Angrepet fra alle kanter

Noen mente jeg var gal som dro til et land med ebola. Andre syntes det hørtes skummelt ut å bo i et land med bunnløs fattigdom og mye kriminalitet. Før jeg reiste ned måtte jeg ta to skriftlige prøver for å bevise at jeg var klar for sikkerhetsutfordringene, og da jeg kom ned fikk jeg en grundig gjennomgang av sikkerhetsfolkene i FN om alle forholdsregler jeg måtte ta. Likevel var jeg totalt uforberedt på de virkelige farene jeg skulle møte.

Det er Unification Day og offisiell fridag i Liberia i dag, men siden trafikken ikke har tatt fri, og det er umulig å sove, har jeg flytta ned på hjemmekontoret mitt under palme nummer tre. Det er ingen andre oppe, bortsett fra hanen på naborestauranten, så vakta må fjerne hengelåsen på porten så jeg kommer ned på stranda fra innhegninga der jeg bor. Som vanlig advarer han meg om å være veldig forsiktig, siden alle som beveger seg på stranda ikke er mors beste barn, og understreker at de ikke tar ansvar for tyveri når jeg beveger meg utafor innhegninga. Dermed setter han tonen for det jeg hadde tenkt å snakke om.

Som sagt hadde jeg blitt advart på alle tenkelige måter om sikkerhetstruslene i Liberia. Mange syntes også jeg var tøff som torde å dra. Og det er jo hyggelig å bli kalt tøff for en gangs skyld, selv om jeg ikke følte det sånn sjøl, særlig med tanke på at jeg har kollegaer som jobber i Nord-Irak, Afganistan og Jemen. De første dagene følte jeg at ebolaviruset lurte på meg fra alle kanter, og ville helst ikke røre noen ting. Klorvask og febersjekk var obligatorisk hvoren jeg gikk, så det var ikke mulig å unngå å bli minna på det heller. Men etter ei ukes tid hadde skuldrene senka seg, og jeg hadde allerede begynt å ane at truslene mot en stakkars bistandsarbeider kan komme fra der du minst aner.

Et forvarsel fikk jeg en av de første dagene etter at jeg hadde flytta fra hotellet til mitt nye hjem, og spiste middag på det som skulle bli stamstedet på strandrestauranten vegg i vegg. Jeg satt under palmene og lytta til bølgeslaga, og tenkte at livet som bistandsarbeider er langt bedre enn folk skal ha det til, særlig i januar. Jeg rakk ikke å tenke tanken helt ut før noen slo meg i bakhodet og middag og drikke for alle veier. «Den som slo» viste seg å være en palmegrein. Palmeblader, som det vel egentlig heter, har ikke vett til å holde seg der de hører hjemme i årevis, slik greiner på trær i Norge er oppdradd til. Da jeg kikka opp for å se om det var flere prosjektiler som hadde tenkt seg samme vei, så jeg at jeg satt rett under 8-10 velvoksne kokosnøtter, som ville gjort vesentlig mer skade enn en uskyldig palmegrein. Jeg har derfor fått meg nytt stambord, og overlater uriaspostene til naive nykommere med mindre uteerfaring.

Neste angrep kom sjøveien. Vi hadde blitt grundig advart mot å bade i havet på grunn av farlige strømmer og uforutsigbare bølger. Men man kan ikke bo på ei sydhavsstrand uten ihvertfall å vasse litt. Og denne lørdagen virka havet ganske mildt og vennlig, og jeg vassa litt lenger ut enn jeg først hadde tenkt. Jeg tenkte at det var da veldig så strenge de sikkerhetsadvarslene til FN var, og konkluderte med at de sikkert var tilpassa innlandskrabber fra Nepal og Etiopia, og ikke nordmenn med like mye saltvann som blod i årene etter generasjoner på havet. Heller ikke denne tanken blei tenkt helt ut, for jeg blei slått overende av ei kjempebølge og kava rundt som i en vaskemaskin i mange sekunder, før jeg klarte å finne ut hva som var opp og ned og fikk kravla meg på land. 

Siden jeg ikke hadde planlagt å bade, hadde jeg ikke tenkt på å ta av meg de svindyre solbrillene mine, så de var slukt av havet. Jeg lånte ei rive av vaktmesteren på restauranten for å sokne, men uten resultat. Så gikk jeg og kjøpte svømmebriller, men skjønte i det jeg stakk hodet under vann, etter først å ha forsikra meg om ingen ny kjempebølge var på vei, at det var et både nytteløst og farlig prosjekt. En gjeng guttunger kom og lurte på hva denne utenlandske tullingen drev med. Jeg lova dem en klekkelig finnelønn dersom brillene dukka opp, og jeg så det var folksomt i vannkanten resten av dagen, men brillene befinner seg fortsatt et sted mellom Liberia og Brasil.

Jeg bor i ei trafikkert hovedgate med mye folkeliv, men gatebelysning finnes Ikke. Når jeg har gått der på dagtid har jeg registrert at det flere steder mangler kumlokk midt på fortauet, uten at noen har sett noen grunn til å sette opp noen form for sikring eller merking for å unngå at folk faller nedi. Jeg har ofte tenkt at dette ikke er landet du bør velge å slå deg til hvis du har planer om å bli blind. Selv er jeg heldigvis bare litt nærsynt, men etter mørkets frambrudd har jeg valgt å gå på motsatt side av veien, hvor de fleste kumlokkene er intakt. Etterhvert følte jeg meg likevel ganske lokalkjent og hadde memorert lokaliseringen til de fleste kummene uten lokk, og da det heller ikke er risikofritt å krysse en hovedvei i mørket når det ikke er gatelysning, tok jeg sjansen.

I tillegg til kummene uten lokk, var jeg også klar over at det var et stort «krater» uten sikring midt på fortauet, men det husket jeg var rett før bensinstasjonen, så det hadde jeg kontroll på. Det jeg ikke hadde tatt med i beregninga, var at det også fantes løse fortauskanter. I tillegg var det litt lengre mellom bensinstasjonen og krateret enn jeg kunne huske. Da jeg snubla i en av de nevnte fortauskantene, og skulle sette beina under meg får å få igjen balansen, blei jeg smertelig klar over at det ikke var noe å sette beina på. Heldigvis hadde jeg stor fart forover, og ved å trekke til meg beina, klarte jeg så vidt å lande med overkroppen på fortauet på den andre sida av hullet, forslått men nesten like hel, selv om det ikke ble pushups de neste to månedene.

En flokk liberiere kom ilende til og skulle hjelpe den klønete utlendingen på beina. Jeg skjønte at jeg ikke var den første som gikk på hodet i det hullet, og lurte nesten på om gjengen sto og hang akkurat på det hjørnet for å få litt underholdning i hverdagen. Mulig de hadde veddemål om hvor mange utlendinger som gikk i dyregropa den dagen, eller om de falt helt nedi eller klarte å «stupe over», som meg.  Jeg fikk assosiasjoner til en av selskapsreisen-filmene, hvor gamle sjøulker studerer sommergjestene og  tegner en strek i veggen for hver Stockholmsturist som kjører på undervansskjæret. Jeg halta videre, med mer såra stolthet enn fysikk.

Det er likevel i hjemmet de fleste ulykkene skjer. Jeg hadde akkurat sovnet etter å ha sett Kill Bill 2 på TV, og var kanskje i ekstra actionmoduset på grunn av det. I tillegg går jeg på malariamedisinen, Lariam, som er kjent for å gi både hallusinasjoner og psykoser hvis man er uheldig. Sjøl hadde jeg bare hatt mange interessant drømmer, og det har ofte hendt at jeg har vurderte om jeg skal se en film før jeg legger meg, eller heller legge meg tidligere og og håpe på enn spennende Lariam-drøm. 

Klokka to på natta våkna jeg ihvertfall med hjertet i halsen av et voldsomt smell og glass som singla, og jeg var overbevist om at dette ikke var noen drøm. Med sikkerhetskurset friskt i minne, var jeg overbevist om at en innbruddstyv var på vei inn vinduet.  Jeg satte derfor i et brøl i håp om å skremme ham vekk før han rakk å komme inn i leiligheten. Jeg lette febrilsk etter noe å angripe med, uten å finne det, så jeg styrta ubevæpna bort til kjøkkenvinduet hvor jeg antok at inntrengeren prøvde å ta seg inn. Der var imidlertid vinduet like helt og ingen inntrenger å se. Jeg sprang så tilbake på soverommet og sjekka vinduet der, men det var også uskadd. 

Fortsatt omtåka og med hamrede puls prøvde jeg å skjønne hva som hadde skjedd. Hadde malariamedisinen hatt mer alvorlige bivirkninger enn jeg var klar over? Etterhvert som jeg gradvis blei mer våken og pulsen falt under 160, registrerte jeg at jeg gikk barbeint og vassa i glasskår, men det tok likevel flere minutter før jeg forsto sammenhengen. Angrepet hadde kommet ovenfra denne gangen. Kuppelen på taklampa hadde løsna og eksplodert mot murgulvet en meter fra senga hvor jeg lå og sov. Etter å ha rensa senga for glass, så godt det lot seg gjøre, gikk jeg og la meg igjen, men det ble ikke mye søvn den natta. Og fortsatt finner jeg glassbiter de merkeligste steder i leiligheten.

Så nåde deg om du stiller spørsmål ved om jeg gjør meg fortjent til risikotillegget jeg får!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s