Mine helter i ebolaens tid

I kjølvannet av ebolaepidemien, som heldigvis nå er på retur, har jeg reist rundt i Liberia for å dokumenter utfordringer kvinner står overfor. Jeg jobber for tida for FNs befolkningsprogram (UNFPA), som jobber særlig med kvinners helse, familieplanlegging og forebygging og behandling av seksuelle overgrep. Om jeg noen gang har vært i tvil, har jeg blitt grundig overbevist om at behovet for økt innsats på dette feltet er enormt.

Fatee Sheriff foran ebolasenteret hvor hun jobber. Foto: Reinier van Oorsouw - Beyond Borders Media.
Fatee Sheriff foran ebolasenteret hvor hun tidligere var pasient, og nå jobber med andre ebolapasienter. Foto: Reinier van Oorsouw – Beyond Borders Media.

På reisene har jeg møtt mange sterke kvinner. Kvinner som holder familier og lokalsamfunnet sammen når alt raser. Som til tross for egne utfordringer og prøvelser har overskudd til å vise omsorg for andre, og ofte ikke bare har egne barn å ta seg av, men også foreldreløse barn i nær eller fjern familie.

Èn av mine nye helter er Fatee Sheriff. Hun hadde fem barn. Nå har hun fire. Det ene barnet døde av ebola. Fatee ble også sjøl smitta, men var en av dem som klarte å overvinne det frykta viruset. I en situasjon hvor hun mer enn noen gang hadde behov for hjelp og støtte, opplevde hun i stedet svik. Ektemannen fikk panikk da ebolaviruset kom til byen og rømte. Over et halvt år seinere hadde fortsatt ingen hørt noe livstegn fra ham.

Før ebolautbruddet hadde Fatee sin lille salgsbod i hjembyen Tubmanburg, som så mange andre kvinner i Liberia. Men til tross for informasjonskampanjer som forsikrer lokalbefolkningen om at ebolapasienter ikke lenger kan smitte andre når de er ferdig behandla, var frykten og skepsisen stor. Derfor var det utelukka å gjenoppta handelsvirksomheten. I stedet fikk hun jobb på en ebolaklinikk hvor hun hjalp andre ebolapasienter. Som overlevende er man immun mot å bli smitta på nytt. Derfor kunne hun uten fare for egen sikkerhet være nær pasientene og gi en helt annen type omsorg enn annet helsepersonell, som måtte gå kledd i «romdrakter». Hva som vil skje når det ikke lenger er behov for henne på ebolaklinikken visste hun ikke.

Helena Henry viser meg huset hvor mange av familiemedlemmene døde, og hvor hun fortsatt bor.
Helena Henry viser meg huset hvor mange av familiemedlemmene døde, og hvor hun fortsatt bor. Foto: Reinier van Oorsouw – Beyond Borders Media.

En annen ebolaoverlevende som gjorde sterkt inntrykk på meg, var Helena Henry. Hun var én av ti personer som blei smitta i sin familie, og den eneste av de ti som overlevde. I dag er hun aleneforsørger for sine egne to barn, i tillegg til at hun tar seg av sine fire yngre søsken etter at foreldrene døde, og en nevø som også mista begge foreldrene. Jeg møtte henne i huset der hele storfamilien tidligere bodde, og hvor flere av dem døde. Hun innrømma at det var vanskelig å fortsette å bo der etter alt som hadde skjedd, men hva annet kunne hun gjøre?

Andre overlevende jeg har møtt, som også har mista mange av sine kjære, har vært dypt traumatiserte og sett på meg med et blikk helt uten håp og livsglede. Helena, derimot, hadde klart, på mirakuløst vis, å bevare humøret. Hun følte åpenbart at det ble vel mye snakk om død og sykdom, og begynte å spøke med sjåføren vår, Alex, for å lette på stemninga. Liberiske kvinner bytter parykk som andre bytter skjorte (og det er vesentlig mer gjennomtenkt enn når Per Sandberg strekker handa inn i klesskapet). Alex hadde gitt henne kompliment for parykken, og hun mente han ville kle den minst like bra som henne. Han tok utfordringa da hun rekket ham parykken, og alle som sto rundt knakk sammen i latter. Livet går heldigvis videre.

Comfort Fayiah viser meg stedet på bakken hvor hun fødte tvillingene.
Comfort Fayiah viser meg stedet på bakken hvor hun fødte tvillingene. Foto: Reinier van Oorsouw – Beyond Borders Media.

Til slutt en historie om min tredje helt, i et drama som heldigvis endte godt. Helsesystemet i Liberia lider under utallige mangler etter mange år med krig og manglende politisk styring. Ebolautbruddet demonstrerte dette til fulle, og mange av de framskritta som tross alt hadde skjedd de siste åra, blei revet ned i disse tragiske månedene. Da ebolautbruddet eksploderte i fjor sommer, var kunnskapen minimal om hvordan viruset spredte , samtidig som beskyttelsesutstyr ennå ikke var tilgjengelig i særlig grad. En lang rekke sykehus blei derfor stengt fordi helsepersonalet var livredde og nekta å gå på jobb.

I august 2014 skulle Comfort Fayiah nedkomme med tvillinger. Dette var mens panikken var på det høyeste og døde mennesker ble liggende i gatene fordi ingen torde å røre dem. Det offentlige sykehuset, som hun normalt ville oppsøkt for å føde, var stengt. Det var imidlertid et privat sykehus nær der hun bodde, som fortsatt holdt åpen, og hun oppsøkte dem da fødselen var i anmars i håp om at de kunne hjelpe. Og det private sykehuset kunne hjelpe, men bare dersom hun kunne betale $ 450. Det var et beløp som var utenkelig for Comfort og hennes familie, og de ble derfor avvist.

De hadde knapt kommet ut på gata før fødselen satte i gang, og det var ikke en gang tid til å reise hjem. Det var midt i regntida og det øste ned fra morgen til kveld. På en grusvei, 100 meter fra sykehuset fødte Comfort tvillinger. Det samla seg en entusiastisk menneskemengde rundt henne som hjalp og beskytta henne så godt de kunne. Da jeg besøkte henne seks måneder senere viste hun meg stedet hvor hun fødte, og jeg får møte to velskapte dødre på seks måneder, som tilsynelatene ikke hadde tatt skade av sitt ublide møte med den liberiske hverdagen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s