Stikkord: internasjonal solidaritet

Kynisk politisk spill kamuflert som flyktningbeskyttelse

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Jeg har tidligere kritisert den hyklerske europeiske flyktningpolitikken og rost UDI-direktøren for å løfte debatten om et alternativt beskyttelsesregime for flyktninger, som er mer rettferdig og ikke gjør flyktninger avhengige av kyniske menneskesmuglere. Derfor skulle man kanskje tro at jeg ønsket gårsdagens avtale mellom Tyrkia og EU velkommen. Det gjør jeg definitivt ikke. Dette er mer av det gamle. Mer hykleri og enda flere paradokser.

Flyktningene har blitt brikker i et kyniske politisk spill hvor ingen av partene har deres interesser som det primære, men forsøker å kamuflere egne politiske agendaer i en påtatt omtanke for dem som drukner i Middelhavet. Ved første øyekast kan man få inntrykk at dette er til flyktningenes beste. Det vil ikke lenger være noen grunn til å legge ut på den farefulle ferden til sjøs og menneskesmuglerne kan ikke lenger tjene seg rike på andre menneskers lidelse. Sannheten er det motsatte.

En avtale full av paradokser
Avtalen sier at de aller fleste som ankommer Hellas skal returneres til Tyrkia. Heldigvis lyttet partene til advarsler fra UNHCR og andre, og har tatt inn en forsikring om at flyktningene vil få en individuell behandling i Hellas, hvor det blir kartlagt om de vil være spesielt utsatte i Tyrkia før de blir returnert. Det er likevel åpenbart at det store flertallet vil bli returnert.

Videre sier avtalen at EU skal forplikte seg til å ta imot et tilsvarende antall syrere som kvoteflyktninger fra Tyrkia, som det antallet som blir returnert fra Hellas. Det er viktig å legge merke til at returen gjelder alle nasjonaliteter, mens det kun er syrere som vil få mulighet til å bli gjenbosatt i Europa. Denne «èn-til-èn-logikken» har imidlertid to store paradokser, som langt på vei sparker bein under det den er sagt å skulle oppnå – nemlig å begrense farefulle smuglerreiser over Middelhavet.

For det første vil Tyrkia ha interesse av at antallet syrere som krysser havet blir så stort som mulig. Dersom ingen reiser, vil heller ikke EU være forpliktet til å ta noen tilbake som kvoteflyktninger.

For det andre vil flyktningene ha alt å tape på å legge ut på reisen, siden de nesten automatisk vil bli returnert, og i tillegg vil bli plassert bakerst i køen når man søker gjenbosetting i Europa. Dette viser med grotesk tydelighet at EUs primære mål er å lette presset på eget kontinent og ikke å redusere flyktningenes lidelse. Avtalen straffer dem som ankommer Hellas per båt, og vil dermed effektivt redusere antallet som velger den løsningen, og dermed forsvinner også EUs forpliktelse til å hente ut syrere fra Tyrkia.

Det tragiske er også at dette høyst sannsynlig vil føre til økt makt for menneskesmuglere og dyrere og mer farefulle ferder for flyktningene. Reisen over til de greske øyene var den billigste, enkleste og det minst farefulle alternativet tross alt. Nå vil flere bli presset til å velge den langt tøffere ruten fra Libya til Italia, eller finne nye ruter f.eks. om Svartehavet og Ukraina. Håpet var at EU-landene skulle gjøre noe med det store paradokset at de som klarer å ta seg til et europeisk land (i hvert fall i Vest-Europa) får sine rettigheter ivaretatt, samtidig som de samme landene gjør det de kan for at færrest mulig skal klare å komme seg dit og benytte seg av disse rettighetene. Isteden har gjerdene blitt høyere, reisen farligere og dyrere og paradokset enda større.

En håpløs avtale med elementer å bygge videre på
Selv om gårsdagens avtale best kan karakteriseres som et skittent spill, er det likevel elementer i den som kunne vært interessante skritt mot et mer rettferdig flyktningregime – vel å merke dersom det hadde vært hensikten. For de syrerne som blir plukket ut som kvoteflyktninger vil det åpenbart være et gode. Det er også en gevinst at man her kan velge ut de mest sårbare og de med størst beskyttelsesbehov. Faren er imidlertid at antallet kan bli forsvinnende lite når ingen lenger har noe å tjene på å reise til Hellas, og at EUs forpliktelse dermed faller bort.

Det er også bra at EU forplikter seg til å bistå Tyrkia økonomisk slik at det store antallet flyktninger som befinner seg der får en mer verdig og trygg tilværelse. Tyrkia har også forpliktet seg til å gi alle flyktninger et akseptabelt tilbud, og vil i større grad enn før måtte forvente at det stilles krav til dem på dette området. Mange er likevel usikre på hvor mye disse forsikringene er verdt, og det kan skorte vel så mye på evnen som på viljen. Når EU fikk panikk etter å ha tatt imot èn million flyktninger på et kontinent med 500 millioner innbyggere, skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at Tyrkias utfordringer med å håndtere 2,7 millioner flyktninger i et land med vel 70 millioner innbyggere er formidable.

Høykommissærens uttalelser viser i et diplomatisk språk at de er mildt sagt skeptiske til at denne avtalen kan gjennomføres uten å bryte internasjonale konvensjoner. De har imidlertid presisert at en avtale ville kunne ha vært i tråd med konvensjonen dersom andre forutsetninger hadde vært til stede. Det viser at vi tross alt kan være på vei mot noe som kan inngå i framtidens beskyttelse av store flyktninggrupper, hvor ulike land og regioner bidrar på ulike måte ut fra geografiske, økonomiske og demografiske forutsetninger. I langt større grad enn tilfellet er i dag, må verdenssamfunnet ta et solidarisk ansvar for flyktningbeskyttelse, og ikke gjør alt man kan for å skyve ansvaret over på naboen eller fattige naboland.

Det er bra at EU og Tyrkia samarbeider om å hjelpe flyktninger i Tyrkia. De fleste flyktninger vil helst være så nær hjemlandet som mulig, og det har vist seg at dette også letter retur når forholdene igjen tillater det. Små, men rike land, langt unna flyktningenes hjemland kan ofte også hjelpe langt flere ved å sikre god beskyttelse i nærområdene enn å ta imot et symbolsk antall i eget land og ellers fraskrive seg alt ansvar.

Respekt for konvensjoner
Tyrkia har imidlertid ikke ratifisert flyktningkonvensjonen for andre enn europeiske flyktninger, og det burde vært et minstekrav for å anse landet som et trygt tredjeland hvor man kan sende flyktninger tilbake. Det er heller ikke nok å si at man følger flyktningkonvensjonen og folkeretten. Før man skal kunne returnere noen, må man ha erfaring over tid for at disse rettighetene overholdes og respekteres. Når det er sagt, tyder mye på at Tyrkia har gitt klarere forsikringer overfor EU om at de skal respektere flyktningenes rettigheter, enn hva Norge fikk av Russland før vi startet returen dit. Noe som ytterligere viser at endringen i Utlendingsloven før jul, som fjernet hinderet for retur til Russland, levner stortingsflertallet liten ære.

Stadig flere stemmer tar til orde for at Flyktningkonvensjonen er utdatert og må skrotes. Jeg er ikke enig i dette. Den er langt mer moderne og forutseende enn mange vil ha den til, og den gir også rom for betydelig justering av politikk og praksis, uten at konvensjonen brytes.

Men selv om man skulle mene at Flyktningkonvensjonen står i veien for god flyktningbeskyttelse, er det likevel svært alvorlig å bryte den med åpne øyne. Vi setter selv pris på å leve i en rettsstat hvor vi kan stole på at lover gjelder for alle, både i gode og dårlige tider. Hvor ikke ressurssterke mennesker kan ta loven i egne hender dersom de føler behov for det. De internasjonale konvensjonen er det nærmeste en internasjonal rettsstat vi kommer. De skal behandles med respekt. Få ønsker seg tilbake til en tid hvor det var den sterkestes rett som rådet. Ingen er tjent med en aksept for selvtekt, verken nasjonalt eller globalt. Aller minst et lite land som Norge.

.

Den vanskelige balansegangen

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Asylpolitikk er vanskelig. Det har de siste ukene til fulle demonstrert. De som hevder det motsatte er sannsynligvis villig til enten å ta noen tvilsomme juridiske snarveier eller overlate helhetsansvaret til noen andre.

Debatten på NRK1 på torsdag var en oppvisning i politisk roing og tåkeprat fra Trine Skei Grande (V) og Helga Pedersen (Ap), mens Audun Lysbakken (SV) og Sylvi Listhaug (FrP) kunne briljere på hver sin kant med bombastiske og selvsikre uttalelser. Dette bidrar ikke til respekt for partiene som forsøker å kombinere en verdig asylpolitikk med en håndterbar og forsvarlig innvandring. Det er synd, for det er mer enn noen gang viktig at vi har politikere som ikke fristes til å gå på akkord med folkerettslige prinsipper når det begynner å blåse, men samtidig har ryggrad nok til å ta vanskelige politiske avgjørelser.

Store deler av opposisjonen ble grepet av panikk i fjor høst da stemningsbølgen i folket snudde og ankomsttallene over Storskog økte uke for uke. Regjeringen, med FrP i spissen, fikk derfor enkelt spill da de ba om støtte til å endre Utlendingsloven slik at Russland kan betraktes som et trygt tredjeland og at asylsøkere dermed kan henvises dit. Det som konkret skjedde, var at et krav i Utlendingsloven om at det var en forutsetning at det skulle være reelt mulig å søke asyl i det aktuelle landet, ble fjernet. Dermed er kravet nå kun at asylsøkerne ikke blir direkte forfulgt i Russland for å kunne sendes dit. Lovendringen skjedde på en drøy uke, uten høring, og uten nevneverdig debatt. Samtidig ble det bestemt at regjeringen skal kunne instruere Utlendingsnemnda (UNE), slik at det ikke er noen ankeinstans som kan overprøve beslutningen om retur til Russland.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), som er satt til å overvåke at Flyktningkonvensjonen overholdes, har offentlig kritisert Norge for å bryte Folkeretten. Det er et uvanlig og sterkt signal, og noe Norge absolutt bør lytte til. Det er i krisesituasjoner internasjonale forpliktelser er spesielt viktige, og derfor er det svært alvorlig om man velger å bryte disse så snart man møter utfordringer. Som et lite land er Norge spesielt avhengig av å kunne stole på at internasjonale kjøreregler overholdes, og derfor er det i vår egeninteresse å bidra til respekt for disse.

Det er alltid enklere å forsvare et ytterstandpunkt i debatter, som den som var i NRK sist uke. FrP mister åpenbart ikke nattesøvnen av om Norge kommer på kant med FN, mens SV trygt kan forsvare den humane linjen i asylpolitikken i trygg forvissning om at det alltid vil være et flertall som trumfer gjennom en strengere politikk, slik at konsekvensene av deres primærstandpunkt aldri blir testet. De andre partiene i midten skal balansere det anstendige og juridisk riktige med det forsvarlige og mulige. Det er en vanskelig oppgave i utgangspunktet, og jobben blir desto vanskeligere når man har gjort overilte vedtak som man gjorde før jul, som det nå blir vanskelig å forsvare og samtidig kritisere regjeringen.

I denne konkrete saken, er det åpenbart at opposisjonen burde tatt seg tid til å forhøre seg grundigere, ikke minst med UNHCR, før man satt signaturen sin på denne avtalen. Det var heller ingen grunn til å ha så dårlig tid. 5000 er mange mennesker, men i historisk målestokk er det ingenting sammenlignet med hva andre land har opplevd i massefluktsituasjoner. Det er derfor et dårlig signal å sende til andre land som står overfor langt større utfordringer at det ikke skal mer til før Norge er villig til å gå på akkord med internasjonale forpliktelser. Det er også en misforståelse at det ikke var hjemler i den eksisterende Utlendingsloven til å avvise det store flertallet som kom via Russland. Mange hadde langvarig lovlig opphold, som ga grunnlag for rask retur, og det var fullt mulig å ta i bruk 48-timers-regelen for raskt å kunne avvise denne gruppen. De asylsøkerne det var større tvil knyttet til burde vi fint klare å gi en ordinær asylbehandling fram til usikkerheten knyttet til våre internasjonale forpliktelser var avklart.

Det er imidlertid ikke bare politikere som sliter med å ha tunga rett i munnen. Også kommentatorer i media har sine utfordringer. Hanne Skartveit i VG advarer politikerne mot å bøye av for presset om å vise humanitet, og stå fast på beslutningene før jul og være konsekvent når det gjelder å gjennomføre returer som planlagt for å opprettholde respekt for asylinstituttet og norsk asylpolitikk. Det hun åpenbart ikke har fått med seg er at dette dreier seg om mer enn å gjennomføre vedtatte returer av åpenbart grunnløse asylsøkere. Selv med den nye og strengere Utlendingsloven vil det fortsatt være nødvendig å gjøre en individuell vurdering av om personene risikerer å bli sendt tilbake til land i krig, noe det har kommet rapporter om er i ferd med å skje med to menn fra Jemen. I tillegg kommer den alvorlige dimensjonen at vi nå behandlere asylsøkere i strid med UNHCRs klare anbefalinger. Da er det på tide å sette en fot i bakken.

Moralsk nærsynthet

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Noen og hver av oss blir stilt på prøve i møtet med mennesker i nød. Vårt moralske kompass løper løpsk på leting etter det moralske polpunktet som kan vise oss riktig kurs. Den stadig mer opphetede offentlige debatten viser at det åpenbart finnes mer enn ett polpunkt.

Er det mest riktig å hjelpe her eller der? Svaret er like vanskelig som spørsmålet er enkelt. Like vanskelig er det å avgjøre hvem vi har størst ansvar for å hjelpe. Har vi et større ansvar overfor dem vi møter ansikt til ansikt, eller er det behovet som skal være avgjørende uansett hvor i verden de befinner seg? Noen er imponerende skråsikre i møtet med disse spørsmåla. Det er ikke jeg, og mitt kompass snurrer 360 grader mange ganger hver dag.

Flyktningstrømmen til Europa har skapt harde fronter. Noen mener vi primært har ansvar for innbyggere i Norge. Andre mener vårt ansvar for medmennesker er like stort uansett nasjonalitet, etnisitet og religiøs tilhørighet. Begrunnelsen kan være forankra i nestekjærlighet, solidaritet eller humanisme, men logikken er langt på vei den samme.

Noen gjør det enkelt for seg selv ved å hevde at vi egentlig ikke har noe valg dersom vi skal forholde oss til internasjonale juridiske forpliktelser. Så enkelt er det imidlertid ikke. Internasjonale konvensjoner er forvirrende vage når man går dem etter i sømmene. Vi er forplikta til ikke å sende mennesker tilbake til forfølgelse, men hvordan vi skal forholde oss til det store antallet som kommer fra vanskelige forhold uten å være direkte forfulgt er langt vanskeligere å begrunne entydig ut ifra flyktningkonvensjonen. Et aktuelt eksempel er afghanske asylsøkere som kommer til Finnmark etter å ha levd flere år i Russland.

Vi slipper derfor ikke unna å ta stilling til hva som er moralsk mest riktig å gjøre. Et utgangspunkt som de aller fleste kan bli enige om er at Norge både kan og bør hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon, men at verdens lidelse er for stor til at vi har noen mulighet til å hjelpe alle. Der slutter imidlertid enigheten.

Det er likevel et paradoks at en stor majoritet, både blant dem som mest hardnakka hevder at vi først og fremst har ansvar for «våre egne» svake grupper, og de som har et hjerte som banker for mennesker i nød uavhengig av farge på passet, lider av moralsk nærsynthet. Her må vi nok skylde på vår primitive biologi som har bidratt til å opprettholde først familien og deretter flokken gjennom evolusjonens historie.

Utvilsomt er evnen til empati svært ujevnt fordelt, men både blant de kaldeste og de varmeste virker nærsyntheten å virke på samme måte. Sinnet, sorgen og ønsket om å hjelpe blir for de fleste større jo nærmere oss selv lidelsene kommer. Du reagerer sterkere om søstera di blir overfalt enn om det skjer naboen. Du føler likevel en større forpliktelse til å hjelpe naboen om han havner i en desperat situasjon enn du gjør for tiggeren fra Romania du går forbi til jobb hver dag. Men også romtiggeren får mer omsorg om han sitter på norske gater enn om han befinner seg hjemme i Romania.

I arbeidet med flyktninger blir jeg stadig minna på denne nærsyntheten. De samme menneskene som ønsker at Norge skal ha en streng asylpolitikk, slår ring rundt jenta med bergensdialekt og synes det er umenneskelig at hun skal kastes ut av Norge fordi foreldrene har løyet om hvor de kom fra da de søkte asyl.

I Syria og nabolanda har FN fått inn mindre enn halvparten av det som er behovet for å gi flyktninger det minimumstilbudet de bør ha for å leve et noenlunde anstendig liv. Resultatet er dramatisk. Verdens matvareprogram har halvert matrasjonene, og enda færre barn enn tidligere får mulighet til å gå på skole. Noen blir så desperate at de velger å reise tilbake fra flyktningleirene i Jordan til borgerkrigen i Syria. Sulten er enda mer skremmende enn Assads bomber og IS’ overgrep.

Nylig la regjeringa fram tilleggsproposisjonen om økte kostnader for mottak av flyktninger i Norge. Prislappen er beregna til 9,5 milliarder for 2016. Nesten halvparten er foreslått dekka inn ved kutt i bistanden. I forkant av statsbudsjettet hadde 11 norske organisasjoner lagt fram krav om 3 milliarder til Syria og nærområdene. I forslaget til statsbudsjett ligger beløpet kun på halvparten av dette. Til tross for dette er Norge fortsatt blant de best i klassen. Syria trenger en Marshall-plan, men blir møtt med suppekjøkken, og knapt nok det. Tre kroner per dag for hver syrer med humanitære behov i hjemlandet eller nabolandene er alt verdenssamfunnet har klart å skaffe til veie.

Flere og flere av de som har mulighet legger derfor ut på reisen til Europa. De tar konsekvensene av verdens moralske nærsynthet og innser at når fjellet ikke kommer til Muhammed må Muhammed komme til fjellet – bokstavelig talt. Tidligere i høst bidro også en rekke omstendigheter til at Europa fikk øynene opp for syrernes lidelser. Antallet som nådde våre kyster og grenser var en viktig forklaring, men like viktig var medienes formidling av enkeltpersoners lidelse. Bildet av Aylan på ei tyrkisk strand står som symbolet på denne oppvåkninga. Strender som europeiske turister kjenner fra late feriedager, og en liten gutt som av utseende like gjerne kunne vært en av turistenes barn, bidro til å trekke syrernes lidelser inn i vårt moralske synsfelt. Ikke en gang nærsyntheten gjorde det mulig å unngå å se hva som skjedde.

Responsen lot heller ikke vente på seg. Frivillige strømmet til og ville bidra. De mest glødende reiste til Hellas for å jobbe frivillig på strendene. Engasjementet var og er fantastisk, og mange som aldri før hadde opplevd flyktningers utfordringer på nært hold meldte tilbake med sinne og frustrasjon over mangler i hjelpearbeidet. Syrerne fikk sterke støttespillere. Vel å merke de syrerne som hadde klart å ta seg til greske strender. De syriske flyktningene i Bekaa-dalen i Libanon eller i slummen rundt jordanske byer hadde færre talspersoner. Enda færre roper ut om den desperate situasjonen flyktningene fra Sør-Sudan lever under, for ikke å snakke om Rohingaene, pariakasten som behandles som «ikke-mennesker» både i Myanmar og Bangladesh, og som utnyttes og avvises i samtlige land de forsøker å flykte til.

FNs budsjett for Syria og nabolanda i 2015 var på fire og en halv milliarder dollar. De har kun mottatt to milliarder. Til tross for svak kronekurs er altså det totale humanitære behovet under 40 milliarder kroner, ikke mer enn Norge kunne klart å finansiere på egenhånd dersom viljen var tilstede. Til sammenligning har NRK beregna at langtidskostandene ved mottak av det antall flyktninger som ser ut til å komme til Norge i år er seks ganger dette beløpet. Dette regnestykket er usikkert, og det kan bli langt billigere dersom vi blir bedre til å integrerer flyktninger i arbeidsmarkedet enn vi har vært før, men det sier likevel noe om konsekvensene av de valga vi gjør og ikke gjør. Og vi har faktisk et valg.

Fra internasjonal solidaritet til alles kamp mot alle?

Eirik Christophersen6 kommentarer

Verden er ikke lenger som den var. I Danmark har det som tidligere var «ekstremistenes» innvandringskritiske budskap nå blitt akseptert av flertallet av danske velgere. I den Dominikanske republikk trues hundretusenvis av haitiere med å kastes ut av landet, til tross for at mange har levd der hele livet og ikke snakker språket i landet deres foreldre emigrerte fra. I Sør-Kina-havet driver Rohingya-flyktningene rundt mellom land som gjør alt de kan for at de ikke skal komme i land, mens i Middelhavet har bilder av desperate flyktninger og migranter som vasser i land blitt så vanlig at det alt har mistet sin nyhetsverdi.

I dag er det Verdens flyktningdag. På samme dag i fjor tok vi i Flyktninghjelpen fram de sterkeste adjektivene vi hadde. Når skulle de ellers brukes om ikke da, når verden så den største fluktkatastrofen siden andre verdenskrig. Lite ante vi den gang at økningen i 2014, fra dette rekordnivået, skulle bli større enn vi noen gang tidligere har sett på ett år. Økningen i antall flyktninger som har krysset en landegrense og antall mennesker som har flyktet internt i sitt eget land, har begge satt dystre rekorder. Grafen over totalt antall mennesker på flukt sprenger rammene vi håpet vi aldri skulle behøve å utvide.

Flyktningstrømmene som følge av krigen i Syria er den største verden har sett siden India ble delt på slutten av 40-tallet, men Syria er ikke den eneste grunnen til den deprimerende statistikken. Land som dessverre er velkjente på dystre oversikter, som DR Kongo, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan, opplevde ny omfattende fordrivelse i 2014. Mer overraskende for mange er det at mennesker flykter i stort antall fra Afrikas økonomiske lokomotiv, Nigeria, blant annet på grunn av Boko Harams herjinger. Burundi var av mange sett på som et av de positive eksemplene på hvordan land kan legge konflikter bak seg, flyktninger vende tilbake og livet gå videre. Uroen i forkant av valget våren 2015, hvor over 50 000 mennesker flyktet til Tanzania, understreker viktigheten av ikke å ta freden for gitt. Den må kontinuerlig pleies for å unngå at konflikter blusser opp igjen.

Det siste året har også ettertrykkelig vist oss at verden ikke er slik vi kjente den fra i går. Igjen ser vi store flyktningstrømmer på vårt eget kontinent. Nærmere én million mennesker er fordrevet som følge av konflikten i Ukraina. Vi har også fått en alvorlig påminnelse om at gårsdagens flyktninger kan bli morgendagens hjelpere, og motsatt.  Afghanistan har i årtider vært et av landene i verden som aller flest mennesker har flyktet fra, og er det fortsatt. Men i 2014 ble Afghanistan i tillegg en av de største mottakerne av flyktninger, da 300 000 flyktet fra nabolandet Pakistan på grunn av konflikten i Waziristan. Områdene de flyktet til var deler av Afghanistan hvor mange mennesker selv hadde opplevd å være flyktninger. Til tross for at dette er fattige områder, som fortsatt har store utfordringer selv, var de aller fleste positive til å yte hjelp til naboene som nå ba dem om beskyttelse.

Jemen har i mange år vært destinasjon for et stort antall flyktninger fra Afrikas horn, som har tatt seg over Rødehavet som båtflyktninger. I 2015 snudde flyktningstrømmen, etter en kraftig opptrapping av konflikten i Jemen. De jemenittiske flyktningene søker seg blant annet til Somalia, som i mange år har vært det landet i Afrika som har produsert flest flyktninger. Erfaringene både fra Pakistan og Jemen viser at ingen vet hva morgendagen bringer. Før du aner det, kan det være godt å ha venner som stiller opp for deg. Da er det en fordel å ha behandlet naboene som venner før du visste at du hadde bruk for dem som hjelpere.

Båtflyktninger ble ettertrykkelig satt på dagsorden våren 2015 med de dramatiske bildene fra Middelhavet, hvor mennesker druknet på vei til drømmen om en trygg havn i Europa. Bildene hadde ikke rukket å slukne på netthinnen for like hjerteskjærende scener ble kringkastet fra den andre siden av kloden, hvor rohingyaer flyktet i desperasjon fra en uutholdelig tilværelse i flyktningleirer i Myanmar, mens alle nabolandene kjempet for å slippe å ta imot dem. Her hjemme har debatten vært het om Norge og Europa skal bidra med et humanitært alternativ i form av å ta imot flere kvoteflyktninger fra Syria, slik at noen færre blir presset i favnen på kyniske menneskesmuglere.

Det er svært gledelig å registrere den hjertevarmen mange nordmenn viser når de ønsker flere syriske flyktninger velkommen. En lang rekke kommuner har allerede sagt at de vil stille opp på dugnaden, men det er fortsatt behov for flere for å finne permanent innkvartering både for de flyktningene som allerede befinner seg på mottak, og de 8000 nye kvoteflyktningene som flertallet på Stortinget har sagt ja til å ta imot de neste tre årene. Flere nordmenn sier de er positive enn negative til å ta imot de syriske kvoteflyktningene, og en annen undersøkelse viser at flertallet av nordmenn har et positivt syn på hva innvandring betyr for vårt samfunn. Likevel viser den samme undersøkelsen at det ikke er støtte i folket for at Norge skal øke antall flyktninger vi tar imot per år på permanent basis. Skal vi klare å opprettholde støtten og legitimiteten til asylinstituttet, må vi derfor ikke bare ha et stort hjerte, vi må også ha et klart hode.

Det er et alvorlig dilemma at millioner av flyktninger i regionene rundt Europa vil ha krav på beskyttelse dersom de hadde mulighet til å søke om asyl her, men fordi Europa er redd for konsekvensene av dette, gjør vi det vi kan for å nekte dem denne muligheten. En av konsekvensene er det vi nå ser i Middelhavet. Skal vi klare å løse dette dilemmaet må vi alle være villige til å tenke nytt. Vi er nødt til å fylle opp verktøykassa med nye redskaper. Kanskje er ikke de løsningene vi har vent oss til nødvendigvis de eneste rette for fremtiden, hvis vi skal klare å gi beskyttelse til dem som trenger det aller mest. Kanskje må vi være villige til å diskutere om vi skal fire på kravene til standard og kostbare løsninger når flyktningene kommer til Norge. Kanskje bør vi også vurdere om vi i større grad skal tilby midlertidig beskyttelse, slik at vi ikke kommer i en situasjon hvor vi må avvise nye mennesker på flukt, fordi kapasiteten allerede er sprengt.

I den danske valgkampen var flere av disse elementene fremme, men begrunnelsen var dessverre å begrense den ikke-vestlige innvandringen til Danmark, ikke å skape grunnlag for å ta imot flere av dem som vil trenge beskyttelse i årene framover. Den største utfordringen i dag er å gi flyktninger en mulighet til å søke asyl uten å sette livet på spill for å komme inn i Europa for å kunne søke. Derfor må det etableres et bedre samarbeid blant europeiske land når det gjelder behandling av asylsøknader, og en større grad av byrdefordeling. Mye taler også for at tiden er inne til å diskutere muligheten for å søke asyl til Europa fra regionene de fleste flyktningene kommer fra. Dette er imidlertid urealistisk å få europeiske regjeringer med på, uten samtidig å sikre at man blir bedre på å skille ut økonomiske migranter fra flyktninger fra forfølgelse, krig og konflikt.

Det danske valgresultatet var nedslående for dem som håper på større vilje til å fordele byrdene mellom europeiske land. I stedet fikk vi nok et eksempel på at land etter land på egen hånd strammer inn for at flyktninger skal velge å søke asyl i nabolandet i stedet. Tilbake står Sverige, som en bauta når det gjelder solidaritet og nestekjærlighet i Europa. Hvordan kan to land med så lik historie og kultur som Danmark og Sverige ende opp med å velge så ulike løsninger? Jeg nekter å tro at empatien med mennesker i en vanskelig situasjon kan være så forskjellig på hver side av Øresund. Det frister å bli forsker for å grave dypere i den utviklingen våre to naboland har gått gjennom. Midt imellom står Norge. Mye tydet på at vi var på vei til å bli mer lik danskene enn svenskene. Men med danskenes lange steg i restriktiv retning gjennom dette valget, og Norges generøse økning i antall syriske kvoteflyktninger, ligger vi nå igjen nærmere svenskene.

Erfaringen fra begge våre naboland minner oss imidlertid på at i et demokrati må man ha flertallet av folket med seg på store prosjekter, som formingen av det nye Europa er. I land etter land i Europa har flertallet sagt at de synes det går for raskt fram, eller at det allerede har gått for langt. Nå har danskene sagt det samme. I Sverige er situasjonen en helt annen, tross at landet har vært det desidert mest generøse av alle europeiske land i en årrekke. Riktignok stiger Sverigedemokratene på meningsmålingene, men over 80 % av svenskene sier likevel at de ikke vil stemme på dette partiet, og alle de andre partiene ønsker fortsatt en human og raus svensk flyktningpolitikk. Faren er om den tilsynelatende enigheten snarere skyldes mangel på kritisk debatt, slik enkelte hevder. I så fall risikerer vi at pendelen svinger til det motsatte ytterpunktet hvis en undertrykket innvandringsskepsis plutselig slippes fri. Kanskje vil det danske valgresultatet gjøre at også flere svensker oppdager hva det er mulig å tenke og mene uten nødvendigvis å bli stemplet som rasist. Men enn så lenge virker den svenske gjestfriheten ekte og bunnsolid.

Er det noe verden vil trenge i årene som kommer, er det gjestfrihet og solidaritet. Men sannsynligvis er ikke det nok, særlig ikke når det later til at gjestfrihet er langt mindre smittsomt enn frykten for det fremmede og ønsket om å låse dørene. Det er dessverre en kjensgjerning at det er lettere for et land å kopiere nabolandenes innstramninger i flyktningpolitikken enn liberaliseringer. Derfor kan vi ikke belage oss på å løse alle utfordringene ved å appellere til å åpne hjertene, vi må også fylle opp verktøykassen med nye redskaper for å håndtere morgendagens motortrøbbel i vår globaliserte verden. Og vi «idealister» må innse at vi må ha flertallet av befolkningen med oss på dette prosjektet. Her har Norge valgt en middelvei mellom våre skandinaviske naboer som jeg tror er sunn. Vi tar den kritiske debatten, som svenskene vegrer seg for, men vi har likevel fått flertallet av befolkningen med på en dugnad, noe de danske idealistene ikke klarte. La oss bestrebe oss på å fortsette på den gyllne middelveien.

Den vanskelige innvandringa 

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Få ting er like effektivt for å ødelegge stemninga på en venners-venners-fest, som å begynne å diskutere innvandring. Man kan være ganske sikker på at mange plutselig blir veldig trøtte og bestiller taxi hjem, mens andre ender i nærmest voldelige sammenstøt på kjøkkenet. Får festen vare lenge nok, er det ikke sjelden både politiet og de med hvite frakker ringer på døra. Så la oss snakke innvandring!

I fredsforhandlinger pleier det å være lurt å begynne med de aller enkleste spørsmåla først, i håp om å finne noe begge parter kan slutte seg til, om ikke annet om når det neste møtet skal holdes. Det gjelder å bygge tillit og finne de små, tilsynelatende ubetydelige, områdene man tross alt er enige om, før man går videre til å diskutere de virkelig vanskelige spørsmåla. Hvis jeg hadde blitt oppnevnt som fredsmekler i «innvandringskrigen», ville jeg brukt den samme strategien. Hvilke felles referansepunkter har partene? Finnes det noen områder hvor de faktisk er enige? Er det mulig å finne et felles ståsted å vurdere problemkomplekset fra, så man får noenlunde den samme synsvinkelen?

En fredsmegler bør i størst mulig grad legge til side sitt eget ståsted og egne holdninger, så i denne filosofiske øvelsen er jeg «nøytral», og det betyr ikke at jeg dermed mener at det den «riktige» løsningen ligger omtrent midt mellom ytterpunktene.

«Innvandringskrigen»

Min påstand er at «innvandringskrigen», om den er aldri så uforsonlig og brutal, likevel har et ganske godt potensiale til i hvert fall å oppnå en form for våpenhvile. Forutsetningene er at partene er villige til å lytte og tenke, og ikke bare holde seg for ørene og rope. Grunnen til at jeg drister meg til å være såpass optimistisk, er at jeg mener man i altfor stor grad til nå kun har snakka om det man er uenige om. Og ingen skal være i tvil om at det er enormt mye man er uenige om.

Men det er også overraskende mye man faktisk er enige om, selv om ingen av partene åpenbart liker å tenke på det, og kanskje ikke en gang selv er klar over det. Det kan kanskje være en ubevisst beskyttelsesmekanisme som gjør at hjernen blokkerer ut alle tilløp til slike tankerekker. For hvis man skulle erkjenne at man faktisk er enig med motstanderen på opptil flere områder, risikerer man at noe av det skytset man retter mot fienden også risikerer å treffe egne tropper, og «friendly fire» er aldri gunstig i en krig.

Dessuten, de fleste kriger kjempes mest effektivt hvis man har et klart fiendebilde. Julevåpenhvilen i 1914 har gått inn i historien som et bevis på at ikke en gang krig klarer å knekke all medmenneskelighet. Tyske og engelske soldater tok pause fra kampene og gikk opp av skyttergravene for å begrave sine døde. De utveksla til og med julegaver, og arrangerte en landskamp i fotball, som for øvrig de tyske soldatene vant 3-2 (fotballens fysiske lover gjelder også i krig). Året etter forsøkte soldatene seg på noe lignende, men høyere offiserer på begge sider sørga for at det blei et mye mindre omfang på vennskapelighetene enn året før, og i 1916 hadde de satt en effektiv stopper for alt sånt sentimentalt kliss. Det er ikke bra for kampmoralen hvis soldatene begynner å føle forståelse og sympati med fienden.

Politikkens spilleregler

Før jeg kommer tilbake til innvandringsdebatten, vil jeg ta en liten omvei og snakke om demokrati og politikk. Partipolitikkens naturlov er at man framhever de områdene hvor man skiller seg fra motstanderen, for ingen vinner valg på å si: «Vi er stort sett enige med de andre, vi». SV vet alt om hvor farlig det er å snakke med innestemme i åtte år, der de nå prøver å kjempe seg tilbake over sperregrensa. Liberaldemokratene fikk en tilsvarende dyrekjøpt lærdom i Storbritannia på torsdag.

Heldigvis har vi ganske ansvarlige politikere i Norge, som ikke bare krangler, men også kan inngå store tverrpolitiske forlik når det er nødvendig, og i komitérommene på Stortinget er visstnok tonen og atmosfæren langt hyggeligere enn når mikrofonen skrus på i vandrehallen. Etter at man har vist politisk storsinn, og satt partiinteresser til side i en sak for å skape forutsigbarhet for landet, er det imidlertid desto viktigere å komme raskt på banen med et annet politisk budskap hvor man virkelig kan vise hvor rykende uenige man er, hvis noen skulle tro noe annet. For hva skal man ellers med partier?

Et saksfelt som egner seg veldig godt for å profilere de ulike partiene, er skattepolitikken. Og når man hører på argumentene, særlig før et valg, kan man få inntrykk av at Høyre og Arbeiderpartiet er som ild og vann. Lytter man til motstanderens beskrivelse, er Høyre den omvendte Robin Hood, som stjeler inntektene de fattige har tjent i sitt ansikts sved for å kunne dele det ut til SUV’er og cabincruisere til fiffen på Bygdøy, mens Arbeiderpartiet støvsuger lommebøkene og bankkontoene til hederlige grundere, som bare prøver å skape sårt tiltrengte arbeidsplasser, så det er helt nytteløst å tenke på å starte ny virksomhet i dette landet. Men hvordan er det egentlig?

La oss prøve å se på vår egen lille andedam med øynene til noen av våre mulige naboer i verdensrommet, hvis de hadde tatt seg en tur hit og prøvde å forstå politikk og moral i denne avkroken i Melkeveien. Mulig de ville blitt overraska over at det gikk an å mene at det var riktig at noen skulle eie mer enn andre og at noen skulle kunne leve et liv i sus og dus, mens andre måtte slite og jobbe, bare fordi de tilfeldigvis var født med forskjellige foreldre. Men det kan like gjerne være at de ville blitt hoderystende sjokkert over at det var mulig å mene at noen hadde rett til å konfiskere deler av en annens eiendom, fordi flertallet mente at noen andre hadde mer behov for det.

Noe jeg imidlertid er nesten helt sikker på, selv om jeg aldri har møtt et romvesen, er at de ville slitt veldig med å forstå at 99 % av innbyggerne i Kongeriket Norge har akseptert begge disse diamentralt motstridende prinsippene, og likevel sloss så busta fyker og deler ut saftige moralske skjellsord, når de skal bli enige om innslagspunktet på toppskatten skal være 600 000 eller 500 000. De ville nok konkludert med at moralens vokter i dette snodige landet må være en skikkelig kløpper i prosentregning.

I skattepolitikken er vi altså forbausende enig om grunnprinsippene, hvis vi holder den mest ekstreme halve prosenten på hver side utenom. Selv om vi utvider horisonten fra sentrum av partiskalan, og i stedet sammenligner Rødt og Frp, er enigheten fortsatt rørende. Begge er skjønt enige om at selvfølgelig er det feil at noen andre (f.eks. staten) skal kunne ta alt du eier og fordele til dem som trenger det mer, og de er like enige om at selvfølgelig må staten få kunne ta en del av det du tjener for å omfordele til dem som har vært litt mindre heldige. Debatten om blandingsforholdet mellom mitt og vårt, er imidlertid en annen diskusjon. Her har åpenbart evolusjonen gjort en god jobb og sørga for at mennesker i dag stort sett tar for gitt at vi til en viss grad har et ansvar for andre enn oss sjøl og vår familie. Man trenger ikke ha doktorgrad i biologi for å forstå at dette ikke er noen naturlov ellers i dyreverdenen. Det holder å kikke på en flokk måker noen minutter.

Fellesnevnere i innvandringspolitikken?

Selv om fellesnevnere i innvandringspolitikken ikke er like opplagte som i skattepolitikken, er det likevel mye av den samme logikken som gjør seg gjeldende også der. Knut Arild Hareide bruker ikke så mye tid på å holde taler om det, men han mener likevel at Norge verken bør ha fri arbeidsinnvandring eller at alle som påstår de er forfulgt skal få opphold som flyktning uten at det kan sannsynliggjøres at de virkelig er forfulgt. Christian Tybring-Gjedde, på sin side, går sjelden i demonstrasjonstog for flyktninger som risikerer å sendes ut, men han er likevel enig i at flyktninger som påviselig har en god grunn til å frykte drap og tortur i hjemlandet, har krav på beskyttelse, også hos oss.

På innvandringsfeltet er imidlertid holdningene og meningene langt mer ekstreme hos velgerne og mannen i gata, enn de er hos politikerne. Dette gjelder på begge sider av det innvandringspolitiske vannskillet, men det er særlig tydelig på den innvandringsskeptiske sida, noe man bare trenger å ta et raskt sveip over kommentarfeltene på nett for å innse. Men selv blant «ekstremistene» på begge sider, mener jeg det finnes grunnlag for en viss grad av enighet. Det finnes svært få på den innvandringsliberale sida som faktisk ønsker helt fri innvandring slik verden er i dag, hvis de blir pressa til å tenke gjennom det. Tilsvarende finnes det svært få promiller som faktisk ville mene at vi skal holde grensa stengt for dem vi vet mister livet hvis vi sender dem tilbake. Når det gjelder hvor mange dette gjelder er imidlertid meningene straks på kollisjonskurs. Llikevel er det viktig å ikke feie under teppet at også de mest ekstreme ytterpunktene faktisk finnes, på begge sider. Og det finnes til og med filosofer som argumenterer for begge ytterpunktene.

Hvis vi igjen vender blikket mot dyreverdenen, er det også naturlig å anta at våre forfedre for noen millioner år siden neppe heller hadde utvikla noen nevneverdig empati med artsfrender som prøvde å ta seg inn på deres revir, om de var aldri så utsulta eller hadde en ulveflokk i hælene. Så igjen, selv om vi er uenig om veldig mye på innvandringsfeltet i dag, har vi likevel en viss felles forståelse som ligger i bunn etter at evolusjonens slipestein har fått snurre i noen millioner år. Den overveldende majoriteten mener at vi har en eller annen form for ansvar for å hjelpe også dem vi ikke kjenner, og knapt føler vi har noe felles med.  Samtidig mener det store flertallet at vi likevel har et større ansvar for våre egne naboer enn for dem langt borte.

I det veldig store bildet er det altså faktisk mer som forener enn det som skiller. Våre fjerne naboer i universet kunne nok blitt sjokkert over hvilken egoistisk drittsekk Hareide er, som mener at fordi en person tilfeldigvis er født i Liberia, så har han mindre rett til å få gratis sykehusbehandling på Ullevål sykehus enn Ola fra Stovner. Men de kunne like gjerne blitt målløse over Tybring-Gjeddes hjertevarme,  som mener Norge bør beskytte en muslimsk kvinne som risikerer dødsstraff for hor i hjemlandet, selv om det ikke er hans skyld at hun har drevet hor i et land hvor det er forbudt.

Uansett hvor ubehagelig det er for både Hareide og Tybring-Gjedde å erkjenne at de, ihvertfall av og til, «deler dobbeltseng», er jeg ganske overbevist om at ingen av dem vil ha vanskelig for å gå med på i hvert fall deler av resonnementet mitt, hvis jeg fikk møte hver av dem under fire øyne, uten journalister til stede. Når det gjelder heiagjengene i skyttergravene på internett er imidlertid veien lengre å gå. Og siden politikere på begge sider taper stemmer på å skulle nyansere, ta forbehold og innrømme at en sak har mange sider, er det dessverre ikke å forvente at det er der man skal få den største drahjelpen i denne «fredsprosessen».

Mitt møte med en lykkejeger – en personlig tilbakevendingshistorie

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Dette var den andre foranledningen til at jeg blei blogger. Posta på Facebook 25. april.

Fredag for to uker siden kom en ung gutt bort til meg og tryglet om hjelp. Jeg satt på strandbaren og hadde akkurat fått den første fredagspilsen, så han kom veldig ubeleilig. Liberia er ett av verdens fattigste land, og nøden skriker mot deg nær sagt hvor du går. Etter en stund blir man derfor ganske tykkhudet, og lærer å si høflig nei til de fleste av disse henvendelsene.

Men denne gutten var mer iherdig enn de fleste, og i tillegg presenterte han en historie som gjorde meg nysgjerrig. Han påsto han var flyktning fra Uganda, og hadde oppholdt seg seks år i flyktningleirer i Elfenbenskysten i håp om å komme til USA som kvoteflyktning. Jeg syntes historien hørtes usannsynlig ut, ikke minst fordi jeg ikke kjente til at det var mange flyktninger fra Øst-Afrika her i Vest-Afrika, og at ugandere neppe hadde store muligheter til å bli plukket ut som kvoteflyktninger slik forholdene er der nå.

Han hadde imidlertid så mye kunnskap om Uganda at det virket sannsynlig at han hadde en relasjon til landet. Han forklarte at han ikke lenger ville sette livet på vent i en flyktningleir, og derfor ville hjem. Han hadde fått vite at IOM (den internasjonale organisasjonen for migrasjon) kunne hjelpe ham med det, men da måtte han komme seg til en flyktningleir i Liberia for registrering. Han hadde tatt buss fra Elfenbenskysten til hovedstaden i Liberia, måtte videre med buss til stedet flyktningleiren lå, på en helt annen kant av landet, og hadde allerede brukt opp det han hadde hatt av penger. Pengene til bussbilletten er mer enn en vanlig tigger i Liberia ber om, og man liker jo ikke å bli rundlurt selv om det i vår målestokk ikke er snakk om store beløp, så jeg spurte og gravde om alle mulige detaljer. Gutten virket mer og mer stresset, kikket stadig på klokken, og sa at han gjerne skulle snakket lenger men nå hadde han bare 15 minutter på seg til å rekke å registrere seg på et eller annet kontor, som var et krav for å komme videre, og da trengte han penger.

Jeg satt fortsatt igjen med mange ubesvarte spørsmål og var slett ikke overbevist, men etter å ha jobbet 20 år i Flyktninghjelpen og snakket på innpust og utpust om at ’tilbakevending er den beste løsningen’ følte jeg meg mer moralsk forpliktet enn folk flest til å hjelpe denne gutten. Jeg ga ham derfor pengene mot at han lovet å sende meg en mail når han var hjemme i Uganda, så jeg kunne vite at han hadde kommet trygt fram (og at jeg ikke hadde blitt lurt trill rundt). Sånn sett kunne dette uansett være et interessant eksperiment for å teste om dømmekraften min var nogenlunde inntakt, eller om den var sløvet av ønsket om å tro det beste om folk – selv om et utvalg på ett case er et syltynt grunnlag for statistiske konklusjoner.

I går fikk jeg en overraskende telefon fra den samme gutten, som nå var tilbake i Monrovia og gjerne ville treffe meg. Jeg ble glad for å høre fra ham, og veldig spent på hvorfor han ville møte meg. Det satt fortsatt en djevel på den ene skulderen min og prøvde å få meg til å skjønne hvilken naiv tulling jeg var. Selvfølgelig hadde gutten skjønt at her gjaldt det å melke denne blåøyde norske kua for siste dråpe før noen andre gjorde det. Og jeg måtte innrømme at djevelen kunne ha et poeng, ikke minst med mine gjentatte dårlig opplevelser som utleier hjemme i Norge, fordi jeg har syntes referansesjekk var overflødig, og at depositum godt kunne vente noen måneder hvis de hadde gode grunner for det.

Denne gangen fikk vi mye bedre tid til å snakke sammen, og tok en øl mens jeg fikk høre om alle planene han hadde når han snart kom hjem til Uganda for første gang siden han var 13 år. Unggutten hadde utrolig mange interessante refleksjoner, blant annet rundt det som nå skjer i Middelhavet. Geografiundervisningen i flyktningleiren i Elfenbenskysten var imidlertid litt mangelfull, for det var umulig å få ham til å forstå at selv om Norge ligger langt borte fra Afrika er det enda lenger fra Norge til USA og Australia – selv om vi er hvite i huden både her og der.

Han gjentok stadig at han ville betale tilbake det han hadde fått til bussbilletten, for nå hadde han fått litt penger fra IOM for å kunne klare seg de første ukene i Uganda, og han var overbevist om det ikke førte noe godt med seg å skulle snylte på andre hvis man hadde mulighet til å la være. Engelen på den venstre skulderen var i ferd med å vinne en knockoutseier på den hornprydede rivalen på motsatt skulder, men plutselig gjorde djevelen et drepende comeback. Pengene han hadde fått fra IOM var i form av en sjekk som måtte heves i banken i Monrovia, men banken åpnet ikke før morgenen etter, og han måtte betale både transporten tilbake til hovedstaden og overnatting til dagen etter, før han kom i banken, så kunne jeg være så snill å låne ham disse pengen også?

Tiltroen til gutten hadde bare blitt større etter at vi hadde pratet sammen, men samtidig er jeg ikke mer naiv enn at jeg er klar over at det finnes gode skuespillere. Og er man desperat nok, er sikkert ikke terskelen veldig høy for å lure noen dollar fra en utlending som har mer enn nok uansett. Men hadde jeg sagt A fikk jeg si B, hvis jeg skulle få svar på mitt svært amatørmessige forskningsprosjekt. Og hvis jeg først skulle bli «ranet», setter jeg egentlig pris på denne varianten. En amerikansk kamerat, som ikke tar så veldig nøye på advarslene om hvor man skal gå alene nattetid, fortalte at han for noen dager siden måtte springe for livet med to karer med macheter halsende etter seg.

For ikke å gjøre en lang historie enda lenger, så fikk han altså låne de pengene han ba om. Avtalen er at vi skal møtes om et par timer. I mellomtiden har jeg fått ømme skuldre av stillingskrigen som pågår der oppe. Engelen leder klart på poeng, men djevelen har ikke tenkt å kaste inn håndkleet før gongongen går. Samtidig stiller begge rivalene kritiske metodiske spørsmål til forskningen min.

———————

Jeg hadde tenkt å vente med å poste innlegget til jeg hadde slutten på historien, men kom til at det er mer ærlig å gjøre det på denne måten. Så oppfordrer jeg alle til å ikke bruke fasiten til å generalisere verken når det gjelder flyktninger eller lykkesøkere. Èn person er uansett bare èn person. Hva folk velger å konkludere med når det gjelder dømmekraften min skal jeg ikke legge meg oppi.

———————

Facebookinnlegg 28. april:

Da har jeg satt endelig sluttstrek for den historien som mange fulgte med på i helga. Det ble et par ekstra momenter på tampen, som lære meg enda litt mer om hvordan det er å leve i «failed states», som det så fint heter. Jeg skal tross alt hjem på sommerferie til trygge Norge om et par måneder, men får mer og mer respekt for dem som ikke kan snu ryggen til livets harde realiteter, men må leve sine liv midt i dem. At noen havner på en rustholk i Middelhavet overrasker meg heller ikke – med eller uten beskyttelsesbehov.

———————

De som er nysgjerrige på hva som skjedde mellom disse to innlegga, kan ta en kikk i kommentarfeltet på Facebook.