Dette var den andre foranledningen til at jeg blei blogger. Posta på Facebook 25. april.

Fredag for to uker siden kom en ung gutt bort til meg og tryglet om hjelp. Jeg satt på strandbaren og hadde akkurat fått den første fredagspilsen, så han kom veldig ubeleilig. Liberia er ett av verdens fattigste land, og nøden skriker mot deg nær sagt hvor du går. Etter en stund blir man derfor ganske tykkhudet, og lærer å si høflig nei til de fleste av disse henvendelsene.

Men denne gutten var mer iherdig enn de fleste, og i tillegg presenterte han en historie som gjorde meg nysgjerrig. Han påsto han var flyktning fra Uganda, og hadde oppholdt seg seks år i flyktningleirer i Elfenbenskysten i håp om å komme til USA som kvoteflyktning. Jeg syntes historien hørtes usannsynlig ut, ikke minst fordi jeg ikke kjente til at det var mange flyktninger fra Øst-Afrika her i Vest-Afrika, og at ugandere neppe hadde store muligheter til å bli plukket ut som kvoteflyktninger slik forholdene er der nå.

Han hadde imidlertid så mye kunnskap om Uganda at det virket sannsynlig at han hadde en relasjon til landet. Han forklarte at han ikke lenger ville sette livet på vent i en flyktningleir, og derfor ville hjem. Han hadde fått vite at IOM (den internasjonale organisasjonen for migrasjon) kunne hjelpe ham med det, men da måtte han komme seg til en flyktningleir i Liberia for registrering. Han hadde tatt buss fra Elfenbenskysten til hovedstaden i Liberia, måtte videre med buss til stedet flyktningleiren lå, på en helt annen kant av landet, og hadde allerede brukt opp det han hadde hatt av penger. Pengene til bussbilletten er mer enn en vanlig tigger i Liberia ber om, og man liker jo ikke å bli rundlurt selv om det i vår målestokk ikke er snakk om store beløp, så jeg spurte og gravde om alle mulige detaljer. Gutten virket mer og mer stresset, kikket stadig på klokken, og sa at han gjerne skulle snakket lenger men nå hadde han bare 15 minutter på seg til å rekke å registrere seg på et eller annet kontor, som var et krav for å komme videre, og da trengte han penger.

Jeg satt fortsatt igjen med mange ubesvarte spørsmål og var slett ikke overbevist, men etter å ha jobbet 20 år i Flyktninghjelpen og snakket på innpust og utpust om at ’tilbakevending er den beste løsningen’ følte jeg meg mer moralsk forpliktet enn folk flest til å hjelpe denne gutten. Jeg ga ham derfor pengene mot at han lovet å sende meg en mail når han var hjemme i Uganda, så jeg kunne vite at han hadde kommet trygt fram (og at jeg ikke hadde blitt lurt trill rundt). Sånn sett kunne dette uansett være et interessant eksperiment for å teste om dømmekraften min var nogenlunde inntakt, eller om den var sløvet av ønsket om å tro det beste om folk – selv om et utvalg på ett case er et syltynt grunnlag for statistiske konklusjoner.

I går fikk jeg en overraskende telefon fra den samme gutten, som nå var tilbake i Monrovia og gjerne ville treffe meg. Jeg ble glad for å høre fra ham, og veldig spent på hvorfor han ville møte meg. Det satt fortsatt en djevel på den ene skulderen min og prøvde å få meg til å skjønne hvilken naiv tulling jeg var. Selvfølgelig hadde gutten skjønt at her gjaldt det å melke denne blåøyde norske kua for siste dråpe før noen andre gjorde det. Og jeg måtte innrømme at djevelen kunne ha et poeng, ikke minst med mine gjentatte dårlig opplevelser som utleier hjemme i Norge, fordi jeg har syntes referansesjekk var overflødig, og at depositum godt kunne vente noen måneder hvis de hadde gode grunner for det.

Denne gangen fikk vi mye bedre tid til å snakke sammen, og tok en øl mens jeg fikk høre om alle planene han hadde når han snart kom hjem til Uganda for første gang siden han var 13 år. Unggutten hadde utrolig mange interessante refleksjoner, blant annet rundt det som nå skjer i Middelhavet. Geografiundervisningen i flyktningleiren i Elfenbenskysten var imidlertid litt mangelfull, for det var umulig å få ham til å forstå at selv om Norge ligger langt borte fra Afrika er det enda lenger fra Norge til USA og Australia – selv om vi er hvite i huden både her og der.

Han gjentok stadig at han ville betale tilbake det han hadde fått til bussbilletten, for nå hadde han fått litt penger fra IOM for å kunne klare seg de første ukene i Uganda, og han var overbevist om det ikke førte noe godt med seg å skulle snylte på andre hvis man hadde mulighet til å la være. Engelen på den venstre skulderen var i ferd med å vinne en knockoutseier på den hornprydede rivalen på motsatt skulder, men plutselig gjorde djevelen et drepende comeback. Pengene han hadde fått fra IOM var i form av en sjekk som måtte heves i banken i Monrovia, men banken åpnet ikke før morgenen etter, og han måtte betale både transporten tilbake til hovedstaden og overnatting til dagen etter, før han kom i banken, så kunne jeg være så snill å låne ham disse pengen også?

Tiltroen til gutten hadde bare blitt større etter at vi hadde pratet sammen, men samtidig er jeg ikke mer naiv enn at jeg er klar over at det finnes gode skuespillere. Og er man desperat nok, er sikkert ikke terskelen veldig høy for å lure noen dollar fra en utlending som har mer enn nok uansett. Men hadde jeg sagt A fikk jeg si B, hvis jeg skulle få svar på mitt svært amatørmessige forskningsprosjekt. Og hvis jeg først skulle bli «ranet», setter jeg egentlig pris på denne varianten. En amerikansk kamerat, som ikke tar så veldig nøye på advarslene om hvor man skal gå alene nattetid, fortalte at han for noen dager siden måtte springe for livet med to karer med macheter halsende etter seg.

For ikke å gjøre en lang historie enda lenger, så fikk han altså låne de pengene han ba om. Avtalen er at vi skal møtes om et par timer. I mellomtiden har jeg fått ømme skuldre av stillingskrigen som pågår der oppe. Engelen leder klart på poeng, men djevelen har ikke tenkt å kaste inn håndkleet før gongongen går. Samtidig stiller begge rivalene kritiske metodiske spørsmål til forskningen min.

———————

Jeg hadde tenkt å vente med å poste innlegget til jeg hadde slutten på historien, men kom til at det er mer ærlig å gjøre det på denne måten. Så oppfordrer jeg alle til å ikke bruke fasiten til å generalisere verken når det gjelder flyktninger eller lykkesøkere. Èn person er uansett bare èn person. Hva folk velger å konkludere med når det gjelder dømmekraften min skal jeg ikke legge meg oppi.

———————

Facebookinnlegg 28. april:

Da har jeg satt endelig sluttstrek for den historien som mange fulgte med på i helga. Det ble et par ekstra momenter på tampen, som lære meg enda litt mer om hvordan det er å leve i «failed states», som det så fint heter. Jeg skal tross alt hjem på sommerferie til trygge Norge om et par måneder, men får mer og mer respekt for dem som ikke kan snu ryggen til livets harde realiteter, men må leve sine liv midt i dem. At noen havner på en rustholk i Middelhavet overrasker meg heller ikke – med eller uten beskyttelsesbehov.

———————

De som er nysgjerrige på hva som skjedde mellom disse to innlegga, kan ta en kikk i kommentarfeltet på Facebook.