her og der, og startmotoren gikk rå og ville ikke starte, eller noe i den duren. Som alltid hadde jeg tro på at svaret på alle universets gåter var å finne på biblioteket, og lånte ei «mekke-bok», som faktisk hadde en oppskrift på akkurat det problemet jeg og Saaben hadde. Det var bare å ta ut pluggene og vri om på startmotoren så skulle all overflødig bensin blåses vekk, og det stemte på en prikk. Bensinen spruta alle veier og dynka hele motoren. Den delen av artikkelen jeg ikke hadde lest, mulig det var med liten skrift, var at det var viktig å fjerne en ledning til et eller annet, så det ikke skulle slå gnister. Jeg hadde ikke fjerna den ledningen, og jeg skal love deg at det slo gnister.

På få sekunder var hele motoren i lys lue, og jeg kasta meg ut av bilen som jeg hadde sett på actionfilmer at man skulle gjøre i sånne situasjoner. På den tida bodde jeg aleine på hytta mens jeg studerte i Tønsberg, og faren min, som har en god evne til å ta problemer på forskudd, hadde tenkt at det var sikkert et fornuftig tidspunkt å skaffe brannslokkingsapparat i den tre hundre år gamle bygningen. Til alt hell hadde det kommet i hus bare et par måneder før dette skjedde. Jeg klarte derfor å slokke brannen før det spredde seg fra motorrommet til resten av bilen. Hytta, som bare sto tre meter unna, overlevde også min mekkekarriere.

Flere argumenter trengte jeg ikke for å overlate alt som hadde med bil å gjøre til folk med mere naturlige evner for den slags, og som ikke hadde fagbrev fra biblioteket. Etter det har min del av jobben bestått i å fylle bensin, sjekke olje, fylle luft og lade batteri. Dermed følte jeg meg rimelig trygg på at ikke så mye kunne gå galt. Men det skulle jeg ikke vært så sikker på.

Da jeg var hjemme på påskeferie fra Liberia og skulle hente bilen i Oslo før jeg dro til Tønsberg, var selvfølgelig batteriet flatt. Det hadde åpenbart vært vel mye å tenke på dagen før jeg dro til Liberia, så lyset i taket hadde stått på i nesten tre måneder. Jeg var på vei til foreldrene mine, og de har batterilader, så jeg følte meg ganske snarrådig da jeg klarte å få ut batteriet helt på egenhånd og tok det med i kofferten på toget.

Da jeg skulle velge studieretning på videregående, var et av de viktigste kriteriene å unngå praktiske fag i størst mulig grad. Fra ungdomsskolen hadde jeg erfart at selv fysikk og kjemi bevega seg faretruende nært det praktiske liv, så da jeg skjønte at jeg slapp alt sånt ved å velge handel og kontor, var svaret enkelt. Dermed blei jeg i stedet sittende i tre år og fylle ut bunker med blanketter som forsvant ut av det moderne samfunnet omtrent samtidig med at vi var russ.

Nå burde jeg sikkert ha lært nok om tyngdekrafta bare ved å ha fått med meg ungdomsskolepensum, for å skjønne at batteriet ville bli stående på høykant når jeg vippa opp trillekofferten, og at ting som var inni batteriet ville ha en tendens til å renne ut, hvis det var en åpning. Hvordan batterisyre oppfører seg hadde jeg mindre erfaring med. Jeg skjønte at noe ikke var som det skulle med en gang jeg åpna kofferten, men det virka som det kun var klær som lå helt inntil batteriet som var vått, så jeg kasta det i vaskemaskinen og håpa det beste.

Dagen etter var den høyre skoen og buksebeinet delvis smuldra bort, etter at jeg hadde brukt foten til å holde kofferten på plass under togturen. Men fortsatt tenkte jeg at det var flaks at det bare var det som lå helt i bunnen av kofferten som hadde kommet i kontakt med svineriet. Jeg bytta til ei bukse som så ut til å ha kommet helskinna fra affæren, men det tok ikke lang tid før det begynte å brenne i baken, samtidig som stoffbiter lå igjen på stolen da jeg reiste meg. Jeg følte meg også litt varm i skrittet, og oppdaga at boksershortsen var i ferd med å gå i full oppløsning. Jeg sorterte kofferten grundig og prøvde å finne et syrefritt antrekk. Men det meste jeg tok på meg hadde en lei tendens til å få huller etter å ha vært i bruk et et par timer. Heldigvis så det ut som at Hugo Boss-dressen min, det dyreste plagget jeg noen gang har kjøpt, som lå godt innpakka inne i koffertlokket, hadde kommet helt uskadd fra togturen. Jeg tok den ut av dressposen for sikkerhets skyld og konstaterte tilfreds at den verken hadde fått flekker eller hull.

Noen dager etter skulle foreldrene mine feire felles 70-årsdag og jeg skulle være toastmaster. Som vanlig var jeg seint ute med det praktiske, så de andre hadde dradd i forveien da jeg skulle ta på meg dressen for å komme etter. Da jeg skulle kneppe skjorta røyk den øverste knappen, men jeg tenkte at det klarte jeg å skjule med slipset. Verre var det da både knapp nummer to og tre fra toppen også røyk, og først da kopla jeg det til batterifadesen. Jeg kikka grundigere på skjorta og så at det var store skjolder flere steder, og da jeg tok i stoffet smuldra det bort mellom fingrene mine. Utrolig nok kunne jeg ikke se noe tilsvarende på dressen, enda skjorta hadde hengt inni dressen så den måtte ha blitt dynka i syre den også siden skjorta hadde fått så hard medfart.

Jeg fant ei pent brukt, og nesten helt rein, skjorte i skapet til faren min og kom meg på fest. Hver gang jeg reiste meg for å si noe som toastmaster, frykta jeg at buksebaken lå igjen på stolen eller at armen på dressjakka var i ferd med å falle av, men utrolig nok kom jeg gjennom hele festen med klærne på. Jeg kjente riktignok en ganske kraftig eim av noe som måtte komme fra batterisyra, men skjorta som jeg hadde lånt sto ikke helt i stil til resten av antrekket, så jeg følte at jeg ikke kunne kaste jakka heller. Kvelden blei derfor en eneste lang «syretripp» og jeg håpa at ikke andre kjente lukta like sterkt som meg.

Syretrippen ga meg også flashback til en annen episode med etsende væsker. Katten vår, Laban, hadde pissa i støvletten min, men b-menneske som jeg er, merka jeg det ikke før andre på skolebussen klaga over at det lukta kattepiss. Eller rettere sagt, jeg skjønte ikke at jeg var synderen før jeg kom på skolen og folk klaga over at det lukta kattepiss der også. Jeg lata som ingenting og lurte på hvordan jeg skulle komme gjennom den dagen, for jeg hadde begynt på teorikurs i Larvik på kvelden og pleide å sitte på biblioteket og lese fram til det begynte. Overalt hvor jeg gikk klaga folk over lukta, og jeg gjorde så godt jeg kunne for å holde meg på avstand så ingen skulle skjønne sammenhengen. Utrolig nok overlevde Laban tre år til etter dette.

Da jeg kom hjem etter 70-års-festen vrengte jeg jakka, og så at foret på hele den ene sida var etsa bort og hang i laser, men utrolig nok så fortsatt selve dressen helt uskadd ut. Det samme gjorde slipset. Så lærdommen er at dersom du har planer om å dusje i batterisyre, lønner det seg å være kledd i ren ull og silke. I ettertid har min gamle mor, og underbetalte private skredder, bytta foret i dressen, så nå er den klar for både 75- og 80-års dager.

Episoden med batterisyra minna meg grundig på hvor jeg har mine styrker og svakheter her i livet, og fikk meg til å sette pris på at jeg ikke trenger å livnære meg verken som bilmekaniker eller kjemiker. Jeg fikk også større sympati for mange av «nett-trollene» som jeg har sett i aksjon på avisenes debattfora, hvor det virker som frykten for innvandrere og manglende forståelse for norsk grammatikk på mystisk vis henger sammen. Og kanskje er det ikke så veldig mystisk. Den nå «forhatte» heterofile, norske mannen, som lenge hadde en trygg plass i samfunnet som arbeidskar og familieforsørger blir pressa fra skanse til skanse og både latterliggjort og uglesett for sine primitive holdninger. EØS-innvandrere gjør jobben han tidligere satte sin stolthet i, for halve prisen, og feministene forklarer hvorfor innvandring og likestilling er en berikelse for alle, på et språk han knapt forstår.

Som en som har tjent til livets opphold ved å flytte rundt på bokstaver i 20 år, er det med takknemmelighet jeg registrerer at jeg fortsatt er konkurransedyktig på det området, i hvert fall så lenge man må beherske æ, ø og å. Jeg prøver derfor å le litt mindre overlegent enn før av skrivefeilene på debattsidene, formulert av menn som mest av alt er frustrerte, men ikke helt veit hvordan frustrasjonen skal komme ut, og ender opp som nett-troll på VG i mangel av noe bedre alternativ. Det ser ubehjelpelig og patetisk ut. Omtrent like ubehjelpelig og patetisk som om jeg skulle hevna meg på dem som tok fra meg jobben med å skrive, ved å feilkople bilene deres.

Sirkus HRS og media

Eirik Christophersen1 kommentar

Den siste ukas skriverier om Tajik og Human Rights Service (HRS) har vært et sirkus uten like. En av de mest bisarre forestillingene var å se Hege Storhaug fra HRS debattere med Berit Ålborg fra Vårt Land i Dagsnytt 18, hvor sistnevnte var i moralsk harnisk, uten å kunne arrestere Storhaug på noe konkret hun hadde sagt eller skrevet, men baserte alt på en oppfattelse av at HRS hadde en helt annen agenda enn den ga uttrykk for.

Medias skepsis til alt HRS sier og gjør bidrar ikke til en saklig debatt. Men det gjør heller ikke HRS’ fanatiske islamfrykt som skinner gjennom både når det er relevant for diskusjonen og ikke. Det gjør at mange tviler på de reelle motivene; er man mest opptatt av bedre kvinners stilling i muslimske miljøer, eller å holde Norge fritt for muslimer, selv om det innebærer at forfulgte kvinner får seile sin egen sjø, bokstavelig talt? Dessverre ser det ofte ut til at det siste er tilfellet.

Det forsvarer likevel ikke at journalister som Giæver og Ålborg harselerer med tematikken HRS tar opp, for den er viktig nok, og det er også helt unødvendig å argumentere som at det er gitt at HRS har en skjult agenda, uten å ha annet enn synsing og føleri å komme med. Da er det langt mer hensiktsmessig å utfordre HRS på det de faktisk sier.

I denne artikkelen tegner Hege Storhaug et entydig negativt bilde av islam, og argumenterer for at humanisme vil virke mot sin hensikt når man har å gjøre med slike krefter. Her sies det rett ut, at å plukke druknende mennesker opp av Middelhavet vil føre til mer lidelse på sikt, underforstått, la dem drukne. Som en forlengelse sies det også at Norge ikke bør ta imot syriske kvoteflyktninger av samme grunn.

Vi får nå daglig eksempler på bestialiteten som blir begått av IS i islams navn, hvor kvinner, både muslimer og ikke-muslimer behandles spesielt barbarisk. Hvordan er det da mulig for en organisasjon som er tuftet på kampen for kvinners rettigheter i muslimske miljøer, å oppfordre Norge og andre land om ikke å gi hjelp til denne gruppa når de flykter, og oppfordre til at de selv får ta konsekvensene og drukne om de har begitt seg ut på Middelhavet?

I en fersk artikkel i Washington Post, beskriver FN-topper det som nå skjer i IS-kontrollert område som det mest brutale de noen sinne har vært vitne til når det gjelder overgrep mot kvinner. De er videre bekymra for at det ikke finnes kapasitet til å gi disse kvinnene hjelp i nabolandene når de først har klart å unnslippe:

“In a separate interview with the Toronto Star, Bangura warned that neither U.N. agencies nor regional authorities are currently able to provide the sort of extensive care many of the escaped captives may need. She said the resilience and ability of these women to build back their lives would help «strip victory away» from the militants. «This is precisely what [the Islamic State] does not want,» says Bangura. «It can be a kind of vengeance, helping these women recover and giving them a path to thrive.»”

Men i stedet for kunne slå to fluer i en smekk, og gi hjelp til forfulgte kvinner, samtidig som man peker nese til «hovedfienden» IS, oppfordrer HRS norske politikere til å være tøffe og ikke bli fristet til å vise «humanitet». Hvordan er dette mulig for en organisasjon som sier den jobber for å bekjempe islamsk undertrykking av kvinner? Hvordan har man klart å bli så avstumpa og kynisk at man oppfordrer til å la disse menneskene drukne i Middelhavet eller forbli i IS’ klør? Har hatet til islam blitt så sterkt at ofrene for overgrepene fra ekstrem islam må ofres en gang til, denne gangen i kampen mot islam? Da ligner det veldig på en krig man kjemper av gammel vane, og at man ikke har tatt inn over seg at de man egentlig gikk til krig for å redde allerede er døde.

I den samme artikkelen forklarer Hege Storhaug hvorfor det er så avgjørende å stoppe innvandringen av muslimer til Europa:

«Innvandringen fra den islamdominerte verden har i stort vært en belastning. La det være sagt med en gang: Det er selvsagt ikke vanskelig å peke på enkeltindivid som har vært en reell berikelse og bidragsyter av beste sort. Skal vi dog være ærlige og løfte oss opp i fugleperspektivet, er bildet entydig: verdimessig og økonomisk er det de landgruppene der trofastheten til islams dogmer trives, som selv har kjørt seg ut over sidelinjen. Det er de med makten over enkeltindividene som resultert i denne tragedien: Religiøse leder, stamme- og klanledere, familieoverhoder. De holder individet nede i samme mentalitet som landene de opprinnelig flyttet fra. Mønsteret har satt seg fast. Europa over. Du finner ikke en eneste hindugetto. Sikhgetto. Kristen getto. Buddhistisk getto.»

Når man leser slike uttalelser er det ikke rart Hege Storhaug blir mistenkeliggjort når hun setter søkelyset på Tajiks tro og ekteskap, for er det troverdig at man sier man ønsker å spille på lag med moderate muslimer, når man til de grader viser at man ikke har noen tro på at det er mulig å oppnå integrering for muslimer i Europa? Og hvordan kan man forvente å bli tatt seriøst når man ser på ulike innvandrergrupper så svart/hvitt som Storhaug gjør her?

Til spørsmålet om religiøse gettoer i Europa, hadde Aftenposten den siste uka flere reportasjer om utfordringene i Södertälje, som er en av de største problemområdene når det gjelder integrering i Sverige. Det som er interessant er at i Södertälje er de aller fleste innvandrerne kristne:

«Parallellsamfunnet Södertälje
Kommunen har rundt 90.000 innbyggere, halvparten er innvandrere. 30.000 av disse er ortodokse assyrere/syrianere, som stammer fra de eldste kristne gruppene i Midt-Østen. Assyrere/syrianere er en kristen minoritet uten fedreland. Södertälje betraktes av mange som folkegruppens nye verdenshovedstad. Gruppen har overtatt hele bydeler som Ronna og Hovsjö, hvor det nesten ikke finnes etniske svensker. De kommer fra Syria, Tyrkia og Iran, og stammer fra det gamle Mesopotamia rundt Eufrat og Tigris. I Södertälje har de to gruppene hver sine kirker og hvert sitt fotballag – Assyriska og Syrianska.»

Hva er dette beskrivelser av om ikke en getto, en kristen getto?

Så til norsk media, dere treger ikke å avvise de konstruktive bidragene HRS kommer med i debatten i frykt for å legitimere en tvilsom agenda. Den tvilsomme agendaen kan heller angripes gjennom å konfrontere dem med konkrete uttalelser de har kommet med. Jeg kan love dere, det er nok å ta av. Så kan de gode innspillene få lov å leve videre, selv om det «uheldigvis» skulle være HRS som har tatt eierskap til dem.

Jøss, jeg er mer enig med Storhaug enn Stanghelle!

Eirik Christophersen3 kommentarer

Det sies at alt skal oppleves én gang, og i dag har jeg altså opplevd at i «Jeanette/Tajik-saken» er jeg mer enig med Human Rights Service (HRS), som jeg har sett på som lysebrune med mulige skjulte agendaer, enn jeg er med mitt store forbilde, Harald Stanghelle i Aftenposten.

For ei ukes tid siden slakta jeg HRS i et blogginnlegg, for deres misbruk av statistikk for å få det til å se ut som det store flertall av båtmigrantene over Middelhavet ikke er reelle flyktninger, men økonomiske migranter, særlig fra Vest-Afrika. Mangel på justering av budskap, etter at de blei konfrontert med feilene, bidro ikke til å øke min tiltro til organisasjonen, for å si det mildt.

Jeg blei imidlertid nysgjerrig både på HRS og miljøet som jevnlig var å finne i debattene under hver artikkel, og har fortsatt å følge med der, selv om det har vært mindre direkte fokus på mitt spesialfelt, flyktninger, den siste uka. I stedet har det meste dreid seg om et åpent brev fra Jeanette til Hadia Tajik, som blei posta først på HRS’ webside. I korthet gikk det ut på at Jeanette var sint fordi Tajik tilsynelatende hadde fått sitt kjærlighetsekteskap, samtidig som hun ikke ville ta avstand fra arrangerte ekteskap, og det heller ikke var klart hvorvidt ektemannen, Stefan Heggelund, hadde konvertert til islam for å kunne gifte seg med henne.

Brevet var krast i tonen, på kanten til ufint enkelte steder, men temaet var i høyeste grad relevant for langt flere enn Jeanette, siden det fokuserte på muslimske kvinners mulighet til å gifte seg med ikke-muslimer, uten å risikere forfølgelse og endog drap. Med Jeanettes bakgrunn, som sjøl blei tvangsgifta i Pakistan som 16-åring, og som har levd med skjult identitet etter at hun klarte å rømme, på grunn av drapstrusler, kan man skjønne at tonen i brevet var så agressiv som den var. Det både jeg og mange andre som er skeptiske til HRS mistenkte, var nok at her hadde Jeanette skrevet et brev med «påholden penn» og at hun blei kynisk utnytta av HRS som en brikke i et spill.

Denne mistenksomheten mot HRS, som jeg selv har delt, og til dels fortsatt deler, har åpenbart også gjort at vanlige medier, med unntak av Nettavisen, har latt være å engasjere seg i saken fordi de ikke har villet bidra til «propagandaen» fra HRS, som de har tolka dette som. Hvorvidt dette har vært regissert fra HRS fra A til Å, og i hvor stor grad HRS har bidratt til å skrive sjølve brevet, er det umulig å være skråsikker på, verken den ene eller andre veien. Men for egen del er min mistanke til det blitt betydelig redusert etter hvert som jeg har fulgt saken, og sett hvordan Jeanette har formulerte seg i debatten ellers.

Saken eksploderte imidlertid i alle kanaler da Tajik overraskende for alle valgte å sende et langt og ærlig svar til Jeanette gjennom Aftenposten, etter at Heggelund tidligere samme dag hadde dementert via en twittermelding at han skulle ha konvertert. Og det er i meningsutvekslingen i etterkant av Tajiks svar at jeg må klype meg i armen flere ganger fordi jeg registrerer at jeg oppfatter HRS som de saklige og etterrettelige, mens kommentatorer i de tradisjonelle mediene er så farga av sin skepsis til HRS at de ikke klarer å skille snørr og barter.

Det var også en del skriverier før Tajiks svar, særlig på sosiale medier, og her var tonen gjennomgående at dette var ufine angrep på henne, og at spørsmåla gikk langt over grensen for hva man skulle måtte brette ut om privatlivet sitt. Her var jeg også langt på vei enig med dem som forsvarte hennes rett til ikke å kommentere. Men jeg var uenig i kritikken av at brevet fra Jeanette i det hele tatt hadde blitt publisert av HRS, for temaet var så viktig, og Jeanette hadde en så god grunn til å være personlig skuffa, at det fortjente å bli publisert. Jeg syntes likevel at HRS med fordel kunne tilbudt seg å dempe tonen i brevet før det blei publisert.

Jeg tok imidlertid sterk avstand fra alle som hevda at Tajik hadde en plikt til å svare. Jeanette hadde full rett til å spørre, og Tajik hadde en like soleklar rett til å la være å svare, hvis hun ønska det, uten at det skulle brukes mot henne. Siden vi som utenforstående heller ikke hadde noen forutsetning for å vite hva Tajik hadde vært gjennom i denne saken tidligere, og heller ikke visste hvilken sikkerhetsrisiko hun eventuelt ville pådra seg ved å diskutere dette offentlig, burde alle tenke seg om minst to ganger før de krevde at hun skal svare på dette brevet. Derfor hadde jeg også en viss forståelse for at ikke flere medier bidro til å legge press på Tajik, slik HRS mente de burde.

Det som derimot er umulig for meg å forsvare er hvordan flere kommentatorer, med Anders Giæver i spissen, etter at Tajik har valgt å svare både ærlig og grundig, ser det som naturlig å latterliggjøre at spørsmålet blei stilt. Giævers kommentarartikkel i VG går også mye lengre enn Harald Stanghelles leder i å ironisere og latterliggjøre alle dem som mener at dette spørsmålet har noen interesse for allmennheten. Han trekker inn andre kjente konspirasjonsteorier, som at Obama er født i Kenya, og at Jens Stoltenberg er homse, for ettertrykkelig å vise hvor idiotisk hele denne saken er. Som om ikke det var nok, får han det allerede i ingressen til å framstå som at spørsmålet i brevet skulle dreie seg om at Tajik har en hemmelig plan om å innføre islam som statsreligion i Norge:

«Planlegger Hadia Tajik å gjøre islam til eneste religion og lovverk når hun har overtatt makten i Arbeiderpartiet og Norge? Jeg håper hun snart vil avsanne disse stygge ryktene.»

Om ikke Giæver er morsom, kunne han i det minste hatt et poeng om dette var noe Storhaug og HRS hadde insinuert. Men Hege Storhaug har tvert imot i flere sammenhenger uttrykt sin respekt for Tajik og sagt at hun gjerne ser at hun blir statsminister en dag. Det ville være en snodig uttalelse for en selverklært «islam-hater», hvis hun skulle mistenke at Tajik hadde hemmelige ekstreme planer om å islamisere Norge.

Sjøl om jeg også har stor sans for Anders Giæver, er jeg ikke overraska over at han kan være ganske sleivete i blant. Jeg har imidlertid en helt annen respekt for Harald Stanghelle, som jeg ser på som den fremste politiske kommentatoren vi har i Norge i dag, og som vanligvis er like stødig både på å formulere seg korrekt som å ha de politiske resonnementene på plass. Desto større var overraskelsen da jeg registrerte at jeg også da jeg leste hans leder var mer enig med argumentasjonen til Hege Storhaug.

Den store feilen jeg mener Harald Stanghelle gjør er å sidestille allmennhetens nysgjerrighet når det gjelder ekteskapet til Tajik og Heggelund, med nysgjerrighet på hva andre stortingsrepresentanter måtte tro på. For jeg er helt enig med Stanghelle i at det er revnende likegyldig hva Abid Raja eller Snorre Valen måtte tro på, eller hvilken seksuell legning de måtte ha for den saks skyld. Men denne saken dreier seg ikke om hva Tajik og Heggelund tror på, isolert sett. Grunnen til at spørsmålet blir så interessant er at Tajik hele tida har vært tydelig på at hun regner seg som muslim. Samtidig har hun gifta med en ikke-muslim, noe som i de aller fleste muslimske miljøer er tabu for en kvinne.

Ikke nok med det, Tajik har også tidligere deltatt offentlig i debatten om arrangerte ekteskap (noe hun ikke hadde behøvd å gjøre ut fra hvilket saksfelt hun har fokusert på politisk), og sagt at kjærlighetsekteskap er greit og arrangerte ekteskap er også greit, så lenge det er frivillig. Her er jeg forøvrig helt på linje med Tajik, selv om hun åpenbart ser det samme som meg, at det er en gråsone mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Derfor var det også et behov for en presisering fra hennes side på dette område, noe som hun nå har kommet med.

Derfor blir spørsmålet fra Jeanette så relevant, fordi svaret har en så stor potensiell sprengkraft. Om Abid Raja skulle ha gått bort og blitt hindu eller buddhist hadde ikke det hatt interesse for mye annet enn sladrespaltene. Men for tusenvis av muslimske kvinner i Norge vil det ha den største betydning om Tajik/Heggelund kunne gifte seg uten at Tajik måtte slutte å kalle seg muslim eller Heggelund måtte konvertere. Nå har de bekrefta at Tajik fortsatt er muslim, mens Heggelund ikke har blitt muslim.

Anders Giæver har åpenbart ikke fatta hva dette dreier seg om i det hele tatt når han fortsetter sin harselas med:

«Gjett om jeg ble lettet da jeg så at Hadia Tajiks ektemann og stortingsrepresentant Stefan Heggelund ikke hadde konvertert til islam, likevel. At kjærligheten har overvunnet gamle religiøse lover. At det faktisk går an for muslimske jenter å gifte seg med ikke-muslimske gutter, selv om jeg har lest flere steder på nettet at det er dødsstraff for sånt. Gratulerer og tusen takk til ekteparet Tajik-Heggelund som sto frem og klargjorde, slik at dette ble kjent.»

VG og andre har også trukket fram eksempler på at det slettes ikke er uvanlig det Tajik/Heggelund har gjort. Nazneen Khan-Østrem er et eksempel som stadig nevnes, og hun har også sjøl deltatt aktivt i debatten som sannhetsvitne på at HRS driver en heksejakt på Tajik på noe som langt på vei er et ikke-tema. Til Nettavisen sier Khan-Østrem at det var helt uproblematisk for henne og hennes mann og gifte seg. Hun presiserer riktignok at ingen av dem praktiserer religion i særlig grad, og derfor syntes det var mest naturlig å vies borgerlig. Så den direkte paralellen til dem som ønsker en aksept fra det muslimske miljøet er ikke lett å se.

Hun viser videre til at i Storbritannia har dette blitt langt mer vanlig og nevner navn på imamer som åpent vier muslimske kvinner med ikke-muslimske menn. På spørsmål om hun kjenner til om det finnes slike imamer i Norge, er svaret nei. Og dermed faller veldig mye av kritikken mot HRS i denne konkrete saken sammen, når de beskyldes for å gjøre noe til et stort problem som egentlig ikke er et problem, fordi det allerede praktiseres i stor grad. Hvis man enten må velge borgerlig vigsel eller reise utenlands, skal det godt gjøres å hevde at det er en akseptert praksis med blandingsekteskap i muslimske miljøer i Norge i dag.

Jeg skal innrømme at det er en spesiell følelse å forsvare Hege Storhaug mot angrep fra debattanter og kommentatorer som jeg vanligvis har stor respekt for, men jeg synes dette er et eksempel på at debattklimaet når det gjelder temaer som dette, er på ville veier. Det synes viktigere å ikke bli assosiert med noen som man ikke liker holdningene til enn å argumentere for det man faktisk mener. Så dersom et fornuftig standpunkt har blitt fronta av en person som Hege Storhaug, oppfatter tydeligvis mange at de ikke har annet valg enn å innta motsatt posisjon. Et slikt debattklima tjener verken saken eller demokratiet.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, kom opp av skyttergravene, før vi får svenske tilstander!

Og til Anders Giæver, når du skal slå om deg med ironi neste gang, ikke velg temaer som dødsstraff, ihvertfall ikke når du indirekte svarer en som sjøl er trua på livet!

—————————————

Jeg har blitt gjort kjent med at Aftenpostens leder ikke var signert Stanghelle, som jeg trodde, men redaksjonen. Kritikken bør derfor gå til redaktør-kollegiumet og ikke Stanghelle personlig. Siden min reaksjon da jeg leste lederen var at jeg var dypt uenig selv om jeg trodde Stanghelle var forfatteren, lar jeg teksten stå som den er lar likevel. Stanghelle får ha meg unnskyldt over at det er han som blir gjenstand for kritikken selv om han ikke lenger er politisk redaktør, men har en mer fri rolle i redaktørkollegiet. 

Angrepet fra alle kanter

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Noen mente jeg var gal som dro til et land med ebola. Andre syntes det hørtes skummelt ut å bo i et land med bunnløs fattigdom og mye kriminalitet. Før jeg reiste ned måtte jeg ta to skriftlige prøver for å bevise at jeg var klar for sikkerhetsutfordringene, og da jeg kom ned fikk jeg en grundig gjennomgang av sikkerhetsfolkene i FN om alle forholdsregler jeg måtte ta. Likevel var jeg totalt uforberedt på de virkelige farene jeg skulle møte.

Det er Unification Day og offisiell fridag i Liberia i dag, men siden trafikken ikke har tatt fri, og det er umulig å sove, har jeg flytta ned på hjemmekontoret mitt under palme nummer tre. Det er ingen andre oppe, bortsett fra hanen på naborestauranten, så vakta må fjerne hengelåsen på porten så jeg kommer ned på stranda fra innhegninga der jeg bor. Som vanlig advarer han meg om å være veldig forsiktig, siden alle som beveger seg på stranda ikke er mors beste barn, og understreker at de ikke tar ansvar for tyveri når jeg beveger meg utafor innhegninga. Dermed setter han tonen for det jeg hadde tenkt å snakke om.

Som sagt hadde jeg blitt advart på alle tenkelige måter om sikkerhetstruslene i Liberia. Mange syntes også jeg var tøff som torde å dra. Og det er jo hyggelig å bli kalt tøff for en gangs skyld, selv om jeg ikke følte det sånn sjøl, særlig med tanke på at jeg har kollegaer som jobber i Nord-Irak, Afganistan og Jemen. De første dagene følte jeg at ebolaviruset lurte på meg fra alle kanter, og ville helst ikke røre noen ting. Klorvask og febersjekk var obligatorisk hvoren jeg gikk, så det var ikke mulig å unngå å bli minna på det heller. Men etter ei ukes tid hadde skuldrene senka seg, og jeg hadde allerede begynt å ane at truslene mot en stakkars bistandsarbeider kan komme fra der du minst aner.

Et forvarsel fikk jeg en av de første dagene etter at jeg hadde flytta fra hotellet til mitt nye hjem, og spiste middag på det som skulle bli stamstedet på strandrestauranten vegg i vegg. Jeg satt under palmene og lytta til bølgeslaga, og tenkte at livet som bistandsarbeider er langt bedre enn folk skal ha det til, særlig i januar. Jeg rakk ikke å tenke tanken helt ut før noen slo meg i bakhodet og middag og drikke for alle veier. «Den som slo» viste seg å være en palmegrein. Palmeblader, som det vel egentlig heter, har ikke vett til å holde seg der de hører hjemme i årevis, slik greiner på trær i Norge er oppdradd til. Da jeg kikka opp for å se om det var flere prosjektiler som hadde tenkt seg samme vei, så jeg at jeg satt rett under 8-10 velvoksne kokosnøtter, som ville gjort vesentlig mer skade enn en uskyldig palmegrein. Jeg har derfor fått meg nytt stambord, og overlater uriaspostene til naive nykommere med mindre uteerfaring.

Neste angrep kom sjøveien. Vi hadde blitt grundig advart mot å bade i havet på grunn av farlige strømmer og uforutsigbare bølger. Men man kan ikke bo på ei sydhavsstrand uten ihvertfall å vasse litt. Og denne lørdagen virka havet ganske mildt og vennlig, og jeg vassa litt lenger ut enn jeg først hadde tenkt. Jeg tenkte at det var da veldig så strenge de sikkerhetsadvarslene til FN var, og konkluderte med at de sikkert var tilpassa innlandskrabber fra Nepal og Etiopia, og ikke nordmenn med like mye saltvann som blod i årene etter generasjoner på havet. Heller ikke denne tanken blei tenkt helt ut, for jeg blei slått overende av ei kjempebølge og kava rundt som i en vaskemaskin i mange sekunder, før jeg klarte å finne ut hva som var opp og ned og fikk kravla meg på land. 

Siden jeg ikke hadde planlagt å bade, hadde jeg ikke tenkt på å ta av meg de svindyre solbrillene mine, så de var slukt av havet. Jeg lånte ei rive av vaktmesteren på restauranten for å sokne, men uten resultat. Så gikk jeg og kjøpte svømmebriller, men skjønte i det jeg stakk hodet under vann, etter først å ha forsikra meg om ingen ny kjempebølge var på vei, at det var et både nytteløst og farlig prosjekt. En gjeng guttunger kom og lurte på hva denne utenlandske tullingen drev med. Jeg lova dem en klekkelig finnelønn dersom brillene dukka opp, og jeg så det var folksomt i vannkanten resten av dagen, men brillene befinner seg fortsatt et sted mellom Liberia og Brasil.

Jeg bor i ei trafikkert hovedgate med mye folkeliv, men gatebelysning finnes Ikke. Når jeg har gått der på dagtid har jeg registrert at det flere steder mangler kumlokk midt på fortauet, uten at noen har sett noen grunn til å sette opp noen form for sikring eller merking for å unngå at folk faller nedi. Jeg har ofte tenkt at dette ikke er landet du bør velge å slå deg til hvis du har planer om å bli blind. Selv er jeg heldigvis bare litt nærsynt, men etter mørkets frambrudd har jeg valgt å gå på motsatt side av veien, hvor de fleste kumlokkene er intakt. Etterhvert følte jeg meg likevel ganske lokalkjent og hadde memorert lokaliseringen til de fleste kummene uten lokk, og da det heller ikke er risikofritt å krysse en hovedvei i mørket når det ikke er gatelysning, tok jeg sjansen.

I tillegg til kummene uten lokk, var jeg også klar over at det var et stort «krater» uten sikring midt på fortauet, men det husket jeg var rett før bensinstasjonen, så det hadde jeg kontroll på. Det jeg ikke hadde tatt med i beregninga, var at det også fantes løse fortauskanter. I tillegg var det litt lengre mellom bensinstasjonen og krateret enn jeg kunne huske. Da jeg snubla i en av de nevnte fortauskantene, og skulle sette beina under meg får å få igjen balansen, blei jeg smertelig klar over at det ikke var noe å sette beina på. Heldigvis hadde jeg stor fart forover, og ved å trekke til meg beina, klarte jeg så vidt å lande med overkroppen på fortauet på den andre sida av hullet, forslått men nesten like hel, selv om det ikke ble pushups de neste to månedene.

En flokk liberiere kom ilende til og skulle hjelpe den klønete utlendingen på beina. Jeg skjønte at jeg ikke var den første som gikk på hodet i det hullet, og lurte nesten på om gjengen sto og hang akkurat på det hjørnet for å få litt underholdning i hverdagen. Mulig de hadde veddemål om hvor mange utlendinger som gikk i dyregropa den dagen, eller om de falt helt nedi eller klarte å «stupe over», som meg.  Jeg fikk assosiasjoner til en av selskapsreisen-filmene, hvor gamle sjøulker studerer sommergjestene og  tegner en strek i veggen for hver Stockholmsturist som kjører på undervansskjæret. Jeg halta videre, med mer såra stolthet enn fysikk.

Det er likevel i hjemmet de fleste ulykkene skjer. Jeg hadde akkurat sovnet etter å ha sett Kill Bill 2 på TV, og var kanskje i ekstra actionmoduset på grunn av det. I tillegg går jeg på malariamedisinen, Lariam, som er kjent for å gi både hallusinasjoner og psykoser hvis man er uheldig. Sjøl hadde jeg bare hatt mange interessant drømmer, og det har ofte hendt at jeg har vurderte om jeg skal se en film før jeg legger meg, eller heller legge meg tidligere og og håpe på enn spennende Lariam-drøm. 

Klokka to på natta våkna jeg ihvertfall med hjertet i halsen av et voldsomt smell og glass som singla, og jeg var overbevist om at dette ikke var noen drøm. Med sikkerhetskurset friskt i minne, var jeg overbevist om at en innbruddstyv var på vei inn vinduet.  Jeg satte derfor i et brøl i håp om å skremme ham vekk før han rakk å komme inn i leiligheten. Jeg lette febrilsk etter noe å angripe med, uten å finne det, så jeg styrta ubevæpna bort til kjøkkenvinduet hvor jeg antok at inntrengeren prøvde å ta seg inn. Der var imidlertid vinduet like helt og ingen inntrenger å se. Jeg sprang så tilbake på soverommet og sjekka vinduet der, men det var også uskadd. 

Fortsatt omtåka og med hamrede puls prøvde jeg å skjønne hva som hadde skjedd. Hadde malariamedisinen hatt mer alvorlige bivirkninger enn jeg var klar over? Etterhvert som jeg gradvis blei mer våken og pulsen falt under 160, registrerte jeg at jeg gikk barbeint og vassa i glasskår, men det tok likevel flere minutter før jeg forsto sammenhengen. Angrepet hadde kommet ovenfra denne gangen. Kuppelen på taklampa hadde løsna og eksplodert mot murgulvet en meter fra senga hvor jeg lå og sov. Etter å ha rensa senga for glass, så godt det lot seg gjøre, gikk jeg og la meg igjen, men det ble ikke mye søvn den natta. Og fortsatt finner jeg glassbiter de merkeligste steder i leiligheten.

Så nåde deg om du stiller spørsmål ved om jeg gjør meg fortjent til risikotillegget jeg får!

HRS – ekkokammer eller demokratisk supplement?

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Mange «vanlige folk» føler at verken partiene eller mediene representerer deres meninger og holdninger i innvandrings- og intergreringsdebatten. Human Rights Service (HRS) og Document.no blir av mange sett på som forsvarere av de meningene som ikke er stuerene i mainstream media. Skal disse kanalene fungere som et demokratisk supplement, må imidlertid de som driver disse stedene være seg sitt ansvar bevisst, hvis de ikke er godt fornøyd med å være et ekkokammer.

Etter at debatten knytta til båtmigranter har dominert mediene, har også aktiviteten på sider som www.rights.no eksplodert. (Jeg bruker bevisst begrepet migranter, siden det inkluderer både flyktninger og andre grupper som flytter fra et land til et annet). Jeg har derfor over noen uker forsøkt å følge informasjonsstrømmen på denne sida, og det er flere ting som har slått meg:

For det første gjør ikke artikkelforfatterne i HRS, som Hege Storhaug og Rita Karlsen, en gang noe forsøk på å late som de presenterer et tverrsnitt av fakta som eksisterer på dette området. Jeg håper ihvertfall ikke de tror at det er det de gjør, så her lar jeg tvilen komme tiltalte til gode. Og med deres ideologiske utgangspunkt og oppfattelsen av at de tradisjonelle mediene driver bevisst feilinformasjon og utelater viktige fakta, kan man til en viss grad forstå at de ser behov for å ha en kanal hvor den informasjonen som de mener blir sensurert av øvrig media, kan komme ut. Men dette forsvarer verken forskningsmessig eller journalistisk å selv bringe videre feilaktig informasjon eller la være å korrigere feil dersom man har kommet i skade for å gjøre det, for det kan skje alle.

Før jeg begynte å lese mer aktivt på denne sida sjøl, trodde jeg også at HRS opptrådde rimelig ryddig på det området, men jo mer jeg har lest og fulgt med, jo mer sjokkert har jeg blitt. Det toppa seg med en artikkel og påfølgende blogg om båtmigranter hvor HRS triumferende kunne avsløre «den fulle sannhet», som var noe helt annet enn det norske medier prøvde å lure folk til å tro:
http://www.rights.no/2015/05/gambia-produserer-flest-batflyktninger/ og http://hegestorhaug.blogg.no/1430901593_flest_flyktninger_fra.html

Hovedpoenget i de to innlegga, var at flertallet av dem som kom med båt over Middelhavet ikke var mennesker fra de landene som tradisjonelt produserer mange flyktninger, som Syria og Eritrea, men at det var mennesker fra Gambia og Senegal, underforstått personer uten verdige fluktgrunner. Bortsett fra et par spredte protester, var 99 % av tilbakemeldingene i debattfeltet som venta: «Dette var nok et bevis på at de fleste politikere, medier og representanter for organisasjonene lyver og prøver å framstille verden helt annerledes enn den i virkeligheten er.»

På lørdag kom bloggeren Doremus med en grundig gjennomgang av faktafeilene i HRS’ artikkel hvor han i tillegg påpekte gjennomgående svak kildekritikk: https://doremusnor.wordpress.com/2015/05/09/nei-de-fleste-batmigrantene-er-ikke-fra-gambia/

I dag kom HRS, ved Rita Karlsen, med en ny artikkel hvor hun tar opp kritikken som har kommet i kjølvannet av den første artikkelen, og viser spesielt til Doremus. Jeg blei positivt overraska og tenkte at kanskje er det ikke umulig å få til en dialog og nyansering av debatten likevel. Det håpet brast imidlertid før jeg hadde rukket å lese ferdig ingressen. Det var ikke snev av selvkritikk, men utelukkende en hamring på at det var kritikerne som hadde misforstått henne og premissene hun hadde lagt for artikkelen. http://www.rights.no/2015/05/flyktninger-hva-er-korrekte-tall/

Ingressen i den opprinnelige artikkelen kritiserte «offentligheten» for å ta feil når de påsto at syrere var den største gruppa blant båtflyktninger, og i følge Rita Karlsen var det feil fordi gambiere var den største gruppa i de tallene hun hadde fått tak i for 1. kvartal. Hva alle i media har uttalt, har jeg ikke oversikt over, men jeg har ihvertfall ikke registrert mange som har insistert på at tallene for 1. kvartal viser det som Karlsen påstår de har sagt. I 2014 var det nesten ti ganger så mange syrere som gambiere som tok tok sjøveien over Middelhavet, så «offentligheten» hadde sitt noenlunde på det tørre når de brukte gamle tall i mangel på nye.

Karlsen, derimot, valgte å bruke tallene for det kvartalet som hvert år har vist seg å være minst representativt, fordi færrest reiser da, og trakk konklusjoner kun utifra det. Når vi nå har fått tallene også for april, ser vi at disse langt på vei er mer i tråd med den lange trenden fra 2013 og 2014, og at vi ikke ser tegn til noen ny trend, slik tallene fra første kvartal kunne antyde, selv om det er nyanser her. Hvis Hege Storhaug og Rita Karlsen ønsker at HRS skal framstå som en seriøs bidragsyter i debatten, og ikke kun som et ekkokammer for frustrerte nett-troll, har jeg tre råd som jeg skal gi helt gratis:

  1. Når dere blir tatt med buksene nede, innrøm det og beklag feil. Dere mister ikke troverdighet på det, dere får økt troverdighet.
  2. Når dere deltar i debatten i kommentarfeltene, som dere gjør, bruk da også tid på å avkrefte mange av de mytene og fordommene som florerer blant menigheten deres, som jeg nekter å tro dere kan stå inne for selv. I dag bruker dere kun tid på å takke for skryt, og svare på den ene prosenten av innlegg som er kritiske til dere. På den måten legitimerer dere indirekte brunt grums basert på faktafeil, som får stå uimotsagt.
  3. Fjern sorteringsmekanismen for innlegg i debattfeltet, så ikke all kritikk effektivt filtreres bort. Nå sorteres de automatiske etter «beste først» (som i seg sjøl er et interessant begrep). Problemet er at det «beste» er det som flest har trykka «liker» på, og på et debattforum hvor 99 % heier på dere, får dere en fin samling skryt på toppen av debatten, men særlig opplysende blir den ikke.

Hvis dere vil se et eksempel på det siste jeg nevner, kan dere kikke på følgende artikkel, med etterfølgende debatt: http://www.rights.no/2015/05/innvandringen-spiser-opp-ytringsfriheten/

Dette har vært en av de mest debatterte artiklene på http://www.rights.no i det siste. Det var ÈN – 1 – kritisk røst, som kjempa en tapper kamp mot overmakta. Debattanten kaller seg «Elisabeth». Hun fikk selvfølgelig ikke en eneste stemme av menigheten, og innleggene hennes havna følgelig på bunnen hvor man måtte klikke «flere kommentarer» mange ganger for å få det fram. Her er startinnlegget hennes, som åpenbart er så idiotisk at det ikke fortjener et eneste klapp på skuldra:

«Trøttende og trist tekst med usedvandlig merkelig innhold. Regelrett feil er det også å hevde at terroren nådde Norge i februar. Terroren nådde Norge 22.juli 2012. Glem ikke hvem som gjorde et forsøk på munnbind på ytringsfriheten den dagen. Hadde for øvrig også vært interessant å vite hvilken metode forfatter mener skal brukes for å kun ta inn «frihetsbesvisste personer» med «faglige kvalifiksasjoner». Drar kjensel på den utvelgelsen fra et sted.. Lykke til ønsker jeg dere med denne holdningen. Og måtte dere aldri trenge hjelp selv…»

På toppen av lista, derimot, troner “Torgunn”, med dette innlegget, som fikk 47 stemmer, og følgelig blïr presentert først til alle som går inn på debatten uten å endre innstillingene først:

«Nettopp KrF burde prioritere kristne forfulgte mennesker fra midtøsten- dersom man skal ta inn kvoteflyktninger. Det er påfallende hvilken interesse KrF har for muslimske klaner som uavlatelig er i krig med hverandre. Nå vil de ha 10 000 av dem til Norge- slik at krigen kan fortsette her? Kunne de ikke heller begynne å misjonere blant muslimer- både ute og hjemme?»

Hege Storhaug og Rita Karlsen, ta grep! Hvis dere ønsker å blitt tatt seriøst!

Vi som kaster ut innvandrere

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Det finnes mange drittjobber som de fleste er enige om er viktig blir utført, men som man er sjeleglad for at man slipper å gjøre sjøl. Heldigvis finnes det noen som synes disse jobbene er meningsfulle, og til og med setter sin ære inn på å utføre dem med respekt og verdighet. Det er jeg glad for med tanke på den dagen jeg eventuelt blir pleiepasient på et sjukehjem. Sjøl hadde jeg aldri klart å jobbe på sjukehjem, så jeg prøver å bidra med å påta meg andre drittjobber i stedet.

Jeg har alltid vært glad i katter. Likevel innser jeg at det kommer til et punkt hvor en gammel katt fortjener å slippe mer lidelse på sine siste dager. Da er det godt det finnes en nabo med hagle, litt tjukkere hud og litt fjernere forhold til pasienten, som kan ta ansvar og gjøre det jeg er enig i at må gjøres, men som jeg ikke klarer sjøl. Nå tror du kanskje at jeg skal snakke om aktiv dødshjelp, men det skal jeg definitivt ikke. Jeg har tenkt å snakke om asylsøkere. Og hvis noen skulle finne på å være i tvil, så sammenligner jeg overhodet ikke asylsøkere med dyr, og jeg mener heller ikke at de skal skytes.

Da vi bodde i Kvelde, hadde vi en katt, Laban, som hadde bodd der nesten like lenge som oss. Riktignok het han egentlig Laban II, for det var tvillingbroren som først fikk navnet Laban. Laban I var dessverre så uheldig å bli tråkka ihjel etter at han hadde vært hos oss bare 10 dager. Jeg skal ikke røpe hvem morderen var, men vi er i slekt. Hun verken var eller er spesielt morderisk, men dessverre litt for glad i å turne, og kattungen hadde ikke skjønt hvor den ikke burde løpe. Heldigvis trodde de «biologiske foreldrene» på historien, og lot være å anmelde oss til dyrepolitiet. I stedet ga de oss en sjanse til og lot oss få adoptere broren.

Laban II var vesentlig mer seigliva enn broren, og overlevde angrep både fra rev og bil. Da vi skulle flytte etter 14 år, hadde han muligens ett katteliv eller to igjen på konto, men han var ikke den han en gang var. Dessuten kan det være tøft nok å flytte til Lardal om man er menneske og i sin beste alder, så for en katt i livets solnedgang, som kun hadde vært i bil en gang i sitt liv, ville det vært rent dyreplageri. 

Det var utenkelig at noen i vår familie skulle gjøre det som måtte gjøres, men heldigvis bodde Nils Olav Gjone rett over veien, og han var en mann å ty til i slike situasjoner. Jeg var glad for at den vanskelig jobben blei gjort på en verdig, human og smertefri måte, men i mitt stille sinn lurte jeg på om Nils Olav kunne være like glad i katter som det jeg var. Likevel førte det ikke til at jeg begynte å tvile på om moralen borte i nabogården var generelt tynnslitt. Det ville heller ikke falt meg inn å begynne å kalle Nils Olav for dyrehater eller kattemorder. Til og med om det ulykkelige skulle ha skjedd, at han skulle ha misforstått og tatt livet av feil katt, ville jeg ikke følt noe ønske om arrangere demonstrasjonstog på Gjonesletta med plakater av kattemorderen Nils Olav Gjone. Han gjorde en jobb som vi ville skulle gjøres, men ikke klarte sjøl.

De siste to åra har jeg følt meg som en kattemorder. Da blei jeg oppnevnt som nemndmedlem i Utlendingsnemnda (UNE), som er ankeinstansen for personer som har fått avslag på søknad om opphold i Norge, blant annet asylsøkere. Som mange andre, hadde jeg mange fordommer om UNE før jeg sjøl blei nemndmedlem. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro, for noen rykter skulle ha det til at UNE besto av naive multikulturalister, som har som mål å finne juridiske smutthull så flest mulig skal kunne få opphold i Norge, uavhengig av hvorfor de søker. Andre prøvde å få meg til å skjønne at UNE var en kynisk og brutal institusjon hvor målet var å skalke lukene så godt som mulig for innvandringsflommen. Det tok kort tid i UNE før jeg skjønte at begge beskrivelsene er like langt fra sannheten.

Jeg har både vært med på å omgjøre avslag, slik at asylsøkerne likevel får opphold i Norge, og jeg har vært med på å gi avslag på anken. Det er ikke tvil om at jeg føler meg bedre til mote de gangene jeg vet at jeg har omgjort et avslag som med stor sannsynlighet var feil. Men jeg føler også at jeg har gjort en viktig jobb, og bidratt til at asylinstituttet skal kunne opprettholdes, de gangene avslaget er opprettholdt fordi det ikke er tilstrekkelig grad av tvil.

Kort tid etter at jeg hadde vært på min første nemndsamling i UNE, kom jeg tilfeldig i prat med en sosialarbeider i Oslo kommune, med stort hjerte for asylsøkere og like stor avsky for norske utlendingsmyndigheter. Hun var sjokkert over at jeg kunne finne på å stille meg til tjeneste for en så barbarisk institusjon, som hadde påført så mange mennesker så mye vondt, mange av dem mennesker som hun sjøl hadde jobba med. 

Jeg spurte uskyldig om det da var sånn at hun var for fri innvandring og at vi derfor burde legge ned utlendingsforvaltningen? Det mente hun imidlertid ikke, noen begrensninger måtte det selvfølgelig være, men norske utlendingsmyndigheter var altfor strenge.

«Mente hun da at utlendingsmyndighetene bevisst tolka instruksene de fikk fra politikerne for strengt for å kunne gi avslag til så mange som mulig?», lurte jeg. Men nei, hun mente ikke det heller, og de fleste politikere var egentlig enda verre, og også altfor lite humane. 

Jeg lurte da på hva hun mente burde skje fram til det norske Stortinget består av politikere som mener det samme som henne, skulle vi boikotte systemet i protest, eller er det bedre å bidra til at asylsøkere og andre tross alt får en så rettferdig behandling som er mulig innenfor de reglene som våre folkevalgte har bestemt? Det var hun faktisk helt enig i, og mente at det var viktig at det var mennesker som jobba med dette som hadde så mye kunnskap om disse spørsmåla som mulig, sjøl om de må forvalte et regelverk hun er dypt uenig i. Men sjøl kunne hun aldri klart å ta jobben som «bøddel». 

Av en eller annen grunn lot jeg være å si det, men jeg tenkte med meg sjøl at «da bør du jammen være glad for at det er noen andre som er villig til å gjøre drittjobben for deg!». 

Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det.

——————————————————–

Dementi:

Da har jeg blitt korrigert, fra informert hold, om at det ikke var Nils, men barnebarnet Nils Olav, som sto for barmhjertighetsdrapet. Det forandrer forsåvidt ikke historien, men rett skal være rett. Jeg var i militæret da dette skjedde og har tydeligvis ikke stilt kritiske spørsmål til informasjonen jeg oppfatta at jeg fikk. 

Men det er jo en nyttig påminning om at man ihvertfall bør ha fakta på plass hvis man vurderer å arrangerer demonstrasjonstog. Enda bedre at jeg ikke følte for å gjøre det.

Den vanskelige innvandringa 

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Få ting er like effektivt for å ødelegge stemninga på en venners-venners-fest, som å begynne å diskutere innvandring. Man kan være ganske sikker på at mange plutselig blir veldig trøtte og bestiller taxi hjem, mens andre ender i nærmest voldelige sammenstøt på kjøkkenet. Får festen vare lenge nok, er det ikke sjelden både politiet og de med hvite frakker ringer på døra. Så la oss snakke innvandring!

I fredsforhandlinger pleier det å være lurt å begynne med de aller enkleste spørsmåla først, i håp om å finne noe begge parter kan slutte seg til, om ikke annet om når det neste møtet skal holdes. Det gjelder å bygge tillit og finne de små, tilsynelatende ubetydelige, områdene man tross alt er enige om, før man går videre til å diskutere de virkelig vanskelige spørsmåla. Hvis jeg hadde blitt oppnevnt som fredsmekler i «innvandringskrigen», ville jeg brukt den samme strategien. Hvilke felles referansepunkter har partene? Finnes det noen områder hvor de faktisk er enige? Er det mulig å finne et felles ståsted å vurdere problemkomplekset fra, så man får noenlunde den samme synsvinkelen?

En fredsmegler bør i størst mulig grad legge til side sitt eget ståsted og egne holdninger, så i denne filosofiske øvelsen er jeg «nøytral», og det betyr ikke at jeg dermed mener at det den «riktige» løsningen ligger omtrent midt mellom ytterpunktene.

«Innvandringskrigen»

Min påstand er at «innvandringskrigen», om den er aldri så uforsonlig og brutal, likevel har et ganske godt potensiale til i hvert fall å oppnå en form for våpenhvile. Forutsetningene er at partene er villige til å lytte og tenke, og ikke bare holde seg for ørene og rope. Grunnen til at jeg drister meg til å være såpass optimistisk, er at jeg mener man i altfor stor grad til nå kun har snakka om det man er uenige om. Og ingen skal være i tvil om at det er enormt mye man er uenige om.

Men det er også overraskende mye man faktisk er enige om, selv om ingen av partene åpenbart liker å tenke på det, og kanskje ikke en gang selv er klar over det. Det kan kanskje være en ubevisst beskyttelsesmekanisme som gjør at hjernen blokkerer ut alle tilløp til slike tankerekker. For hvis man skulle erkjenne at man faktisk er enig med motstanderen på opptil flere områder, risikerer man at noe av det skytset man retter mot fienden også risikerer å treffe egne tropper, og «friendly fire» er aldri gunstig i en krig.

Dessuten, de fleste kriger kjempes mest effektivt hvis man har et klart fiendebilde. Julevåpenhvilen i 1914 har gått inn i historien som et bevis på at ikke en gang krig klarer å knekke all medmenneskelighet. Tyske og engelske soldater tok pause fra kampene og gikk opp av skyttergravene for å begrave sine døde. De utveksla til og med julegaver, og arrangerte en landskamp i fotball, som for øvrig de tyske soldatene vant 3-2 (fotballens fysiske lover gjelder også i krig). Året etter forsøkte soldatene seg på noe lignende, men høyere offiserer på begge sider sørga for at det blei et mye mindre omfang på vennskapelighetene enn året før, og i 1916 hadde de satt en effektiv stopper for alt sånt sentimentalt kliss. Det er ikke bra for kampmoralen hvis soldatene begynner å føle forståelse og sympati med fienden.

Politikkens spilleregler

Før jeg kommer tilbake til innvandringsdebatten, vil jeg ta en liten omvei og snakke om demokrati og politikk. Partipolitikkens naturlov er at man framhever de områdene hvor man skiller seg fra motstanderen, for ingen vinner valg på å si: «Vi er stort sett enige med de andre, vi». SV vet alt om hvor farlig det er å snakke med innestemme i åtte år, der de nå prøver å kjempe seg tilbake over sperregrensa. Liberaldemokratene fikk en tilsvarende dyrekjøpt lærdom i Storbritannia på torsdag.

Heldigvis har vi ganske ansvarlige politikere i Norge, som ikke bare krangler, men også kan inngå store tverrpolitiske forlik når det er nødvendig, og i komitérommene på Stortinget er visstnok tonen og atmosfæren langt hyggeligere enn når mikrofonen skrus på i vandrehallen. Etter at man har vist politisk storsinn, og satt partiinteresser til side i en sak for å skape forutsigbarhet for landet, er det imidlertid desto viktigere å komme raskt på banen med et annet politisk budskap hvor man virkelig kan vise hvor rykende uenige man er, hvis noen skulle tro noe annet. For hva skal man ellers med partier?

Et saksfelt som egner seg veldig godt for å profilere de ulike partiene, er skattepolitikken. Og når man hører på argumentene, særlig før et valg, kan man få inntrykk av at Høyre og Arbeiderpartiet er som ild og vann. Lytter man til motstanderens beskrivelse, er Høyre den omvendte Robin Hood, som stjeler inntektene de fattige har tjent i sitt ansikts sved for å kunne dele det ut til SUV’er og cabincruisere til fiffen på Bygdøy, mens Arbeiderpartiet støvsuger lommebøkene og bankkontoene til hederlige grundere, som bare prøver å skape sårt tiltrengte arbeidsplasser, så det er helt nytteløst å tenke på å starte ny virksomhet i dette landet. Men hvordan er det egentlig?

La oss prøve å se på vår egen lille andedam med øynene til noen av våre mulige naboer i verdensrommet, hvis de hadde tatt seg en tur hit og prøvde å forstå politikk og moral i denne avkroken i Melkeveien. Mulig de ville blitt overraska over at det gikk an å mene at det var riktig at noen skulle eie mer enn andre og at noen skulle kunne leve et liv i sus og dus, mens andre måtte slite og jobbe, bare fordi de tilfeldigvis var født med forskjellige foreldre. Men det kan like gjerne være at de ville blitt hoderystende sjokkert over at det var mulig å mene at noen hadde rett til å konfiskere deler av en annens eiendom, fordi flertallet mente at noen andre hadde mer behov for det.

Noe jeg imidlertid er nesten helt sikker på, selv om jeg aldri har møtt et romvesen, er at de ville slitt veldig med å forstå at 99 % av innbyggerne i Kongeriket Norge har akseptert begge disse diamentralt motstridende prinsippene, og likevel sloss så busta fyker og deler ut saftige moralske skjellsord, når de skal bli enige om innslagspunktet på toppskatten skal være 600 000 eller 500 000. De ville nok konkludert med at moralens vokter i dette snodige landet må være en skikkelig kløpper i prosentregning.

I skattepolitikken er vi altså forbausende enig om grunnprinsippene, hvis vi holder den mest ekstreme halve prosenten på hver side utenom. Selv om vi utvider horisonten fra sentrum av partiskalan, og i stedet sammenligner Rødt og Frp, er enigheten fortsatt rørende. Begge er skjønt enige om at selvfølgelig er det feil at noen andre (f.eks. staten) skal kunne ta alt du eier og fordele til dem som trenger det mer, og de er like enige om at selvfølgelig må staten få kunne ta en del av det du tjener for å omfordele til dem som har vært litt mindre heldige. Debatten om blandingsforholdet mellom mitt og vårt, er imidlertid en annen diskusjon. Her har åpenbart evolusjonen gjort en god jobb og sørga for at mennesker i dag stort sett tar for gitt at vi til en viss grad har et ansvar for andre enn oss sjøl og vår familie. Man trenger ikke ha doktorgrad i biologi for å forstå at dette ikke er noen naturlov ellers i dyreverdenen. Det holder å kikke på en flokk måker noen minutter.

Fellesnevnere i innvandringspolitikken?

Selv om fellesnevnere i innvandringspolitikken ikke er like opplagte som i skattepolitikken, er det likevel mye av den samme logikken som gjør seg gjeldende også der. Knut Arild Hareide bruker ikke så mye tid på å holde taler om det, men han mener likevel at Norge verken bør ha fri arbeidsinnvandring eller at alle som påstår de er forfulgt skal få opphold som flyktning uten at det kan sannsynliggjøres at de virkelig er forfulgt. Christian Tybring-Gjedde, på sin side, går sjelden i demonstrasjonstog for flyktninger som risikerer å sendes ut, men han er likevel enig i at flyktninger som påviselig har en god grunn til å frykte drap og tortur i hjemlandet, har krav på beskyttelse, også hos oss.

På innvandringsfeltet er imidlertid holdningene og meningene langt mer ekstreme hos velgerne og mannen i gata, enn de er hos politikerne. Dette gjelder på begge sider av det innvandringspolitiske vannskillet, men det er særlig tydelig på den innvandringsskeptiske sida, noe man bare trenger å ta et raskt sveip over kommentarfeltene på nett for å innse. Men selv blant «ekstremistene» på begge sider, mener jeg det finnes grunnlag for en viss grad av enighet. Det finnes svært få på den innvandringsliberale sida som faktisk ønsker helt fri innvandring slik verden er i dag, hvis de blir pressa til å tenke gjennom det. Tilsvarende finnes det svært få promiller som faktisk ville mene at vi skal holde grensa stengt for dem vi vet mister livet hvis vi sender dem tilbake. Når det gjelder hvor mange dette gjelder er imidlertid meningene straks på kollisjonskurs. Llikevel er det viktig å ikke feie under teppet at også de mest ekstreme ytterpunktene faktisk finnes, på begge sider. Og det finnes til og med filosofer som argumenterer for begge ytterpunktene.

Hvis vi igjen vender blikket mot dyreverdenen, er det også naturlig å anta at våre forfedre for noen millioner år siden neppe heller hadde utvikla noen nevneverdig empati med artsfrender som prøvde å ta seg inn på deres revir, om de var aldri så utsulta eller hadde en ulveflokk i hælene. Så igjen, selv om vi er uenig om veldig mye på innvandringsfeltet i dag, har vi likevel en viss felles forståelse som ligger i bunn etter at evolusjonens slipestein har fått snurre i noen millioner år. Den overveldende majoriteten mener at vi har en eller annen form for ansvar for å hjelpe også dem vi ikke kjenner, og knapt føler vi har noe felles med.  Samtidig mener det store flertallet at vi likevel har et større ansvar for våre egne naboer enn for dem langt borte.

I det veldig store bildet er det altså faktisk mer som forener enn det som skiller. Våre fjerne naboer i universet kunne nok blitt sjokkert over hvilken egoistisk drittsekk Hareide er, som mener at fordi en person tilfeldigvis er født i Liberia, så har han mindre rett til å få gratis sykehusbehandling på Ullevål sykehus enn Ola fra Stovner. Men de kunne like gjerne blitt målløse over Tybring-Gjeddes hjertevarme,  som mener Norge bør beskytte en muslimsk kvinne som risikerer dødsstraff for hor i hjemlandet, selv om det ikke er hans skyld at hun har drevet hor i et land hvor det er forbudt.

Uansett hvor ubehagelig det er for både Hareide og Tybring-Gjedde å erkjenne at de, ihvertfall av og til, «deler dobbeltseng», er jeg ganske overbevist om at ingen av dem vil ha vanskelig for å gå med på i hvert fall deler av resonnementet mitt, hvis jeg fikk møte hver av dem under fire øyne, uten journalister til stede. Når det gjelder heiagjengene i skyttergravene på internett er imidlertid veien lengre å gå. Og siden politikere på begge sider taper stemmer på å skulle nyansere, ta forbehold og innrømme at en sak har mange sider, er det dessverre ikke å forvente at det er der man skal få den største drahjelpen i denne «fredsprosessen».

Mine helter i ebolaens tid

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

I kjølvannet av ebolaepidemien, som heldigvis nå er på retur, har jeg reist rundt i Liberia for å dokumenter utfordringer kvinner står overfor. Jeg jobber for tida for FNs befolkningsprogram (UNFPA), som jobber særlig med kvinners helse, familieplanlegging og forebygging og behandling av seksuelle overgrep. Om jeg noen gang har vært i tvil, har jeg blitt grundig overbevist om at behovet for økt innsats på dette feltet er enormt.

Fatee Sheriff foran ebolasenteret hvor hun jobber. Foto: Reinier van Oorsouw - Beyond Borders Media.
Fatee Sheriff foran ebolasenteret hvor hun tidligere var pasient, og nå jobber med andre ebolapasienter. Foto: Reinier van Oorsouw – Beyond Borders Media.

På reisene har jeg møtt mange sterke kvinner. Kvinner som holder familier og lokalsamfunnet sammen når alt raser. Som til tross for egne utfordringer og prøvelser har overskudd til å vise omsorg for andre, og ofte ikke bare har egne barn å ta seg av, men også foreldreløse barn i nær eller fjern familie.

Èn av mine nye helter er Fatee Sheriff. Hun hadde fem barn. Nå har hun fire. Det ene barnet døde av ebola. Fatee ble også sjøl smitta, men var en av dem som klarte å overvinne det frykta viruset. I en situasjon hvor hun mer enn noen gang hadde behov for hjelp og støtte, opplevde hun i stedet svik. Ektemannen fikk panikk da ebolaviruset kom til byen og rømte. Over et halvt år seinere hadde fortsatt ingen hørt noe livstegn fra ham.

Før ebolautbruddet hadde Fatee sin lille salgsbod i hjembyen Tubmanburg, som så mange andre kvinner i Liberia. Men til tross for informasjonskampanjer som forsikrer lokalbefolkningen om at ebolapasienter ikke lenger kan smitte andre når de er ferdig behandla, var frykten og skepsisen stor. Derfor var det utelukka å gjenoppta handelsvirksomheten. I stedet fikk hun jobb på en ebolaklinikk hvor hun hjalp andre ebolapasienter. Som overlevende er man immun mot å bli smitta på nytt. Derfor kunne hun uten fare for egen sikkerhet være nær pasientene og gi en helt annen type omsorg enn annet helsepersonell, som måtte gå kledd i «romdrakter». Hva som vil skje når det ikke lenger er behov for henne på ebolaklinikken visste hun ikke.

Helena Henry viser meg huset hvor mange av familiemedlemmene døde, og hvor hun fortsatt bor.
Helena Henry viser meg huset hvor mange av familiemedlemmene døde, og hvor hun fortsatt bor. Foto: Reinier van Oorsouw – Beyond Borders Media.

En annen ebolaoverlevende som gjorde sterkt inntrykk på meg, var Helena Henry. Hun var én av ti personer som blei smitta i sin familie, og den eneste av de ti som overlevde. I dag er hun aleneforsørger for sine egne to barn, i tillegg til at hun tar seg av sine fire yngre søsken etter at foreldrene døde, og en nevø som også mista begge foreldrene. Jeg møtte henne i huset der hele storfamilien tidligere bodde, og hvor flere av dem døde. Hun innrømma at det var vanskelig å fortsette å bo der etter alt som hadde skjedd, men hva annet kunne hun gjøre?

Andre overlevende jeg har møtt, som også har mista mange av sine kjære, har vært dypt traumatiserte og sett på meg med et blikk helt uten håp og livsglede. Helena, derimot, hadde klart, på mirakuløst vis, å bevare humøret. Hun følte åpenbart at det ble vel mye snakk om død og sykdom, og begynte å spøke med sjåføren vår, Alex, for å lette på stemninga. Liberiske kvinner bytter parykk som andre bytter skjorte (og det er vesentlig mer gjennomtenkt enn når Per Sandberg strekker handa inn i klesskapet). Alex hadde gitt henne kompliment for parykken, og hun mente han ville kle den minst like bra som henne. Han tok utfordringa da hun rekket ham parykken, og alle som sto rundt knakk sammen i latter. Livet går heldigvis videre.

Comfort Fayiah viser meg stedet på bakken hvor hun fødte tvillingene.
Comfort Fayiah viser meg stedet på bakken hvor hun fødte tvillingene. Foto: Reinier van Oorsouw – Beyond Borders Media.

Til slutt en historie om min tredje helt, i et drama som heldigvis endte godt. Helsesystemet i Liberia lider under utallige mangler etter mange år med krig og manglende politisk styring. Ebolautbruddet demonstrerte dette til fulle, og mange av de framskritta som tross alt hadde skjedd de siste åra, blei revet ned i disse tragiske månedene. Da ebolautbruddet eksploderte i fjor sommer, var kunnskapen minimal om hvordan viruset spredte , samtidig som beskyttelsesutstyr ennå ikke var tilgjengelig i særlig grad. En lang rekke sykehus blei derfor stengt fordi helsepersonalet var livredde og nekta å gå på jobb.

I august 2014 skulle Comfort Fayiah nedkomme med tvillinger. Dette var mens panikken var på det høyeste og døde mennesker ble liggende i gatene fordi ingen torde å røre dem. Det offentlige sykehuset, som hun normalt ville oppsøkt for å føde, var stengt. Det var imidlertid et privat sykehus nær der hun bodde, som fortsatt holdt åpen, og hun oppsøkte dem da fødselen var i anmars i håp om at de kunne hjelpe. Og det private sykehuset kunne hjelpe, men bare dersom hun kunne betale $ 450. Det var et beløp som var utenkelig for Comfort og hennes familie, og de ble derfor avvist.

De hadde knapt kommet ut på gata før fødselen satte i gang, og det var ikke en gang tid til å reise hjem. Det var midt i regntida og det øste ned fra morgen til kveld. På en grusvei, 100 meter fra sykehuset fødte Comfort tvillinger. Det samla seg en entusiastisk menneskemengde rundt henne som hjalp og beskytta henne så godt de kunne. Da jeg besøkte henne seks måneder senere viste hun meg stedet hvor hun fødte, og jeg får møte to velskapte dødre på seks måneder, som tilsynelatene ikke hadde tatt skade av sitt ublide møte med den liberiske hverdagen.

Mitt møte med en lykkejeger – en personlig tilbakevendingshistorie

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Dette var den andre foranledningen til at jeg blei blogger. Posta på Facebook 25. april.

Fredag for to uker siden kom en ung gutt bort til meg og tryglet om hjelp. Jeg satt på strandbaren og hadde akkurat fått den første fredagspilsen, så han kom veldig ubeleilig. Liberia er ett av verdens fattigste land, og nøden skriker mot deg nær sagt hvor du går. Etter en stund blir man derfor ganske tykkhudet, og lærer å si høflig nei til de fleste av disse henvendelsene.

Men denne gutten var mer iherdig enn de fleste, og i tillegg presenterte han en historie som gjorde meg nysgjerrig. Han påsto han var flyktning fra Uganda, og hadde oppholdt seg seks år i flyktningleirer i Elfenbenskysten i håp om å komme til USA som kvoteflyktning. Jeg syntes historien hørtes usannsynlig ut, ikke minst fordi jeg ikke kjente til at det var mange flyktninger fra Øst-Afrika her i Vest-Afrika, og at ugandere neppe hadde store muligheter til å bli plukket ut som kvoteflyktninger slik forholdene er der nå.

Han hadde imidlertid så mye kunnskap om Uganda at det virket sannsynlig at han hadde en relasjon til landet. Han forklarte at han ikke lenger ville sette livet på vent i en flyktningleir, og derfor ville hjem. Han hadde fått vite at IOM (den internasjonale organisasjonen for migrasjon) kunne hjelpe ham med det, men da måtte han komme seg til en flyktningleir i Liberia for registrering. Han hadde tatt buss fra Elfenbenskysten til hovedstaden i Liberia, måtte videre med buss til stedet flyktningleiren lå, på en helt annen kant av landet, og hadde allerede brukt opp det han hadde hatt av penger. Pengene til bussbilletten er mer enn en vanlig tigger i Liberia ber om, og man liker jo ikke å bli rundlurt selv om det i vår målestokk ikke er snakk om store beløp, så jeg spurte og gravde om alle mulige detaljer. Gutten virket mer og mer stresset, kikket stadig på klokken, og sa at han gjerne skulle snakket lenger men nå hadde han bare 15 minutter på seg til å rekke å registrere seg på et eller annet kontor, som var et krav for å komme videre, og da trengte han penger.

Jeg satt fortsatt igjen med mange ubesvarte spørsmål og var slett ikke overbevist, men etter å ha jobbet 20 år i Flyktninghjelpen og snakket på innpust og utpust om at ’tilbakevending er den beste løsningen’ følte jeg meg mer moralsk forpliktet enn folk flest til å hjelpe denne gutten. Jeg ga ham derfor pengene mot at han lovet å sende meg en mail når han var hjemme i Uganda, så jeg kunne vite at han hadde kommet trygt fram (og at jeg ikke hadde blitt lurt trill rundt). Sånn sett kunne dette uansett være et interessant eksperiment for å teste om dømmekraften min var nogenlunde inntakt, eller om den var sløvet av ønsket om å tro det beste om folk – selv om et utvalg på ett case er et syltynt grunnlag for statistiske konklusjoner.

I går fikk jeg en overraskende telefon fra den samme gutten, som nå var tilbake i Monrovia og gjerne ville treffe meg. Jeg ble glad for å høre fra ham, og veldig spent på hvorfor han ville møte meg. Det satt fortsatt en djevel på den ene skulderen min og prøvde å få meg til å skjønne hvilken naiv tulling jeg var. Selvfølgelig hadde gutten skjønt at her gjaldt det å melke denne blåøyde norske kua for siste dråpe før noen andre gjorde det. Og jeg måtte innrømme at djevelen kunne ha et poeng, ikke minst med mine gjentatte dårlig opplevelser som utleier hjemme i Norge, fordi jeg har syntes referansesjekk var overflødig, og at depositum godt kunne vente noen måneder hvis de hadde gode grunner for det.

Denne gangen fikk vi mye bedre tid til å snakke sammen, og tok en øl mens jeg fikk høre om alle planene han hadde når han snart kom hjem til Uganda for første gang siden han var 13 år. Unggutten hadde utrolig mange interessante refleksjoner, blant annet rundt det som nå skjer i Middelhavet. Geografiundervisningen i flyktningleiren i Elfenbenskysten var imidlertid litt mangelfull, for det var umulig å få ham til å forstå at selv om Norge ligger langt borte fra Afrika er det enda lenger fra Norge til USA og Australia – selv om vi er hvite i huden både her og der.

Han gjentok stadig at han ville betale tilbake det han hadde fått til bussbilletten, for nå hadde han fått litt penger fra IOM for å kunne klare seg de første ukene i Uganda, og han var overbevist om det ikke førte noe godt med seg å skulle snylte på andre hvis man hadde mulighet til å la være. Engelen på den venstre skulderen var i ferd med å vinne en knockoutseier på den hornprydede rivalen på motsatt skulder, men plutselig gjorde djevelen et drepende comeback. Pengene han hadde fått fra IOM var i form av en sjekk som måtte heves i banken i Monrovia, men banken åpnet ikke før morgenen etter, og han måtte betale både transporten tilbake til hovedstaden og overnatting til dagen etter, før han kom i banken, så kunne jeg være så snill å låne ham disse pengen også?

Tiltroen til gutten hadde bare blitt større etter at vi hadde pratet sammen, men samtidig er jeg ikke mer naiv enn at jeg er klar over at det finnes gode skuespillere. Og er man desperat nok, er sikkert ikke terskelen veldig høy for å lure noen dollar fra en utlending som har mer enn nok uansett. Men hadde jeg sagt A fikk jeg si B, hvis jeg skulle få svar på mitt svært amatørmessige forskningsprosjekt. Og hvis jeg først skulle bli «ranet», setter jeg egentlig pris på denne varianten. En amerikansk kamerat, som ikke tar så veldig nøye på advarslene om hvor man skal gå alene nattetid, fortalte at han for noen dager siden måtte springe for livet med to karer med macheter halsende etter seg.

For ikke å gjøre en lang historie enda lenger, så fikk han altså låne de pengene han ba om. Avtalen er at vi skal møtes om et par timer. I mellomtiden har jeg fått ømme skuldre av stillingskrigen som pågår der oppe. Engelen leder klart på poeng, men djevelen har ikke tenkt å kaste inn håndkleet før gongongen går. Samtidig stiller begge rivalene kritiske metodiske spørsmål til forskningen min.

———————

Jeg hadde tenkt å vente med å poste innlegget til jeg hadde slutten på historien, men kom til at det er mer ærlig å gjøre det på denne måten. Så oppfordrer jeg alle til å ikke bruke fasiten til å generalisere verken når det gjelder flyktninger eller lykkesøkere. Èn person er uansett bare èn person. Hva folk velger å konkludere med når det gjelder dømmekraften min skal jeg ikke legge meg oppi.

———————

Facebookinnlegg 28. april:

Da har jeg satt endelig sluttstrek for den historien som mange fulgte med på i helga. Det ble et par ekstra momenter på tampen, som lære meg enda litt mer om hvordan det er å leve i «failed states», som det så fint heter. Jeg skal tross alt hjem på sommerferie til trygge Norge om et par måneder, men får mer og mer respekt for dem som ikke kan snu ryggen til livets harde realiteter, men må leve sine liv midt i dem. At noen havner på en rustholk i Middelhavet overrasker meg heller ikke – med eller uten beskyttelsesbehov.

———————

De som er nysgjerrige på hva som skjedde mellom disse to innlegga, kan ta en kikk i kommentarfeltet på Facebook.

Nettroll, ekkokammer og skyttergraver

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Dette innlegget ble posta på Facebook 23. april, og var den direkte foranledningen til at jeg etterhvert innså at nå måtte jeg få meg en blogg.

I likhet med veldig mange andre har jeg latt meg sjokkere over det som skjer i Middelhavet. Sjokkert har jeg også blitt av omfanget av hatske utsagn i nettavisenes kommentarfelt mot den «invaderende horden» som er i ferd med å innta oss – særlig der forfatteren kan være anonym. Man kan lett få inntrykk av at hatet og likegyldigheten til andres lidelse har eksplodert de siste 20 årene, men det er ganske sikkert feil. De aller fleste har en forståelse av hva som er anstendig og politisk korrekt å si, og kun de «tøffeste» ser deg i øynene og innrømmer at de synes det er mindre ille at flere tusen vil drukne i Middelhavet dette året, enn at innvandrerbefolkningen i Norge skal øke. Men det betyr ikke at de som bare tør si det når de får være anonyme, ikke mener det like oppriktig. Vi var bare forskånet fra å blir minnet om det til stadighet før vi ble velsignet med nettavisenes kommentarfelt.

Åsne Seierstad har hatt internasjonal lansering av sin bok om 22. juli og Behring Breivik, og boken har høstet strålende kritikker. Men forfatteren henger seg på trenden med å tilstrebe at Breivik skal framstå mest mulig som en uintelligent taper og sosial avviker. Under medienes dekning av rettssaken var det av en eller annen grunn også viktig å poengtere at Breivik hadde umandig pipestemme og en patetisk hentesveis, som om disse påminnelsene skulle bidra til å forhindre at noen i villfarelse gikk bort og ble imponert over det mannen hadde gjort. Men aller viktigst var det å få ham trygt plassert i kategorien ‘psykisk syk’ og ‘utilregnelig’, for ingen friske personer kan selvfølgelig gjøre det han gjorde. Men hvor kommer den skråsikkerheten fra? På en «hat-skala» er nok Breivik ekstrem, men er han unik? Han var vel snarere unik i måten han klarte å omsette hatet til handling, og han ville sannsynligvis blitt hyllet som en helt om han hadde brukt den samme gjennomføringskraften og besluttsomheten for en bedre sak, f.eks. for Milorg under 2. verdenskrig.

Det er vondt å skulle akseptere at «haterne» og de tilsynelatende empatiløse ikke nødvendigvis er verken syke eller uintelligente, men sannheten er ofte vond. Det er også grusomt ubehagelig å stille seg selv spørsmålet om også jeg kunne havnet i den kategorien under gitte omstendigheter. Jeg jobber for tiden i Liberia, og som en avveksling til tragedien i Middelhavet leser jeg om borgerkrigen som herjet dette landet for bare 13 år siden. (En slik kombinasjon av lesestoff er ikke anbefalt medisin for å bli lys til sinns.) Brutaliteten som denne borgerkrigen klarte å oppvise, sprenger de fleste grenser for hva man kan forestille seg. Og omfanget av de groteske overgrepene tilsier, ut fra enkel sannsynlighetsberegning, at jeg i løpet av de tre månedene jeg har vært her, har møtt opptil flere personer (sannsynligvis menn på min alder) som for 15 år siden torturerte og spiste ofrenes kroppsdeler. Med det manglende rettsoppgjøret som har vært her, møter jeg dem kanskje nå som servitør på en restaurant eller som taxisjåfør. Når jeg reiser rundt i landet og besøker voldtektsmottak, blir jeg også raskt minnet om at hatet, eller fravær av empati, ikke ble samlet inn og destruert sammen med våpnene da krigen var over.

Det er lett å føle en avsky for de meningene og holdningene man møter på nettet i disse dager, og en naturlig refleks er å rette den moralske pekefingeren mot alle som ikke synes å ville stille opp på den humanitære dugnaden du brenner for. Men det finnes allerede altfor mange i skyttergravene. Ikke skrem flere ned i dem ved å stemple dem som hjerteråe og kyniske fordi de stiller spørsmål ved om Jonas har regnet riktig når han presenterte regnestykket for de 10 000 kvoteflyktningene, eller om det er mer fornuftig å bruke det samme beløpet i nærområdet. Kanskje du heller kan trekke noen opp av skyttergravene, eller vurdere å krabbe opp selv, uansett hvilken side av «frontlinjen» du befinner deg på…