Dette innlegget ble posta på Facebook 23. april, og var den direkte foranledningen til at jeg etterhvert innså at nå måtte jeg få meg en blogg.

I likhet med veldig mange andre har jeg latt meg sjokkere over det som skjer i Middelhavet. Sjokkert har jeg også blitt av omfanget av hatske utsagn i nettavisenes kommentarfelt mot den «invaderende horden» som er i ferd med å innta oss – særlig der forfatteren kan være anonym. Man kan lett få inntrykk av at hatet og likegyldigheten til andres lidelse har eksplodert de siste 20 årene, men det er ganske sikkert feil. De aller fleste har en forståelse av hva som er anstendig og politisk korrekt å si, og kun de «tøffeste» ser deg i øynene og innrømmer at de synes det er mindre ille at flere tusen vil drukne i Middelhavet dette året, enn at innvandrerbefolkningen i Norge skal øke. Men det betyr ikke at de som bare tør si det når de får være anonyme, ikke mener det like oppriktig. Vi var bare forskånet fra å blir minnet om det til stadighet før vi ble velsignet med nettavisenes kommentarfelt.

Åsne Seierstad har hatt internasjonal lansering av sin bok om 22. juli og Behring Breivik, og boken har høstet strålende kritikker. Men forfatteren henger seg på trenden med å tilstrebe at Breivik skal framstå mest mulig som en uintelligent taper og sosial avviker. Under medienes dekning av rettssaken var det av en eller annen grunn også viktig å poengtere at Breivik hadde umandig pipestemme og en patetisk hentesveis, som om disse påminnelsene skulle bidra til å forhindre at noen i villfarelse gikk bort og ble imponert over det mannen hadde gjort. Men aller viktigst var det å få ham trygt plassert i kategorien ‘psykisk syk’ og ‘utilregnelig’, for ingen friske personer kan selvfølgelig gjøre det han gjorde. Men hvor kommer den skråsikkerheten fra? På en «hat-skala» er nok Breivik ekstrem, men er han unik? Han var vel snarere unik i måten han klarte å omsette hatet til handling, og han ville sannsynligvis blitt hyllet som en helt om han hadde brukt den samme gjennomføringskraften og besluttsomheten for en bedre sak, f.eks. for Milorg under 2. verdenskrig.

Det er vondt å skulle akseptere at «haterne» og de tilsynelatende empatiløse ikke nødvendigvis er verken syke eller uintelligente, men sannheten er ofte vond. Det er også grusomt ubehagelig å stille seg selv spørsmålet om også jeg kunne havnet i den kategorien under gitte omstendigheter. Jeg jobber for tiden i Liberia, og som en avveksling til tragedien i Middelhavet leser jeg om borgerkrigen som herjet dette landet for bare 13 år siden. (En slik kombinasjon av lesestoff er ikke anbefalt medisin for å bli lys til sinns.) Brutaliteten som denne borgerkrigen klarte å oppvise, sprenger de fleste grenser for hva man kan forestille seg. Og omfanget av de groteske overgrepene tilsier, ut fra enkel sannsynlighetsberegning, at jeg i løpet av de tre månedene jeg har vært her, har møtt opptil flere personer (sannsynligvis menn på min alder) som for 15 år siden torturerte og spiste ofrenes kroppsdeler. Med det manglende rettsoppgjøret som har vært her, møter jeg dem kanskje nå som servitør på en restaurant eller som taxisjåfør. Når jeg reiser rundt i landet og besøker voldtektsmottak, blir jeg også raskt minnet om at hatet, eller fravær av empati, ikke ble samlet inn og destruert sammen med våpnene da krigen var over.

Det er lett å føle en avsky for de meningene og holdningene man møter på nettet i disse dager, og en naturlig refleks er å rette den moralske pekefingeren mot alle som ikke synes å ville stille opp på den humanitære dugnaden du brenner for. Men det finnes allerede altfor mange i skyttergravene. Ikke skrem flere ned i dem ved å stemple dem som hjerteråe og kyniske fordi de stiller spørsmål ved om Jonas har regnet riktig når han presenterte regnestykket for de 10 000 kvoteflyktningene, eller om det er mer fornuftig å bruke det samme beløpet i nærområdet. Kanskje du heller kan trekke noen opp av skyttergravene, eller vurdere å krabbe opp selv, uansett hvilken side av «frontlinjen» du befinner deg på…