HRS – ekkokammer eller demokratisk supplement?

Mange «vanlige folk» føler at verken partiene eller mediene representerer deres meninger og holdninger i innvandrings- og intergreringsdebatten. Human Rights Service (HRS) og Document.no blir av mange sett på som forsvarere av de meningene som ikke er stuerene i mainstream media. Skal disse kanalene fungere som et demokratisk supplement, må imidlertid de som driver disse stedene være seg sitt ansvar bevisst, hvis de ikke er godt fornøyd med å være et ekkokammer.

Etter at debatten knytta til båtmigranter har dominert mediene, har også aktiviteten på sider som www.rights.no eksplodert. (Jeg bruker bevisst begrepet migranter, siden det inkluderer både flyktninger og andre grupper som flytter fra et land til et annet). Jeg har derfor over noen uker forsøkt å følge informasjonsstrømmen på denne sida, og det er flere ting som har slått meg:

For det første gjør ikke artikkelforfatterne i HRS, som Hege Storhaug og Rita Karlsen, en gang noe forsøk på å late som de presenterer et tverrsnitt av fakta som eksisterer på dette området. Jeg håper ihvertfall ikke de tror at det er det de gjør, så her lar jeg tvilen komme tiltalte til gode. Og med deres ideologiske utgangspunkt og oppfattelsen av at de tradisjonelle mediene driver bevisst feilinformasjon og utelater viktige fakta, kan man til en viss grad forstå at de ser behov for å ha en kanal hvor den informasjonen som de mener blir sensurert av øvrig media, kan komme ut. Men dette forsvarer verken forskningsmessig eller journalistisk å selv bringe videre feilaktig informasjon eller la være å korrigere feil dersom man har kommet i skade for å gjøre det, for det kan skje alle.

Før jeg begynte å lese mer aktivt på denne sida sjøl, trodde jeg også at HRS opptrådde rimelig ryddig på det området, men jo mer jeg har lest og fulgt med, jo mer sjokkert har jeg blitt. Det toppa seg med en artikkel og påfølgende blogg om båtmigranter hvor HRS triumferende kunne avsløre «den fulle sannhet», som var noe helt annet enn det norske medier prøvde å lure folk til å tro:
http://www.rights.no/2015/05/gambia-produserer-flest-batflyktninger/ og http://hegestorhaug.blogg.no/1430901593_flest_flyktninger_fra.html

Hovedpoenget i de to innlegga, var at flertallet av dem som kom med båt over Middelhavet ikke var mennesker fra de landene som tradisjonelt produserer mange flyktninger, som Syria og Eritrea, men at det var mennesker fra Gambia og Senegal, underforstått personer uten verdige fluktgrunner. Bortsett fra et par spredte protester, var 99 % av tilbakemeldingene i debattfeltet som venta: «Dette var nok et bevis på at de fleste politikere, medier og representanter for organisasjonene lyver og prøver å framstille verden helt annerledes enn den i virkeligheten er.»

På lørdag kom bloggeren Doremus med en grundig gjennomgang av faktafeilene i HRS’ artikkel hvor han i tillegg påpekte gjennomgående svak kildekritikk: https://doremusnor.wordpress.com/2015/05/09/nei-de-fleste-batmigrantene-er-ikke-fra-gambia/

I dag kom HRS, ved Rita Karlsen, med en ny artikkel hvor hun tar opp kritikken som har kommet i kjølvannet av den første artikkelen, og viser spesielt til Doremus. Jeg blei positivt overraska og tenkte at kanskje er det ikke umulig å få til en dialog og nyansering av debatten likevel. Det håpet brast imidlertid før jeg hadde rukket å lese ferdig ingressen. Det var ikke snev av selvkritikk, men utelukkende en hamring på at det var kritikerne som hadde misforstått henne og premissene hun hadde lagt for artikkelen. http://www.rights.no/2015/05/flyktninger-hva-er-korrekte-tall/

Ingressen i den opprinnelige artikkelen kritiserte «offentligheten» for å ta feil når de påsto at syrere var den største gruppa blant båtflyktninger, og i følge Rita Karlsen var det feil fordi gambiere var den største gruppa i de tallene hun hadde fått tak i for 1. kvartal. Hva alle i media har uttalt, har jeg ikke oversikt over, men jeg har ihvertfall ikke registrert mange som har insistert på at tallene for 1. kvartal viser det som Karlsen påstår de har sagt. I 2014 var det nesten ti ganger så mange syrere som gambiere som tok tok sjøveien over Middelhavet, så «offentligheten» hadde sitt noenlunde på det tørre når de brukte gamle tall i mangel på nye.

Karlsen, derimot, valgte å bruke tallene for det kvartalet som hvert år har vist seg å være minst representativt, fordi færrest reiser da, og trakk konklusjoner kun utifra det. Når vi nå har fått tallene også for april, ser vi at disse langt på vei er mer i tråd med den lange trenden fra 2013 og 2014, og at vi ikke ser tegn til noen ny trend, slik tallene fra første kvartal kunne antyde, selv om det er nyanser her. Hvis Hege Storhaug og Rita Karlsen ønsker at HRS skal framstå som en seriøs bidragsyter i debatten, og ikke kun som et ekkokammer for frustrerte nett-troll, har jeg tre råd som jeg skal gi helt gratis:

  1. Når dere blir tatt med buksene nede, innrøm det og beklag feil. Dere mister ikke troverdighet på det, dere får økt troverdighet.
  2. Når dere deltar i debatten i kommentarfeltene, som dere gjør, bruk da også tid på å avkrefte mange av de mytene og fordommene som florerer blant menigheten deres, som jeg nekter å tro dere kan stå inne for selv. I dag bruker dere kun tid på å takke for skryt, og svare på den ene prosenten av innlegg som er kritiske til dere. På den måten legitimerer dere indirekte brunt grums basert på faktafeil, som får stå uimotsagt.
  3. Fjern sorteringsmekanismen for innlegg i debattfeltet, så ikke all kritikk effektivt filtreres bort. Nå sorteres de automatiske etter «beste først» (som i seg sjøl er et interessant begrep). Problemet er at det «beste» er det som flest har trykka «liker» på, og på et debattforum hvor 99 % heier på dere, får dere en fin samling skryt på toppen av debatten, men særlig opplysende blir den ikke.

Hvis dere vil se et eksempel på det siste jeg nevner, kan dere kikke på følgende artikkel, med etterfølgende debatt: http://www.rights.no/2015/05/innvandringen-spiser-opp-ytringsfriheten/

Dette har vært en av de mest debatterte artiklene på http://www.rights.no i det siste. Det var ÈN – 1 – kritisk røst, som kjempa en tapper kamp mot overmakta. Debattanten kaller seg «Elisabeth». Hun fikk selvfølgelig ikke en eneste stemme av menigheten, og innleggene hennes havna følgelig på bunnen hvor man måtte klikke «flere kommentarer» mange ganger for å få det fram. Her er startinnlegget hennes, som åpenbart er så idiotisk at det ikke fortjener et eneste klapp på skuldra:

«Trøttende og trist tekst med usedvandlig merkelig innhold. Regelrett feil er det også å hevde at terroren nådde Norge i februar. Terroren nådde Norge 22.juli 2012. Glem ikke hvem som gjorde et forsøk på munnbind på ytringsfriheten den dagen. Hadde for øvrig også vært interessant å vite hvilken metode forfatter mener skal brukes for å kun ta inn «frihetsbesvisste personer» med «faglige kvalifiksasjoner». Drar kjensel på den utvelgelsen fra et sted.. Lykke til ønsker jeg dere med denne holdningen. Og måtte dere aldri trenge hjelp selv…»

På toppen av lista, derimot, troner “Torgunn”, med dette innlegget, som fikk 47 stemmer, og følgelig blïr presentert først til alle som går inn på debatten uten å endre innstillingene først:

«Nettopp KrF burde prioritere kristne forfulgte mennesker fra midtøsten- dersom man skal ta inn kvoteflyktninger. Det er påfallende hvilken interesse KrF har for muslimske klaner som uavlatelig er i krig med hverandre. Nå vil de ha 10 000 av dem til Norge- slik at krigen kan fortsette her? Kunne de ikke heller begynne å misjonere blant muslimer- både ute og hjemme?»

Hege Storhaug og Rita Karlsen, ta grep! Hvis dere ønsker å blitt tatt seriøst!

Reklamer

Vi som kaster ut innvandrere

Det finnes mange drittjobber som de fleste er enige om er viktig blir utført, men som man er sjeleglad for at man slipper å gjøre sjøl. Heldigvis finnes det noen som synes disse jobbene er meningsfulle, og til og med setter sin ære inn på å utføre dem med respekt og verdighet. Det er jeg glad for med tanke på den dagen jeg eventuelt blir pleiepasient på et sjukehjem. Sjøl hadde jeg aldri klart å jobbe på sjukehjem, så jeg prøver å bidra med å påta meg andre drittjobber i stedet.

Jeg har alltid vært glad i katter. Likevel innser jeg at det kommer til et punkt hvor en gammel katt fortjener å slippe mer lidelse på sine siste dager. Da er det godt det finnes en nabo med hagle, litt tjukkere hud og litt fjernere forhold til pasienten, som kan ta ansvar og gjøre det jeg er enig i at må gjøres, men som jeg ikke klarer sjøl. Nå tror du kanskje at jeg skal snakke om aktiv dødshjelp, men det skal jeg definitivt ikke. Jeg har tenkt å snakke om asylsøkere. Og hvis noen skulle finne på å være i tvil, så sammenligner jeg overhodet ikke asylsøkere med dyr, og jeg mener heller ikke at de skal skytes.

Da vi bodde i Kvelde, hadde vi en katt, Laban, som hadde bodd der nesten like lenge som oss. Riktignok het han egentlig Laban II, for det var tvillingbroren som først fikk navnet Laban. Laban I var dessverre så uheldig å bli tråkka ihjel etter at han hadde vært hos oss bare 10 dager. Jeg skal ikke røpe hvem morderen var, men vi er i slekt. Hun verken var eller er spesielt morderisk, men dessverre litt for glad i å turne, og kattungen hadde ikke skjønt hvor den ikke burde løpe. Heldigvis trodde de «biologiske foreldrene» på historien, og lot være å anmelde oss til dyrepolitiet. I stedet ga de oss en sjanse til og lot oss få adoptere broren.

Laban II var vesentlig mer seigliva enn broren, og overlevde angrep både fra rev og bil. Da vi skulle flytte etter 14 år, hadde han muligens ett katteliv eller to igjen på konto, men han var ikke den han en gang var. Dessuten kan det være tøft nok å flytte til Lardal om man er menneske og i sin beste alder, så for en katt i livets solnedgang, som kun hadde vært i bil en gang i sitt liv, ville det vært rent dyreplageri. 

Det var utenkelig at noen i vår familie skulle gjøre det som måtte gjøres, men heldigvis bodde Nils Olav Gjone rett over veien, og han var en mann å ty til i slike situasjoner. Jeg var glad for at den vanskelig jobben blei gjort på en verdig, human og smertefri måte, men i mitt stille sinn lurte jeg på om Nils Olav kunne være like glad i katter som det jeg var. Likevel førte det ikke til at jeg begynte å tvile på om moralen borte i nabogården var generelt tynnslitt. Det ville heller ikke falt meg inn å begynne å kalle Nils Olav for dyrehater eller kattemorder. Til og med om det ulykkelige skulle ha skjedd, at han skulle ha misforstått og tatt livet av feil katt, ville jeg ikke følt noe ønske om arrangere demonstrasjonstog på Gjonesletta med plakater av kattemorderen Nils Olav Gjone. Han gjorde en jobb som vi ville skulle gjøres, men ikke klarte sjøl.

De siste to åra har jeg følt meg som en kattemorder. Da blei jeg oppnevnt som nemndmedlem i Utlendingsnemnda (UNE), som er ankeinstansen for personer som har fått avslag på søknad om opphold i Norge, blant annet asylsøkere. Som mange andre, hadde jeg mange fordommer om UNE før jeg sjøl blei nemndmedlem. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro, for noen rykter skulle ha det til at UNE besto av naive multikulturalister, som har som mål å finne juridiske smutthull så flest mulig skal kunne få opphold i Norge, uavhengig av hvorfor de søker. Andre prøvde å få meg til å skjønne at UNE var en kynisk og brutal institusjon hvor målet var å skalke lukene så godt som mulig for innvandringsflommen. Det tok kort tid i UNE før jeg skjønte at begge beskrivelsene er like langt fra sannheten.

Jeg har både vært med på å omgjøre avslag, slik at asylsøkerne likevel får opphold i Norge, og jeg har vært med på å gi avslag på anken. Det er ikke tvil om at jeg føler meg bedre til mote de gangene jeg vet at jeg har omgjort et avslag som med stor sannsynlighet var feil. Men jeg føler også at jeg har gjort en viktig jobb, og bidratt til at asylinstituttet skal kunne opprettholdes, de gangene avslaget er opprettholdt fordi det ikke er tilstrekkelig grad av tvil.

Kort tid etter at jeg hadde vært på min første nemndsamling i UNE, kom jeg tilfeldig i prat med en sosialarbeider i Oslo kommune, med stort hjerte for asylsøkere og like stor avsky for norske utlendingsmyndigheter. Hun var sjokkert over at jeg kunne finne på å stille meg til tjeneste for en så barbarisk institusjon, som hadde påført så mange mennesker så mye vondt, mange av dem mennesker som hun sjøl hadde jobba med. 

Jeg spurte uskyldig om det da var sånn at hun var for fri innvandring og at vi derfor burde legge ned utlendingsforvaltningen? Det mente hun imidlertid ikke, noen begrensninger måtte det selvfølgelig være, men norske utlendingsmyndigheter var altfor strenge.

«Mente hun da at utlendingsmyndighetene bevisst tolka instruksene de fikk fra politikerne for strengt for å kunne gi avslag til så mange som mulig?», lurte jeg. Men nei, hun mente ikke det heller, og de fleste politikere var egentlig enda verre, og også altfor lite humane. 

Jeg lurte da på hva hun mente burde skje fram til det norske Stortinget består av politikere som mener det samme som henne, skulle vi boikotte systemet i protest, eller er det bedre å bidra til at asylsøkere og andre tross alt får en så rettferdig behandling som er mulig innenfor de reglene som våre folkevalgte har bestemt? Det var hun faktisk helt enig i, og mente at det var viktig at det var mennesker som jobba med dette som hadde så mye kunnskap om disse spørsmåla som mulig, sjøl om de må forvalte et regelverk hun er dypt uenig i. Men sjøl kunne hun aldri klart å ta jobben som «bøddel». 

Av en eller annen grunn lot jeg være å si det, men jeg tenkte med meg sjøl at «da bør du jammen være glad for at det er noen andre som er villig til å gjøre drittjobben for deg!». 

Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det.

——————————————————–

Dementi:

Da har jeg blitt korrigert, fra informert hold, om at det ikke var Nils, men barnebarnet Nils Olav, som sto for barmhjertighetsdrapet. Det forandrer forsåvidt ikke historien, men rett skal være rett. Jeg var i militæret da dette skjedde og har tydeligvis ikke stilt kritiske spørsmål til informasjonen jeg oppfatta at jeg fikk. 

Men det er jo en nyttig påminning om at man ihvertfall bør ha fakta på plass hvis man vurderer å arrangerer demonstrasjonstog. Enda bedre at jeg ikke følte for å gjøre det.

Den vanskelige innvandringa 

Få ting er like effektivt for å ødelegge stemninga på en venners-venners-fest, som å begynne å diskutere innvandring. Man kan være ganske sikker på at mange plutselig blir veldig trøtte og bestiller taxi hjem, mens andre ender i nærmest voldelige sammenstøt på kjøkkenet. Får festen vare lenge nok, er det ikke sjelden både politiet og de med hvite frakker ringer på døra. Så la oss snakke innvandring!

I fredsforhandlinger pleier det å være lurt å begynne med de aller enkleste spørsmåla først, i håp om å finne noe begge parter kan slutte seg til, om ikke annet om når det neste møtet skal holdes. Det gjelder å bygge tillit og finne de små, tilsynelatende ubetydelige, områdene man tross alt er enige om, før man går videre til å diskutere de virkelig vanskelige spørsmåla. Hvis jeg hadde blitt oppnevnt som fredsmekler i «innvandringskrigen», ville jeg brukt den samme strategien. Hvilke felles referansepunkter har partene? Finnes det noen områder hvor de faktisk er enige? Er det mulig å finne et felles ståsted å vurdere problemkomplekset fra, så man får noenlunde den samme synsvinkelen?

En fredsmegler bør i størst mulig grad legge til side sitt eget ståsted og egne holdninger, så i denne filosofiske øvelsen er jeg «nøytral», og det betyr ikke at jeg dermed mener at det den «riktige» løsningen ligger omtrent midt mellom ytterpunktene.

«Innvandringskrigen»

Min påstand er at «innvandringskrigen», om den er aldri så uforsonlig og brutal, likevel har et ganske godt potensiale til i hvert fall å oppnå en form for våpenhvile. Forutsetningene er at partene er villige til å lytte og tenke, og ikke bare holde seg for ørene og rope. Grunnen til at jeg drister meg til å være såpass optimistisk, er at jeg mener man i altfor stor grad til nå kun har snakka om det man er uenige om. Og ingen skal være i tvil om at det er enormt mye man er uenige om.

Men det er også overraskende mye man faktisk er enige om, selv om ingen av partene åpenbart liker å tenke på det, og kanskje ikke en gang selv er klar over det. Det kan kanskje være en ubevisst beskyttelsesmekanisme som gjør at hjernen blokkerer ut alle tilløp til slike tankerekker. For hvis man skulle erkjenne at man faktisk er enig med motstanderen på opptil flere områder, risikerer man at noe av det skytset man retter mot fienden også risikerer å treffe egne tropper, og «friendly fire» er aldri gunstig i en krig.

Dessuten, de fleste kriger kjempes mest effektivt hvis man har et klart fiendebilde. Julevåpenhvilen i 1914 har gått inn i historien som et bevis på at ikke en gang krig klarer å knekke all medmenneskelighet. Tyske og engelske soldater tok pause fra kampene og gikk opp av skyttergravene for å begrave sine døde. De utveksla til og med julegaver, og arrangerte en landskamp i fotball, som for øvrig de tyske soldatene vant 3-2 (fotballens fysiske lover gjelder også i krig). Året etter forsøkte soldatene seg på noe lignende, men høyere offiserer på begge sider sørga for at det blei et mye mindre omfang på vennskapelighetene enn året før, og i 1916 hadde de satt en effektiv stopper for alt sånt sentimentalt kliss. Det er ikke bra for kampmoralen hvis soldatene begynner å føle forståelse og sympati med fienden.

Politikkens spilleregler

Før jeg kommer tilbake til innvandringsdebatten, vil jeg ta en liten omvei og snakke om demokrati og politikk. Partipolitikkens naturlov er at man framhever de områdene hvor man skiller seg fra motstanderen, for ingen vinner valg på å si: «Vi er stort sett enige med de andre, vi». SV vet alt om hvor farlig det er å snakke med innestemme i åtte år, der de nå prøver å kjempe seg tilbake over sperregrensa. Liberaldemokratene fikk en tilsvarende dyrekjøpt lærdom i Storbritannia på torsdag.

Heldigvis har vi ganske ansvarlige politikere i Norge, som ikke bare krangler, men også kan inngå store tverrpolitiske forlik når det er nødvendig, og i komitérommene på Stortinget er visstnok tonen og atmosfæren langt hyggeligere enn når mikrofonen skrus på i vandrehallen. Etter at man har vist politisk storsinn, og satt partiinteresser til side i en sak for å skape forutsigbarhet for landet, er det imidlertid desto viktigere å komme raskt på banen med et annet politisk budskap hvor man virkelig kan vise hvor rykende uenige man er, hvis noen skulle tro noe annet. For hva skal man ellers med partier?

Et saksfelt som egner seg veldig godt for å profilere de ulike partiene, er skattepolitikken. Og når man hører på argumentene, særlig før et valg, kan man få inntrykk av at Høyre og Arbeiderpartiet er som ild og vann. Lytter man til motstanderens beskrivelse, er Høyre den omvendte Robin Hood, som stjeler inntektene de fattige har tjent i sitt ansikts sved for å kunne dele det ut til SUV’er og cabincruisere til fiffen på Bygdøy, mens Arbeiderpartiet støvsuger lommebøkene og bankkontoene til hederlige grundere, som bare prøver å skape sårt tiltrengte arbeidsplasser, så det er helt nytteløst å tenke på å starte ny virksomhet i dette landet. Men hvordan er det egentlig?

La oss prøve å se på vår egen lille andedam med øynene til noen av våre mulige naboer i verdensrommet, hvis de hadde tatt seg en tur hit og prøvde å forstå politikk og moral i denne avkroken i Melkeveien. Mulig de ville blitt overraska over at det gikk an å mene at det var riktig at noen skulle eie mer enn andre og at noen skulle kunne leve et liv i sus og dus, mens andre måtte slite og jobbe, bare fordi de tilfeldigvis var født med forskjellige foreldre. Men det kan like gjerne være at de ville blitt hoderystende sjokkert over at det var mulig å mene at noen hadde rett til å konfiskere deler av en annens eiendom, fordi flertallet mente at noen andre hadde mer behov for det.

Noe jeg imidlertid er nesten helt sikker på, selv om jeg aldri har møtt et romvesen, er at de ville slitt veldig med å forstå at 99 % av innbyggerne i Kongeriket Norge har akseptert begge disse diamentralt motstridende prinsippene, og likevel sloss så busta fyker og deler ut saftige moralske skjellsord, når de skal bli enige om innslagspunktet på toppskatten skal være 600 000 eller 500 000. De ville nok konkludert med at moralens vokter i dette snodige landet må være en skikkelig kløpper i prosentregning.

I skattepolitikken er vi altså forbausende enig om grunnprinsippene, hvis vi holder den mest ekstreme halve prosenten på hver side utenom. Selv om vi utvider horisonten fra sentrum av partiskalan, og i stedet sammenligner Rødt og Frp, er enigheten fortsatt rørende. Begge er skjønt enige om at selvfølgelig er det feil at noen andre (f.eks. staten) skal kunne ta alt du eier og fordele til dem som trenger det mer, og de er like enige om at selvfølgelig må staten få kunne ta en del av det du tjener for å omfordele til dem som har vært litt mindre heldige. Debatten om blandingsforholdet mellom mitt og vårt, er imidlertid en annen diskusjon. Her har åpenbart evolusjonen gjort en god jobb og sørga for at mennesker i dag stort sett tar for gitt at vi til en viss grad har et ansvar for andre enn oss sjøl og vår familie. Man trenger ikke ha doktorgrad i biologi for å forstå at dette ikke er noen naturlov ellers i dyreverdenen. Det holder å kikke på en flokk måker noen minutter.

Fellesnevnere i innvandringspolitikken?

Selv om fellesnevnere i innvandringspolitikken ikke er like opplagte som i skattepolitikken, er det likevel mye av den samme logikken som gjør seg gjeldende også der. Knut Arild Hareide bruker ikke så mye tid på å holde taler om det, men han mener likevel at Norge verken bør ha fri arbeidsinnvandring eller at alle som påstår de er forfulgt skal få opphold som flyktning uten at det kan sannsynliggjøres at de virkelig er forfulgt. Christian Tybring-Gjedde, på sin side, går sjelden i demonstrasjonstog for flyktninger som risikerer å sendes ut, men han er likevel enig i at flyktninger som påviselig har en god grunn til å frykte drap og tortur i hjemlandet, har krav på beskyttelse, også hos oss.

På innvandringsfeltet er imidlertid holdningene og meningene langt mer ekstreme hos velgerne og mannen i gata, enn de er hos politikerne. Dette gjelder på begge sider av det innvandringspolitiske vannskillet, men det er særlig tydelig på den innvandringsskeptiske sida, noe man bare trenger å ta et raskt sveip over kommentarfeltene på nett for å innse. Men selv blant «ekstremistene» på begge sider, mener jeg det finnes grunnlag for en viss grad av enighet. Det finnes svært få på den innvandringsliberale sida som faktisk ønsker helt fri innvandring slik verden er i dag, hvis de blir pressa til å tenke gjennom det. Tilsvarende finnes det svært få promiller som faktisk ville mene at vi skal holde grensa stengt for dem vi vet mister livet hvis vi sender dem tilbake. Når det gjelder hvor mange dette gjelder er imidlertid meningene straks på kollisjonskurs. Llikevel er det viktig å ikke feie under teppet at også de mest ekstreme ytterpunktene faktisk finnes, på begge sider. Og det finnes til og med filosofer som argumenterer for begge ytterpunktene.

Hvis vi igjen vender blikket mot dyreverdenen, er det også naturlig å anta at våre forfedre for noen millioner år siden neppe heller hadde utvikla noen nevneverdig empati med artsfrender som prøvde å ta seg inn på deres revir, om de var aldri så utsulta eller hadde en ulveflokk i hælene. Så igjen, selv om vi er uenig om veldig mye på innvandringsfeltet i dag, har vi likevel en viss felles forståelse som ligger i bunn etter at evolusjonens slipestein har fått snurre i noen millioner år. Den overveldende majoriteten mener at vi har en eller annen form for ansvar for å hjelpe også dem vi ikke kjenner, og knapt føler vi har noe felles med.  Samtidig mener det store flertallet at vi likevel har et større ansvar for våre egne naboer enn for dem langt borte.

I det veldig store bildet er det altså faktisk mer som forener enn det som skiller. Våre fjerne naboer i universet kunne nok blitt sjokkert over hvilken egoistisk drittsekk Hareide er, som mener at fordi en person tilfeldigvis er født i Liberia, så har han mindre rett til å få gratis sykehusbehandling på Ullevål sykehus enn Ola fra Stovner. Men de kunne like gjerne blitt målløse over Tybring-Gjeddes hjertevarme,  som mener Norge bør beskytte en muslimsk kvinne som risikerer dødsstraff for hor i hjemlandet, selv om det ikke er hans skyld at hun har drevet hor i et land hvor det er forbudt.

Uansett hvor ubehagelig det er for både Hareide og Tybring-Gjedde å erkjenne at de, ihvertfall av og til, «deler dobbeltseng», er jeg ganske overbevist om at ingen av dem vil ha vanskelig for å gå med på i hvert fall deler av resonnementet mitt, hvis jeg fikk møte hver av dem under fire øyne, uten journalister til stede. Når det gjelder heiagjengene i skyttergravene på internett er imidlertid veien lengre å gå. Og siden politikere på begge sider taper stemmer på å skulle nyansere, ta forbehold og innrømme at en sak har mange sider, er det dessverre ikke å forvente at det er der man skal få den største drahjelpen i denne «fredsprosessen».

Mine helter i ebolaens tid

I kjølvannet av ebolaepidemien, som heldigvis nå er på retur, har jeg reist rundt i Liberia for å dokumenter utfordringer kvinner står overfor. Jeg jobber for tida for FNs befolkningsprogram (UNFPA), som jobber særlig med kvinners helse, familieplanlegging og forebygging og behandling av seksuelle overgrep. Om jeg noen gang har vært i tvil, har jeg blitt grundig overbevist om at behovet for økt innsats på dette feltet er enormt.

Fatee Sheriff foran ebolasenteret hvor hun jobber. Foto: Reinier van Oorsouw - Beyond Borders Media.
Fatee Sheriff foran ebolasenteret hvor hun tidligere var pasient, og nå jobber med andre ebolapasienter. Foto: Reinier van Oorsouw – Beyond Borders Media.

På reisene har jeg møtt mange sterke kvinner. Kvinner som holder familier og lokalsamfunnet sammen når alt raser. Som til tross for egne utfordringer og prøvelser har overskudd til å vise omsorg for andre, og ofte ikke bare har egne barn å ta seg av, men også foreldreløse barn i nær eller fjern familie.

Èn av mine nye helter er Fatee Sheriff. Hun hadde fem barn. Nå har hun fire. Det ene barnet døde av ebola. Fatee ble også sjøl smitta, men var en av dem som klarte å overvinne det frykta viruset. I en situasjon hvor hun mer enn noen gang hadde behov for hjelp og støtte, opplevde hun i stedet svik. Ektemannen fikk panikk da ebolaviruset kom til byen og rømte. Over et halvt år seinere hadde fortsatt ingen hørt noe livstegn fra ham.

Før ebolautbruddet hadde Fatee sin lille salgsbod i hjembyen Tubmanburg, som så mange andre kvinner i Liberia. Men til tross for informasjonskampanjer som forsikrer lokalbefolkningen om at ebolapasienter ikke lenger kan smitte andre når de er ferdig behandla, var frykten og skepsisen stor. Derfor var det utelukka å gjenoppta handelsvirksomheten. I stedet fikk hun jobb på en ebolaklinikk hvor hun hjalp andre ebolapasienter. Som overlevende er man immun mot å bli smitta på nytt. Derfor kunne hun uten fare for egen sikkerhet være nær pasientene og gi en helt annen type omsorg enn annet helsepersonell, som måtte gå kledd i «romdrakter». Hva som vil skje når det ikke lenger er behov for henne på ebolaklinikken visste hun ikke.

Helena Henry viser meg huset hvor mange av familiemedlemmene døde, og hvor hun fortsatt bor.
Helena Henry viser meg huset hvor mange av familiemedlemmene døde, og hvor hun fortsatt bor. Foto: Reinier van Oorsouw – Beyond Borders Media.

En annen ebolaoverlevende som gjorde sterkt inntrykk på meg, var Helena Henry. Hun var én av ti personer som blei smitta i sin familie, og den eneste av de ti som overlevde. I dag er hun aleneforsørger for sine egne to barn, i tillegg til at hun tar seg av sine fire yngre søsken etter at foreldrene døde, og en nevø som også mista begge foreldrene. Jeg møtte henne i huset der hele storfamilien tidligere bodde, og hvor flere av dem døde. Hun innrømma at det var vanskelig å fortsette å bo der etter alt som hadde skjedd, men hva annet kunne hun gjøre?

Andre overlevende jeg har møtt, som også har mista mange av sine kjære, har vært dypt traumatiserte og sett på meg med et blikk helt uten håp og livsglede. Helena, derimot, hadde klart, på mirakuløst vis, å bevare humøret. Hun følte åpenbart at det ble vel mye snakk om død og sykdom, og begynte å spøke med sjåføren vår, Alex, for å lette på stemninga. Liberiske kvinner bytter parykk som andre bytter skjorte (og det er vesentlig mer gjennomtenkt enn når Per Sandberg strekker handa inn i klesskapet). Alex hadde gitt henne kompliment for parykken, og hun mente han ville kle den minst like bra som henne. Han tok utfordringa da hun rekket ham parykken, og alle som sto rundt knakk sammen i latter. Livet går heldigvis videre.

Comfort Fayiah viser meg stedet på bakken hvor hun fødte tvillingene.
Comfort Fayiah viser meg stedet på bakken hvor hun fødte tvillingene. Foto: Reinier van Oorsouw – Beyond Borders Media.

Til slutt en historie om min tredje helt, i et drama som heldigvis endte godt. Helsesystemet i Liberia lider under utallige mangler etter mange år med krig og manglende politisk styring. Ebolautbruddet demonstrerte dette til fulle, og mange av de framskritta som tross alt hadde skjedd de siste åra, blei revet ned i disse tragiske månedene. Da ebolautbruddet eksploderte i fjor sommer, var kunnskapen minimal om hvordan viruset spredte , samtidig som beskyttelsesutstyr ennå ikke var tilgjengelig i særlig grad. En lang rekke sykehus blei derfor stengt fordi helsepersonalet var livredde og nekta å gå på jobb.

I august 2014 skulle Comfort Fayiah nedkomme med tvillinger. Dette var mens panikken var på det høyeste og døde mennesker ble liggende i gatene fordi ingen torde å røre dem. Det offentlige sykehuset, som hun normalt ville oppsøkt for å føde, var stengt. Det var imidlertid et privat sykehus nær der hun bodde, som fortsatt holdt åpen, og hun oppsøkte dem da fødselen var i anmars i håp om at de kunne hjelpe. Og det private sykehuset kunne hjelpe, men bare dersom hun kunne betale $ 450. Det var et beløp som var utenkelig for Comfort og hennes familie, og de ble derfor avvist.

De hadde knapt kommet ut på gata før fødselen satte i gang, og det var ikke en gang tid til å reise hjem. Det var midt i regntida og det øste ned fra morgen til kveld. På en grusvei, 100 meter fra sykehuset fødte Comfort tvillinger. Det samla seg en entusiastisk menneskemengde rundt henne som hjalp og beskytta henne så godt de kunne. Da jeg besøkte henne seks måneder senere viste hun meg stedet hvor hun fødte, og jeg får møte to velskapte dødre på seks måneder, som tilsynelatene ikke hadde tatt skade av sitt ublide møte med den liberiske hverdagen.

Mitt møte med en lykkejeger – en personlig tilbakevendingshistorie

Dette var den andre foranledningen til at jeg blei blogger. Posta på Facebook 25. april.

Fredag for to uker siden kom en ung gutt bort til meg og tryglet om hjelp. Jeg satt på strandbaren og hadde akkurat fått den første fredagspilsen, så han kom veldig ubeleilig. Liberia er ett av verdens fattigste land, og nøden skriker mot deg nær sagt hvor du går. Etter en stund blir man derfor ganske tykkhudet, og lærer å si høflig nei til de fleste av disse henvendelsene.

Men denne gutten var mer iherdig enn de fleste, og i tillegg presenterte han en historie som gjorde meg nysgjerrig. Han påsto han var flyktning fra Uganda, og hadde oppholdt seg seks år i flyktningleirer i Elfenbenskysten i håp om å komme til USA som kvoteflyktning. Jeg syntes historien hørtes usannsynlig ut, ikke minst fordi jeg ikke kjente til at det var mange flyktninger fra Øst-Afrika her i Vest-Afrika, og at ugandere neppe hadde store muligheter til å bli plukket ut som kvoteflyktninger slik forholdene er der nå.

Han hadde imidlertid så mye kunnskap om Uganda at det virket sannsynlig at han hadde en relasjon til landet. Han forklarte at han ikke lenger ville sette livet på vent i en flyktningleir, og derfor ville hjem. Han hadde fått vite at IOM (den internasjonale organisasjonen for migrasjon) kunne hjelpe ham med det, men da måtte han komme seg til en flyktningleir i Liberia for registrering. Han hadde tatt buss fra Elfenbenskysten til hovedstaden i Liberia, måtte videre med buss til stedet flyktningleiren lå, på en helt annen kant av landet, og hadde allerede brukt opp det han hadde hatt av penger. Pengene til bussbilletten er mer enn en vanlig tigger i Liberia ber om, og man liker jo ikke å bli rundlurt selv om det i vår målestokk ikke er snakk om store beløp, så jeg spurte og gravde om alle mulige detaljer. Gutten virket mer og mer stresset, kikket stadig på klokken, og sa at han gjerne skulle snakket lenger men nå hadde han bare 15 minutter på seg til å rekke å registrere seg på et eller annet kontor, som var et krav for å komme videre, og da trengte han penger.

Jeg satt fortsatt igjen med mange ubesvarte spørsmål og var slett ikke overbevist, men etter å ha jobbet 20 år i Flyktninghjelpen og snakket på innpust og utpust om at ’tilbakevending er den beste løsningen’ følte jeg meg mer moralsk forpliktet enn folk flest til å hjelpe denne gutten. Jeg ga ham derfor pengene mot at han lovet å sende meg en mail når han var hjemme i Uganda, så jeg kunne vite at han hadde kommet trygt fram (og at jeg ikke hadde blitt lurt trill rundt). Sånn sett kunne dette uansett være et interessant eksperiment for å teste om dømmekraften min var nogenlunde inntakt, eller om den var sløvet av ønsket om å tro det beste om folk – selv om et utvalg på ett case er et syltynt grunnlag for statistiske konklusjoner.

I går fikk jeg en overraskende telefon fra den samme gutten, som nå var tilbake i Monrovia og gjerne ville treffe meg. Jeg ble glad for å høre fra ham, og veldig spent på hvorfor han ville møte meg. Det satt fortsatt en djevel på den ene skulderen min og prøvde å få meg til å skjønne hvilken naiv tulling jeg var. Selvfølgelig hadde gutten skjønt at her gjaldt det å melke denne blåøyde norske kua for siste dråpe før noen andre gjorde det. Og jeg måtte innrømme at djevelen kunne ha et poeng, ikke minst med mine gjentatte dårlig opplevelser som utleier hjemme i Norge, fordi jeg har syntes referansesjekk var overflødig, og at depositum godt kunne vente noen måneder hvis de hadde gode grunner for det.

Denne gangen fikk vi mye bedre tid til å snakke sammen, og tok en øl mens jeg fikk høre om alle planene han hadde når han snart kom hjem til Uganda for første gang siden han var 13 år. Unggutten hadde utrolig mange interessante refleksjoner, blant annet rundt det som nå skjer i Middelhavet. Geografiundervisningen i flyktningleiren i Elfenbenskysten var imidlertid litt mangelfull, for det var umulig å få ham til å forstå at selv om Norge ligger langt borte fra Afrika er det enda lenger fra Norge til USA og Australia – selv om vi er hvite i huden både her og der.

Han gjentok stadig at han ville betale tilbake det han hadde fått til bussbilletten, for nå hadde han fått litt penger fra IOM for å kunne klare seg de første ukene i Uganda, og han var overbevist om det ikke førte noe godt med seg å skulle snylte på andre hvis man hadde mulighet til å la være. Engelen på den venstre skulderen var i ferd med å vinne en knockoutseier på den hornprydede rivalen på motsatt skulder, men plutselig gjorde djevelen et drepende comeback. Pengene han hadde fått fra IOM var i form av en sjekk som måtte heves i banken i Monrovia, men banken åpnet ikke før morgenen etter, og han måtte betale både transporten tilbake til hovedstaden og overnatting til dagen etter, før han kom i banken, så kunne jeg være så snill å låne ham disse pengen også?

Tiltroen til gutten hadde bare blitt større etter at vi hadde pratet sammen, men samtidig er jeg ikke mer naiv enn at jeg er klar over at det finnes gode skuespillere. Og er man desperat nok, er sikkert ikke terskelen veldig høy for å lure noen dollar fra en utlending som har mer enn nok uansett. Men hadde jeg sagt A fikk jeg si B, hvis jeg skulle få svar på mitt svært amatørmessige forskningsprosjekt. Og hvis jeg først skulle bli «ranet», setter jeg egentlig pris på denne varianten. En amerikansk kamerat, som ikke tar så veldig nøye på advarslene om hvor man skal gå alene nattetid, fortalte at han for noen dager siden måtte springe for livet med to karer med macheter halsende etter seg.

For ikke å gjøre en lang historie enda lenger, så fikk han altså låne de pengene han ba om. Avtalen er at vi skal møtes om et par timer. I mellomtiden har jeg fått ømme skuldre av stillingskrigen som pågår der oppe. Engelen leder klart på poeng, men djevelen har ikke tenkt å kaste inn håndkleet før gongongen går. Samtidig stiller begge rivalene kritiske metodiske spørsmål til forskningen min.

———————

Jeg hadde tenkt å vente med å poste innlegget til jeg hadde slutten på historien, men kom til at det er mer ærlig å gjøre det på denne måten. Så oppfordrer jeg alle til å ikke bruke fasiten til å generalisere verken når det gjelder flyktninger eller lykkesøkere. Èn person er uansett bare èn person. Hva folk velger å konkludere med når det gjelder dømmekraften min skal jeg ikke legge meg oppi.

———————

Facebookinnlegg 28. april:

Da har jeg satt endelig sluttstrek for den historien som mange fulgte med på i helga. Det ble et par ekstra momenter på tampen, som lære meg enda litt mer om hvordan det er å leve i «failed states», som det så fint heter. Jeg skal tross alt hjem på sommerferie til trygge Norge om et par måneder, men får mer og mer respekt for dem som ikke kan snu ryggen til livets harde realiteter, men må leve sine liv midt i dem. At noen havner på en rustholk i Middelhavet overrasker meg heller ikke – med eller uten beskyttelsesbehov.

———————

De som er nysgjerrige på hva som skjedde mellom disse to innlegga, kan ta en kikk i kommentarfeltet på Facebook.

Nettroll, ekkokammer og skyttergraver

Dette innlegget ble posta på Facebook 23. april, og var den direkte foranledningen til at jeg etterhvert innså at nå måtte jeg få meg en blogg.

I likhet med veldig mange andre har jeg latt meg sjokkere over det som skjer i Middelhavet. Sjokkert har jeg også blitt av omfanget av hatske utsagn i nettavisenes kommentarfelt mot den «invaderende horden» som er i ferd med å innta oss – særlig der forfatteren kan være anonym. Man kan lett få inntrykk av at hatet og likegyldigheten til andres lidelse har eksplodert de siste 20 årene, men det er ganske sikkert feil. De aller fleste har en forståelse av hva som er anstendig og politisk korrekt å si, og kun de «tøffeste» ser deg i øynene og innrømmer at de synes det er mindre ille at flere tusen vil drukne i Middelhavet dette året, enn at innvandrerbefolkningen i Norge skal øke. Men det betyr ikke at de som bare tør si det når de får være anonyme, ikke mener det like oppriktig. Vi var bare forskånet fra å blir minnet om det til stadighet før vi ble velsignet med nettavisenes kommentarfelt.

Åsne Seierstad har hatt internasjonal lansering av sin bok om 22. juli og Behring Breivik, og boken har høstet strålende kritikker. Men forfatteren henger seg på trenden med å tilstrebe at Breivik skal framstå mest mulig som en uintelligent taper og sosial avviker. Under medienes dekning av rettssaken var det av en eller annen grunn også viktig å poengtere at Breivik hadde umandig pipestemme og en patetisk hentesveis, som om disse påminnelsene skulle bidra til å forhindre at noen i villfarelse gikk bort og ble imponert over det mannen hadde gjort. Men aller viktigst var det å få ham trygt plassert i kategorien ‘psykisk syk’ og ‘utilregnelig’, for ingen friske personer kan selvfølgelig gjøre det han gjorde. Men hvor kommer den skråsikkerheten fra? På en «hat-skala» er nok Breivik ekstrem, men er han unik? Han var vel snarere unik i måten han klarte å omsette hatet til handling, og han ville sannsynligvis blitt hyllet som en helt om han hadde brukt den samme gjennomføringskraften og besluttsomheten for en bedre sak, f.eks. for Milorg under 2. verdenskrig.

Det er vondt å skulle akseptere at «haterne» og de tilsynelatende empatiløse ikke nødvendigvis er verken syke eller uintelligente, men sannheten er ofte vond. Det er også grusomt ubehagelig å stille seg selv spørsmålet om også jeg kunne havnet i den kategorien under gitte omstendigheter. Jeg jobber for tiden i Liberia, og som en avveksling til tragedien i Middelhavet leser jeg om borgerkrigen som herjet dette landet for bare 13 år siden. (En slik kombinasjon av lesestoff er ikke anbefalt medisin for å bli lys til sinns.) Brutaliteten som denne borgerkrigen klarte å oppvise, sprenger de fleste grenser for hva man kan forestille seg. Og omfanget av de groteske overgrepene tilsier, ut fra enkel sannsynlighetsberegning, at jeg i løpet av de tre månedene jeg har vært her, har møtt opptil flere personer (sannsynligvis menn på min alder) som for 15 år siden torturerte og spiste ofrenes kroppsdeler. Med det manglende rettsoppgjøret som har vært her, møter jeg dem kanskje nå som servitør på en restaurant eller som taxisjåfør. Når jeg reiser rundt i landet og besøker voldtektsmottak, blir jeg også raskt minnet om at hatet, eller fravær av empati, ikke ble samlet inn og destruert sammen med våpnene da krigen var over.

Det er lett å føle en avsky for de meningene og holdningene man møter på nettet i disse dager, og en naturlig refleks er å rette den moralske pekefingeren mot alle som ikke synes å ville stille opp på den humanitære dugnaden du brenner for. Men det finnes allerede altfor mange i skyttergravene. Ikke skrem flere ned i dem ved å stemple dem som hjerteråe og kyniske fordi de stiller spørsmål ved om Jonas har regnet riktig når han presenterte regnestykket for de 10 000 kvoteflyktningene, eller om det er mer fornuftig å bruke det samme beløpet i nærområdet. Kanskje du heller kan trekke noen opp av skyttergravene, eller vurdere å krabbe opp selv, uansett hvilken side av «frontlinjen» du befinner deg på…

Menn som har slutta å hate kvinner

Aller først må jeg ile til og presisere, i tilfelle foreldelsesfristen for slike saker er mer enn 25 år:  Jeg har selvfølgelig aldri hata kvinner! Det var forhåpentligvis ikke sånne som meg Stig Larsson hadde i tankene da han skrev Millennium-triologien, men litt tabloid må det være lov å være. Og dessuten er det veldig kjedelig med anførselstegn i overskrifter.

pink panthersHensikten med dette innlegget er uansett det absolutt beste. Jeg har gjort store framskritt i rehabiliteringsprogrammet mitt her hos FN-feministene, og ser verden med stadig mer rosa briller. Jeg har blitt vitne til så mye overgrep og elendighet utført av mitt eget kjønn at jeg ofte skammer meg på mannsstandens vegne – og da er jeg ikke ironisk. Jeg har flere ganger vurdert om tida er inne til å søke politisk asyl hos feministene, og sågar googla prosedyrene for kjønnsskifte (i hvert fall det siste var ironisk).

Jeg har allerede bedt om unnskyldning for noen av mine gamle synder, men jeg har dessverre et par til på samvittigheten. En av dem er russekortet mitt. Jeg tør ikke en gang si hva som sto der, men til dere som fortsatt har et eksemplar; brenn det! Når jeg leser på nett hva russen driver med i disse dager, tør jeg ikke tenke på hvilken bondeanger mange av dem kommer til å ha om 27 år. Vår feiring virker som en høytidelig avslutning på tre års søndagsskole i forhold, hvis det ikke bare var jeg som aldri fikk med meg hvor den egentlig moroa var.

Men de jeg føler størst behov for å be om unnskyldning, er de stakkars damene som sto på øvre halvdel av Larvik Venstres kommunevalgliste i 1987. Jeg var den stolte eier av nyvunnet stemmerett, gryende politisk engasjert og miljø var det som sto mitt hjerte nærmest. I 1987 var det Arne Fjørtøft som styrte Venstreskuta, så partivalget var ganske enkelt. Dessuten sa mormor at det var det det samme hva jeg stemte, bare jeg stemte borgerlig, og siden Venstre på den tida var til forveksling lik et «raddisparti», var det mulig å gjøre alle til lags. Alt i 1989 måtte imidlertid mormor gi tapt for andre valgkampstrateger med enda mer hardtslående politiske argumenter, og den borgerlige sida blei forlatt for en stund.

Jeg var som sagt gryende politisk engasjert, men jeg var en typisk én-saks-velger, og hvis jeg i det hele tatt hadde sett partiprogrammet, hadde jeg ihvertfall bladd raskt forbi kapittelet om likestilling. Men i et familieselskap begynte jeg å diskutere politikk med Onkel Magne, og som mangeårig lærer syntes han jeg hadde falt ned på et fornuftig valg, og dessuten var jo Venstre en sterk forsvarer av feministiske verdier, nevnte han i forbifarta. Dette hadde jeg definitivt ikke fått med meg og den nye kunnskapen var en stor strek i regninga. Jeg tok partivalget mitt opp til ny vurdering, men kom til at noe måtte man være villig til å ofre for å redde miljøet, og jeg bestemte meg for å holde fast på Venstre.

Et par dager før valget toppa det seg imidlertid. Noen rødstrømper i Larvik hadde sett seg lei på at det var så få kvinnfolk på toppen av listene til dette valget, og gikk ut i en kronikk i Østlands-Posten og oppfordra alle velgere til å stryke menn og kumulere kvinner for å få sving på kjønnsprosenten i Larvik kommunestyre. Jeg kan ikke en gang huske om det var Venstre-damer som sto bak dette utspillet, men det irriterte meg uansett så grenseløst at jeg gikk rett bort og proteststemte. Hvert eneste kvinnemenneske på Larvik Venstres liste blei omhyggelig strøket.

Om det er mulig å si noe til sitt forsvar i en sånn sak, så tror jeg ihvertfall ikke jeg gjorde det for å tøffe meg. Så vidt jeg kan huske fortalte jeg det ikke til noen. Mulig angeren og skamfullheten tok meg alt på vei ut av stemmelokalet. Det ble med en stille demokratisk protest inne i stemmeavlukket. Spesielt voksent gjort var det definitivt ikke, og man kan vel si det er et godt argument mot å senke stemmerettsalderen til 16 år. Trenger man flere argumenter i den saken kan man jo hygge seg med årets russesanger.

Til alle dere kvinner på Larvik Venstres liste i 1987: Jeg håper ikke jeg var dråpen som la en mulig politisk karriere i grus. I såfall kan jeg ikke annet enn å beklage.

Det har vist seg veldig vanskelig å komme til poenget når jeg blogger, så de flotte kvinnene i Liberia jeg egentlig skulle skryte av, har jeg ikke rukket å komme til ennå. De fortjener uansett mer plass enn ett avsnitt på slutten, og siden jeg lytter til erfarne bloggfolk (Even Sundby), har jeg skjønt at det kan være lurt å fordele det man har på hjertet på flere innlegg. Nå har jeg riktignok et rikt utvalg av halvskrevne innlegg på lager, etter at det viste seg at det var mulig å hente ut harddisken på to PCer jeg har tatt livet her nede, og notatene, som jeg trodde var tapt for denne verden, på mirakuløst vis var like hele.  Likevel, det kan jo komme tider hvor det er greit å ha noe i bakhånd, så de tøffe damene får vente til i morgen.

Men bildet må jeg jo kommentere. Det viser en svett og lett star struck bistandsarbeider, som fikk møte den kvinnelige MC-klubben Pink Panthers. Idéen bak klubben er mer alvorlig enn bildene kan se ut til, for dette er jenter som har opplevd mye man ikke bør oppleve, verken i Liberia eller Norge, og medlemskap i denne klubben har bidradd til å gi dem både stolthet, verdighet og trygghet tilbake. De som vil lese mer om jentene kan blant annet finne det her: http://www.undp.org/content/undp/en/home/presscenter/articles/2015/02/17/helen-clark-joins-liberian-all-women-motorcycle-club-the-pink-panthers-.html

pinkpanthers2
Og for en som sjøl aldri kom lenger enn til Honda Camino og halvhjelm, var jo dette en stor opptur, i tillegg til at det var en litt annerledes øvelse i det feministiske rehabiliteringsprogrammet jeg går gjennom.