Aller først må jeg ile til og presisere, i tilfelle foreldelsesfristen for slike saker er mer enn 25 år:  Jeg har selvfølgelig aldri hata kvinner! Det var forhåpentligvis ikke sånne som meg Stig Larsson hadde i tankene da han skrev Millennium-triologien, men litt tabloid må det være lov å være. Og dessuten er det veldig kjedelig med anførselstegn i overskrifter.

Hensikten med dette innlegget er uansett det absolutt beste. Jeg har gjort store framskritt i rehabiliteringsprogrammet mitt her hos FN-feministene, og ser verden med stadig mer rosa briller. Jeg har blitt vitne til så mye overgrep og elendighet utført av mitt eget kjønn at jeg ofte skammer meg på mannsstandens vegne – og da er jeg ikke ironisk. Jeg har flere ganger vurdert om tida er inne til å søke politisk asyl hos feministene, og sågar googla prosedyrene for kjønnsskifte (i hvert fall det siste var ironisk).

Jeg har allerede bedt om unnskyldning for noen av mine gamle synder, men jeg har dessverre et par til på samvittigheten. En av dem er russekortet mitt. Jeg tør ikke en gang si hva som sto der, men til dere som fortsatt har et eksemplar; brenn det! Når jeg leser på nett hva russen driver med i disse dager, tør jeg ikke tenke på hvilken bondeanger mange av dem kommer til å ha om 27 år. Vår feiring virker som en høytidelig avslutning på tre års søndagsskole i forhold, hvis det ikke bare var jeg som aldri fikk med meg hvor den egentlig moroa var.

Men de jeg føler størst behov for å be om unnskyldning, er de stakkars damene som sto på øvre halvdel av Larvik Venstres kommunevalgliste i 1987. Jeg var den stolte eier av nyvunnet stemmerett, gryende politisk engasjert og miljø var det som sto mitt hjerte nærmest. I 1987 var det Arne Fjørtøft som styrte Venstreskuta, så partivalget var ganske enkelt. Dessuten sa mormor at det var det det samme hva jeg stemte, bare jeg stemte borgerlig, og siden Venstre på den tida var til forveksling lik et «raddisparti», var det mulig å gjøre alle til lags. Alt i 1989 måtte imidlertid mormor gi tapt for andre valgkampstrateger med enda mer hardtslående politiske argumenter, og den borgerlige sida blei forlatt for en stund.

Jeg var som sagt gryende politisk engasjert, men jeg var en typisk én-saks-velger, og hvis jeg i det hele tatt hadde sett partiprogrammet, hadde jeg ihvertfall bladd raskt forbi kapittelet om likestilling. Men i et familieselskap begynte jeg å diskutere politikk med Onkel Magne, og som mangeårig lærer syntes han jeg hadde falt ned på et fornuftig valg, og dessuten var jo Venstre en sterk forsvarer av feministiske verdier, nevnte han i forbifarta. Dette hadde jeg definitivt ikke fått med meg og den nye kunnskapen var en stor strek i regninga. Jeg tok partivalget mitt opp til ny vurdering, men kom til at noe måtte man være villig til å ofre for å redde miljøet, og jeg bestemte meg for å holde fast på Venstre.

Et par dager før valget toppa det seg imidlertid. Noen rødstrømper i Larvik hadde sett seg lei på at det var så få kvinnfolk på toppen av listene til dette valget, og gikk ut i en kronikk i Østlands-Posten og oppfordra alle velgere til å stryke menn og kumulere kvinner for å få sving på kjønnsprosenten i Larvik kommunestyre. Jeg kan ikke en gang huske om det var Venstre-damer som sto bak dette utspillet, men det irriterte meg uansett så grenseløst at jeg gikk rett bort og proteststemte. Hvert eneste kvinnemenneske på Larvik Venstres liste blei omhyggelig strøket.

Om det er mulig å si noe til sitt forsvar i en sånn sak, så tror jeg ihvertfall ikke jeg gjorde det for å tøffe meg. Så vidt jeg kan huske fortalte jeg det ikke til noen. Mulig angeren og skamfullheten tok meg alt på vei ut av stemmelokalet. Det ble med en stille demokratisk protest inne i stemmeavlukket. Spesielt voksent gjort var det definitivt ikke, og man kan vel si det er et godt argument mot å senke stemmerettsalderen til 16 år. Trenger man flere argumenter i den saken kan man jo hygge seg med årets russesanger.

Til alle dere kvinner på Larvik Venstres liste i 1987: Jeg håper ikke jeg var dråpen som la en mulig politisk karriere i grus. I såfall kan jeg ikke annet enn å beklage.

Det har vist seg veldig vanskelig å komme til poenget når jeg blogger, så de flotte kvinnene i Liberia jeg egentlig skulle skryte av, har jeg ikke rukket å komme til ennå. De fortjener uansett mer plass enn ett avsnitt på slutten, og siden jeg lytter til erfarne bloggfolk (Even Sundby), har jeg skjønt at det kan være lurt å fordele det man har på hjertet på flere innlegg. Nå har jeg riktignok et rikt utvalg av halvskrevne innlegg på lager, etter at det viste seg at det var mulig å hente ut harddisken på to PCer jeg har tatt livet her nede, og notatene, som jeg trodde var tapt for denne verden, på mirakuløst vis var like hele.  Likevel, det kan jo komme tider hvor det er greit å ha noe i bakhånd, så de tøffe damene får vente til i morgen.

Men bildet må jeg jo kommentere. Det viser en svett og lett star struck bistandsarbeider, som fikk møte den kvinnelige MC-klubben Pink Panthers. Idéen bak klubben er mer alvorlig enn bildene kan se ut til, for dette er jenter som har opplevd mye man ikke bør oppleve, verken i Liberia eller Norge, og medlemskap i denne klubben har bidradd til å gi dem både stolthet, verdighet og trygghet tilbake. De som vil lese mer om jentene kan blant annet finne det her: http://www.undp.org/content/undp/en/home/presscenter/articles/2015/02/17/helen-clark-joins-liberian-all-women-motorcycle-club-the-pink-panthers-.html

Og for en som sjøl aldri kom lenger enn til Honda Camino og halvhjelm, var jo dette en stor opptur, i tillegg til at det var en litt annerledes øvelse i det feministiske rehabiliteringsprogrammet jeg går gjennom.