Kynisk politisk spill kamuflert som flyktningbeskyttelse

Jeg har tidligere kritisert den hyklerske europeiske flyktningpolitikken og rost UDI-direktøren for å løfte debatten om et alternativt beskyttelsesregime for flyktninger, som er mer rettferdig og ikke gjør flyktninger avhengige av kyniske menneskesmuglere. Derfor skulle man kanskje tro at jeg ønsket gårsdagens avtale mellom Tyrkia og EU velkommen. Det gjør jeg definitivt ikke. Dette er mer av det gamle. Mer hykleri og enda flere paradokser.

Flyktningene har blitt brikker i et kyniske politisk spill hvor ingen av partene har deres interesser som det primære, men forsøker å kamuflere egne politiske agendaer i en påtatt omtanke for dem som drukner i Middelhavet. Ved første øyekast kan man få inntrykk at dette er til flyktningenes beste. Det vil ikke lenger være noen grunn til å legge ut på den farefulle ferden til sjøs og menneskesmuglerne kan ikke lenger tjene seg rike på andre menneskers lidelse. Sannheten er det motsatte.

En avtale full av paradokser
Avtalen sier at de aller fleste som ankommer Hellas skal returneres til Tyrkia. Heldigvis lyttet partene til advarsler fra UNHCR og andre, og har tatt inn en forsikring om at flyktningene vil få en individuell behandling i Hellas, hvor det blir kartlagt om de vil være spesielt utsatte i Tyrkia før de blir returnert. Det er likevel åpenbart at det store flertallet vil bli returnert.

Videre sier avtalen at EU skal forplikte seg til å ta imot et tilsvarende antall syrere som kvoteflyktninger fra Tyrkia, som det antallet som blir returnert fra Hellas. Det er viktig å legge merke til at returen gjelder alle nasjonaliteter, mens det kun er syrere som vil få mulighet til å bli gjenbosatt i Europa. Denne «èn-til-èn-logikken» har imidlertid to store paradokser, som langt på vei sparker bein under det den er sagt å skulle oppnå – nemlig å begrense farefulle smuglerreiser over Middelhavet.

For det første vil Tyrkia ha interesse av at antallet syrere som krysser havet blir så stort som mulig. Dersom ingen reiser, vil heller ikke EU være forpliktet til å ta noen tilbake som kvoteflyktninger.

For det andre vil flyktningene ha alt å tape på å legge ut på reisen, siden de nesten automatisk vil bli returnert, og i tillegg vil bli plassert bakerst i køen når man søker gjenbosetting i Europa. Dette viser med grotesk tydelighet at EUs primære mål er å lette presset på eget kontinent og ikke å redusere flyktningenes lidelse. Avtalen straffer dem som ankommer Hellas per båt, og vil dermed effektivt redusere antallet som velger den løsningen, og dermed forsvinner også EUs forpliktelse til å hente ut syrere fra Tyrkia.

Det tragiske er også at dette høyst sannsynlig vil føre til økt makt for menneskesmuglere og dyrere og mer farefulle ferder for flyktningene. Reisen over til de greske øyene var den billigste, enkleste og det minst farefulle alternativet tross alt. Nå vil flere bli presset til å velge den langt tøffere ruten fra Libya til Italia, eller finne nye ruter f.eks. om Svartehavet og Ukraina. Håpet var at EU-landene skulle gjøre noe med det store paradokset at de som klarer å ta seg til et europeisk land (i hvert fall i Vest-Europa) får sine rettigheter ivaretatt, samtidig som de samme landene gjør det de kan for at færrest mulig skal klare å komme seg dit og benytte seg av disse rettighetene. Isteden har gjerdene blitt høyere, reisen farligere og dyrere og paradokset enda større.

En håpløs avtale med elementer å bygge videre på
Selv om gårsdagens avtale best kan karakteriseres som et skittent spill, er det likevel elementer i den som kunne vært interessante skritt mot et mer rettferdig flyktningregime – vel å merke dersom det hadde vært hensikten. For de syrerne som blir plukket ut som kvoteflyktninger vil det åpenbart være et gode. Det er også en gevinst at man her kan velge ut de mest sårbare og de med størst beskyttelsesbehov. Faren er imidlertid at antallet kan bli forsvinnende lite når ingen lenger har noe å tjene på å reise til Hellas, og at EUs forpliktelse dermed faller bort.

Det er også bra at EU forplikter seg til å bistå Tyrkia økonomisk slik at det store antallet flyktninger som befinner seg der får en mer verdig og trygg tilværelse. Tyrkia har også forpliktet seg til å gi alle flyktninger et akseptabelt tilbud, og vil i større grad enn før måtte forvente at det stilles krav til dem på dette området. Mange er likevel usikre på hvor mye disse forsikringene er verdt, og det kan skorte vel så mye på evnen som på viljen. Når EU fikk panikk etter å ha tatt imot èn million flyktninger på et kontinent med 500 millioner innbyggere, skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at Tyrkias utfordringer med å håndtere 2,7 millioner flyktninger i et land med vel 70 millioner innbyggere er formidable.

Høykommissærens uttalelser viser i et diplomatisk språk at de er mildt sagt skeptiske til at denne avtalen kan gjennomføres uten å bryte internasjonale konvensjoner. De har imidlertid presisert at en avtale ville kunne ha vært i tråd med konvensjonen dersom andre forutsetninger hadde vært til stede. Det viser at vi tross alt kan være på vei mot noe som kan inngå i framtidens beskyttelse av store flyktninggrupper, hvor ulike land og regioner bidrar på ulike måte ut fra geografiske, økonomiske og demografiske forutsetninger. I langt større grad enn tilfellet er i dag, må verdenssamfunnet ta et solidarisk ansvar for flyktningbeskyttelse, og ikke gjør alt man kan for å skyve ansvaret over på naboen eller fattige naboland.

Det er bra at EU og Tyrkia samarbeider om å hjelpe flyktninger i Tyrkia. De fleste flyktninger vil helst være så nær hjemlandet som mulig, og det har vist seg at dette også letter retur når forholdene igjen tillater det. Små, men rike land, langt unna flyktningenes hjemland kan ofte også hjelpe langt flere ved å sikre god beskyttelse i nærområdene enn å ta imot et symbolsk antall i eget land og ellers fraskrive seg alt ansvar.

Respekt for konvensjoner
Tyrkia har imidlertid ikke ratifisert flyktningkonvensjonen for andre enn europeiske flyktninger, og det burde vært et minstekrav for å anse landet som et trygt tredjeland hvor man kan sende flyktninger tilbake. Det er heller ikke nok å si at man følger flyktningkonvensjonen og folkeretten. Før man skal kunne returnere noen, må man ha erfaring over tid for at disse rettighetene overholdes og respekteres. Når det er sagt, tyder mye på at Tyrkia har gitt klarere forsikringer overfor EU om at de skal respektere flyktningenes rettigheter, enn hva Norge fikk av Russland før vi startet returen dit. Noe som ytterligere viser at endringen i Utlendingsloven før jul, som fjernet hinderet for retur til Russland, levner stortingsflertallet liten ære.

Stadig flere stemmer tar til orde for at Flyktningkonvensjonen er utdatert og må skrotes. Jeg er ikke enig i dette. Den er langt mer moderne og forutseende enn mange vil ha den til, og den gir også rom for betydelig justering av politikk og praksis, uten at konvensjonen brytes.

Men selv om man skulle mene at Flyktningkonvensjonen står i veien for god flyktningbeskyttelse, er det likevel svært alvorlig å bryte den med åpne øyne. Vi setter selv pris på å leve i en rettsstat hvor vi kan stole på at lover gjelder for alle, både i gode og dårlige tider. Hvor ikke ressurssterke mennesker kan ta loven i egne hender dersom de føler behov for det. De internasjonale konvensjonen er det nærmeste en internasjonal rettsstat vi kommer. De skal behandles med respekt. Få ønsker seg tilbake til en tid hvor det var den sterkestes rett som rådet. Ingen er tjent med en aksept for selvtekt, verken nasjonalt eller globalt. Aller minst et lite land som Norge.

.

Reklamer

Den vanskelige innvandringa 

Få ting er like effektivt for å ødelegge stemninga på en venners-venners-fest, som å begynne å diskutere innvandring. Man kan være ganske sikker på at mange plutselig blir veldig trøtte og bestiller taxi hjem, mens andre ender i nærmest voldelige sammenstøt på kjøkkenet. Får festen vare lenge nok, er det ikke sjelden både politiet og de med hvite frakker ringer på døra. Så la oss snakke innvandring!

I fredsforhandlinger pleier det å være lurt å begynne med de aller enkleste spørsmåla først, i håp om å finne noe begge parter kan slutte seg til, om ikke annet om når det neste møtet skal holdes. Det gjelder å bygge tillit og finne de små, tilsynelatende ubetydelige, områdene man tross alt er enige om, før man går videre til å diskutere de virkelig vanskelige spørsmåla. Hvis jeg hadde blitt oppnevnt som fredsmekler i «innvandringskrigen», ville jeg brukt den samme strategien. Hvilke felles referansepunkter har partene? Finnes det noen områder hvor de faktisk er enige? Er det mulig å finne et felles ståsted å vurdere problemkomplekset fra, så man får noenlunde den samme synsvinkelen?

En fredsmegler bør i størst mulig grad legge til side sitt eget ståsted og egne holdninger, så i denne filosofiske øvelsen er jeg «nøytral», og det betyr ikke at jeg dermed mener at det den «riktige» løsningen ligger omtrent midt mellom ytterpunktene.

«Innvandringskrigen»

Min påstand er at «innvandringskrigen», om den er aldri så uforsonlig og brutal, likevel har et ganske godt potensiale til i hvert fall å oppnå en form for våpenhvile. Forutsetningene er at partene er villige til å lytte og tenke, og ikke bare holde seg for ørene og rope. Grunnen til at jeg drister meg til å være såpass optimistisk, er at jeg mener man i altfor stor grad til nå kun har snakka om det man er uenige om. Og ingen skal være i tvil om at det er enormt mye man er uenige om.

Men det er også overraskende mye man faktisk er enige om, selv om ingen av partene åpenbart liker å tenke på det, og kanskje ikke en gang selv er klar over det. Det kan kanskje være en ubevisst beskyttelsesmekanisme som gjør at hjernen blokkerer ut alle tilløp til slike tankerekker. For hvis man skulle erkjenne at man faktisk er enig med motstanderen på opptil flere områder, risikerer man at noe av det skytset man retter mot fienden også risikerer å treffe egne tropper, og «friendly fire» er aldri gunstig i en krig.

Dessuten, de fleste kriger kjempes mest effektivt hvis man har et klart fiendebilde. Julevåpenhvilen i 1914 har gått inn i historien som et bevis på at ikke en gang krig klarer å knekke all medmenneskelighet. Tyske og engelske soldater tok pause fra kampene og gikk opp av skyttergravene for å begrave sine døde. De utveksla til og med julegaver, og arrangerte en landskamp i fotball, som for øvrig de tyske soldatene vant 3-2 (fotballens fysiske lover gjelder også i krig). Året etter forsøkte soldatene seg på noe lignende, men høyere offiserer på begge sider sørga for at det blei et mye mindre omfang på vennskapelighetene enn året før, og i 1916 hadde de satt en effektiv stopper for alt sånt sentimentalt kliss. Det er ikke bra for kampmoralen hvis soldatene begynner å føle forståelse og sympati med fienden.

Politikkens spilleregler

Før jeg kommer tilbake til innvandringsdebatten, vil jeg ta en liten omvei og snakke om demokrati og politikk. Partipolitikkens naturlov er at man framhever de områdene hvor man skiller seg fra motstanderen, for ingen vinner valg på å si: «Vi er stort sett enige med de andre, vi». SV vet alt om hvor farlig det er å snakke med innestemme i åtte år, der de nå prøver å kjempe seg tilbake over sperregrensa. Liberaldemokratene fikk en tilsvarende dyrekjøpt lærdom i Storbritannia på torsdag.

Heldigvis har vi ganske ansvarlige politikere i Norge, som ikke bare krangler, men også kan inngå store tverrpolitiske forlik når det er nødvendig, og i komitérommene på Stortinget er visstnok tonen og atmosfæren langt hyggeligere enn når mikrofonen skrus på i vandrehallen. Etter at man har vist politisk storsinn, og satt partiinteresser til side i en sak for å skape forutsigbarhet for landet, er det imidlertid desto viktigere å komme raskt på banen med et annet politisk budskap hvor man virkelig kan vise hvor rykende uenige man er, hvis noen skulle tro noe annet. For hva skal man ellers med partier?

Et saksfelt som egner seg veldig godt for å profilere de ulike partiene, er skattepolitikken. Og når man hører på argumentene, særlig før et valg, kan man få inntrykk av at Høyre og Arbeiderpartiet er som ild og vann. Lytter man til motstanderens beskrivelse, er Høyre den omvendte Robin Hood, som stjeler inntektene de fattige har tjent i sitt ansikts sved for å kunne dele det ut til SUV’er og cabincruisere til fiffen på Bygdøy, mens Arbeiderpartiet støvsuger lommebøkene og bankkontoene til hederlige grundere, som bare prøver å skape sårt tiltrengte arbeidsplasser, så det er helt nytteløst å tenke på å starte ny virksomhet i dette landet. Men hvordan er det egentlig?

La oss prøve å se på vår egen lille andedam med øynene til noen av våre mulige naboer i verdensrommet, hvis de hadde tatt seg en tur hit og prøvde å forstå politikk og moral i denne avkroken i Melkeveien. Mulig de ville blitt overraska over at det gikk an å mene at det var riktig at noen skulle eie mer enn andre og at noen skulle kunne leve et liv i sus og dus, mens andre måtte slite og jobbe, bare fordi de tilfeldigvis var født med forskjellige foreldre. Men det kan like gjerne være at de ville blitt hoderystende sjokkert over at det var mulig å mene at noen hadde rett til å konfiskere deler av en annens eiendom, fordi flertallet mente at noen andre hadde mer behov for det.

Noe jeg imidlertid er nesten helt sikker på, selv om jeg aldri har møtt et romvesen, er at de ville slitt veldig med å forstå at 99 % av innbyggerne i Kongeriket Norge har akseptert begge disse diamentralt motstridende prinsippene, og likevel sloss så busta fyker og deler ut saftige moralske skjellsord, når de skal bli enige om innslagspunktet på toppskatten skal være 600 000 eller 500 000. De ville nok konkludert med at moralens vokter i dette snodige landet må være en skikkelig kløpper i prosentregning.

I skattepolitikken er vi altså forbausende enig om grunnprinsippene, hvis vi holder den mest ekstreme halve prosenten på hver side utenom. Selv om vi utvider horisonten fra sentrum av partiskalan, og i stedet sammenligner Rødt og Frp, er enigheten fortsatt rørende. Begge er skjønt enige om at selvfølgelig er det feil at noen andre (f.eks. staten) skal kunne ta alt du eier og fordele til dem som trenger det mer, og de er like enige om at selvfølgelig må staten få kunne ta en del av det du tjener for å omfordele til dem som har vært litt mindre heldige. Debatten om blandingsforholdet mellom mitt og vårt, er imidlertid en annen diskusjon. Her har åpenbart evolusjonen gjort en god jobb og sørga for at mennesker i dag stort sett tar for gitt at vi til en viss grad har et ansvar for andre enn oss sjøl og vår familie. Man trenger ikke ha doktorgrad i biologi for å forstå at dette ikke er noen naturlov ellers i dyreverdenen. Det holder å kikke på en flokk måker noen minutter.

Fellesnevnere i innvandringspolitikken?

Selv om fellesnevnere i innvandringspolitikken ikke er like opplagte som i skattepolitikken, er det likevel mye av den samme logikken som gjør seg gjeldende også der. Knut Arild Hareide bruker ikke så mye tid på å holde taler om det, men han mener likevel at Norge verken bør ha fri arbeidsinnvandring eller at alle som påstår de er forfulgt skal få opphold som flyktning uten at det kan sannsynliggjøres at de virkelig er forfulgt. Christian Tybring-Gjedde, på sin side, går sjelden i demonstrasjonstog for flyktninger som risikerer å sendes ut, men han er likevel enig i at flyktninger som påviselig har en god grunn til å frykte drap og tortur i hjemlandet, har krav på beskyttelse, også hos oss.

På innvandringsfeltet er imidlertid holdningene og meningene langt mer ekstreme hos velgerne og mannen i gata, enn de er hos politikerne. Dette gjelder på begge sider av det innvandringspolitiske vannskillet, men det er særlig tydelig på den innvandringsskeptiske sida, noe man bare trenger å ta et raskt sveip over kommentarfeltene på nett for å innse. Men selv blant «ekstremistene» på begge sider, mener jeg det finnes grunnlag for en viss grad av enighet. Det finnes svært få på den innvandringsliberale sida som faktisk ønsker helt fri innvandring slik verden er i dag, hvis de blir pressa til å tenke gjennom det. Tilsvarende finnes det svært få promiller som faktisk ville mene at vi skal holde grensa stengt for dem vi vet mister livet hvis vi sender dem tilbake. Når det gjelder hvor mange dette gjelder er imidlertid meningene straks på kollisjonskurs. Llikevel er det viktig å ikke feie under teppet at også de mest ekstreme ytterpunktene faktisk finnes, på begge sider. Og det finnes til og med filosofer som argumenterer for begge ytterpunktene.

Hvis vi igjen vender blikket mot dyreverdenen, er det også naturlig å anta at våre forfedre for noen millioner år siden neppe heller hadde utvikla noen nevneverdig empati med artsfrender som prøvde å ta seg inn på deres revir, om de var aldri så utsulta eller hadde en ulveflokk i hælene. Så igjen, selv om vi er uenig om veldig mye på innvandringsfeltet i dag, har vi likevel en viss felles forståelse som ligger i bunn etter at evolusjonens slipestein har fått snurre i noen millioner år. Den overveldende majoriteten mener at vi har en eller annen form for ansvar for å hjelpe også dem vi ikke kjenner, og knapt føler vi har noe felles med.  Samtidig mener det store flertallet at vi likevel har et større ansvar for våre egne naboer enn for dem langt borte.

I det veldig store bildet er det altså faktisk mer som forener enn det som skiller. Våre fjerne naboer i universet kunne nok blitt sjokkert over hvilken egoistisk drittsekk Hareide er, som mener at fordi en person tilfeldigvis er født i Liberia, så har han mindre rett til å få gratis sykehusbehandling på Ullevål sykehus enn Ola fra Stovner. Men de kunne like gjerne blitt målløse over Tybring-Gjeddes hjertevarme,  som mener Norge bør beskytte en muslimsk kvinne som risikerer dødsstraff for hor i hjemlandet, selv om det ikke er hans skyld at hun har drevet hor i et land hvor det er forbudt.

Uansett hvor ubehagelig det er for både Hareide og Tybring-Gjedde å erkjenne at de, ihvertfall av og til, «deler dobbeltseng», er jeg ganske overbevist om at ingen av dem vil ha vanskelig for å gå med på i hvert fall deler av resonnementet mitt, hvis jeg fikk møte hver av dem under fire øyne, uten journalister til stede. Når det gjelder heiagjengene i skyttergravene på internett er imidlertid veien lengre å gå. Og siden politikere på begge sider taper stemmer på å skulle nyansere, ta forbehold og innrømme at en sak har mange sider, er det dessverre ikke å forvente at det er der man skal få den største drahjelpen i denne «fredsprosessen».

Menn som har slutta å hate kvinner

Aller først må jeg ile til og presisere, i tilfelle foreldelsesfristen for slike saker er mer enn 25 år:  Jeg har selvfølgelig aldri hata kvinner! Det var forhåpentligvis ikke sånne som meg Stig Larsson hadde i tankene da han skrev Millennium-triologien, men litt tabloid må det være lov å være. Og dessuten er det veldig kjedelig med anførselstegn i overskrifter.

pink panthersHensikten med dette innlegget er uansett det absolutt beste. Jeg har gjort store framskritt i rehabiliteringsprogrammet mitt her hos FN-feministene, og ser verden med stadig mer rosa briller. Jeg har blitt vitne til så mye overgrep og elendighet utført av mitt eget kjønn at jeg ofte skammer meg på mannsstandens vegne – og da er jeg ikke ironisk. Jeg har flere ganger vurdert om tida er inne til å søke politisk asyl hos feministene, og sågar googla prosedyrene for kjønnsskifte (i hvert fall det siste var ironisk).

Jeg har allerede bedt om unnskyldning for noen av mine gamle synder, men jeg har dessverre et par til på samvittigheten. En av dem er russekortet mitt. Jeg tør ikke en gang si hva som sto der, men til dere som fortsatt har et eksemplar; brenn det! Når jeg leser på nett hva russen driver med i disse dager, tør jeg ikke tenke på hvilken bondeanger mange av dem kommer til å ha om 27 år. Vår feiring virker som en høytidelig avslutning på tre års søndagsskole i forhold, hvis det ikke bare var jeg som aldri fikk med meg hvor den egentlig moroa var.

Men de jeg føler størst behov for å be om unnskyldning, er de stakkars damene som sto på øvre halvdel av Larvik Venstres kommunevalgliste i 1987. Jeg var den stolte eier av nyvunnet stemmerett, gryende politisk engasjert og miljø var det som sto mitt hjerte nærmest. I 1987 var det Arne Fjørtøft som styrte Venstreskuta, så partivalget var ganske enkelt. Dessuten sa mormor at det var det det samme hva jeg stemte, bare jeg stemte borgerlig, og siden Venstre på den tida var til forveksling lik et «raddisparti», var det mulig å gjøre alle til lags. Alt i 1989 måtte imidlertid mormor gi tapt for andre valgkampstrateger med enda mer hardtslående politiske argumenter, og den borgerlige sida blei forlatt for en stund.

Jeg var som sagt gryende politisk engasjert, men jeg var en typisk én-saks-velger, og hvis jeg i det hele tatt hadde sett partiprogrammet, hadde jeg ihvertfall bladd raskt forbi kapittelet om likestilling. Men i et familieselskap begynte jeg å diskutere politikk med Onkel Magne, og som mangeårig lærer syntes han jeg hadde falt ned på et fornuftig valg, og dessuten var jo Venstre en sterk forsvarer av feministiske verdier, nevnte han i forbifarta. Dette hadde jeg definitivt ikke fått med meg og den nye kunnskapen var en stor strek i regninga. Jeg tok partivalget mitt opp til ny vurdering, men kom til at noe måtte man være villig til å ofre for å redde miljøet, og jeg bestemte meg for å holde fast på Venstre.

Et par dager før valget toppa det seg imidlertid. Noen rødstrømper i Larvik hadde sett seg lei på at det var så få kvinnfolk på toppen av listene til dette valget, og gikk ut i en kronikk i Østlands-Posten og oppfordra alle velgere til å stryke menn og kumulere kvinner for å få sving på kjønnsprosenten i Larvik kommunestyre. Jeg kan ikke en gang huske om det var Venstre-damer som sto bak dette utspillet, men det irriterte meg uansett så grenseløst at jeg gikk rett bort og proteststemte. Hvert eneste kvinnemenneske på Larvik Venstres liste blei omhyggelig strøket.

Om det er mulig å si noe til sitt forsvar i en sånn sak, så tror jeg ihvertfall ikke jeg gjorde det for å tøffe meg. Så vidt jeg kan huske fortalte jeg det ikke til noen. Mulig angeren og skamfullheten tok meg alt på vei ut av stemmelokalet. Det ble med en stille demokratisk protest inne i stemmeavlukket. Spesielt voksent gjort var det definitivt ikke, og man kan vel si det er et godt argument mot å senke stemmerettsalderen til 16 år. Trenger man flere argumenter i den saken kan man jo hygge seg med årets russesanger.

Til alle dere kvinner på Larvik Venstres liste i 1987: Jeg håper ikke jeg var dråpen som la en mulig politisk karriere i grus. I såfall kan jeg ikke annet enn å beklage.

Det har vist seg veldig vanskelig å komme til poenget når jeg blogger, så de flotte kvinnene i Liberia jeg egentlig skulle skryte av, har jeg ikke rukket å komme til ennå. De fortjener uansett mer plass enn ett avsnitt på slutten, og siden jeg lytter til erfarne bloggfolk (Even Sundby), har jeg skjønt at det kan være lurt å fordele det man har på hjertet på flere innlegg. Nå har jeg riktignok et rikt utvalg av halvskrevne innlegg på lager, etter at det viste seg at det var mulig å hente ut harddisken på to PCer jeg har tatt livet her nede, og notatene, som jeg trodde var tapt for denne verden, på mirakuløst vis var like hele.  Likevel, det kan jo komme tider hvor det er greit å ha noe i bakhånd, så de tøffe damene får vente til i morgen.

Men bildet må jeg jo kommentere. Det viser en svett og lett star struck bistandsarbeider, som fikk møte den kvinnelige MC-klubben Pink Panthers. Idéen bak klubben er mer alvorlig enn bildene kan se ut til, for dette er jenter som har opplevd mye man ikke bør oppleve, verken i Liberia eller Norge, og medlemskap i denne klubben har bidradd til å gi dem både stolthet, verdighet og trygghet tilbake. De som vil lese mer om jentene kan blant annet finne det her: http://www.undp.org/content/undp/en/home/presscenter/articles/2015/02/17/helen-clark-joins-liberian-all-women-motorcycle-club-the-pink-panthers-.html

pinkpanthers2
Og for en som sjøl aldri kom lenger enn til Honda Camino og halvhjelm, var jo dette en stor opptur, i tillegg til at det var en litt annerledes øvelse i det feministiske rehabiliteringsprogrammet jeg går gjennom.

Det er lov å lure

Da jeg var noe yngre enn jeg er nå, var jeg veldig imponert over dem som hadde fasitsvar på alt uten å måtte tenke seg noe nevneverdig om. Nå blir jeg snarere skremt når jeg møter folk som er for skråsikre – særlig hvis de i tillegg er politikere eller andre med makt til å sette ting ut i livet uten å trenge å ta andre med på råd. Sjøl har jeg blitt mer og mer glad i bisetninger.

Jeg var overraska over at tittelen «På den annen side» fortsatt var ledig da jeg søkte den opp. Kanskje sier det noe om tida vi lever i – eller muligens forteller det bare at jeg er en særing. Jeg prøvde først å registrere meg på blogg.no, men fikk beskjed om at mailadressen min allerede var i bruk og at jeg bare kunne ha én blogg per mailadresse. Jeg frykta at det var noen som hadde drevet en rosablogg i mitt navn i årevis, men det viste seg at det var jeg som åpenbart hadde hatt en god ide i 2009, som jeg må ha glemt hva var kort tid etter. Etter å ha studert mine potensielle bloggnaboer på blogg.no, fant jeg imidlertid ut at jeg verken hadde riktig alder eller kjønn til å passe inn der, så jeg lista meg stille ut igjen og banka på hos WordPress i stedet.

En plage for omgivelsene

På ungdomskolen hata jeg stiloppgaver hvor jeg måtte drøfte for og imot ulike problemstillinger. Hvis læreren for en gangs skyld hadde klart å komme opp med en oppgave som faktisk engasjerte meg, som for eksempel om Norge burde søke vinter-OL, virka det totalt meningsløst å skulle vri hjernen etter argumenter imot det jeg mente var riktig. Og at det ikke var noen gode argumenter mot OL i Norge sa seg i grunnen sjøl. Vi befinner oss fortsatt i steinalderen, men vi snakker altså om OL på Lillehammer. Oslo-OL i 1952 hadde ikke en gang jeg sterke meninger om mens den var i søknadsfasen .

Jeg hadde ikke før kommet over på videregående før det begynte å vokse fram en liten kverulant i meg, og både pålagte drøftingsoppgaver og frivillige diskusjoner blei plutselig mer lystbetonte. Ofte gikk det så langt at jeg glemte hva jeg egentlig mente i en sak. Hvis det var et standpunkt som var «ledig», var det grunn nok til at jeg skulle innta det. Ekstra artig var det jo å diskutere med noen som lot seg fyre skikkelig opp, og ingenting fungerte bedre enn å kaste inn en brannfakkel i likestillingsdebatten. Det skulle ofte ikke så mye til. Det kunne holde å si noe så uskyldig som: «Damefotball er jo vel og bra, som all annen mosjonsidrett, men det er jo mer spennende å følge med på toppidrett, hvor du ikke må ha et handicap for å få konkurrere». Jentene var utrolig hårsåre på den tida.

Det er ikke alt jeg er like stolt av i ettertid, og jeg tror ikke det var den smarteste taktikken for å bli populær hos jentene. Kjæreste fikk jeg i hvert fall ikke på mange år. Nå skal jeg uansett benytte anledningen til å be pent om unnskyldning til alle ungfeminister jeg har såra og provosert opp gjennom åra. Jeg kan legge til at jeg nå soner seks måneders sjølpålagt samfunnstjeneste i kvinnesakens navn for å gjøre opp for mine tidligere respektløse uttalelser. Hos FNs befolkningsprogram (UNFPA) jobber jeg nå med mødrehelse, likestilling og vold mot kvinner. Snart er jeg ferdig rehabilitert, og kan vende tilbake til samfunnet som et nytt og bedre menneske. Jeg håper samfunnet vil ta imot meg. Det må være rom for en andre sjanse både for Northug, Berlusconi og meg. (Vel, Berlusconi har vel kanskje fått nok sjanser.)

En tid for alt

Noe godt tror jeg likevel det kom ut av den kverulerende tørrtreninga på mer eller mindre frivillige motstandere, for det har hjulpet meg til å se at ingen sak bare har én side. Som regel har den også flere enn to. Men det er en tid for alt. Siden jeg har jobba med flyktningspørsmål i 20 år, blir jeg veldig berørt av det som skjer i Middelhavet om dagen, og når folk bokstavelig talt svømmer for livet er det bare én ting å gjøre, og det er å plukke dem opp. Om jeg er aldri så glad i en god diskusjon, er det ikke tida for studiesirkler når strendene flyter over av lik. Det må sendes båter NÅ, ferdig snakka.

Men samtidig må det være tillatt å diskutere de langsiktige løsningene på utfordringene både Europa og verden står overfor. Det er bra med nye innspill i debatten, til og med dårlige innspill, så lenge de er framsatt i beste hensikt. Rasismekortet bør gjemmes langt nede i lomma og kun tas fram når det virkelig er grunnlag for det. Alle andre som er bekymra, bør bli møtt med respekt og fakta.

I en undersøkelse i svensk TV for noen år siden, svarte 91 % av seerne at de mente svenske journalister tildekka fakta om innvandring og flyktningspørsmål. Dette var ingen vitenskapelig undersøkelse, og heldigvis er forholdene veldig annerledes i Norge enn i Sverige, men den gir likevel grunn til bekymring også hos oss, enten det dreier seg om konspirasjonsteorier eller velberettiga kritikk. Mitt håp er at alle deltakere i den norske debatten bidrar til at mistenksomheten ikke blir like stor, og frontene ikke blir like steile, hos oss.

Det vi opplever i Europas nærområder, ikke minst i Syria, er dramatisk og mer alvorlig enn de største pessimister så for seg for bare få år siden. Dette vil berøre også oss i Europa enten vil eller ikke. Som sjølutnevnt sekretær i «De stokk konservatives forening», er jeg den første til å erkjenne at forandringer kan være smertefulle. Heldigvis går det an å ha to tanker i hodet samtidig. Det er mulig å jobbe for å ta være på verdier man synes er viktige, og samtidig akseptere at verden er i forandring, og heller bidra til gjøre morgendagens verden så bra som mulig.

Verneverdig

For egen del er det utrolig hva jeg finner bevaringsverdig bare det har eksistert lenge nok. Dialekter, for eksempel, har jeg veldig omsorg for, og jeg synes det er trist at flere og flere av de norske dialektene er i ferd med å forsvinne. Vestfolddialekten er vel ikke kjent for å være den mest sjarmerende, men dialektkamp er ingen skjønnhetskonkurranse, og jeg registrerer med bekymring at den er på vikende front og presses både sørover i fylket og innover i landet, hvor den klamrer seg fast i bergnabbene i jakten på tilfredsstillende livsvilkår. Om noen år finnes den vel bare blant noen einstøinger i Kroken i Lardal, så jeg har begynt å se etter hus der.

Språk er identitet, og sjøl om det ikke er sikkert at det blir så mange som kommer til å sørge over Vestfolddialekten om hundre år, er vi likevel litt fattigere hvis den blir borte. Jeg vil til og med gå så langt som å si at Østfolddialekten bør få være en del av det språklige «artsmangfoldet». På samme måte som andre venneløse arter, som bånnulke, jordrotte og brennmanet, må også Østfolddialekten ha livets rett.