Angrepet fra alle kanter

Noen mente jeg var gal som dro til et land med ebola. Andre syntes det hørtes skummelt ut å bo i et land med bunnløs fattigdom og mye kriminalitet. Før jeg reiste ned måtte jeg ta to skriftlige prøver for å bevise at jeg var klar for sikkerhetsutfordringene, og da jeg kom ned fikk jeg en grundig gjennomgang av sikkerhetsfolkene i FN om alle forholdsregler jeg måtte ta. Likevel var jeg totalt uforberedt på de virkelige farene jeg skulle møte.

Det er Unification Day og offisiell fridag i Liberia i dag, men siden trafikken ikke har tatt fri, og det er umulig å sove, har jeg flytta ned på hjemmekontoret mitt under palme nummer tre. Det er ingen andre oppe, bortsett fra hanen på naborestauranten, så vakta må fjerne hengelåsen på porten så jeg kommer ned på stranda fra innhegninga der jeg bor. Som vanlig advarer han meg om å være veldig forsiktig, siden alle som beveger seg på stranda ikke er mors beste barn, og understreker at de ikke tar ansvar for tyveri når jeg beveger meg utafor innhegninga. Dermed setter han tonen for det jeg hadde tenkt å snakke om.

Som sagt hadde jeg blitt advart på alle tenkelige måter om sikkerhetstruslene i Liberia. Mange syntes også jeg var tøff som torde å dra. Og det er jo hyggelig å bli kalt tøff for en gangs skyld, selv om jeg ikke følte det sånn sjøl, særlig med tanke på at jeg har kollegaer som jobber i Nord-Irak, Afganistan og Jemen. De første dagene følte jeg at ebolaviruset lurte på meg fra alle kanter, og ville helst ikke røre noen ting. Klorvask og febersjekk var obligatorisk hvoren jeg gikk, så det var ikke mulig å unngå å bli minna på det heller. Men etter ei ukes tid hadde skuldrene senka seg, og jeg hadde allerede begynt å ane at truslene mot en stakkars bistandsarbeider kan komme fra der du minst aner.

Et forvarsel fikk jeg en av de første dagene etter at jeg hadde flytta fra hotellet til mitt nye hjem, og spiste middag på det som skulle bli stamstedet på strandrestauranten vegg i vegg. Jeg satt under palmene og lytta til bølgeslaga, og tenkte at livet som bistandsarbeider er langt bedre enn folk skal ha det til, særlig i januar. Jeg rakk ikke å tenke tanken helt ut før noen slo meg i bakhodet og middag og drikke for alle veier. «Den som slo» viste seg å være en palmegrein. Palmeblader, som det vel egentlig heter, har ikke vett til å holde seg der de hører hjemme i årevis, slik greiner på trær i Norge er oppdradd til. Da jeg kikka opp for å se om det var flere prosjektiler som hadde tenkt seg samme vei, så jeg at jeg satt rett under 8-10 velvoksne kokosnøtter, som ville gjort vesentlig mer skade enn en uskyldig palmegrein. Jeg har derfor fått meg nytt stambord, og overlater uriaspostene til naive nykommere med mindre uteerfaring.

Neste angrep kom sjøveien. Vi hadde blitt grundig advart mot å bade i havet på grunn av farlige strømmer og uforutsigbare bølger. Men man kan ikke bo på ei sydhavsstrand uten ihvertfall å vasse litt. Og denne lørdagen virka havet ganske mildt og vennlig, og jeg vassa litt lenger ut enn jeg først hadde tenkt. Jeg tenkte at det var da veldig så strenge de sikkerhetsadvarslene til FN var, og konkluderte med at de sikkert var tilpassa innlandskrabber fra Nepal og Etiopia, og ikke nordmenn med like mye saltvann som blod i årene etter generasjoner på havet. Heller ikke denne tanken blei tenkt helt ut, for jeg blei slått overende av ei kjempebølge og kava rundt som i en vaskemaskin i mange sekunder, før jeg klarte å finne ut hva som var opp og ned og fikk kravla meg på land. 

Siden jeg ikke hadde planlagt å bade, hadde jeg ikke tenkt på å ta av meg de svindyre solbrillene mine, så de var slukt av havet. Jeg lånte ei rive av vaktmesteren på restauranten for å sokne, men uten resultat. Så gikk jeg og kjøpte svømmebriller, men skjønte i det jeg stakk hodet under vann, etter først å ha forsikra meg om ingen ny kjempebølge var på vei, at det var et både nytteløst og farlig prosjekt. En gjeng guttunger kom og lurte på hva denne utenlandske tullingen drev med. Jeg lova dem en klekkelig finnelønn dersom brillene dukka opp, og jeg så det var folksomt i vannkanten resten av dagen, men brillene befinner seg fortsatt et sted mellom Liberia og Brasil.

Jeg bor i ei trafikkert hovedgate med mye folkeliv, men gatebelysning finnes Ikke. Når jeg har gått der på dagtid har jeg registrert at det flere steder mangler kumlokk midt på fortauet, uten at noen har sett noen grunn til å sette opp noen form for sikring eller merking for å unngå at folk faller nedi. Jeg har ofte tenkt at dette ikke er landet du bør velge å slå deg til hvis du har planer om å bli blind. Selv er jeg heldigvis bare litt nærsynt, men etter mørkets frambrudd har jeg valgt å gå på motsatt side av veien, hvor de fleste kumlokkene er intakt. Etterhvert følte jeg meg likevel ganske lokalkjent og hadde memorert lokaliseringen til de fleste kummene uten lokk, og da det heller ikke er risikofritt å krysse en hovedvei i mørket når det ikke er gatelysning, tok jeg sjansen.

I tillegg til kummene uten lokk, var jeg også klar over at det var et stort «krater» uten sikring midt på fortauet, men det husket jeg var rett før bensinstasjonen, så det hadde jeg kontroll på. Det jeg ikke hadde tatt med i beregninga, var at det også fantes løse fortauskanter. I tillegg var det litt lengre mellom bensinstasjonen og krateret enn jeg kunne huske. Da jeg snubla i en av de nevnte fortauskantene, og skulle sette beina under meg får å få igjen balansen, blei jeg smertelig klar over at det ikke var noe å sette beina på. Heldigvis hadde jeg stor fart forover, og ved å trekke til meg beina, klarte jeg så vidt å lande med overkroppen på fortauet på den andre sida av hullet, forslått men nesten like hel, selv om det ikke ble pushups de neste to månedene.

En flokk liberiere kom ilende til og skulle hjelpe den klønete utlendingen på beina. Jeg skjønte at jeg ikke var den første som gikk på hodet i det hullet, og lurte nesten på om gjengen sto og hang akkurat på det hjørnet for å få litt underholdning i hverdagen. Mulig de hadde veddemål om hvor mange utlendinger som gikk i dyregropa den dagen, eller om de falt helt nedi eller klarte å «stupe over», som meg.  Jeg fikk assosiasjoner til en av selskapsreisen-filmene, hvor gamle sjøulker studerer sommergjestene og  tegner en strek i veggen for hver Stockholmsturist som kjører på undervansskjæret. Jeg halta videre, med mer såra stolthet enn fysikk.

Det er likevel i hjemmet de fleste ulykkene skjer. Jeg hadde akkurat sovnet etter å ha sett Kill Bill 2 på TV, og var kanskje i ekstra actionmoduset på grunn av det. I tillegg går jeg på malariamedisinen, Lariam, som er kjent for å gi både hallusinasjoner og psykoser hvis man er uheldig. Sjøl hadde jeg bare hatt mange interessant drømmer, og det har ofte hendt at jeg har vurderte om jeg skal se en film før jeg legger meg, eller heller legge meg tidligere og og håpe på enn spennende Lariam-drøm. 

Klokka to på natta våkna jeg ihvertfall med hjertet i halsen av et voldsomt smell og glass som singla, og jeg var overbevist om at dette ikke var noen drøm. Med sikkerhetskurset friskt i minne, var jeg overbevist om at en innbruddstyv var på vei inn vinduet.  Jeg satte derfor i et brøl i håp om å skremme ham vekk før han rakk å komme inn i leiligheten. Jeg lette febrilsk etter noe å angripe med, uten å finne det, så jeg styrta ubevæpna bort til kjøkkenvinduet hvor jeg antok at inntrengeren prøvde å ta seg inn. Der var imidlertid vinduet like helt og ingen inntrenger å se. Jeg sprang så tilbake på soverommet og sjekka vinduet der, men det var også uskadd. 

Fortsatt omtåka og med hamrede puls prøvde jeg å skjønne hva som hadde skjedd. Hadde malariamedisinen hatt mer alvorlige bivirkninger enn jeg var klar over? Etterhvert som jeg gradvis blei mer våken og pulsen falt under 160, registrerte jeg at jeg gikk barbeint og vassa i glasskår, men det tok likevel flere minutter før jeg forsto sammenhengen. Angrepet hadde kommet ovenfra denne gangen. Kuppelen på taklampa hadde løsna og eksplodert mot murgulvet en meter fra senga hvor jeg lå og sov. Etter å ha rensa senga for glass, så godt det lot seg gjøre, gikk jeg og la meg igjen, men det ble ikke mye søvn den natta. Og fortsatt finner jeg glassbiter de merkeligste steder i leiligheten.

Så nåde deg om du stiller spørsmål ved om jeg gjør meg fortjent til risikotillegget jeg får!

Mine helter i ebolaens tid

I kjølvannet av ebolaepidemien, som heldigvis nå er på retur, har jeg reist rundt i Liberia for å dokumenter utfordringer kvinner står overfor. Jeg jobber for tida for FNs befolkningsprogram (UNFPA), som jobber særlig med kvinners helse, familieplanlegging og forebygging og behandling av seksuelle overgrep. Om jeg noen gang har vært i tvil, har jeg blitt grundig overbevist om at behovet for økt innsats på dette feltet er enormt.

Fatee Sheriff foran ebolasenteret hvor hun jobber. Foto: Reinier van Oorsouw - Beyond Borders Media.
Fatee Sheriff foran ebolasenteret hvor hun tidligere var pasient, og nå jobber med andre ebolapasienter. Foto: Reinier van Oorsouw – Beyond Borders Media.

På reisene har jeg møtt mange sterke kvinner. Kvinner som holder familier og lokalsamfunnet sammen når alt raser. Som til tross for egne utfordringer og prøvelser har overskudd til å vise omsorg for andre, og ofte ikke bare har egne barn å ta seg av, men også foreldreløse barn i nær eller fjern familie.

Èn av mine nye helter er Fatee Sheriff. Hun hadde fem barn. Nå har hun fire. Det ene barnet døde av ebola. Fatee ble også sjøl smitta, men var en av dem som klarte å overvinne det frykta viruset. I en situasjon hvor hun mer enn noen gang hadde behov for hjelp og støtte, opplevde hun i stedet svik. Ektemannen fikk panikk da ebolaviruset kom til byen og rømte. Over et halvt år seinere hadde fortsatt ingen hørt noe livstegn fra ham.

Før ebolautbruddet hadde Fatee sin lille salgsbod i hjembyen Tubmanburg, som så mange andre kvinner i Liberia. Men til tross for informasjonskampanjer som forsikrer lokalbefolkningen om at ebolapasienter ikke lenger kan smitte andre når de er ferdig behandla, var frykten og skepsisen stor. Derfor var det utelukka å gjenoppta handelsvirksomheten. I stedet fikk hun jobb på en ebolaklinikk hvor hun hjalp andre ebolapasienter. Som overlevende er man immun mot å bli smitta på nytt. Derfor kunne hun uten fare for egen sikkerhet være nær pasientene og gi en helt annen type omsorg enn annet helsepersonell, som måtte gå kledd i «romdrakter». Hva som vil skje når det ikke lenger er behov for henne på ebolaklinikken visste hun ikke.

Helena Henry viser meg huset hvor mange av familiemedlemmene døde, og hvor hun fortsatt bor.
Helena Henry viser meg huset hvor mange av familiemedlemmene døde, og hvor hun fortsatt bor. Foto: Reinier van Oorsouw – Beyond Borders Media.

En annen ebolaoverlevende som gjorde sterkt inntrykk på meg, var Helena Henry. Hun var én av ti personer som blei smitta i sin familie, og den eneste av de ti som overlevde. I dag er hun aleneforsørger for sine egne to barn, i tillegg til at hun tar seg av sine fire yngre søsken etter at foreldrene døde, og en nevø som også mista begge foreldrene. Jeg møtte henne i huset der hele storfamilien tidligere bodde, og hvor flere av dem døde. Hun innrømma at det var vanskelig å fortsette å bo der etter alt som hadde skjedd, men hva annet kunne hun gjøre?

Andre overlevende jeg har møtt, som også har mista mange av sine kjære, har vært dypt traumatiserte og sett på meg med et blikk helt uten håp og livsglede. Helena, derimot, hadde klart, på mirakuløst vis, å bevare humøret. Hun følte åpenbart at det ble vel mye snakk om død og sykdom, og begynte å spøke med sjåføren vår, Alex, for å lette på stemninga. Liberiske kvinner bytter parykk som andre bytter skjorte (og det er vesentlig mer gjennomtenkt enn når Per Sandberg strekker handa inn i klesskapet). Alex hadde gitt henne kompliment for parykken, og hun mente han ville kle den minst like bra som henne. Han tok utfordringa da hun rekket ham parykken, og alle som sto rundt knakk sammen i latter. Livet går heldigvis videre.

Comfort Fayiah viser meg stedet på bakken hvor hun fødte tvillingene.
Comfort Fayiah viser meg stedet på bakken hvor hun fødte tvillingene. Foto: Reinier van Oorsouw – Beyond Borders Media.

Til slutt en historie om min tredje helt, i et drama som heldigvis endte godt. Helsesystemet i Liberia lider under utallige mangler etter mange år med krig og manglende politisk styring. Ebolautbruddet demonstrerte dette til fulle, og mange av de framskritta som tross alt hadde skjedd de siste åra, blei revet ned i disse tragiske månedene. Da ebolautbruddet eksploderte i fjor sommer, var kunnskapen minimal om hvordan viruset spredte , samtidig som beskyttelsesutstyr ennå ikke var tilgjengelig i særlig grad. En lang rekke sykehus blei derfor stengt fordi helsepersonalet var livredde og nekta å gå på jobb.

I august 2014 skulle Comfort Fayiah nedkomme med tvillinger. Dette var mens panikken var på det høyeste og døde mennesker ble liggende i gatene fordi ingen torde å røre dem. Det offentlige sykehuset, som hun normalt ville oppsøkt for å føde, var stengt. Det var imidlertid et privat sykehus nær der hun bodde, som fortsatt holdt åpen, og hun oppsøkte dem da fødselen var i anmars i håp om at de kunne hjelpe. Og det private sykehuset kunne hjelpe, men bare dersom hun kunne betale $ 450. Det var et beløp som var utenkelig for Comfort og hennes familie, og de ble derfor avvist.

De hadde knapt kommet ut på gata før fødselen satte i gang, og det var ikke en gang tid til å reise hjem. Det var midt i regntida og det øste ned fra morgen til kveld. På en grusvei, 100 meter fra sykehuset fødte Comfort tvillinger. Det samla seg en entusiastisk menneskemengde rundt henne som hjalp og beskytta henne så godt de kunne. Da jeg besøkte henne seks måneder senere viste hun meg stedet hvor hun fødte, og jeg får møte to velskapte dødre på seks måneder, som tilsynelatene ikke hadde tatt skade av sitt ublide møte med den liberiske hverdagen.

Mitt møte med en lykkejeger – en personlig tilbakevendingshistorie

Dette var den andre foranledningen til at jeg blei blogger. Posta på Facebook 25. april.

Fredag for to uker siden kom en ung gutt bort til meg og tryglet om hjelp. Jeg satt på strandbaren og hadde akkurat fått den første fredagspilsen, så han kom veldig ubeleilig. Liberia er ett av verdens fattigste land, og nøden skriker mot deg nær sagt hvor du går. Etter en stund blir man derfor ganske tykkhudet, og lærer å si høflig nei til de fleste av disse henvendelsene.

Men denne gutten var mer iherdig enn de fleste, og i tillegg presenterte han en historie som gjorde meg nysgjerrig. Han påsto han var flyktning fra Uganda, og hadde oppholdt seg seks år i flyktningleirer i Elfenbenskysten i håp om å komme til USA som kvoteflyktning. Jeg syntes historien hørtes usannsynlig ut, ikke minst fordi jeg ikke kjente til at det var mange flyktninger fra Øst-Afrika her i Vest-Afrika, og at ugandere neppe hadde store muligheter til å bli plukket ut som kvoteflyktninger slik forholdene er der nå.

Han hadde imidlertid så mye kunnskap om Uganda at det virket sannsynlig at han hadde en relasjon til landet. Han forklarte at han ikke lenger ville sette livet på vent i en flyktningleir, og derfor ville hjem. Han hadde fått vite at IOM (den internasjonale organisasjonen for migrasjon) kunne hjelpe ham med det, men da måtte han komme seg til en flyktningleir i Liberia for registrering. Han hadde tatt buss fra Elfenbenskysten til hovedstaden i Liberia, måtte videre med buss til stedet flyktningleiren lå, på en helt annen kant av landet, og hadde allerede brukt opp det han hadde hatt av penger. Pengene til bussbilletten er mer enn en vanlig tigger i Liberia ber om, og man liker jo ikke å bli rundlurt selv om det i vår målestokk ikke er snakk om store beløp, så jeg spurte og gravde om alle mulige detaljer. Gutten virket mer og mer stresset, kikket stadig på klokken, og sa at han gjerne skulle snakket lenger men nå hadde han bare 15 minutter på seg til å rekke å registrere seg på et eller annet kontor, som var et krav for å komme videre, og da trengte han penger.

Jeg satt fortsatt igjen med mange ubesvarte spørsmål og var slett ikke overbevist, men etter å ha jobbet 20 år i Flyktninghjelpen og snakket på innpust og utpust om at ’tilbakevending er den beste løsningen’ følte jeg meg mer moralsk forpliktet enn folk flest til å hjelpe denne gutten. Jeg ga ham derfor pengene mot at han lovet å sende meg en mail når han var hjemme i Uganda, så jeg kunne vite at han hadde kommet trygt fram (og at jeg ikke hadde blitt lurt trill rundt). Sånn sett kunne dette uansett være et interessant eksperiment for å teste om dømmekraften min var nogenlunde inntakt, eller om den var sløvet av ønsket om å tro det beste om folk – selv om et utvalg på ett case er et syltynt grunnlag for statistiske konklusjoner.

I går fikk jeg en overraskende telefon fra den samme gutten, som nå var tilbake i Monrovia og gjerne ville treffe meg. Jeg ble glad for å høre fra ham, og veldig spent på hvorfor han ville møte meg. Det satt fortsatt en djevel på den ene skulderen min og prøvde å få meg til å skjønne hvilken naiv tulling jeg var. Selvfølgelig hadde gutten skjønt at her gjaldt det å melke denne blåøyde norske kua for siste dråpe før noen andre gjorde det. Og jeg måtte innrømme at djevelen kunne ha et poeng, ikke minst med mine gjentatte dårlig opplevelser som utleier hjemme i Norge, fordi jeg har syntes referansesjekk var overflødig, og at depositum godt kunne vente noen måneder hvis de hadde gode grunner for det.

Denne gangen fikk vi mye bedre tid til å snakke sammen, og tok en øl mens jeg fikk høre om alle planene han hadde når han snart kom hjem til Uganda for første gang siden han var 13 år. Unggutten hadde utrolig mange interessante refleksjoner, blant annet rundt det som nå skjer i Middelhavet. Geografiundervisningen i flyktningleiren i Elfenbenskysten var imidlertid litt mangelfull, for det var umulig å få ham til å forstå at selv om Norge ligger langt borte fra Afrika er det enda lenger fra Norge til USA og Australia – selv om vi er hvite i huden både her og der.

Han gjentok stadig at han ville betale tilbake det han hadde fått til bussbilletten, for nå hadde han fått litt penger fra IOM for å kunne klare seg de første ukene i Uganda, og han var overbevist om det ikke førte noe godt med seg å skulle snylte på andre hvis man hadde mulighet til å la være. Engelen på den venstre skulderen var i ferd med å vinne en knockoutseier på den hornprydede rivalen på motsatt skulder, men plutselig gjorde djevelen et drepende comeback. Pengene han hadde fått fra IOM var i form av en sjekk som måtte heves i banken i Monrovia, men banken åpnet ikke før morgenen etter, og han måtte betale både transporten tilbake til hovedstaden og overnatting til dagen etter, før han kom i banken, så kunne jeg være så snill å låne ham disse pengen også?

Tiltroen til gutten hadde bare blitt større etter at vi hadde pratet sammen, men samtidig er jeg ikke mer naiv enn at jeg er klar over at det finnes gode skuespillere. Og er man desperat nok, er sikkert ikke terskelen veldig høy for å lure noen dollar fra en utlending som har mer enn nok uansett. Men hadde jeg sagt A fikk jeg si B, hvis jeg skulle få svar på mitt svært amatørmessige forskningsprosjekt. Og hvis jeg først skulle bli «ranet», setter jeg egentlig pris på denne varianten. En amerikansk kamerat, som ikke tar så veldig nøye på advarslene om hvor man skal gå alene nattetid, fortalte at han for noen dager siden måtte springe for livet med to karer med macheter halsende etter seg.

For ikke å gjøre en lang historie enda lenger, så fikk han altså låne de pengene han ba om. Avtalen er at vi skal møtes om et par timer. I mellomtiden har jeg fått ømme skuldre av stillingskrigen som pågår der oppe. Engelen leder klart på poeng, men djevelen har ikke tenkt å kaste inn håndkleet før gongongen går. Samtidig stiller begge rivalene kritiske metodiske spørsmål til forskningen min.

———————

Jeg hadde tenkt å vente med å poste innlegget til jeg hadde slutten på historien, men kom til at det er mer ærlig å gjøre det på denne måten. Så oppfordrer jeg alle til å ikke bruke fasiten til å generalisere verken når det gjelder flyktninger eller lykkesøkere. Èn person er uansett bare èn person. Hva folk velger å konkludere med når det gjelder dømmekraften min skal jeg ikke legge meg oppi.

———————

Facebookinnlegg 28. april:

Da har jeg satt endelig sluttstrek for den historien som mange fulgte med på i helga. Det ble et par ekstra momenter på tampen, som lære meg enda litt mer om hvordan det er å leve i «failed states», som det så fint heter. Jeg skal tross alt hjem på sommerferie til trygge Norge om et par måneder, men får mer og mer respekt for dem som ikke kan snu ryggen til livets harde realiteter, men må leve sine liv midt i dem. At noen havner på en rustholk i Middelhavet overrasker meg heller ikke – med eller uten beskyttelsesbehov.

———————

De som er nysgjerrige på hva som skjedde mellom disse to innlegga, kan ta en kikk i kommentarfeltet på Facebook.

Nettroll, ekkokammer og skyttergraver

Dette innlegget ble posta på Facebook 23. april, og var den direkte foranledningen til at jeg etterhvert innså at nå måtte jeg få meg en blogg.

I likhet med veldig mange andre har jeg latt meg sjokkere over det som skjer i Middelhavet. Sjokkert har jeg også blitt av omfanget av hatske utsagn i nettavisenes kommentarfelt mot den «invaderende horden» som er i ferd med å innta oss – særlig der forfatteren kan være anonym. Man kan lett få inntrykk av at hatet og likegyldigheten til andres lidelse har eksplodert de siste 20 årene, men det er ganske sikkert feil. De aller fleste har en forståelse av hva som er anstendig og politisk korrekt å si, og kun de «tøffeste» ser deg i øynene og innrømmer at de synes det er mindre ille at flere tusen vil drukne i Middelhavet dette året, enn at innvandrerbefolkningen i Norge skal øke. Men det betyr ikke at de som bare tør si det når de får være anonyme, ikke mener det like oppriktig. Vi var bare forskånet fra å blir minnet om det til stadighet før vi ble velsignet med nettavisenes kommentarfelt.

Åsne Seierstad har hatt internasjonal lansering av sin bok om 22. juli og Behring Breivik, og boken har høstet strålende kritikker. Men forfatteren henger seg på trenden med å tilstrebe at Breivik skal framstå mest mulig som en uintelligent taper og sosial avviker. Under medienes dekning av rettssaken var det av en eller annen grunn også viktig å poengtere at Breivik hadde umandig pipestemme og en patetisk hentesveis, som om disse påminnelsene skulle bidra til å forhindre at noen i villfarelse gikk bort og ble imponert over det mannen hadde gjort. Men aller viktigst var det å få ham trygt plassert i kategorien ‘psykisk syk’ og ‘utilregnelig’, for ingen friske personer kan selvfølgelig gjøre det han gjorde. Men hvor kommer den skråsikkerheten fra? På en «hat-skala» er nok Breivik ekstrem, men er han unik? Han var vel snarere unik i måten han klarte å omsette hatet til handling, og han ville sannsynligvis blitt hyllet som en helt om han hadde brukt den samme gjennomføringskraften og besluttsomheten for en bedre sak, f.eks. for Milorg under 2. verdenskrig.

Det er vondt å skulle akseptere at «haterne» og de tilsynelatende empatiløse ikke nødvendigvis er verken syke eller uintelligente, men sannheten er ofte vond. Det er også grusomt ubehagelig å stille seg selv spørsmålet om også jeg kunne havnet i den kategorien under gitte omstendigheter. Jeg jobber for tiden i Liberia, og som en avveksling til tragedien i Middelhavet leser jeg om borgerkrigen som herjet dette landet for bare 13 år siden. (En slik kombinasjon av lesestoff er ikke anbefalt medisin for å bli lys til sinns.) Brutaliteten som denne borgerkrigen klarte å oppvise, sprenger de fleste grenser for hva man kan forestille seg. Og omfanget av de groteske overgrepene tilsier, ut fra enkel sannsynlighetsberegning, at jeg i løpet av de tre månedene jeg har vært her, har møtt opptil flere personer (sannsynligvis menn på min alder) som for 15 år siden torturerte og spiste ofrenes kroppsdeler. Med det manglende rettsoppgjøret som har vært her, møter jeg dem kanskje nå som servitør på en restaurant eller som taxisjåfør. Når jeg reiser rundt i landet og besøker voldtektsmottak, blir jeg også raskt minnet om at hatet, eller fravær av empati, ikke ble samlet inn og destruert sammen med våpnene da krigen var over.

Det er lett å føle en avsky for de meningene og holdningene man møter på nettet i disse dager, og en naturlig refleks er å rette den moralske pekefingeren mot alle som ikke synes å ville stille opp på den humanitære dugnaden du brenner for. Men det finnes allerede altfor mange i skyttergravene. Ikke skrem flere ned i dem ved å stemple dem som hjerteråe og kyniske fordi de stiller spørsmål ved om Jonas har regnet riktig når han presenterte regnestykket for de 10 000 kvoteflyktningene, eller om det er mer fornuftig å bruke det samme beløpet i nærområdet. Kanskje du heller kan trekke noen opp av skyttergravene, eller vurdere å krabbe opp selv, uansett hvilken side av «frontlinjen» du befinner deg på…

Menn som har slutta å hate kvinner

Aller først må jeg ile til og presisere, i tilfelle foreldelsesfristen for slike saker er mer enn 25 år:  Jeg har selvfølgelig aldri hata kvinner! Det var forhåpentligvis ikke sånne som meg Stig Larsson hadde i tankene da han skrev Millennium-triologien, men litt tabloid må det være lov å være. Og dessuten er det veldig kjedelig med anførselstegn i overskrifter.

pink panthersHensikten med dette innlegget er uansett det absolutt beste. Jeg har gjort store framskritt i rehabiliteringsprogrammet mitt her hos FN-feministene, og ser verden med stadig mer rosa briller. Jeg har blitt vitne til så mye overgrep og elendighet utført av mitt eget kjønn at jeg ofte skammer meg på mannsstandens vegne – og da er jeg ikke ironisk. Jeg har flere ganger vurdert om tida er inne til å søke politisk asyl hos feministene, og sågar googla prosedyrene for kjønnsskifte (i hvert fall det siste var ironisk).

Jeg har allerede bedt om unnskyldning for noen av mine gamle synder, men jeg har dessverre et par til på samvittigheten. En av dem er russekortet mitt. Jeg tør ikke en gang si hva som sto der, men til dere som fortsatt har et eksemplar; brenn det! Når jeg leser på nett hva russen driver med i disse dager, tør jeg ikke tenke på hvilken bondeanger mange av dem kommer til å ha om 27 år. Vår feiring virker som en høytidelig avslutning på tre års søndagsskole i forhold, hvis det ikke bare var jeg som aldri fikk med meg hvor den egentlig moroa var.

Men de jeg føler størst behov for å be om unnskyldning, er de stakkars damene som sto på øvre halvdel av Larvik Venstres kommunevalgliste i 1987. Jeg var den stolte eier av nyvunnet stemmerett, gryende politisk engasjert og miljø var det som sto mitt hjerte nærmest. I 1987 var det Arne Fjørtøft som styrte Venstreskuta, så partivalget var ganske enkelt. Dessuten sa mormor at det var det det samme hva jeg stemte, bare jeg stemte borgerlig, og siden Venstre på den tida var til forveksling lik et «raddisparti», var det mulig å gjøre alle til lags. Alt i 1989 måtte imidlertid mormor gi tapt for andre valgkampstrateger med enda mer hardtslående politiske argumenter, og den borgerlige sida blei forlatt for en stund.

Jeg var som sagt gryende politisk engasjert, men jeg var en typisk én-saks-velger, og hvis jeg i det hele tatt hadde sett partiprogrammet, hadde jeg ihvertfall bladd raskt forbi kapittelet om likestilling. Men i et familieselskap begynte jeg å diskutere politikk med Onkel Magne, og som mangeårig lærer syntes han jeg hadde falt ned på et fornuftig valg, og dessuten var jo Venstre en sterk forsvarer av feministiske verdier, nevnte han i forbifarta. Dette hadde jeg definitivt ikke fått med meg og den nye kunnskapen var en stor strek i regninga. Jeg tok partivalget mitt opp til ny vurdering, men kom til at noe måtte man være villig til å ofre for å redde miljøet, og jeg bestemte meg for å holde fast på Venstre.

Et par dager før valget toppa det seg imidlertid. Noen rødstrømper i Larvik hadde sett seg lei på at det var så få kvinnfolk på toppen av listene til dette valget, og gikk ut i en kronikk i Østlands-Posten og oppfordra alle velgere til å stryke menn og kumulere kvinner for å få sving på kjønnsprosenten i Larvik kommunestyre. Jeg kan ikke en gang huske om det var Venstre-damer som sto bak dette utspillet, men det irriterte meg uansett så grenseløst at jeg gikk rett bort og proteststemte. Hvert eneste kvinnemenneske på Larvik Venstres liste blei omhyggelig strøket.

Om det er mulig å si noe til sitt forsvar i en sånn sak, så tror jeg ihvertfall ikke jeg gjorde det for å tøffe meg. Så vidt jeg kan huske fortalte jeg det ikke til noen. Mulig angeren og skamfullheten tok meg alt på vei ut av stemmelokalet. Det ble med en stille demokratisk protest inne i stemmeavlukket. Spesielt voksent gjort var det definitivt ikke, og man kan vel si det er et godt argument mot å senke stemmerettsalderen til 16 år. Trenger man flere argumenter i den saken kan man jo hygge seg med årets russesanger.

Til alle dere kvinner på Larvik Venstres liste i 1987: Jeg håper ikke jeg var dråpen som la en mulig politisk karriere i grus. I såfall kan jeg ikke annet enn å beklage.

Det har vist seg veldig vanskelig å komme til poenget når jeg blogger, så de flotte kvinnene i Liberia jeg egentlig skulle skryte av, har jeg ikke rukket å komme til ennå. De fortjener uansett mer plass enn ett avsnitt på slutten, og siden jeg lytter til erfarne bloggfolk (Even Sundby), har jeg skjønt at det kan være lurt å fordele det man har på hjertet på flere innlegg. Nå har jeg riktignok et rikt utvalg av halvskrevne innlegg på lager, etter at det viste seg at det var mulig å hente ut harddisken på to PCer jeg har tatt livet her nede, og notatene, som jeg trodde var tapt for denne verden, på mirakuløst vis var like hele.  Likevel, det kan jo komme tider hvor det er greit å ha noe i bakhånd, så de tøffe damene får vente til i morgen.

Men bildet må jeg jo kommentere. Det viser en svett og lett star struck bistandsarbeider, som fikk møte den kvinnelige MC-klubben Pink Panthers. Idéen bak klubben er mer alvorlig enn bildene kan se ut til, for dette er jenter som har opplevd mye man ikke bør oppleve, verken i Liberia eller Norge, og medlemskap i denne klubben har bidradd til å gi dem både stolthet, verdighet og trygghet tilbake. De som vil lese mer om jentene kan blant annet finne det her: http://www.undp.org/content/undp/en/home/presscenter/articles/2015/02/17/helen-clark-joins-liberian-all-women-motorcycle-club-the-pink-panthers-.html

pinkpanthers2
Og for en som sjøl aldri kom lenger enn til Honda Camino og halvhjelm, var jo dette en stor opptur, i tillegg til at det var en litt annerledes øvelse i det feministiske rehabiliteringsprogrammet jeg går gjennom.

Jeg er i ferd med å bli integrert!

På lørdag fikk jeg den største komplimenten siden jeg kom til Liberia: «Du snakker veldig godt engelsk. Jeg forstår nesten alt du sier.» Rosen kom fra en taxisjåfør. Jeg kunne dessverre ikke si «Takk i like måte», men det var veldig hyggelig likevel.

Med «engelsk» mente han selvfølgelig liberisk engelsk. At de øvrige 99 % i verden med engelsk som morsmål knapt vil forstå noe av det som blir sagt når to liberiere snakker seg imellom, har mindre å si. De fleste med noen år på skolebenken kan slå over til vanlig engelsk, hvor det i hvert fall ikke er noe å si på ordforrådet og gramatikken, men mange har likevel vanskelig for å få med seg tunga og resten av ansiktet etter et liv med snøvling, så uttalen kan fortsatt være rimelig uforståelig for en stakkars utlending.

Taxisjåføren min hadde uansett bare én variant å tilby, og for fire måneder siden ville jeg garantert ikke forstått et kvekk. De første ukene følte jeg at jeg ikke sa stort annet enn «excuse me?» og «say again?», selv om kollegaene mine gjorde sitt ytterste for at den ubrukelige utlendingen skulle forstå i hvert fall enkle beskjeder. Når jeg i tillegg kom inn i en organisasjon med en, for meg, ny terminologi og en haug med nye forkortelser, skal jeg ikke påstå at jeg følte jeg gjorde meg veldig fortjent til lønna den første tida, men læringskurven var heldigvis bratt.

Babelsk forvirring

Hvis jeg skal prøve å beskrive hvordan liberisk engelsk høres ut, kan du forestille deg at du akkurat har kommet fra tannlegen hvor du har trukket visdomstenner på begge sider, har ei glovarm kjøttkake i munnen og får beskjed om å snakke så fort du kan. Det mest av tida har jeg vært den eneste ikke-afrikaneren i UNFPA, men jeg har noen kollegaer fra andre afrikanske land. Det hjalp tross alt noe på språkselvtilliten å merke at også de himla oppgitt med øynene når uttalen til liberierne tyda på at vi andre hadde blitt usynlige. Sjefen min fra Nigeria har imidlertid funnet en effektiv måte å sette en stopper for dette ved å si: «Har jeg ikke sagt at tungetale på møter er forbudt?»

For en tid tilbake produserte vi en videodokumentar om utfordringene for ebola-overlevende og helsesystemet i Liberia. Et lite nederlandsk produksjonsselskap vant anbudskonkurransen. Det var uttrykkelig understreka i kontrakten at produksjonsselskapet selv var ansvarlig for å betale for tolk hvis de hadde behov for det. Vi tilbød oss imidlertid å være behjelpelig med å formidle kontakt med en tolk hvis det skulle være ønskelig. De forsikra oss selvsikkert at det var helt unødvendig. De hadde gjennomført filmprosjekter over hele Afrika tidligere, så afrikansk aksent var ingen utfordring. Vi tenkte vårt, men tok dem på ordet.

De rigga opp til det første intervjuet, som var med ei ung dame som selv hadde overlevd ebola, men som hadde mista mange familiemedlemmer. Den ene av nederlenderne, Reinier, skulle stå for intervjuet, mens kollegaen, med det norskklingende navnet Roald, tok plass bak kameraet. Vi andre trakk oss diskret tilbake. Dama begynte å fortelle om alt det dramatiske hun hadde vært gjennom, og Reinier kunne skjønne på ansiktsuttrykket at dette var tøffe saker, men det var også alt han forsto. Han var en sympatisk ung mann med godt utvikla empati, og nikka medfølende når han trodde det var på sin plass, men i løpet av det femten minutter lange «intervjuet» klarte han ikke å flette inn ett oppfølgingsspørsmål. På det neste intervjuet, og alle etter det, hadde Rosanna, som jobber for en lokal partner, steppa inn som provisorisk tolk.

I ei uke i strekk reiste vi fem mannfolk rundt og laga film. I tillegg til de to nederlenderne, besto teamet av min kommunikasjonskollega Calixte, sjåføren Alex og meg selv. Det var både interessant og hyggelig, men rent språklig følte jeg meg unektelig ofte som femte hjul på vogna når to slo over til nederlandsk og de to andre gikk over til liberisk engelsk. Og mer enn én gang slo det meg at jeg faktisk forsto mer av hva nederlenderne snakka om seg imellom enn hva mine to liberiske kollegaer sa.

Absurdteater

Atle Antonsen, Bård Tufte Johansen og Harald Eia hadde en fantastisk sketsj for noen år siden hvor de parodierte dansk, og hevda at den danske uttalen hadde blitt så snøvlete og uforståelig at selv danskene ikke lenger forsto hverandre, men fortsatte å late som de forsto for å beholde fasaden. De som ikke har sett den, bør absolutt sette av fire minutter:

https://www.youtube.com/watch?v=lqEqTNfJm1Q

Den samme følelsen får jeg når jeg hører de liberiske kollegaene mine snakke seg imellom. Når det går helt over stokk og stein, tenker jeg at nå må det da være uforståelig selv for innfødte liberiere, men de andre både ler og svarer. Det er jo litt stusselig å føle seg utafor, så det hender jeg ler med, om ikke annet fordi jeg tenker på Atle Antonsen. Men jeg får jo et forklaringsproblem når alle snur seg mot meg og spør overraska om jeg har begynt å skjønne liberisk engelsk, og jeg må innrømme at det har jeg jo egentlig ikke.

Det som er overraskende er at det virker minst like vanskelig for vanlige liberiere å forstå meg, som motsatt. Normalt prøver vi jo å snakke langsomt og tydelig hvis noen ikke forstår oss så godt, men her virker det helt mot sin hensikt. Jo langsommere og tydeligere jeg snakker, jo mer uforstående ser folk på meg. Som stolt Larviksgutt har jeg jo tenkt at jeg kommer langt med min sobre Tor-Heyerdal-engelsk, selv om ingen vil mistenke meg for å ha studert verken ved Oxford eller Harvard. Men her i landet er den uttalen ikke verdt en tøddel.

Jeg har derfor bare godtatt at mine tydelige, stakkato fraser må oversettes av kollegaer til lokal snøvling for at de skal bli forstått. Men etter å ha bestått muntlig eksamen på vei hjem fra byen på lørdag, er det mulig jeg kan plage kollegaene mine litt sjeldnere framover, selv om jeg frykter at uttalen min fortsatt er avhengig av et par gin and tonic for å bli forstått.

Nei, nå har han fått seg blogg og!

Jeg har alltid vært stokk konservativ. Hadde det vært opp til meg hadde hjulet aldri blitt oppfunnet. Hvorfor gjøre ting på en ny måte når det har funka greit på gammelmåten i tusenvis av år? Du vet hva du har, men ikke hva du får. Ludvig i Flåklypa er min guru. Jeg har også stor sympati for Amish-folket; det som ikke var funnet opp før 1850, kan det umulig være bruk for.

Da jeg studerte markedsføring, lærte jeg at det var noe som het «diffusjonsprosessen». Den beskriver hvordan et produkt blir adoptert av forbrukerne, før det til slutt dør ut og blir erstatta av nye produkter. De siste 16 %, som flatterende blir kalt «Etternølerne», kjøper et produkt når det allerede har gått grundig av moten. Det er her jeg er godt planta.

Det kunne imidlertid med fordel vært laga en underkategori helt nede i det høyre hjørnet, kalt “Sinkene”, for oss som helst venter med å kjøpe noe til rett før det sluttes å lage reservedeler eller tilbys service på produktet. Jeg fikk for eksempel min første videospiller omtrent samtidig med at videobutikkene sluttet å leie ut videokassetter og gikk over til kun DVD. DVD-spiller har jeg aldri rukket å kjøpe, men ser ikke bort fra at jeg gjør det like før DVD-er også blir umulig å få tak i. Og nå har jeg altså fått meg blogg, så da er dere behørig advart. Blogging har nok sett sine beste dager!

Født sånn eller blitt sånn?

Bakstreverskhet ser ut til å være noe som ligger til familien, og det virker som det blir verre for hver generasjon som går. Jeg har vært ansvarlig nok til ikke å bringe genene videre, men de to søstrene mine har tatt sjansen på det. Foreløpig ser det utrolig nok ut til at avkommet klarer seg bra, sannsynligvis på grunn av store doser friskt vestlandsblod.

Søstrene mine og jeg kjempa i hvert fall med nebb og klør mot å få innedo og dusj på hytta da foreldrene våre kom opp med den hårreisende idéen. Når huset hadde stått der i tre hundre år uten sånne moderne innretninger, kunne vi jammen holde ut i hundre år til. Vi tapte til slutt den kampen, og nå både dusjer vi og går på do inne som det skulle vært den mest naturlige ting av verden. Men vi lar det ikke bli noen vane å akseptere nymotens påfunn av den grunn. For den yngste søstera mi, Ellen, hjelper det jo godt at hun får det for seg å inngå veddemål om ikke å kjøpe noe nytt på ett år som koster mer enn 50 kr. Man blir ikke akkurat innovatør i den materielle verden for den summen.

Jeg har for lengst akseptert at jeg hører hjemme langt nede i unnarennet på diffusjonskurven, og, hvis jeg skal holde meg til hoppterminologien, ser jeg ofte både K-punktet og sletta komme imot meg uten at jeg føler det minste behov for å gå inn for landing. Men da jeg var hjemme på påskeferie nylig, fikk jeg en påminnelse om at jeg kanskje er på vei ut av hele hoppbakken med kurs mot Besserudtjernet, hvis ikke det hadde blitt fjerna av framskrittet:

Det er grenser for hvor mye det er mulig å finne på på kveldstid i Monrovia, så det jeg hadde med av lesestoff da jeg flytta hit var konsumert i løpet av få uker, og også det som var lånt av folk jeg hadde blitt kjent med forsvant ganske raskt. Planen var å fylle opp boksamlinga da jeg var hjemme på ferie, men jeg visste at det jeg tok med meg ned måtte bli liggende igjen når jeg flytta hjem, for jeg har ikke plass til mer i bagasjen. Derfor vurderte jeg hvilke bøker jeg hadde liggende som var så lite å spare på at de kunne ofres, samtidig som de var noenlunde lesverdige.

Det var da mora mi foreslo at jeg kunne jo låne e-bøker på biblioteket, for det hadde hun begynt å gjøre. Den tanken hadde ikke en gang falt meg inn. Jeg rakk så vidt å komme meg til Farmandstrædet før det stengte på påskeaften, og kjøpte iPad mini. Nå kan jeg til og med fortsette å lese under yndlingspalma mi på stranda når det blir mørkt, og trenger ikke å rømme inn i den nitriste leiligheten jeg har. For en fantastisk teknologi!

Litt mindre fantastisk var det å oppdage at jeg hadde blitt forbiløpt i det teknologiske racet av ei skilpadde på 70. Og nå har hun til og med fått seg elektrisk sykkel!

Den gang verden var enkel

Minibankkort var en av de tingene jeg syntes var noe stort jåleri, litt skummelt og i hvert fall helt unødvendig. Hva var feil med kontanter? Penger er jo en genial oppfinnelse og har gjort nytten siden Moses’ tid. Hvorfor begynne å tukle med det?  Siden jeg vokste opp i overgangen mellom steinalderen og bronsealderen, gikk det helt greit å være prinsippfast når det gjaldt bankkort ei lang stund. Min første fulltidsjobb var på Hellenæs-saga utenfor Larvik, året etter videregående, mens jeg venta på å komme inn i militæret. (I tidlig bronsealder var det nemlig fortsatt ventetid og lange køer for å gjøre militærtjeneste. Nå spør visst staten om hvorfor du absolutt trenger å ta den militærtjenesten, eller om du ikke kan dra på loffen i Asia et år i stedet?)

På Hellenæs i 1988 fikk alle, også de moderne med minibankkort, utbetalt lønn kontant i en liten konvolutt hver fredag, som sjefen høytidelig gikk rundt og delte ut. Det var stor stas, og ga en mye større følelse av rikdom enn nå når banken har snappa til seg halve lønna, som avdrag på lån, før du har rukket å springe til nærmeste minibank for å komme banken i forkjøpet.

Nå jobber jeg i Liberia og kan virkelig kose meg med den nostalgiske følelsen det er å måtte betale alt i kontanter. Men for å være helt ærlig, så minner det meg på at minibankkort faktisk har noen positive sider også. Jeg husker det særlig hver gang jeg får tilbake klær fra vask med lommene fulle av noe som en gang var penger. I den forbindelse har jeg fått veldig respekt for den amerikanske sentralbanken. Liberia har egne liberiske dollar, men alle steder med et snev av selvrespekt krever betaling i amerikanske dollar.  Etter utstrakt hvitvasking av penger i noen måneder nå, har jeg lært at amerikanske dollar fint tåler vask både på 40 og 60 grader, mens liberiske dollar går i total oppløsning bare ved ei lita regnskur. Det skal de ha, amerikanerne, de kan det med solid valuta.

Til gjengjeld er Onkel Sam åpenbart veldig streng på at det ikke skal være noen rifter eller skader på sedlene hans, for det er et svare strev å få noen forretninger til å akseptere penger som ikke er helt feilfrie. Selv om sedlene kommer rett fra minibanken har jeg ofte opplevd at mange har nekta å ta imot dem. Da er det noe helt annet med «Liberty», som den liberiske dollaren kalles. Der er lista lagt langt lavere, hvis det i det hele tatt finnes noen list. Så sant man kan ane at det en gang var en seddel, og fortsatt kan skimte et tall ender skitten, så holder det. Derfor opplevde jeg at til og med min faste bananselger-gutt heller ville ha 80 Liberty, som var på stadiet før kompost, i stedet for den amerikanske dollaren, som jeg først ga ham, fordi den hadde blitt reparert med en liten tape-bit.

Forrige gang jeg jobba for FN var det livet før mobiltelefonen jeg stadig ble minna på. Den gang jobba jeg i Eritrea, og var dermed så heldig å være i det eneste landet i verden, i tillegg til Nord-Korea, som ikke hadde et mobilnett for vanlige folk. Så da kunne jeg stadig vekk sitte i en time eller to og vente på venner som ikke dukka opp som avtalt, uten å kunne gi beskjed om at noe hadde kommet i veien, mens jeg mimra tilbake til det glade 80-tallet. Jeg tenkte blant annet på Interrail-turene, hvor vi hadde en basestasjon i Norge som vi ringte hjem til fra hver vår telefonkiosk, og prøvde å avtale via en mellommann hvordan vi kunne finne hverandre igjen når vi hadde klart å rote oss bort fra hverandre.

Jeg var selvfølgelig motstander av mobiltelefon også da den kom. Da jeg skjønte at jeg gikk glipp av veldig mange spontane fester på grunn av min standhaftighet, strakk jeg meg så langt at jeg skaffa meg en personsøker. Eller rettere sagt, jeg arva den av Ludvig, som hadde sett lyset og gått til innkjøp av mobiltelefon.

Ufrivillig moderne

Til slutt ble jeg motvillig slukt av strømmen både når det gjaldt plastkort og mobiltelefon. Det gjelder å velge sine kamper. Og det var en annen trussel mot min konservative verden som opptok mye av min passive motstandskamp. Jeg snakker selvfølgelig om EDB. (Hvis det mot formodning er noen som leser dette som er født etter 1990, så er «EDB» bestefaren til «IKT»). Jeg var hellig overbevist om at dette var en døgnflue, og at kameratene mine snart ville skjønne at det som var nyttig og interessant her i verden var å finne i bøker, bare de gikk lei av de tåpelige spillene på Commodore 64. Men de fleste gikk ikke lei, og det kom til og med datamaskiner med enda større fristelser enn Commodore 64.

Da jeg begynte å studere i 1989 (køen til militæret var nemlig ikke gjort unna på ett år), hadde de til og med funnet på at EDB skulle være et eget fag på høgskolen. Jeg kunne styre min begeistring. Entusiasmen ble om mulig enda mindre da jeg, etter å ha skrevet ferdig min første hjemmeeksamensoppgave på pc på datarommet, lente meg fornøyd på strømbryteren, som noen av en eller annen idiotisk grunn hadde plassert på pulten ved siden av datamaskinen jeg brukte. Heldigvis var jeg alene i rommet, for bryteren tok strømmen til alle maskinene, men alt jeg hadde skrevet var ugjenkallelig borte. Jeg har ikke blitt veldig mye mer godvenner med teknologien ettersom åra har gått. De siste månedene har fire PCer sagt takk for seg. Fortsatt har jeg ikke lært å ta backup.

Med min antipati for alt teknisk kan man jo lure på hvordan jeg endte opp som webmaster i min første jobb etter studiene. Av en merkelig grunn hadde jeg meldt meg på et internett-kurs som valgfag i 1995. Det er den eneste eksamen i mitt liv hvor jeg har levert blankt. Da jeg tok opp igjen eksamen et halvt år etter, hadde jeg pugget html-kodene for «horisontal line» og «bold text» og det var tydeligvis nok til å få bestått. Ute i den virkelige verden i 1996 hadde alle skjønt at man måtte ha en hjemmeside hvis man ikke skulle framstå som neandertalere, men forventningene til at man skulle finne særlig avanserte tjenester på disse websidene lå heldigvis mange år fram i tid. Da en sivilarbeider i Flyktningerådet, med hundre ganger mer teknisk innsikt enn meg, forslo at vi skulle lage organisasjonens aller første hjemmeside sammen, og at han skulle ta seg av alt det tekniske mot at jeg tok ansvar for innholdet, tenkte jeg at det var en bra måte å få en stjerne i boka hos min nye arbeidsgiver. Kanskje jeg til og med kunne framstå som oppdatert på den nye teknologien. «I de blindes rike er den enøyde konge», og i 1996 var de fleste over 30 år blinde, eller ihvertfall sterkt svaksynte, på det teknologiske området.

Alt gikk etter planen helt til sivilarbeideren plutselig fikk sparken på dagen på grunn av noen mindre uregelmessigheter, og jeg var plutselig overlatt helt til meg selv. Jeg løp i panikk til nærmeste bokhandel og kjøpte en lærebok om hvordan man laget hjemmesider. De neste to månedene besto av mye svette og minimalt med søvn, men websidene ble lansert som planlagt til en stor internasjonal bistandsmesse høsten 1996. Noen måneder senere fikk jeg heldigvis hjelp av Lars, som var mye mer nysgjerrig på det tekniske enn meg, og jeg kunne igjen lykkelig trekke meg tilbake til innholdsdelen. Lars følger fortsatt med i utviklingen, og det virker til og med som at han trives med det, mens jeg nøyer meg med å være ekspert på internett anno 1996.

Fortsettelse følger

Slike blogginnlegg skal visst ikke være for lange, og jeg har sikkert brutt de fleste tommelfingerregler allerede, så det er vel en fare for at mange har falt av lasset før de kom halvveis. Men kjenner jeg meg selv rett, blir ikke framtidige blogginnlegg noe særlig bedre på det området, så like greit å ikke gi noen falske illusjoner.

Poenget med hvorfor jeg valgte tittelen «På den annen side» rakk jeg aldri å komme til i dette første innlegget, så det får jeg ha til gode. Men en ting må jeg si: Hvordan er det mulig i denne dynamiske verden at det fortsatt ikke lar seg gjøre å registrere «å» i webadresser i 2015? Selv om jeg ikke er kjent for å være teknologioptimist, trodde jeg likevel at vitenskapen skulle klare å finne svar på det i løpet av 20 år da jeg hadde det samme problemet i 1996, og måtte registrerer «www.flyktningradet.no» i stedet. Til slutt blei vi så lei av å vente på det teknologiske framskrittet, som aldri kom, at vi like gjerne bytta navn på hele organisasjonen til «Flyktninghjelpen’»(sjøl om det vel var at par andre grunner i tillegg).

Jeg kan garantere at det ikke kommer til å bli mange fancy duppeditter på denne bloggen, men ryktene har nådd meg at det har blitt mulig å ta bilder og legge det rett ut på nett, uten å måtte fremkalle filmen først, så det vurderer jeg å teste ut. Har skjønt at det er viktig med en cliff hanger…