Stikkord: sludder og visvas

Straffen for å velge handelsskole

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Jeg tror ingen vil beskylde meg for å være særlig praktisk anlagt, og ikke har jeg gjort så veldig alvorlige forsøk på å bedre på de praktiske ferdighetene heller. Det finnes nok av folk som både er gode på, og liker å holde på med sånt, så la meg få være i fred på det teoretiske planet, uten flere praktiske utfordringer enn høyst nødvendig.

Min underbetalte skredder.
Min underbetalte skredder.
Jeg gjorde riktignok et tappert forsøk på å leke mekaniker da jeg fikk min første bil i 1989, en Saab 96. Et eller annet var feil så det lakk bensin både her og der, og startmotoren gikk rå og ville ikke starte, eller noe i den duren. Som alltid hadde jeg tro på at svaret på alle universets gåter var å finne på biblioteket, og lånte ei «mekke-bok», som faktisk hadde en oppskrift på akkurat det problemet jeg og Saaben hadde. Det var bare å ta ut pluggene og vri om på startmotoren så skulle all overflødig bensin blåses vekk, og det stemte på en prikk. Bensinen spruta alle veier og dynka hele motoren. Den delen av artikkelen jeg ikke hadde lest, mulig det var med liten skrift, var at det var viktig å fjerne en ledning til et eller annet, så det ikke skulle slå gnister. Jeg hadde ikke fjerna den ledningen, og jeg skal love deg at det slo gnister.

På få sekunder var hele motoren i lys lue, og jeg kasta meg ut av bilen som jeg hadde sett på actionfilmer at man skulle gjøre i sånne situasjoner. På den tida bodde jeg aleine på hytta mens jeg studerte i Tønsberg, og faren min, som har en god evne til å ta problemer på forskudd, hadde tenkt at det var sikkert et fornuftig tidspunkt å skaffe brannslokkingsapparat i den tre hundre år gamle bygningen. Til alt hell hadde det kommet i hus bare et par måneder før dette skjedde. Jeg klarte derfor å slokke brannen før det spredde seg fra motorrommet til resten av bilen. Hytta, som bare sto tre meter unna, overlevde også min mekkekarriere.

Flere argumenter trengte jeg ikke for å overlate alt som hadde med bil å gjøre til folk med mere naturlige evner for den slags, og som ikke hadde fagbrev fra biblioteket. Etter det har min del av jobben bestått i å fylle bensin, sjekke olje, fylle luft og lade batteri. Dermed følte jeg meg rimelig trygg på at ikke så mye kunne gå galt. Men det skulle jeg ikke vært så sikker på.

Da jeg var hjemme på påskeferie fra Liberia og skulle hente bilen i Oslo før jeg dro til Tønsberg, var selvfølgelig batteriet flatt. Det hadde åpenbart vært vel mye å tenke på dagen før jeg dro til Liberia, så lyset i taket hadde stått på i nesten tre måneder. Jeg var på vei til foreldrene mine, og de har batterilader, så jeg følte meg ganske snarrådig da jeg klarte å få ut batteriet helt på egenhånd og tok det med i kofferten på toget.

Da jeg skulle velge studieretning på videregående, var et av de viktigste kriteriene å unngå praktiske fag i størst mulig grad. Fra ungdomsskolen hadde jeg erfart at selv fysikk og kjemi bevega seg faretruende nært det praktiske liv, så da jeg skjønte at jeg slapp alt sånt ved å velge handel og kontor, var svaret enkelt. Dermed blei jeg i stedet sittende i tre år og fylle ut bunker med blanketter som forsvant ut av det moderne samfunnet omtrent samtidig med at vi var russ.

Nå burde jeg sikkert ha lært nok om tyngdekrafta bare ved å ha fått med meg ungdomsskolepensum, for å skjønne at batteriet ville bli stående på høykant når jeg vippa opp trillekofferten, og at ting som var inni batteriet ville ha en tendens til å renne ut, hvis det var en åpning. Hvordan batterisyre oppfører seg hadde jeg mindre erfaring med. Jeg skjønte at noe ikke var som det skulle med en gang jeg åpna kofferten, men det virka som det kun var klær som lå helt inntil batteriet som var vått, så jeg kasta det i vaskemaskinen og håpa det beste.

Dagen etter var den høyre skoen og buksebeinet delvis smuldra bort, etter at jeg hadde brukt foten til å holde kofferten på plass under togturen. Men fortsatt tenkte jeg at det var flaks at det bare var det som lå helt i bunnen av kofferten som hadde kommet i kontakt med svineriet. Jeg bytta til ei bukse som så ut til å ha kommet helskinna fra affæren, men det tok ikke lang tid før det begynte å brenne i baken, samtidig som stoffbiter lå igjen på stolen da jeg reiste meg. Jeg følte meg også litt varm i skrittet, og oppdaga at boksershortsen var i ferd med å gå i full oppløsning. Jeg sorterte kofferten grundig og prøvde å finne et syrefritt antrekk. Men det meste jeg tok på meg hadde en lei tendens til å få huller etter å ha vært i bruk et et par timer. Heldigvis så det ut som at Hugo Boss-dressen min, det dyreste plagget jeg noen gang har kjøpt, som lå godt innpakka inne i koffertlokket, hadde kommet helt uskadd fra togturen. Jeg tok den ut av dressposen for sikkerhets skyld og konstaterte tilfreds at den verken hadde fått flekker eller hull.

Noen dager etter skulle foreldrene mine feire felles 70-årsdag og jeg skulle være toastmaster. Som vanlig var jeg seint ute med det praktiske, så de andre hadde dradd i forveien da jeg skulle ta på meg dressen for å komme etter. Da jeg skulle kneppe skjorta røyk den øverste knappen, men jeg tenkte at det klarte jeg å skjule med slipset. Verre var det da både knapp nummer to og tre fra toppen også røyk, og først da kopla jeg det til batterifadesen. Jeg kikka grundigere på skjorta og så at det var store skjolder flere steder, og da jeg tok i stoffet smuldra det bort mellom fingrene mine. Utrolig nok kunne jeg ikke se noe tilsvarende på dressen, enda skjorta hadde hengt inni dressen så den måtte ha blitt dynka i syre den også siden skjorta hadde fått så hard medfart.

Jeg fant ei pent brukt, og nesten helt rein, skjorte i skapet til faren min og kom meg på fest. Hver gang jeg reiste meg for å si noe som toastmaster, frykta jeg at buksebaken lå igjen på stolen eller at armen på dressjakka var i ferd med å falle av, men utrolig nok kom jeg gjennom hele festen med klærne på. Jeg kjente riktignok en ganske kraftig eim av noe som måtte komme fra batterisyra, men skjorta som jeg hadde lånt sto ikke helt i stil til resten av antrekket, så jeg følte at jeg ikke kunne kaste jakka heller. Kvelden blei derfor en eneste lang «syretripp» og jeg håpa at ikke andre kjente lukta like sterkt som meg.

Syretrippen ga meg også flashback til en annen episode med etsende væsker. Katten vår, Laban, hadde pissa i støvletten min, men b-menneske som jeg er, merka jeg det ikke før andre på skolebussen klaga over at det lukta kattepiss. Eller rettere sagt, jeg skjønte ikke at jeg var synderen før jeg kom på skolen og folk klaga over at det lukta kattepiss der også. Jeg lata som ingenting og lurte på hvordan jeg skulle komme gjennom den dagen, for jeg hadde begynt på teorikurs i Larvik på kvelden og pleide å sitte på biblioteket og lese fram til det begynte. Overalt hvor jeg gikk klaga folk over lukta, og jeg gjorde så godt jeg kunne for å holde meg på avstand så ingen skulle skjønne sammenhengen. Utrolig nok overlevde Laban tre år til etter dette.

Da jeg kom hjem etter 70-års-festen vrengte jeg jakka, og så at foret på hele den ene sida var etsa bort og hang i laser, men utrolig nok så fortsatt selve dressen helt uskadd ut. Det samme gjorde slipset. Så lærdommen er at dersom du har planer om å dusje i batterisyre, lønner det seg å være kledd i ren ull og silke. I ettertid har min gamle mor, og underbetalte private skredder, bytta foret i dressen, så nå er den klar for både 75- og 80-års dager.

Episoden med batterisyra minna meg grundig på hvor jeg har mine styrker og svakheter her i livet, og fikk meg til å sette pris på at jeg ikke trenger å livnære meg verken som bilmekaniker eller kjemiker. Jeg fikk også større sympati for mange av «nett-trollene» som jeg har sett i aksjon på avisenes debattfora, hvor det virker som frykten for innvandrere og manglende forståelse for norsk grammatikk på mystisk vis henger sammen. Og kanskje er det ikke så veldig mystisk. Den nå «forhatte» heterofile, norske mannen, som lenge hadde en trygg plass i samfunnet som arbeidskar og familieforsørger blir pressa fra skanse til skanse og både latterliggjort og uglesett for sine primitive holdninger. EØS-innvandrere gjør jobben han tidligere satte sin stolthet i, for halve prisen, og feministene forklarer hvorfor innvandring og likestilling er en berikelse for alle, på et språk han knapt forstår.

Som en som har tjent til livets opphold ved å flytte rundt på bokstaver i 20 år, er det med takknemmelighet jeg registrerer at jeg fortsatt er konkurransedyktig på det området, i hvert fall så lenge man må beherske æ, ø og å. Jeg prøver derfor å le litt mindre overlegent enn før av skrivefeilene på debattsidene, formulert av menn som mest av alt er frustrerte, men ikke helt veit hvordan frustrasjonen skal komme ut, og ender opp som nett-troll på VG i mangel av noe bedre alternativ. Det ser ubehjelpelig og patetisk ut. Omtrent like ubehjelpelig og patetisk som om jeg skulle hevna meg på dem som tok fra meg jobben med å skrive, ved å feilkople bilene deres.

Angrepet fra alle kanter

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Noen mente jeg var gal som dro til et land med ebola. Andre syntes det hørtes skummelt ut å bo i et land med bunnløs fattigdom og mye kriminalitet. Før jeg reiste ned måtte jeg ta to skriftlige prøver for å bevise at jeg var klar for sikkerhetsutfordringene, og da jeg kom ned fikk jeg en grundig gjennomgang av sikkerhetsfolkene i FN om alle forholdsregler jeg måtte ta. Likevel var jeg totalt uforberedt på de virkelige farene jeg skulle møte.

Det er Unification Day og offisiell fridag i Liberia i dag, men siden trafikken ikke har tatt fri, og det er umulig å sove, har jeg flytta ned på hjemmekontoret mitt under palme nummer tre. Det er ingen andre oppe, bortsett fra hanen på naborestauranten, så vakta må fjerne hengelåsen på porten så jeg kommer ned på stranda fra innhegninga der jeg bor. Som vanlig advarer han meg om å være veldig forsiktig, siden alle som beveger seg på stranda ikke er mors beste barn, og understreker at de ikke tar ansvar for tyveri når jeg beveger meg utafor innhegninga. Dermed setter han tonen for det jeg hadde tenkt å snakke om.

Som sagt hadde jeg blitt advart på alle tenkelige måter om sikkerhetstruslene i Liberia. Mange syntes også jeg var tøff som torde å dra. Og det er jo hyggelig å bli kalt tøff for en gangs skyld, selv om jeg ikke følte det sånn sjøl, særlig med tanke på at jeg har kollegaer som jobber i Nord-Irak, Afganistan og Jemen. De første dagene følte jeg at ebolaviruset lurte på meg fra alle kanter, og ville helst ikke røre noen ting. Klorvask og febersjekk var obligatorisk hvoren jeg gikk, så det var ikke mulig å unngå å bli minna på det heller. Men etter ei ukes tid hadde skuldrene senka seg, og jeg hadde allerede begynt å ane at truslene mot en stakkars bistandsarbeider kan komme fra der du minst aner.

Et forvarsel fikk jeg en av de første dagene etter at jeg hadde flytta fra hotellet til mitt nye hjem, og spiste middag på det som skulle bli stamstedet på strandrestauranten vegg i vegg. Jeg satt under palmene og lytta til bølgeslaga, og tenkte at livet som bistandsarbeider er langt bedre enn folk skal ha det til, særlig i januar. Jeg rakk ikke å tenke tanken helt ut før noen slo meg i bakhodet og middag og drikke for alle veier. «Den som slo» viste seg å være en palmegrein. Palmeblader, som det vel egentlig heter, har ikke vett til å holde seg der de hører hjemme i årevis, slik greiner på trær i Norge er oppdradd til. Da jeg kikka opp for å se om det var flere prosjektiler som hadde tenkt seg samme vei, så jeg at jeg satt rett under 8-10 velvoksne kokosnøtter, som ville gjort vesentlig mer skade enn en uskyldig palmegrein. Jeg har derfor fått meg nytt stambord, og overlater uriaspostene til naive nykommere med mindre uteerfaring.

Neste angrep kom sjøveien. Vi hadde blitt grundig advart mot å bade i havet på grunn av farlige strømmer og uforutsigbare bølger. Men man kan ikke bo på ei sydhavsstrand uten ihvertfall å vasse litt. Og denne lørdagen virka havet ganske mildt og vennlig, og jeg vassa litt lenger ut enn jeg først hadde tenkt. Jeg tenkte at det var da veldig så strenge de sikkerhetsadvarslene til FN var, og konkluderte med at de sikkert var tilpassa innlandskrabber fra Nepal og Etiopia, og ikke nordmenn med like mye saltvann som blod i årene etter generasjoner på havet. Heller ikke denne tanken blei tenkt helt ut, for jeg blei slått overende av ei kjempebølge og kava rundt som i en vaskemaskin i mange sekunder, før jeg klarte å finne ut hva som var opp og ned og fikk kravla meg på land. 

Siden jeg ikke hadde planlagt å bade, hadde jeg ikke tenkt på å ta av meg de svindyre solbrillene mine, så de var slukt av havet. Jeg lånte ei rive av vaktmesteren på restauranten for å sokne, men uten resultat. Så gikk jeg og kjøpte svømmebriller, men skjønte i det jeg stakk hodet under vann, etter først å ha forsikra meg om ingen ny kjempebølge var på vei, at det var et både nytteløst og farlig prosjekt. En gjeng guttunger kom og lurte på hva denne utenlandske tullingen drev med. Jeg lova dem en klekkelig finnelønn dersom brillene dukka opp, og jeg så det var folksomt i vannkanten resten av dagen, men brillene befinner seg fortsatt et sted mellom Liberia og Brasil.

Jeg bor i ei trafikkert hovedgate med mye folkeliv, men gatebelysning finnes Ikke. Når jeg har gått der på dagtid har jeg registrert at det flere steder mangler kumlokk midt på fortauet, uten at noen har sett noen grunn til å sette opp noen form for sikring eller merking for å unngå at folk faller nedi. Jeg har ofte tenkt at dette ikke er landet du bør velge å slå deg til hvis du har planer om å bli blind. Selv er jeg heldigvis bare litt nærsynt, men etter mørkets frambrudd har jeg valgt å gå på motsatt side av veien, hvor de fleste kumlokkene er intakt. Etterhvert følte jeg meg likevel ganske lokalkjent og hadde memorert lokaliseringen til de fleste kummene uten lokk, og da det heller ikke er risikofritt å krysse en hovedvei i mørket når det ikke er gatelysning, tok jeg sjansen.

I tillegg til kummene uten lokk, var jeg også klar over at det var et stort «krater» uten sikring midt på fortauet, men det husket jeg var rett før bensinstasjonen, så det hadde jeg kontroll på. Det jeg ikke hadde tatt med i beregninga, var at det også fantes løse fortauskanter. I tillegg var det litt lengre mellom bensinstasjonen og krateret enn jeg kunne huske. Da jeg snubla i en av de nevnte fortauskantene, og skulle sette beina under meg får å få igjen balansen, blei jeg smertelig klar over at det ikke var noe å sette beina på. Heldigvis hadde jeg stor fart forover, og ved å trekke til meg beina, klarte jeg så vidt å lande med overkroppen på fortauet på den andre sida av hullet, forslått men nesten like hel, selv om det ikke ble pushups de neste to månedene.

En flokk liberiere kom ilende til og skulle hjelpe den klønete utlendingen på beina. Jeg skjønte at jeg ikke var den første som gikk på hodet i det hullet, og lurte nesten på om gjengen sto og hang akkurat på det hjørnet for å få litt underholdning i hverdagen. Mulig de hadde veddemål om hvor mange utlendinger som gikk i dyregropa den dagen, eller om de falt helt nedi eller klarte å «stupe over», som meg.  Jeg fikk assosiasjoner til en av selskapsreisen-filmene, hvor gamle sjøulker studerer sommergjestene og  tegner en strek i veggen for hver Stockholmsturist som kjører på undervansskjæret. Jeg halta videre, med mer såra stolthet enn fysikk.

Det er likevel i hjemmet de fleste ulykkene skjer. Jeg hadde akkurat sovnet etter å ha sett Kill Bill 2 på TV, og var kanskje i ekstra actionmoduset på grunn av det. I tillegg går jeg på malariamedisinen, Lariam, som er kjent for å gi både hallusinasjoner og psykoser hvis man er uheldig. Sjøl hadde jeg bare hatt mange interessant drømmer, og det har ofte hendt at jeg har vurderte om jeg skal se en film før jeg legger meg, eller heller legge meg tidligere og og håpe på enn spennende Lariam-drøm. 

Klokka to på natta våkna jeg ihvertfall med hjertet i halsen av et voldsomt smell og glass som singla, og jeg var overbevist om at dette ikke var noen drøm. Med sikkerhetskurset friskt i minne, var jeg overbevist om at en innbruddstyv var på vei inn vinduet.  Jeg satte derfor i et brøl i håp om å skremme ham vekk før han rakk å komme inn i leiligheten. Jeg lette febrilsk etter noe å angripe med, uten å finne det, så jeg styrta ubevæpna bort til kjøkkenvinduet hvor jeg antok at inntrengeren prøvde å ta seg inn. Der var imidlertid vinduet like helt og ingen inntrenger å se. Jeg sprang så tilbake på soverommet og sjekka vinduet der, men det var også uskadd. 

Fortsatt omtåka og med hamrede puls prøvde jeg å skjønne hva som hadde skjedd. Hadde malariamedisinen hatt mer alvorlige bivirkninger enn jeg var klar over? Etterhvert som jeg gradvis blei mer våken og pulsen falt under 160, registrerte jeg at jeg gikk barbeint og vassa i glasskår, men det tok likevel flere minutter før jeg forsto sammenhengen. Angrepet hadde kommet ovenfra denne gangen. Kuppelen på taklampa hadde løsna og eksplodert mot murgulvet en meter fra senga hvor jeg lå og sov. Etter å ha rensa senga for glass, så godt det lot seg gjøre, gikk jeg og la meg igjen, men det ble ikke mye søvn den natta. Og fortsatt finner jeg glassbiter de merkeligste steder i leiligheten.

Så nåde deg om du stiller spørsmål ved om jeg gjør meg fortjent til risikotillegget jeg får!

Mitt møte med en lykkejeger – en personlig tilbakevendingshistorie

Eirik ChristophersenLegg igjen en kommentar

Dette var den andre foranledningen til at jeg blei blogger. Posta på Facebook 25. april.

Fredag for to uker siden kom en ung gutt bort til meg og tryglet om hjelp. Jeg satt på strandbaren og hadde akkurat fått den første fredagspilsen, så han kom veldig ubeleilig. Liberia er ett av verdens fattigste land, og nøden skriker mot deg nær sagt hvor du går. Etter en stund blir man derfor ganske tykkhudet, og lærer å si høflig nei til de fleste av disse henvendelsene.

Men denne gutten var mer iherdig enn de fleste, og i tillegg presenterte han en historie som gjorde meg nysgjerrig. Han påsto han var flyktning fra Uganda, og hadde oppholdt seg seks år i flyktningleirer i Elfenbenskysten i håp om å komme til USA som kvoteflyktning. Jeg syntes historien hørtes usannsynlig ut, ikke minst fordi jeg ikke kjente til at det var mange flyktninger fra Øst-Afrika her i Vest-Afrika, og at ugandere neppe hadde store muligheter til å bli plukket ut som kvoteflyktninger slik forholdene er der nå.

Han hadde imidlertid så mye kunnskap om Uganda at det virket sannsynlig at han hadde en relasjon til landet. Han forklarte at han ikke lenger ville sette livet på vent i en flyktningleir, og derfor ville hjem. Han hadde fått vite at IOM (den internasjonale organisasjonen for migrasjon) kunne hjelpe ham med det, men da måtte han komme seg til en flyktningleir i Liberia for registrering. Han hadde tatt buss fra Elfenbenskysten til hovedstaden i Liberia, måtte videre med buss til stedet flyktningleiren lå, på en helt annen kant av landet, og hadde allerede brukt opp det han hadde hatt av penger. Pengene til bussbilletten er mer enn en vanlig tigger i Liberia ber om, og man liker jo ikke å bli rundlurt selv om det i vår målestokk ikke er snakk om store beløp, så jeg spurte og gravde om alle mulige detaljer. Gutten virket mer og mer stresset, kikket stadig på klokken, og sa at han gjerne skulle snakket lenger men nå hadde han bare 15 minutter på seg til å rekke å registrere seg på et eller annet kontor, som var et krav for å komme videre, og da trengte han penger.

Jeg satt fortsatt igjen med mange ubesvarte spørsmål og var slett ikke overbevist, men etter å ha jobbet 20 år i Flyktninghjelpen og snakket på innpust og utpust om at ’tilbakevending er den beste løsningen’ følte jeg meg mer moralsk forpliktet enn folk flest til å hjelpe denne gutten. Jeg ga ham derfor pengene mot at han lovet å sende meg en mail når han var hjemme i Uganda, så jeg kunne vite at han hadde kommet trygt fram (og at jeg ikke hadde blitt lurt trill rundt). Sånn sett kunne dette uansett være et interessant eksperiment for å teste om dømmekraften min var nogenlunde inntakt, eller om den var sløvet av ønsket om å tro det beste om folk – selv om et utvalg på ett case er et syltynt grunnlag for statistiske konklusjoner.

I går fikk jeg en overraskende telefon fra den samme gutten, som nå var tilbake i Monrovia og gjerne ville treffe meg. Jeg ble glad for å høre fra ham, og veldig spent på hvorfor han ville møte meg. Det satt fortsatt en djevel på den ene skulderen min og prøvde å få meg til å skjønne hvilken naiv tulling jeg var. Selvfølgelig hadde gutten skjønt at her gjaldt det å melke denne blåøyde norske kua for siste dråpe før noen andre gjorde det. Og jeg måtte innrømme at djevelen kunne ha et poeng, ikke minst med mine gjentatte dårlig opplevelser som utleier hjemme i Norge, fordi jeg har syntes referansesjekk var overflødig, og at depositum godt kunne vente noen måneder hvis de hadde gode grunner for det.

Denne gangen fikk vi mye bedre tid til å snakke sammen, og tok en øl mens jeg fikk høre om alle planene han hadde når han snart kom hjem til Uganda for første gang siden han var 13 år. Unggutten hadde utrolig mange interessante refleksjoner, blant annet rundt det som nå skjer i Middelhavet. Geografiundervisningen i flyktningleiren i Elfenbenskysten var imidlertid litt mangelfull, for det var umulig å få ham til å forstå at selv om Norge ligger langt borte fra Afrika er det enda lenger fra Norge til USA og Australia – selv om vi er hvite i huden både her og der.

Han gjentok stadig at han ville betale tilbake det han hadde fått til bussbilletten, for nå hadde han fått litt penger fra IOM for å kunne klare seg de første ukene i Uganda, og han var overbevist om det ikke førte noe godt med seg å skulle snylte på andre hvis man hadde mulighet til å la være. Engelen på den venstre skulderen var i ferd med å vinne en knockoutseier på den hornprydede rivalen på motsatt skulder, men plutselig gjorde djevelen et drepende comeback. Pengene han hadde fått fra IOM var i form av en sjekk som måtte heves i banken i Monrovia, men banken åpnet ikke før morgenen etter, og han måtte betale både transporten tilbake til hovedstaden og overnatting til dagen etter, før han kom i banken, så kunne jeg være så snill å låne ham disse pengen også?

Tiltroen til gutten hadde bare blitt større etter at vi hadde pratet sammen, men samtidig er jeg ikke mer naiv enn at jeg er klar over at det finnes gode skuespillere. Og er man desperat nok, er sikkert ikke terskelen veldig høy for å lure noen dollar fra en utlending som har mer enn nok uansett. Men hadde jeg sagt A fikk jeg si B, hvis jeg skulle få svar på mitt svært amatørmessige forskningsprosjekt. Og hvis jeg først skulle bli «ranet», setter jeg egentlig pris på denne varianten. En amerikansk kamerat, som ikke tar så veldig nøye på advarslene om hvor man skal gå alene nattetid, fortalte at han for noen dager siden måtte springe for livet med to karer med macheter halsende etter seg.

For ikke å gjøre en lang historie enda lenger, så fikk han altså låne de pengene han ba om. Avtalen er at vi skal møtes om et par timer. I mellomtiden har jeg fått ømme skuldre av stillingskrigen som pågår der oppe. Engelen leder klart på poeng, men djevelen har ikke tenkt å kaste inn håndkleet før gongongen går. Samtidig stiller begge rivalene kritiske metodiske spørsmål til forskningen min.

———————

Jeg hadde tenkt å vente med å poste innlegget til jeg hadde slutten på historien, men kom til at det er mer ærlig å gjøre det på denne måten. Så oppfordrer jeg alle til å ikke bruke fasiten til å generalisere verken når det gjelder flyktninger eller lykkesøkere. Èn person er uansett bare èn person. Hva folk velger å konkludere med når det gjelder dømmekraften min skal jeg ikke legge meg oppi.

———————

Facebookinnlegg 28. april:

Da har jeg satt endelig sluttstrek for den historien som mange fulgte med på i helga. Det ble et par ekstra momenter på tampen, som lære meg enda litt mer om hvordan det er å leve i «failed states», som det så fint heter. Jeg skal tross alt hjem på sommerferie til trygge Norge om et par måneder, men får mer og mer respekt for dem som ikke kan snu ryggen til livets harde realiteter, men må leve sine liv midt i dem. At noen havner på en rustholk i Middelhavet overrasker meg heller ikke – med eller uten beskyttelsesbehov.

———————

De som er nysgjerrige på hva som skjedde mellom disse to innlegga, kan ta en kikk i kommentarfeltet på Facebook.

Det er lov å lure

Eirik Christophersen2 kommentarer

Da jeg var noe yngre enn jeg er nå, var jeg veldig imponert over dem som hadde fasitsvar på alt uten å måtte tenke seg noe nevneverdig om. Nå blir jeg snarere skremt når jeg møter folk som er for skråsikre – særlig hvis de i tillegg er politikere eller andre med makt til å sette ting ut i livet uten å trenge å ta andre med på råd. Sjøl har jeg blitt mer og mer glad i bisetninger.

Jeg var overraska over at tittelen «På den annen side» fortsatt var ledig da jeg søkte den opp. Kanskje sier det noe om tida vi lever i – eller muligens forteller det bare at jeg er en særing. Jeg prøvde først å registrere meg på blogg.no, men fikk beskjed om at mailadressen min allerede var i bruk og at jeg bare kunne ha én blogg per mailadresse. Jeg frykta at det var noen som hadde drevet en rosablogg i mitt navn i årevis, men det viste seg at det var jeg som åpenbart hadde hatt en god ide i 2009, som jeg må ha glemt hva var kort tid etter. Etter å ha studert mine potensielle bloggnaboer på blogg.no, fant jeg imidlertid ut at jeg verken hadde riktig alder eller kjønn til å passe inn der, så jeg lista meg stille ut igjen og banka på hos WordPress i stedet.

En plage for omgivelsene

På ungdomskolen hata jeg stiloppgaver hvor jeg måtte drøfte for og imot ulike problemstillinger. Hvis læreren for en gangs skyld hadde klart å komme opp med en oppgave som faktisk engasjerte meg, som for eksempel om Norge burde søke vinter-OL, virka det totalt meningsløst å skulle vri hjernen etter argumenter imot det jeg mente var riktig. Og at det ikke var noen gode argumenter mot OL i Norge sa seg i grunnen sjøl. Vi befinner oss fortsatt i steinalderen, men vi snakker altså om OL på Lillehammer. Oslo-OL i 1952 hadde ikke en gang jeg sterke meninger om mens den var i søknadsfasen .

Jeg hadde ikke før kommet over på videregående før det begynte å vokse fram en liten kverulant i meg, og både pålagte drøftingsoppgaver og frivillige diskusjoner blei plutselig mer lystbetonte. Ofte gikk det så langt at jeg glemte hva jeg egentlig mente i en sak. Hvis det var et standpunkt som var «ledig», var det grunn nok til at jeg skulle innta det. Ekstra artig var det jo å diskutere med noen som lot seg fyre skikkelig opp, og ingenting fungerte bedre enn å kaste inn en brannfakkel i likestillingsdebatten. Det skulle ofte ikke så mye til. Det kunne holde å si noe så uskyldig som: «Damefotball er jo vel og bra, som all annen mosjonsidrett, men det er jo mer spennende å følge med på toppidrett, hvor du ikke må ha et handicap for å få konkurrere». Jentene var utrolig hårsåre på den tida.

Det er ikke alt jeg er like stolt av i ettertid, og jeg tror ikke det var den smarteste taktikken for å bli populær hos jentene. Kjæreste fikk jeg i hvert fall ikke på mange år. Nå skal jeg uansett benytte anledningen til å be pent om unnskyldning til alle ungfeminister jeg har såra og provosert opp gjennom åra. Jeg kan legge til at jeg nå soner seks måneders sjølpålagt samfunnstjeneste i kvinnesakens navn for å gjøre opp for mine tidligere respektløse uttalelser. Hos FNs befolkningsprogram (UNFPA) jobber jeg nå med mødrehelse, likestilling og vold mot kvinner. Snart er jeg ferdig rehabilitert, og kan vende tilbake til samfunnet som et nytt og bedre menneske. Jeg håper samfunnet vil ta imot meg. Det må være rom for en andre sjanse både for Northug, Berlusconi og meg. (Vel, Berlusconi har vel kanskje fått nok sjanser.)

En tid for alt

Noe godt tror jeg likevel det kom ut av den kverulerende tørrtreninga på mer eller mindre frivillige motstandere, for det har hjulpet meg til å se at ingen sak bare har én side. Som regel har den også flere enn to. Men det er en tid for alt. Siden jeg har jobba med flyktningspørsmål i 20 år, blir jeg veldig berørt av det som skjer i Middelhavet om dagen, og når folk bokstavelig talt svømmer for livet er det bare én ting å gjøre, og det er å plukke dem opp. Om jeg er aldri så glad i en god diskusjon, er det ikke tida for studiesirkler når strendene flyter over av lik. Det må sendes båter NÅ, ferdig snakka.

Men samtidig må det være tillatt å diskutere de langsiktige løsningene på utfordringene både Europa og verden står overfor. Det er bra med nye innspill i debatten, til og med dårlige innspill, så lenge de er framsatt i beste hensikt. Rasismekortet bør gjemmes langt nede i lomma og kun tas fram når det virkelig er grunnlag for det. Alle andre som er bekymra, bør bli møtt med respekt og fakta.

I en undersøkelse i svensk TV for noen år siden, svarte 91 % av seerne at de mente svenske journalister tildekka fakta om innvandring og flyktningspørsmål. Dette var ingen vitenskapelig undersøkelse, og heldigvis er forholdene veldig annerledes i Norge enn i Sverige, men den gir likevel grunn til bekymring også hos oss, enten det dreier seg om konspirasjonsteorier eller velberettiga kritikk. Mitt håp er at alle deltakere i den norske debatten bidrar til at mistenksomheten ikke blir like stor, og frontene ikke blir like steile, hos oss.

Det vi opplever i Europas nærområder, ikke minst i Syria, er dramatisk og mer alvorlig enn de største pessimister så for seg for bare få år siden. Dette vil berøre også oss i Europa enten vil eller ikke. Som sjølutnevnt sekretær i «De stokk konservatives forening», er jeg den første til å erkjenne at forandringer kan være smertefulle. Heldigvis går det an å ha to tanker i hodet samtidig. Det er mulig å jobbe for å ta være på verdier man synes er viktige, og samtidig akseptere at verden er i forandring, og heller bidra til gjøre morgendagens verden så bra som mulig.

Verneverdig

For egen del er det utrolig hva jeg finner bevaringsverdig bare det har eksistert lenge nok. Dialekter, for eksempel, har jeg veldig omsorg for, og jeg synes det er trist at flere og flere av de norske dialektene er i ferd med å forsvinne. Vestfolddialekten er vel ikke kjent for å være den mest sjarmerende, men dialektkamp er ingen skjønnhetskonkurranse, og jeg registrerer med bekymring at den er på vikende front og presses både sørover i fylket og innover i landet, hvor den klamrer seg fast i bergnabbene i jakten på tilfredsstillende livsvilkår. Om noen år finnes den vel bare blant noen einstøinger i Kroken i Lardal, så jeg har begynt å se etter hus der.

Språk er identitet, og sjøl om det ikke er sikkert at det blir så mange som kommer til å sørge over Vestfolddialekten om hundre år, er vi likevel litt fattigere hvis den blir borte. Jeg vil til og med gå så langt som å si at Østfolddialekten bør få være en del av det språklige «artsmangfoldet». På samme måte som andre venneløse arter, som bånnulke, jordrotte og brennmanet, må også Østfolddialekten ha livets rett.