Europas hyklerske flyktningpolitikk

Den generøse flyktningpolitikken mange skulle ønske Europa kunne føre, virker stadig mer uoppnåelig. I stedet lar vi menneskesmuglere herje og presser flyktninger til å spille russisk rulett for å komme hit. Har det beste blitt det godes fiende?

Endelig har Europa oppdaget flyktningkrisen som Syrias naboland har følt på kroppen i over fire år. Dessverre måtte det groteske bilder fra vårt eget kontinent til for at dette skulle skje. Opinionen viser nå en ektefølt vilje til å hjelpe syrere på flukt, og mange er fortvilte over de lidelser flyktningene må gjennom for å komme i sikkerhet i Europa. Like mange spør seg hvorfor det må våre sånn. Flyktningene setter seg i dyp gjeld til kyniske menneskesmuglere og må risikere livet på den farefulle ferden over Middelhavet. I tillegg har de færreste råd til å betale det menneskesmuglerne forlanger, så denne muligheten er bare åpen for en begrenset gruppe. Finnes det virkelig ikke noe alternativ?

Jo, selvfølgelig finnes det alternativ. Og alternativet er ganske opplagt. Norge og andre europeiske land står helt fritt til å gi flyktninger mulighet til å søke asyl i Norge fra nærområdet eller utstede humanitære visum så de kan reise hit og søke asyl. Eller enda enklere, siden alle syrere blir innvilget asyl når de søker i Norge og de fleste andre land, kunne man ganske enkelt fjernet visumplikten for syrere. Da kunne de kjøpt en billig flybillett fra Tyrkia og kommet hit på 3 timer. Vi kunne også ha satt opp ferger og busser som fraktet flyktningene gratis i sikkerhet til Europa.

På den måten ville flyktningene blitt spart for grusomme lidelser og store kostnader, og menneskesmuglere, som ofte er del av internasjonale kriminelle nettverk ville mistet sin viktigste inntektskilde, som gjør dem stadig rikere og bidrar til at de etter hvert representerer en stor sikkerhetstrussel i mange land. Så hvorfor gjør vi ikke dette som virker så opplagt?

Den viktigste forklaringen er at Norge og Europa ikke er beredt på å ta imot alle syrere som da ville kunne tenkes å søke asyl. Det er fire millioner flyktninger i Jordan, Libanon og Tyrkia som lever under kummerlige forhold, uten utsikter til en normal jobb og med nødhjelpsrasjoner som kuttes på grunn av manglende finansiering av hjelpearbeidet. 70 % av syrerne i Libanon lever under fattigdomsgrensen. Inne i Syria finnes nærmere åtte millioner internt fordrevne, som lever under enda verre forhold. Disse har valgt internflukt framover en håpløs tilværelse i nabolandene. I tillegg finnes det ytterligere fire millioner syrere som ikke er på flukt, men som har behov for nødhjelp, som de bare i svært begrenset grad mottar. Sannsynligvis ville også en stor andel av disse 12 millioner menneskene ønsket å forlate Syria dersom det var et alternativ hvor de fikk tilbud om et verdig liv i Europa.

Ville Europa kunne tatt imot 8, 10 eller 12 millioner syriske flyktninger? Selvfølgelig kunne vi det, dersom viljen var til stede. I Libanon er mer enn hver fjerde innbygger en syrisk flyktning. Med 10 millioner syriske flyktninger til Europa ville det «bare» utgjort 2 %. Dersom resten av Europa hadde tatt imot like mange flyktninger som Sverige gjør, ville vi ha klart dette i løpet av to år. Det ville kostet, ihvertfall på kort sikt, og det ville medført utfordringer, men det ville i høyeste grad vært mulig å gjennomføre.

Det store problemet er imidlertid at andre europeiske land ikke er like generøse og gjestfrie som Sverige. Vi må ikke gi opp å mane til økt ansvarsdeling mellom europeiske land, og EU, med Tyskland i spissen, virker til å være innstilt på å bruke både pisk og gulrot for å presse de minst villige landene til å bidra. Likevel virker det urealistisk å få gjennomslag for at europeiske myndigheter skal gå med på at alle syrere som har et beskyttelsesbehov skal få mulighet til å søke asyl i Europa.

Så lenge Europa ikke ønsker å åpne dørene for alle som har et beskyttelsesbehov, fungerer flyktningregimet som et marked styrt av tilbud og etterspørsel. I dag blir etterspørselen forsøkt holdt nede ved at flyktningene må benytte menneskesmuglere og dyre og farlige fluktruter. Vi sier at de er hjertelig velkomne, bare de først er villige til å spille «russisk rulett», for dermed å skremme vekk det store flertallet. En heldig bieffekt for Europa er at vi på den måten også får en overvekt av de høyt utdannede, ressurssterke flyktningene som arbeidsmarkedet kan ha god bruk for, mens de svakeste med størst humanitære behov blir igjen i nabolandene. Det er både urettferdig, hyklersk og inhumant.

Det sitter langt inne for mange forsvarere av flyktningers rettigheter å skulle akseptere at man skal gå på akkord med prinsipper og idealer for verdig flyktningbeskyttelse. Jeg mener imidlertid at dersom alternativet er dagens ordning med russisk rulett, er alle alternative løsninger for å oppnå balanse mellom «tilbud og etterspørsel» verdt å diskutere. Den innlysende beste måten å redusere etterspørselen etter beskyttelse i Europa er å skape verdigere og bedre forhold for flyktninger i nærområdene. Et mindre tiltalende alternativ, men som likevel bør diskuteres, er å gjøre det mindre fristende å søke seg til Europa ved å redusere muligheten til permanent opphold eller redusere standarden på tilbudet flyktninger får, slik at forskjellen mellom tilbudet de får i nabolandene og Europa blir noe mindre enn i dag.

Vi bør også være villige til å se på tilbudssiden. I dag er det kun de som klarer å ta seg til Europa som får mulighet til å søke asyl, og antallet kvoteflyktninger som hentes fra nabolandene er lavt. Vi vet også at de som ikke har ressurser til å ta seg til Europa på egenhånd for å søke asyl ofte har et vel så stort beskyttelsesbehov. Flere har tatt til orde for å opprette europeisk drevne asylsentre i regionen hvor flyktningene kan søke asyl uten å reise hit, og at asylsøkere kun får tilbud om beskyttelse i disse leirene fram til søknaden deres er behandlet. Det er i så fall naturlig at man først prioriterer de flyktningene som ikke kan få tilstrekkelig beskyttelse i nabolandene.

Det vil garantert komme mange protester mot alle forslag som bidrar til at noen flyktninger får et dårligere tilbud enn i dag. Jeg oppfordrer likevel til en fordomsfri debatt hvor man ikke skyter ned nye ideer på autopilot. Vi må ha alle flyktningers situasjon i tankene når vi utformer den framtidige flyktningpolitikken, ikke kun den lille andelen som i dag kommer til Europa. Og selv om vi har høye idealer for hva hvordan vi ønsker verden skal bli, må vi ikke la det beste bli det godes fiende, mens vi jobber for idealverdenen.

Advertisements

Hvor var du da flyktningmuren falt?

De fysiske murene, gjerdene og juridiske hindringene flyktningene må passere blir dessverre flere og ikke færre. Men den menneskelige muren som består av den tause majoriteten har de siste ukene vist tegn til å bryte sammen flere steder i Europa, deriblant i Norge. For mange var den døde gutten på stranden i Tyrkia dråpen som skulle til.

Etter 20 år i Flyktninghjelpen kan jeg ikke huske å ha opplevd et så stort folkelig engasjement for mennesker i nød som det vi nå ser. Jeg har hatt min første uke på jobb i Oslo etter å ha hatt permisjon for å jobbe i Liberia, og den pågangen vi har fra privatpersoner som ønsker å bidra, og media som ønsker kommentarer, er større enn noen gang før.

Det eneste som kan sammenlignes med det vi nå ser er tsunamien i 2004. Den gang ble nordmenns engasjement delvis forklart med at vi her hadde mange egne landsmenn som var rammet, og at tragedien derfor kom så mye nærmere. I tillegg var det for mange mer «ufarlig» å engasjere seg når det var en naturkatastrofe, og det var ingen dommedagspredikanter som advarte om at solidaritet og nestekjærlighet i dag vil straffe seg med terrorisme og kulturell undergang i morgen.

I dag har vi en virkelighet som i høyeste grad er politisk, med et bakteppe av terroraksjoner i Europa og en stadig voksende «hær» som bruker den frykten for alt det er verdt og bombarderer oss med skremselspropaganda om at flyktningstrømmene i realiteten er en forkledt IS-hær som bare venter på å angripe oss fra innsiden. Vi har også en valgkamp hvor FrP setter ballbinger og enkeltrom opp mot internasjonal solidaritet. De truer med at det snart ikke vil være mulig å oppdrive annet enn halal-mat i Norge og at velferdsstaten synger på siste verset om utviklingen får fortsette. Men folk flest lar seg ikke skremme til egoisme. Tvert imot strømmer de til dugnadstiltak som popper opp over hele landet, og ønsker flyktninger velkommen.

La gå at noen av tiltakene kanskje bærer preg av å være naive og amatørmessige, og at man ikke løser flyktningkrisen med innsamling av brukte barneleker, men det er underordnet i det store bildet. Det viktige er ikke barnelekene eller skoene som blir samlet inn, men hva de symboliserer. Sjelden har floskelen «det er tanken som teller» passet bedre enn i dag. Hva det betyr at flyktninger, som ofte har gått spissrotgang med hatsk stemning gjennom hele Europa, blir møtt med vennlige smil, ei flaske vann og en bamse når de kommer til Norge, ikke av offentlige tjenestemenn, men fra vanlige innbyggere som oppriktige ønsker dem velkommen, er det ikke mulig å sette en prislapp på.

Forhåpentligvis vil den samme gjestfriheten være der når flyktningene etter hvert får en permanent bostedskommune. Den vil gjøre det lettere for de nyankomne å bli en del av lokalmiljøet og så raskt som mulig komme i jobb og dermed bidra til fellesskapet i sitt nye hjemland. Derfor bør selv de som vil styre flyktningpolitikken med kalkulator lovprise flyktningvennenes smil og innsamlede leker.

Det foregår en kamp om opinionen mellom innvandringsskeptikere og innvandringsliberale som kan vise seg å bli selvoppfyllende profetier, uansett hvem av sidene som til slutt går av med seieren. Innvandringsskeptikerne trekker frem samfunnskostnadene ved at det blir stadig større spenninger mellom gamle og nye landsmenn, samtidig som de selv bidrar til å piske opp akkurat disse motsetningene og spenningene. Får de mange nok med seg kan de til slutt si «hva var det vi sa».

De innvandringsliberale understreker behovet for arbeidskraft i et aldrende Europa, at flyktninger er en ressurs og at god integrering er mulig for alle grupper, også dem som ofte har falt ut av arbeidsmarkedet, dersom vi bare møter mennesker med tillit og respekt. Også dette kan vise seg å bli en selvoppfyllende profeti. Flere kommer i jobb med mindre skepsis hos arbeidsgivere, og flyktningers ønske og mulighet til å bidra og bli en del av samfunnet blir større jo mer velkomne og aksepterte de føler seg. I øyeblikket har flyktningvennene mest vind i seilene og leder opinionskampen.

Det er overveldende og gledelig å se det enorme engasjement for flyktningene som kommer til Europa nå. Samtidig gjør jeg meg noen tanker siden jeg akkurat har kommet hjem fra Liberia. Jeg tenker på alle de menneskene jeg har møtt som lever uverdige liv langt fra tv-kameraene og nordmenns omtanke, uten håp om at livet  skal bli bedre i overskuelig framtid. Kort tid før jeg reiste hjem til Norge i sommer var jeg ei uke i Marokko og så teltleirer av flyktninger og migranter ved togstasjonen i Fes, og mennesker som sto i hvert veikryss og tigget penger for å finansiere reisen videre til Europa. De fleste av disse var fra vestafrikanske land og flertallet vil bli karakterisert som økonomisk migranter og vil aldri ha utsikter til å få lovlig opphold i Europa. Det betyr ikke at de ikke har gode grunner til å være desperate på egne og familiens vegne og at det er forståelig at de gjør alt som står i deres makt for å forbedre framtidsutsiktene.

Det er en påminnelse om at kun en liten brøkdel av de 60 millioner på flukt befinner seg hos oss, og at vi må intensivere arbeidet for å gi det store flertallet som befinner seg i nærområdene et verdig liv. Flyktninghjelpens krav om å tredoble hjelpeinnsatsen i Syria og nabolandene er en rimelig start. Samtidig må vi aldri glemme hvor viktig det er å få land som Liberia på fote for å gi mennesker framtidshåp og forhindre morgendagens flyktningstrømmer og tragedier. Det er billigere å forebygge enn å reparere.

Fra internasjonal solidaritet til alles kamp mot alle?

Verden er ikke lenger som den var. I Danmark har det som tidligere var «ekstremistenes» innvandringskritiske budskap nå blitt akseptert av flertallet av danske velgere. I den Dominikanske republikk trues hundretusenvis av haitiere med å kastes ut av landet, til tross for at mange har levd der hele livet og ikke snakker språket i landet deres foreldre emigrerte fra. I Sør-Kina-havet driver Rohingya-flyktningene rundt mellom land som gjør alt de kan for at de ikke skal komme i land, mens i Middelhavet har bilder av desperate flyktninger og migranter som vasser i land blitt så vanlig at det alt har mistet sin nyhetsverdi.

I dag er det Verdens flyktningdag. På samme dag i fjor tok vi i Flyktninghjelpen fram de sterkeste adjektivene vi hadde. Når skulle de ellers brukes om ikke da, når verden så den største fluktkatastrofen siden andre verdenskrig. Lite ante vi den gang at økningen i 2014, fra dette rekordnivået, skulle bli større enn vi noen gang tidligere har sett på ett år. Økningen i antall flyktninger som har krysset en landegrense og antall mennesker som har flyktet internt i sitt eget land, har begge satt dystre rekorder. Grafen over totalt antall mennesker på flukt sprenger rammene vi håpet vi aldri skulle behøve å utvide.

Flyktningstrømmene som følge av krigen i Syria er den største verden har sett siden India ble delt på slutten av 40-tallet, men Syria er ikke den eneste grunnen til den deprimerende statistikken. Land som dessverre er velkjente på dystre oversikter, som DR Kongo, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan, opplevde ny omfattende fordrivelse i 2014. Mer overraskende for mange er det at mennesker flykter i stort antall fra Afrikas økonomiske lokomotiv, Nigeria, blant annet på grunn av Boko Harams herjinger. Burundi var av mange sett på som et av de positive eksemplene på hvordan land kan legge konflikter bak seg, flyktninger vende tilbake og livet gå videre. Uroen i forkant av valget våren 2015, hvor over 50 000 mennesker flyktet til Tanzania, understreker viktigheten av ikke å ta freden for gitt. Den må kontinuerlig pleies for å unngå at konflikter blusser opp igjen.

Det siste året har også ettertrykkelig vist oss at verden ikke er slik vi kjente den fra i går. Igjen ser vi store flyktningstrømmer på vårt eget kontinent. Nærmere én million mennesker er fordrevet som følge av konflikten i Ukraina. Vi har også fått en alvorlig påminnelse om at gårsdagens flyktninger kan bli morgendagens hjelpere, og motsatt.  Afghanistan har i årtider vært et av landene i verden som aller flest mennesker har flyktet fra, og er det fortsatt. Men i 2014 ble Afghanistan i tillegg en av de største mottakerne av flyktninger, da 300 000 flyktet fra nabolandet Pakistan på grunn av konflikten i Waziristan. Områdene de flyktet til var deler av Afghanistan hvor mange mennesker selv hadde opplevd å være flyktninger. Til tross for at dette er fattige områder, som fortsatt har store utfordringer selv, var de aller fleste positive til å yte hjelp til naboene som nå ba dem om beskyttelse.

Jemen har i mange år vært destinasjon for et stort antall flyktninger fra Afrikas horn, som har tatt seg over Rødehavet som båtflyktninger. I 2015 snudde flyktningstrømmen, etter en kraftig opptrapping av konflikten i Jemen. De jemenittiske flyktningene søker seg blant annet til Somalia, som i mange år har vært det landet i Afrika som har produsert flest flyktninger. Erfaringene både fra Pakistan og Jemen viser at ingen vet hva morgendagen bringer. Før du aner det, kan det være godt å ha venner som stiller opp for deg. Da er det en fordel å ha behandlet naboene som venner før du visste at du hadde bruk for dem som hjelpere.

Båtflyktninger ble ettertrykkelig satt på dagsorden våren 2015 med de dramatiske bildene fra Middelhavet, hvor mennesker druknet på vei til drømmen om en trygg havn i Europa. Bildene hadde ikke rukket å slukne på netthinnen for like hjerteskjærende scener ble kringkastet fra den andre siden av kloden, hvor rohingyaer flyktet i desperasjon fra en uutholdelig tilværelse i flyktningleirer i Myanmar, mens alle nabolandene kjempet for å slippe å ta imot dem. Her hjemme har debatten vært het om Norge og Europa skal bidra med et humanitært alternativ i form av å ta imot flere kvoteflyktninger fra Syria, slik at noen færre blir presset i favnen på kyniske menneskesmuglere.

Det er svært gledelig å registrere den hjertevarmen mange nordmenn viser når de ønsker flere syriske flyktninger velkommen. En lang rekke kommuner har allerede sagt at de vil stille opp på dugnaden, men det er fortsatt behov for flere for å finne permanent innkvartering både for de flyktningene som allerede befinner seg på mottak, og de 8000 nye kvoteflyktningene som flertallet på Stortinget har sagt ja til å ta imot de neste tre årene. Flere nordmenn sier de er positive enn negative til å ta imot de syriske kvoteflyktningene, og en annen undersøkelse viser at flertallet av nordmenn har et positivt syn på hva innvandring betyr for vårt samfunn. Likevel viser den samme undersøkelsen at det ikke er støtte i folket for at Norge skal øke antall flyktninger vi tar imot per år på permanent basis. Skal vi klare å opprettholde støtten og legitimiteten til asylinstituttet, må vi derfor ikke bare ha et stort hjerte, vi må også ha et klart hode.

Det er et alvorlig dilemma at millioner av flyktninger i regionene rundt Europa vil ha krav på beskyttelse dersom de hadde mulighet til å søke om asyl her, men fordi Europa er redd for konsekvensene av dette, gjør vi det vi kan for å nekte dem denne muligheten. En av konsekvensene er det vi nå ser i Middelhavet. Skal vi klare å løse dette dilemmaet må vi alle være villige til å tenke nytt. Vi er nødt til å fylle opp verktøykassa med nye redskaper. Kanskje er ikke de løsningene vi har vent oss til nødvendigvis de eneste rette for fremtiden, hvis vi skal klare å gi beskyttelse til dem som trenger det aller mest. Kanskje må vi være villige til å diskutere om vi skal fire på kravene til standard og kostbare løsninger når flyktningene kommer til Norge. Kanskje bør vi også vurdere om vi i større grad skal tilby midlertidig beskyttelse, slik at vi ikke kommer i en situasjon hvor vi må avvise nye mennesker på flukt, fordi kapasiteten allerede er sprengt.

I den danske valgkampen var flere av disse elementene fremme, men begrunnelsen var dessverre å begrense den ikke-vestlige innvandringen til Danmark, ikke å skape grunnlag for å ta imot flere av dem som vil trenge beskyttelse i årene framover. Den største utfordringen i dag er å gi flyktninger en mulighet til å søke asyl uten å sette livet på spill for å komme inn i Europa for å kunne søke. Derfor må det etableres et bedre samarbeid blant europeiske land når det gjelder behandling av asylsøknader, og en større grad av byrdefordeling. Mye taler også for at tiden er inne til å diskutere muligheten for å søke asyl til Europa fra regionene de fleste flyktningene kommer fra. Dette er imidlertid urealistisk å få europeiske regjeringer med på, uten samtidig å sikre at man blir bedre på å skille ut økonomiske migranter fra flyktninger fra forfølgelse, krig og konflikt.

Det danske valgresultatet var nedslående for dem som håper på større vilje til å fordele byrdene mellom europeiske land. I stedet fikk vi nok et eksempel på at land etter land på egen hånd strammer inn for at flyktninger skal velge å søke asyl i nabolandet i stedet. Tilbake står Sverige, som en bauta når det gjelder solidaritet og nestekjærlighet i Europa. Hvordan kan to land med så lik historie og kultur som Danmark og Sverige ende opp med å velge så ulike løsninger? Jeg nekter å tro at empatien med mennesker i en vanskelig situasjon kan være så forskjellig på hver side av Øresund. Det frister å bli forsker for å grave dypere i den utviklingen våre to naboland har gått gjennom. Midt imellom står Norge. Mye tydet på at vi var på vei til å bli mer lik danskene enn svenskene. Men med danskenes lange steg i restriktiv retning gjennom dette valget, og Norges generøse økning i antall syriske kvoteflyktninger, ligger vi nå igjen nærmere svenskene.

Erfaringen fra begge våre naboland minner oss imidlertid på at i et demokrati må man ha flertallet av folket med seg på store prosjekter, som formingen av det nye Europa er. I land etter land i Europa har flertallet sagt at de synes det går for raskt fram, eller at det allerede har gått for langt. Nå har danskene sagt det samme. I Sverige er situasjonen en helt annen, tross at landet har vært det desidert mest generøse av alle europeiske land i en årrekke. Riktignok stiger Sverigedemokratene på meningsmålingene, men over 80 % av svenskene sier likevel at de ikke vil stemme på dette partiet, og alle de andre partiene ønsker fortsatt en human og raus svensk flyktningpolitikk. Faren er om den tilsynelatende enigheten snarere skyldes mangel på kritisk debatt, slik enkelte hevder. I så fall risikerer vi at pendelen svinger til det motsatte ytterpunktet hvis en undertrykket innvandringsskepsis plutselig slippes fri. Kanskje vil det danske valgresultatet gjøre at også flere svensker oppdager hva det er mulig å tenke og mene uten nødvendigvis å bli stemplet som rasist. Men enn så lenge virker den svenske gjestfriheten ekte og bunnsolid.

Er det noe verden vil trenge i årene som kommer, er det gjestfrihet og solidaritet. Men sannsynligvis er ikke det nok, særlig ikke når det later til at gjestfrihet er langt mindre smittsomt enn frykten for det fremmede og ønsket om å låse dørene. Det er dessverre en kjensgjerning at det er lettere for et land å kopiere nabolandenes innstramninger i flyktningpolitikken enn liberaliseringer. Derfor kan vi ikke belage oss på å løse alle utfordringene ved å appellere til å åpne hjertene, vi må også fylle opp verktøykassen med nye redskaper for å håndtere morgendagens motortrøbbel i vår globaliserte verden. Og vi «idealister» må innse at vi må ha flertallet av befolkningen med oss på dette prosjektet. Her har Norge valgt en middelvei mellom våre skandinaviske naboer som jeg tror er sunn. Vi tar den kritiske debatten, som svenskene vegrer seg for, men vi har likevel fått flertallet av befolkningen med på en dugnad, noe de danske idealistene ikke klarte. La oss bestrebe oss på å fortsette på den gyllne middelveien.

Straffen for å velge handelsskole

Jeg tror ingen vil beskylde meg for å være særlig praktisk anlagt, og ikke har jeg gjort så veldig alvorlige forsøk på å bedre på de praktiske ferdighetene heller. Det finnes nok av folk som både er gode på, og liker å holde på med sånt, så la meg få være i fred på det teoretiske planet, uten flere praktiske utfordringer enn høyst nødvendig.

Min underbetalte skredder.
Min underbetalte skredder.
Jeg gjorde riktignok et tappert forsøk på å leke mekaniker da jeg fikk min første bil i 1989, en Saab 96. Et eller annet var feil så det lakk bensin både her og der, og startmotoren gikk rå og ville ikke starte, eller noe i den duren. Som alltid hadde jeg tro på at svaret på alle universets gåter var å finne på biblioteket, og lånte ei «mekke-bok», som faktisk hadde en oppskrift på akkurat det problemet jeg og Saaben hadde. Det var bare å ta ut pluggene og vri om på startmotoren så skulle all overflødig bensin blåses vekk, og det stemte på en prikk. Bensinen spruta alle veier og dynka hele motoren. Den delen av artikkelen jeg ikke hadde lest, mulig det var med liten skrift, var at det var viktig å fjerne en ledning til et eller annet, så det ikke skulle slå gnister. Jeg hadde ikke fjerna den ledningen, og jeg skal love deg at det slo gnister.

På få sekunder var hele motoren i lys lue, og jeg kasta meg ut av bilen som jeg hadde sett på actionfilmer at man skulle gjøre i sånne situasjoner. På den tida bodde jeg aleine på hytta mens jeg studerte i Tønsberg, og faren min, som har en god evne til å ta problemer på forskudd, hadde tenkt at det var sikkert et fornuftig tidspunkt å skaffe brannslokkingsapparat i den tre hundre år gamle bygningen. Til alt hell hadde det kommet i hus bare et par måneder før dette skjedde. Jeg klarte derfor å slokke brannen før det spredde seg fra motorrommet til resten av bilen. Hytta, som bare sto tre meter unna, overlevde også min mekkekarriere.

Flere argumenter trengte jeg ikke for å overlate alt som hadde med bil å gjøre til folk med mere naturlige evner for den slags, og som ikke hadde fagbrev fra biblioteket. Etter det har min del av jobben bestått i å fylle bensin, sjekke olje, fylle luft og lade batteri. Dermed følte jeg meg rimelig trygg på at ikke så mye kunne gå galt. Men det skulle jeg ikke vært så sikker på.

Da jeg var hjemme på påskeferie fra Liberia og skulle hente bilen i Oslo før jeg dro til Tønsberg, var selvfølgelig batteriet flatt. Det hadde åpenbart vært vel mye å tenke på dagen før jeg dro til Liberia, så lyset i taket hadde stått på i nesten tre måneder. Jeg var på vei til foreldrene mine, og de har batterilader, så jeg følte meg ganske snarrådig da jeg klarte å få ut batteriet helt på egenhånd og tok det med i kofferten på toget.

Da jeg skulle velge studieretning på videregående, var et av de viktigste kriteriene å unngå praktiske fag i størst mulig grad. Fra ungdomsskolen hadde jeg erfart at selv fysikk og kjemi bevega seg faretruende nært det praktiske liv, så da jeg skjønte at jeg slapp alt sånt ved å velge handel og kontor, var svaret enkelt. Dermed blei jeg i stedet sittende i tre år og fylle ut bunker med blanketter som forsvant ut av det moderne samfunnet omtrent samtidig med at vi var russ.

Nå burde jeg sikkert ha lært nok om tyngdekrafta bare ved å ha fått med meg ungdomsskolepensum, for å skjønne at batteriet ville bli stående på høykant når jeg vippa opp trillekofferten, og at ting som var inni batteriet ville ha en tendens til å renne ut, hvis det var en åpning. Hvordan batterisyre oppfører seg hadde jeg mindre erfaring med. Jeg skjønte at noe ikke var som det skulle med en gang jeg åpna kofferten, men det virka som det kun var klær som lå helt inntil batteriet som var vått, så jeg kasta det i vaskemaskinen og håpa det beste.

Dagen etter var den høyre skoen og buksebeinet delvis smuldra bort, etter at jeg hadde brukt foten til å holde kofferten på plass under togturen. Men fortsatt tenkte jeg at det var flaks at det bare var det som lå helt i bunnen av kofferten som hadde kommet i kontakt med svineriet. Jeg bytta til ei bukse som så ut til å ha kommet helskinna fra affæren, men det tok ikke lang tid før det begynte å brenne i baken, samtidig som stoffbiter lå igjen på stolen da jeg reiste meg. Jeg følte meg også litt varm i skrittet, og oppdaga at boksershortsen var i ferd med å gå i full oppløsning. Jeg sorterte kofferten grundig og prøvde å finne et syrefritt antrekk. Men det meste jeg tok på meg hadde en lei tendens til å få huller etter å ha vært i bruk et et par timer. Heldigvis så det ut som at Hugo Boss-dressen min, det dyreste plagget jeg noen gang har kjøpt, som lå godt innpakka inne i koffertlokket, hadde kommet helt uskadd fra togturen. Jeg tok den ut av dressposen for sikkerhets skyld og konstaterte tilfreds at den verken hadde fått flekker eller hull.

Noen dager etter skulle foreldrene mine feire felles 70-årsdag og jeg skulle være toastmaster. Som vanlig var jeg seint ute med det praktiske, så de andre hadde dradd i forveien da jeg skulle ta på meg dressen for å komme etter. Da jeg skulle kneppe skjorta røyk den øverste knappen, men jeg tenkte at det klarte jeg å skjule med slipset. Verre var det da både knapp nummer to og tre fra toppen også røyk, og først da kopla jeg det til batterifadesen. Jeg kikka grundigere på skjorta og så at det var store skjolder flere steder, og da jeg tok i stoffet smuldra det bort mellom fingrene mine. Utrolig nok kunne jeg ikke se noe tilsvarende på dressen, enda skjorta hadde hengt inni dressen så den måtte ha blitt dynka i syre den også siden skjorta hadde fått så hard medfart.

Jeg fant ei pent brukt, og nesten helt rein, skjorte i skapet til faren min og kom meg på fest. Hver gang jeg reiste meg for å si noe som toastmaster, frykta jeg at buksebaken lå igjen på stolen eller at armen på dressjakka var i ferd med å falle av, men utrolig nok kom jeg gjennom hele festen med klærne på. Jeg kjente riktignok en ganske kraftig eim av noe som måtte komme fra batterisyra, men skjorta som jeg hadde lånt sto ikke helt i stil til resten av antrekket, så jeg følte at jeg ikke kunne kaste jakka heller. Kvelden blei derfor en eneste lang «syretripp» og jeg håpa at ikke andre kjente lukta like sterkt som meg.

Syretrippen ga meg også flashback til en annen episode med etsende væsker. Katten vår, Laban, hadde pissa i støvletten min, men b-menneske som jeg er, merka jeg det ikke før andre på skolebussen klaga over at det lukta kattepiss. Eller rettere sagt, jeg skjønte ikke at jeg var synderen før jeg kom på skolen og folk klaga over at det lukta kattepiss der også. Jeg lata som ingenting og lurte på hvordan jeg skulle komme gjennom den dagen, for jeg hadde begynt på teorikurs i Larvik på kvelden og pleide å sitte på biblioteket og lese fram til det begynte. Overalt hvor jeg gikk klaga folk over lukta, og jeg gjorde så godt jeg kunne for å holde meg på avstand så ingen skulle skjønne sammenhengen. Utrolig nok overlevde Laban tre år til etter dette.

Da jeg kom hjem etter 70-års-festen vrengte jeg jakka, og så at foret på hele den ene sida var etsa bort og hang i laser, men utrolig nok så fortsatt selve dressen helt uskadd ut. Det samme gjorde slipset. Så lærdommen er at dersom du har planer om å dusje i batterisyre, lønner det seg å være kledd i ren ull og silke. I ettertid har min gamle mor, og underbetalte private skredder, bytta foret i dressen, så nå er den klar for både 75- og 80-års dager.

Episoden med batterisyra minna meg grundig på hvor jeg har mine styrker og svakheter her i livet, og fikk meg til å sette pris på at jeg ikke trenger å livnære meg verken som bilmekaniker eller kjemiker. Jeg fikk også større sympati for mange av «nett-trollene» som jeg har sett i aksjon på avisenes debattfora, hvor det virker som frykten for innvandrere og manglende forståelse for norsk grammatikk på mystisk vis henger sammen. Og kanskje er det ikke så veldig mystisk. Den nå «forhatte» heterofile, norske mannen, som lenge hadde en trygg plass i samfunnet som arbeidskar og familieforsørger blir pressa fra skanse til skanse og både latterliggjort og uglesett for sine primitive holdninger. EØS-innvandrere gjør jobben han tidligere satte sin stolthet i, for halve prisen, og feministene forklarer hvorfor innvandring og likestilling er en berikelse for alle, på et språk han knapt forstår.

Som en som har tjent til livets opphold ved å flytte rundt på bokstaver i 20 år, er det med takknemmelighet jeg registrerer at jeg fortsatt er konkurransedyktig på det området, i hvert fall så lenge man må beherske æ, ø og å. Jeg prøver derfor å le litt mindre overlegent enn før av skrivefeilene på debattsidene, formulert av menn som mest av alt er frustrerte, men ikke helt veit hvordan frustrasjonen skal komme ut, og ender opp som nett-troll på VG i mangel av noe bedre alternativ. Det ser ubehjelpelig og patetisk ut. Omtrent like ubehjelpelig og patetisk som om jeg skulle hevna meg på dem som tok fra meg jobben med å skrive, ved å feilkople bilene deres.

Sirkus HRS og media

Den siste ukas skriverier om Tajik og Human Rights Service (HRS) har vært et sirkus uten like. En av de mest bisarre forestillingene var å se Hege Storhaug fra HRS debattere med Berit Ålborg fra Vårt Land i Dagsnytt 18, hvor sistnevnte var i moralsk harnisk, uten å kunne arrestere Storhaug på noe konkret hun hadde sagt eller skrevet, men baserte alt på en oppfattelse av at HRS hadde en helt annen agenda enn den ga uttrykk for.

Medias skepsis til alt HRS sier og gjør bidrar ikke til en saklig debatt. Men det gjør heller ikke HRS’ fanatiske islamfrykt som skinner gjennom både når det er relevant for diskusjonen og ikke. Det gjør at mange tviler på de reelle motivene; er man mest opptatt av bedre kvinners stilling i muslimske miljøer, eller å holde Norge fritt for muslimer, selv om det innebærer at forfulgte kvinner får seile sin egen sjø, bokstavelig talt? Dessverre ser det ofte ut til at det siste er tilfellet.

Det forsvarer likevel ikke at journalister som Giæver og Ålborg harselerer med tematikken HRS tar opp, for den er viktig nok, og det er også helt unødvendig å argumentere som at det er gitt at HRS har en skjult agenda, uten å ha annet enn synsing og føleri å komme med. Da er det langt mer hensiktsmessig å utfordre HRS på det de faktisk sier.

I denne artikkelen tegner Hege Storhaug et entydig negativt bilde av islam, og argumenterer for at humanisme vil virke mot sin hensikt når man har å gjøre med slike krefter. Her sies det rett ut, at å plukke druknende mennesker opp av Middelhavet vil føre til mer lidelse på sikt, underforstått, la dem drukne. Som en forlengelse sies det også at Norge ikke bør ta imot syriske kvoteflyktninger av samme grunn.

Vi får nå daglig eksempler på bestialiteten som blir begått av IS i islams navn, hvor kvinner, både muslimer og ikke-muslimer behandles spesielt barbarisk. Hvordan er det da mulig for en organisasjon som er tuftet på kampen for kvinners rettigheter i muslimske miljøer, å oppfordre Norge og andre land om ikke å gi hjelp til denne gruppa når de flykter, og oppfordre til at de selv får ta konsekvensene og drukne om de har begitt seg ut på Middelhavet?

I en fersk artikkel i Washington Post, beskriver FN-topper det som nå skjer i IS-kontrollert område som det mest brutale de noen sinne har vært vitne til når det gjelder overgrep mot kvinner. De er videre bekymra for at det ikke finnes kapasitet til å gi disse kvinnene hjelp i nabolandene når de først har klart å unnslippe:

“In a separate interview with the Toronto Star, Bangura warned that neither U.N. agencies nor regional authorities are currently able to provide the sort of extensive care many of the escaped captives may need. She said the resilience and ability of these women to build back their lives would help «strip victory away» from the militants. «This is precisely what [the Islamic State] does not want,» says Bangura. «It can be a kind of vengeance, helping these women recover and giving them a path to thrive.»”

Men i stedet for kunne slå to fluer i en smekk, og gi hjelp til forfulgte kvinner, samtidig som man peker nese til «hovedfienden» IS, oppfordrer HRS norske politikere til å være tøffe og ikke bli fristet til å vise «humanitet». Hvordan er dette mulig for en organisasjon som sier den jobber for å bekjempe islamsk undertrykking av kvinner? Hvordan har man klart å bli så avstumpa og kynisk at man oppfordrer til å la disse menneskene drukne i Middelhavet eller forbli i IS’ klør? Har hatet til islam blitt så sterkt at ofrene for overgrepene fra ekstrem islam må ofres en gang til, denne gangen i kampen mot islam? Da ligner det veldig på en krig man kjemper av gammel vane, og at man ikke har tatt inn over seg at de man egentlig gikk til krig for å redde allerede er døde.

I den samme artikkelen forklarer Hege Storhaug hvorfor det er så avgjørende å stoppe innvandringen av muslimer til Europa:

«Innvandringen fra den islamdominerte verden har i stort vært en belastning. La det være sagt med en gang: Det er selvsagt ikke vanskelig å peke på enkeltindivid som har vært en reell berikelse og bidragsyter av beste sort. Skal vi dog være ærlige og løfte oss opp i fugleperspektivet, er bildet entydig: verdimessig og økonomisk er det de landgruppene der trofastheten til islams dogmer trives, som selv har kjørt seg ut over sidelinjen. Det er de med makten over enkeltindividene som resultert i denne tragedien: Religiøse leder, stamme- og klanledere, familieoverhoder. De holder individet nede i samme mentalitet som landene de opprinnelig flyttet fra. Mønsteret har satt seg fast. Europa over. Du finner ikke en eneste hindugetto. Sikhgetto. Kristen getto. Buddhistisk getto.»

Når man leser slike uttalelser er det ikke rart Hege Storhaug blir mistenkeliggjort når hun setter søkelyset på Tajiks tro og ekteskap, for er det troverdig at man sier man ønsker å spille på lag med moderate muslimer, når man til de grader viser at man ikke har noen tro på at det er mulig å oppnå integrering for muslimer i Europa? Og hvordan kan man forvente å bli tatt seriøst når man ser på ulike innvandrergrupper så svart/hvitt som Storhaug gjør her?

Til spørsmålet om religiøse gettoer i Europa, hadde Aftenposten den siste uka flere reportasjer om utfordringene i Södertälje, som er en av de største problemområdene når det gjelder integrering i Sverige. Det som er interessant er at i Södertälje er de aller fleste innvandrerne kristne:

«Parallellsamfunnet Södertälje
Kommunen har rundt 90.000 innbyggere, halvparten er innvandrere. 30.000 av disse er ortodokse assyrere/syrianere, som stammer fra de eldste kristne gruppene i Midt-Østen. Assyrere/syrianere er en kristen minoritet uten fedreland. Södertälje betraktes av mange som folkegruppens nye verdenshovedstad. Gruppen har overtatt hele bydeler som Ronna og Hovsjö, hvor det nesten ikke finnes etniske svensker. De kommer fra Syria, Tyrkia og Iran, og stammer fra det gamle Mesopotamia rundt Eufrat og Tigris. I Södertälje har de to gruppene hver sine kirker og hvert sitt fotballag – Assyriska og Syrianska.»

Hva er dette beskrivelser av om ikke en getto, en kristen getto?

Så til norsk media, dere treger ikke å avvise de konstruktive bidragene HRS kommer med i debatten i frykt for å legitimere en tvilsom agenda. Den tvilsomme agendaen kan heller angripes gjennom å konfrontere dem med konkrete uttalelser de har kommet med. Jeg kan love dere, det er nok å ta av. Så kan de gode innspillene få lov å leve videre, selv om det «uheldigvis» skulle være HRS som har tatt eierskap til dem.

Jøss, jeg er mer enig med Storhaug enn Stanghelle!

Det sies at alt skal oppleves én gang, og i dag har jeg altså opplevd at i «Jeanette/Tajik-saken» er jeg mer enig med Human Rights Service (HRS), som jeg har sett på som lysebrune med mulige skjulte agendaer, enn jeg er med mitt store forbilde, Harald Stanghelle i Aftenposten.

For ei ukes tid siden slakta jeg HRS i et blogginnlegg, for deres misbruk av statistikk for å få det til å se ut som det store flertall av båtmigrantene over Middelhavet ikke er reelle flyktninger, men økonomiske migranter, særlig fra Vest-Afrika. Mangel på justering av budskap, etter at de blei konfrontert med feilene, bidro ikke til å øke min tiltro til organisasjonen, for å si det mildt.

Jeg blei imidlertid nysgjerrig både på HRS og miljøet som jevnlig var å finne i debattene under hver artikkel, og har fortsatt å følge med der, selv om det har vært mindre direkte fokus på mitt spesialfelt, flyktninger, den siste uka. I stedet har det meste dreid seg om et åpent brev fra Jeanette til Hadia Tajik, som blei posta først på HRS’ webside. I korthet gikk det ut på at Jeanette var sint fordi Tajik tilsynelatende hadde fått sitt kjærlighetsekteskap, samtidig som hun ikke ville ta avstand fra arrangerte ekteskap, og det heller ikke var klart hvorvidt ektemannen, Stefan Heggelund, hadde konvertert til islam for å kunne gifte seg med henne.

Brevet var krast i tonen, på kanten til ufint enkelte steder, men temaet var i høyeste grad relevant for langt flere enn Jeanette, siden det fokuserte på muslimske kvinners mulighet til å gifte seg med ikke-muslimer, uten å risikere forfølgelse og endog drap. Med Jeanettes bakgrunn, som sjøl blei tvangsgifta i Pakistan som 16-åring, og som har levd med skjult identitet etter at hun klarte å rømme, på grunn av drapstrusler, kan man skjønne at tonen i brevet var så agressiv som den var. Det både jeg og mange andre som er skeptiske til HRS mistenkte, var nok at her hadde Jeanette skrevet et brev med «påholden penn» og at hun blei kynisk utnytta av HRS som en brikke i et spill.

Denne mistenksomheten mot HRS, som jeg selv har delt, og til dels fortsatt deler, har åpenbart også gjort at vanlige medier, med unntak av Nettavisen, har latt være å engasjere seg i saken fordi de ikke har villet bidra til «propagandaen» fra HRS, som de har tolka dette som. Hvorvidt dette har vært regissert fra HRS fra A til Å, og i hvor stor grad HRS har bidratt til å skrive sjølve brevet, er det umulig å være skråsikker på, verken den ene eller andre veien. Men for egen del er min mistanke til det blitt betydelig redusert etter hvert som jeg har fulgt saken, og sett hvordan Jeanette har formulerte seg i debatten ellers.

Saken eksploderte imidlertid i alle kanaler da Tajik overraskende for alle valgte å sende et langt og ærlig svar til Jeanette gjennom Aftenposten, etter at Heggelund tidligere samme dag hadde dementert via en twittermelding at han skulle ha konvertert. Og det er i meningsutvekslingen i etterkant av Tajiks svar at jeg må klype meg i armen flere ganger fordi jeg registrerer at jeg oppfatter HRS som de saklige og etterrettelige, mens kommentatorer i de tradisjonelle mediene er så farga av sin skepsis til HRS at de ikke klarer å skille snørr og barter.

Det var også en del skriverier før Tajiks svar, særlig på sosiale medier, og her var tonen gjennomgående at dette var ufine angrep på henne, og at spørsmåla gikk langt over grensen for hva man skulle måtte brette ut om privatlivet sitt. Her var jeg også langt på vei enig med dem som forsvarte hennes rett til ikke å kommentere. Men jeg var uenig i kritikken av at brevet fra Jeanette i det hele tatt hadde blitt publisert av HRS, for temaet var så viktig, og Jeanette hadde en så god grunn til å være personlig skuffa, at det fortjente å bli publisert. Jeg syntes likevel at HRS med fordel kunne tilbudt seg å dempe tonen i brevet før det blei publisert.

Jeg tok imidlertid sterk avstand fra alle som hevda at Tajik hadde en plikt til å svare. Jeanette hadde full rett til å spørre, og Tajik hadde en like soleklar rett til å la være å svare, hvis hun ønska det, uten at det skulle brukes mot henne. Siden vi som utenforstående heller ikke hadde noen forutsetning for å vite hva Tajik hadde vært gjennom i denne saken tidligere, og heller ikke visste hvilken sikkerhetsrisiko hun eventuelt ville pådra seg ved å diskutere dette offentlig, burde alle tenke seg om minst to ganger før de krevde at hun skal svare på dette brevet. Derfor hadde jeg også en viss forståelse for at ikke flere medier bidro til å legge press på Tajik, slik HRS mente de burde.

Det som derimot er umulig for meg å forsvare er hvordan flere kommentatorer, med Anders Giæver i spissen, etter at Tajik har valgt å svare både ærlig og grundig, ser det som naturlig å latterliggjøre at spørsmålet blei stilt. Giævers kommentarartikkel i VG går også mye lengre enn Harald Stanghelles leder i å ironisere og latterliggjøre alle dem som mener at dette spørsmålet har noen interesse for allmennheten. Han trekker inn andre kjente konspirasjonsteorier, som at Obama er født i Kenya, og at Jens Stoltenberg er homse, for ettertrykkelig å vise hvor idiotisk hele denne saken er. Som om ikke det var nok, får han det allerede i ingressen til å framstå som at spørsmålet i brevet skulle dreie seg om at Tajik har en hemmelig plan om å innføre islam som statsreligion i Norge:

«Planlegger Hadia Tajik å gjøre islam til eneste religion og lovverk når hun har overtatt makten i Arbeiderpartiet og Norge? Jeg håper hun snart vil avsanne disse stygge ryktene.»

Om ikke Giæver er morsom, kunne han i det minste hatt et poeng om dette var noe Storhaug og HRS hadde insinuert. Men Hege Storhaug har tvert imot i flere sammenhenger uttrykt sin respekt for Tajik og sagt at hun gjerne ser at hun blir statsminister en dag. Det ville være en snodig uttalelse for en selverklært «islam-hater», hvis hun skulle mistenke at Tajik hadde hemmelige ekstreme planer om å islamisere Norge.

Sjøl om jeg også har stor sans for Anders Giæver, er jeg ikke overraska over at han kan være ganske sleivete i blant. Jeg har imidlertid en helt annen respekt for Harald Stanghelle, som jeg ser på som den fremste politiske kommentatoren vi har i Norge i dag, og som vanligvis er like stødig både på å formulere seg korrekt som å ha de politiske resonnementene på plass. Desto større var overraskelsen da jeg registrerte at jeg også da jeg leste hans leder var mer enig med argumentasjonen til Hege Storhaug.

Den store feilen jeg mener Harald Stanghelle gjør er å sidestille allmennhetens nysgjerrighet når det gjelder ekteskapet til Tajik og Heggelund, med nysgjerrighet på hva andre stortingsrepresentanter måtte tro på. For jeg er helt enig med Stanghelle i at det er revnende likegyldig hva Abid Raja eller Snorre Valen måtte tro på, eller hvilken seksuell legning de måtte ha for den saks skyld. Men denne saken dreier seg ikke om hva Tajik og Heggelund tror på, isolert sett. Grunnen til at spørsmålet blir så interessant er at Tajik hele tida har vært tydelig på at hun regner seg som muslim. Samtidig har hun gifta med en ikke-muslim, noe som i de aller fleste muslimske miljøer er tabu for en kvinne.

Ikke nok med det, Tajik har også tidligere deltatt offentlig i debatten om arrangerte ekteskap (noe hun ikke hadde behøvd å gjøre ut fra hvilket saksfelt hun har fokusert på politisk), og sagt at kjærlighetsekteskap er greit og arrangerte ekteskap er også greit, så lenge det er frivillig. Her er jeg forøvrig helt på linje med Tajik, selv om hun åpenbart ser det samme som meg, at det er en gråsone mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Derfor var det også et behov for en presisering fra hennes side på dette område, noe som hun nå har kommet med.

Derfor blir spørsmålet fra Jeanette så relevant, fordi svaret har en så stor potensiell sprengkraft. Om Abid Raja skulle ha gått bort og blitt hindu eller buddhist hadde ikke det hatt interesse for mye annet enn sladrespaltene. Men for tusenvis av muslimske kvinner i Norge vil det ha den største betydning om Tajik/Heggelund kunne gifte seg uten at Tajik måtte slutte å kalle seg muslim eller Heggelund måtte konvertere. Nå har de bekrefta at Tajik fortsatt er muslim, mens Heggelund ikke har blitt muslim.

Anders Giæver har åpenbart ikke fatta hva dette dreier seg om i det hele tatt når han fortsetter sin harselas med:

«Gjett om jeg ble lettet da jeg så at Hadia Tajiks ektemann og stortingsrepresentant Stefan Heggelund ikke hadde konvertert til islam, likevel. At kjærligheten har overvunnet gamle religiøse lover. At det faktisk går an for muslimske jenter å gifte seg med ikke-muslimske gutter, selv om jeg har lest flere steder på nettet at det er dødsstraff for sånt. Gratulerer og tusen takk til ekteparet Tajik-Heggelund som sto frem og klargjorde, slik at dette ble kjent.»

VG og andre har også trukket fram eksempler på at det slettes ikke er uvanlig det Tajik/Heggelund har gjort. Nazneen Khan-Østrem er et eksempel som stadig nevnes, og hun har også sjøl deltatt aktivt i debatten som sannhetsvitne på at HRS driver en heksejakt på Tajik på noe som langt på vei er et ikke-tema. Til Nettavisen sier Khan-Østrem at det var helt uproblematisk for henne og hennes mann og gifte seg. Hun presiserer riktignok at ingen av dem praktiserer religion i særlig grad, og derfor syntes det var mest naturlig å vies borgerlig. Så den direkte paralellen til dem som ønsker en aksept fra det muslimske miljøet er ikke lett å se.

Hun viser videre til at i Storbritannia har dette blitt langt mer vanlig og nevner navn på imamer som åpent vier muslimske kvinner med ikke-muslimske menn. På spørsmål om hun kjenner til om det finnes slike imamer i Norge, er svaret nei. Og dermed faller veldig mye av kritikken mot HRS i denne konkrete saken sammen, når de beskyldes for å gjøre noe til et stort problem som egentlig ikke er et problem, fordi det allerede praktiseres i stor grad. Hvis man enten må velge borgerlig vigsel eller reise utenlands, skal det godt gjøres å hevde at det er en akseptert praksis med blandingsekteskap i muslimske miljøer i Norge i dag.

Jeg skal innrømme at det er en spesiell følelse å forsvare Hege Storhaug mot angrep fra debattanter og kommentatorer som jeg vanligvis har stor respekt for, men jeg synes dette er et eksempel på at debattklimaet når det gjelder temaer som dette, er på ville veier. Det synes viktigere å ikke bli assosiert med noen som man ikke liker holdningene til enn å argumentere for det man faktisk mener. Så dersom et fornuftig standpunkt har blitt fronta av en person som Hege Storhaug, oppfatter tydeligvis mange at de ikke har annet valg enn å innta motsatt posisjon. Et slikt debattklima tjener verken saken eller demokratiet.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, kom opp av skyttergravene, før vi får svenske tilstander!

Og til Anders Giæver, når du skal slå om deg med ironi neste gang, ikke velg temaer som dødsstraff, ihvertfall ikke når du indirekte svarer en som sjøl er trua på livet!

—————————————

Jeg har blitt gjort kjent med at Aftenpostens leder ikke var signert Stanghelle, som jeg trodde, men redaksjonen. Kritikken bør derfor gå til redaktør-kollegiumet og ikke Stanghelle personlig. Siden min reaksjon da jeg leste lederen var at jeg var dypt uenig selv om jeg trodde Stanghelle var forfatteren, lar jeg teksten stå som den er lar likevel. Stanghelle får ha meg unnskyldt over at det er han som blir gjenstand for kritikken selv om han ikke lenger er politisk redaktør, men har en mer fri rolle i redaktørkollegiet. 

Angrepet fra alle kanter

Noen mente jeg var gal som dro til et land med ebola. Andre syntes det hørtes skummelt ut å bo i et land med bunnløs fattigdom og mye kriminalitet. Før jeg reiste ned måtte jeg ta to skriftlige prøver for å bevise at jeg var klar for sikkerhetsutfordringene, og da jeg kom ned fikk jeg en grundig gjennomgang av sikkerhetsfolkene i FN om alle forholdsregler jeg måtte ta. Likevel var jeg totalt uforberedt på de virkelige farene jeg skulle møte.

Det er Unification Day og offisiell fridag i Liberia i dag, men siden trafikken ikke har tatt fri, og det er umulig å sove, har jeg flytta ned på hjemmekontoret mitt under palme nummer tre. Det er ingen andre oppe, bortsett fra hanen på naborestauranten, så vakta må fjerne hengelåsen på porten så jeg kommer ned på stranda fra innhegninga der jeg bor. Som vanlig advarer han meg om å være veldig forsiktig, siden alle som beveger seg på stranda ikke er mors beste barn, og understreker at de ikke tar ansvar for tyveri når jeg beveger meg utafor innhegninga. Dermed setter han tonen for det jeg hadde tenkt å snakke om.

Som sagt hadde jeg blitt advart på alle tenkelige måter om sikkerhetstruslene i Liberia. Mange syntes også jeg var tøff som torde å dra. Og det er jo hyggelig å bli kalt tøff for en gangs skyld, selv om jeg ikke følte det sånn sjøl, særlig med tanke på at jeg har kollegaer som jobber i Nord-Irak, Afganistan og Jemen. De første dagene følte jeg at ebolaviruset lurte på meg fra alle kanter, og ville helst ikke røre noen ting. Klorvask og febersjekk var obligatorisk hvoren jeg gikk, så det var ikke mulig å unngå å bli minna på det heller. Men etter ei ukes tid hadde skuldrene senka seg, og jeg hadde allerede begynt å ane at truslene mot en stakkars bistandsarbeider kan komme fra der du minst aner.

Et forvarsel fikk jeg en av de første dagene etter at jeg hadde flytta fra hotellet til mitt nye hjem, og spiste middag på det som skulle bli stamstedet på strandrestauranten vegg i vegg. Jeg satt under palmene og lytta til bølgeslaga, og tenkte at livet som bistandsarbeider er langt bedre enn folk skal ha det til, særlig i januar. Jeg rakk ikke å tenke tanken helt ut før noen slo meg i bakhodet og middag og drikke for alle veier. «Den som slo» viste seg å være en palmegrein. Palmeblader, som det vel egentlig heter, har ikke vett til å holde seg der de hører hjemme i årevis, slik greiner på trær i Norge er oppdradd til. Da jeg kikka opp for å se om det var flere prosjektiler som hadde tenkt seg samme vei, så jeg at jeg satt rett under 8-10 velvoksne kokosnøtter, som ville gjort vesentlig mer skade enn en uskyldig palmegrein. Jeg har derfor fått meg nytt stambord, og overlater uriaspostene til naive nykommere med mindre uteerfaring.

Neste angrep kom sjøveien. Vi hadde blitt grundig advart mot å bade i havet på grunn av farlige strømmer og uforutsigbare bølger. Men man kan ikke bo på ei sydhavsstrand uten ihvertfall å vasse litt. Og denne lørdagen virka havet ganske mildt og vennlig, og jeg vassa litt lenger ut enn jeg først hadde tenkt. Jeg tenkte at det var da veldig så strenge de sikkerhetsadvarslene til FN var, og konkluderte med at de sikkert var tilpassa innlandskrabber fra Nepal og Etiopia, og ikke nordmenn med like mye saltvann som blod i årene etter generasjoner på havet. Heller ikke denne tanken blei tenkt helt ut, for jeg blei slått overende av ei kjempebølge og kava rundt som i en vaskemaskin i mange sekunder, før jeg klarte å finne ut hva som var opp og ned og fikk kravla meg på land. 

Siden jeg ikke hadde planlagt å bade, hadde jeg ikke tenkt på å ta av meg de svindyre solbrillene mine, så de var slukt av havet. Jeg lånte ei rive av vaktmesteren på restauranten for å sokne, men uten resultat. Så gikk jeg og kjøpte svømmebriller, men skjønte i det jeg stakk hodet under vann, etter først å ha forsikra meg om ingen ny kjempebølge var på vei, at det var et både nytteløst og farlig prosjekt. En gjeng guttunger kom og lurte på hva denne utenlandske tullingen drev med. Jeg lova dem en klekkelig finnelønn dersom brillene dukka opp, og jeg så det var folksomt i vannkanten resten av dagen, men brillene befinner seg fortsatt et sted mellom Liberia og Brasil.

Jeg bor i ei trafikkert hovedgate med mye folkeliv, men gatebelysning finnes Ikke. Når jeg har gått der på dagtid har jeg registrert at det flere steder mangler kumlokk midt på fortauet, uten at noen har sett noen grunn til å sette opp noen form for sikring eller merking for å unngå at folk faller nedi. Jeg har ofte tenkt at dette ikke er landet du bør velge å slå deg til hvis du har planer om å bli blind. Selv er jeg heldigvis bare litt nærsynt, men etter mørkets frambrudd har jeg valgt å gå på motsatt side av veien, hvor de fleste kumlokkene er intakt. Etterhvert følte jeg meg likevel ganske lokalkjent og hadde memorert lokaliseringen til de fleste kummene uten lokk, og da det heller ikke er risikofritt å krysse en hovedvei i mørket når det ikke er gatelysning, tok jeg sjansen.

I tillegg til kummene uten lokk, var jeg også klar over at det var et stort «krater» uten sikring midt på fortauet, men det husket jeg var rett før bensinstasjonen, så det hadde jeg kontroll på. Det jeg ikke hadde tatt med i beregninga, var at det også fantes løse fortauskanter. I tillegg var det litt lengre mellom bensinstasjonen og krateret enn jeg kunne huske. Da jeg snubla i en av de nevnte fortauskantene, og skulle sette beina under meg får å få igjen balansen, blei jeg smertelig klar over at det ikke var noe å sette beina på. Heldigvis hadde jeg stor fart forover, og ved å trekke til meg beina, klarte jeg så vidt å lande med overkroppen på fortauet på den andre sida av hullet, forslått men nesten like hel, selv om det ikke ble pushups de neste to månedene.

En flokk liberiere kom ilende til og skulle hjelpe den klønete utlendingen på beina. Jeg skjønte at jeg ikke var den første som gikk på hodet i det hullet, og lurte nesten på om gjengen sto og hang akkurat på det hjørnet for å få litt underholdning i hverdagen. Mulig de hadde veddemål om hvor mange utlendinger som gikk i dyregropa den dagen, eller om de falt helt nedi eller klarte å «stupe over», som meg.  Jeg fikk assosiasjoner til en av selskapsreisen-filmene, hvor gamle sjøulker studerer sommergjestene og  tegner en strek i veggen for hver Stockholmsturist som kjører på undervansskjæret. Jeg halta videre, med mer såra stolthet enn fysikk.

Det er likevel i hjemmet de fleste ulykkene skjer. Jeg hadde akkurat sovnet etter å ha sett Kill Bill 2 på TV, og var kanskje i ekstra actionmoduset på grunn av det. I tillegg går jeg på malariamedisinen, Lariam, som er kjent for å gi både hallusinasjoner og psykoser hvis man er uheldig. Sjøl hadde jeg bare hatt mange interessant drømmer, og det har ofte hendt at jeg har vurderte om jeg skal se en film før jeg legger meg, eller heller legge meg tidligere og og håpe på enn spennende Lariam-drøm. 

Klokka to på natta våkna jeg ihvertfall med hjertet i halsen av et voldsomt smell og glass som singla, og jeg var overbevist om at dette ikke var noen drøm. Med sikkerhetskurset friskt i minne, var jeg overbevist om at en innbruddstyv var på vei inn vinduet.  Jeg satte derfor i et brøl i håp om å skremme ham vekk før han rakk å komme inn i leiligheten. Jeg lette febrilsk etter noe å angripe med, uten å finne det, så jeg styrta ubevæpna bort til kjøkkenvinduet hvor jeg antok at inntrengeren prøvde å ta seg inn. Der var imidlertid vinduet like helt og ingen inntrenger å se. Jeg sprang så tilbake på soverommet og sjekka vinduet der, men det var også uskadd. 

Fortsatt omtåka og med hamrede puls prøvde jeg å skjønne hva som hadde skjedd. Hadde malariamedisinen hatt mer alvorlige bivirkninger enn jeg var klar over? Etterhvert som jeg gradvis blei mer våken og pulsen falt under 160, registrerte jeg at jeg gikk barbeint og vassa i glasskår, men det tok likevel flere minutter før jeg forsto sammenhengen. Angrepet hadde kommet ovenfra denne gangen. Kuppelen på taklampa hadde løsna og eksplodert mot murgulvet en meter fra senga hvor jeg lå og sov. Etter å ha rensa senga for glass, så godt det lot seg gjøre, gikk jeg og la meg igjen, men det ble ikke mye søvn den natta. Og fortsatt finner jeg glassbiter de merkeligste steder i leiligheten.

Så nåde deg om du stiller spørsmål ved om jeg gjør meg fortjent til risikotillegget jeg får!