På lørdag fikk jeg den største komplimenten siden jeg kom til Liberia: «Du snakker veldig godt engelsk. Jeg forstår nesten alt du sier.» Rosen kom fra en taxisjåfør. Jeg kunne dessverre ikke si «Takk i like måte», men det var veldig hyggelig likevel.

Med «engelsk» mente han selvfølgelig liberisk engelsk. At de øvrige 99 % i verden med engelsk som morsmål knapt vil forstå noe av det som blir sagt når to liberiere snakker seg imellom, har mindre å si. De fleste med noen år på skolebenken kan slå over til vanlig engelsk, hvor det i hvert fall ikke er noe å si på ordforrådet og gramatikken, men mange har likevel vanskelig for å få med seg tunga og resten av ansiktet etter et liv med snøvling, så uttalen kan fortsatt være rimelig uforståelig for en stakkars utlending.

Taxisjåføren min hadde uansett bare én variant å tilby, og for fire måneder siden ville jeg garantert ikke forstått et kvekk. De første ukene følte jeg at jeg ikke sa stort annet enn «excuse me?» og «say again?», selv om kollegaene mine gjorde sitt ytterste for at den ubrukelige utlendingen skulle forstå i hvert fall enkle beskjeder. Når jeg i tillegg kom inn i en organisasjon med en, for meg, ny terminologi og en haug med nye forkortelser, skal jeg ikke påstå at jeg følte jeg gjorde meg veldig fortjent til lønna den første tida, men læringskurven var heldigvis bratt.

Babelsk forvirring

Hvis jeg skal prøve å beskrive hvordan liberisk engelsk høres ut, kan du forestille deg at du akkurat har kommet fra tannlegen hvor du har trukket visdomstenner på begge sider, har ei glovarm kjøttkake i munnen og får beskjed om å snakke så fort du kan. Det mest av tida har jeg vært den eneste ikke-afrikaneren i UNFPA, men jeg har noen kollegaer fra andre afrikanske land. Det hjalp tross alt noe på språkselvtilliten å merke at også de himla oppgitt med øynene når uttalen til liberierne tyda på at vi andre hadde blitt usynlige. Sjefen min fra Nigeria har imidlertid funnet en effektiv måte å sette en stopper for dette ved å si: «Har jeg ikke sagt at tungetale på møter er forbudt?»

For en tid tilbake produserte vi en videodokumentar om utfordringene for ebola-overlevende og helsesystemet i Liberia. Et lite nederlandsk produksjonsselskap vant anbudskonkurransen. Det var uttrykkelig understreka i kontrakten at produksjonsselskapet selv var ansvarlig for å betale for tolk hvis de hadde behov for det. Vi tilbød oss imidlertid å være behjelpelig med å formidle kontakt med en tolk hvis det skulle være ønskelig. De forsikra oss selvsikkert at det var helt unødvendig. De hadde gjennomført filmprosjekter over hele Afrika tidligere, så afrikansk aksent var ingen utfordring. Vi tenkte vårt, men tok dem på ordet.

De rigga opp til det første intervjuet, som var med ei ung dame som selv hadde overlevd ebola, men som hadde mista mange familiemedlemmer. Den ene av nederlenderne, Reinier, skulle stå for intervjuet, mens kollegaen, med det norskklingende navnet Roald, tok plass bak kameraet. Vi andre trakk oss diskret tilbake. Dama begynte å fortelle om alt det dramatiske hun hadde vært gjennom, og Reinier kunne skjønne på ansiktsuttrykket at dette var tøffe saker, men det var også alt han forsto. Han var en sympatisk ung mann med godt utvikla empati, og nikka medfølende når han trodde det var på sin plass, men i løpet av det femten minutter lange «intervjuet» klarte han ikke å flette inn ett oppfølgingsspørsmål. På det neste intervjuet, og alle etter det, hadde Rosanna, som jobber for en lokal partner, steppa inn som provisorisk tolk.

I ei uke i strekk reiste vi fem mannfolk rundt og laga film. I tillegg til de to nederlenderne, besto teamet av min kommunikasjonskollega Calixte, sjåføren Alex og meg selv. Det var både interessant og hyggelig, men rent språklig følte jeg meg unektelig ofte som femte hjul på vogna når to slo over til nederlandsk og de to andre gikk over til liberisk engelsk. Og mer enn én gang slo det meg at jeg faktisk forsto mer av hva nederlenderne snakka om seg imellom enn hva mine to liberiske kollegaer sa.

Absurdteater

Atle Antonsen, Bård Tufte Johansen og Harald Eia hadde en fantastisk sketsj for noen år siden hvor de parodierte dansk, og hevda at den danske uttalen hadde blitt så snøvlete og uforståelig at selv danskene ikke lenger forsto hverandre, men fortsatte å late som de forsto for å beholde fasaden. De som ikke har sett den, bør absolutt sette av fire minutter:

https://www.youtube.com/watch?v=lqEqTNfJm1Q

Den samme følelsen får jeg når jeg hører de liberiske kollegaene mine snakke seg imellom. Når det går helt over stokk og stein, tenker jeg at nå må det da være uforståelig selv for innfødte liberiere, men de andre både ler og svarer. Det er jo litt stusselig å føle seg utafor, så det hender jeg ler med, om ikke annet fordi jeg tenker på Atle Antonsen. Men jeg får jo et forklaringsproblem når alle snur seg mot meg og spør overraska om jeg har begynt å skjønne liberisk engelsk, og jeg må innrømme at det har jeg jo egentlig ikke.

Det som er overraskende er at det virker minst like vanskelig for vanlige liberiere å forstå meg, som motsatt. Normalt prøver vi jo å snakke langsomt og tydelig hvis noen ikke forstår oss så godt, men her virker det helt mot sin hensikt. Jo langsommere og tydeligere jeg snakker, jo mer uforstående ser folk på meg. Som stolt Larviksgutt har jeg jo tenkt at jeg kommer langt med min sobre Tor-Heyerdal-engelsk, selv om ingen vil mistenke meg for å ha studert verken ved Oxford eller Harvard. Men her i landet er den uttalen ikke verdt en tøddel.

Jeg har derfor bare godtatt at mine tydelige, stakkato fraser må oversettes av kollegaer til lokal snøvling for at de skal bli forstått. Men etter å ha bestått muntlig eksamen på vei hjem fra byen på lørdag, er det mulig jeg kan plage kollegaene mine litt sjeldnere framover, selv om jeg frykter at uttalen min fortsatt er avhengig av et par gin and tonic for å bli forstått.