Sirkus HRS og media

Den siste ukas skriverier om Tajik og Human Rights Service (HRS) har vært et sirkus uten like. En av de mest bisarre forestillingene var å se Hege Storhaug fra HRS debattere med Berit Ålborg fra Vårt Land i Dagsnytt 18, hvor sistnevnte var i moralsk harnisk, uten å kunne arrestere Storhaug på noe konkret hun hadde sagt eller skrevet, men baserte alt på en oppfattelse av at HRS hadde en helt annen agenda enn den ga uttrykk for.

Medias skepsis til alt HRS sier og gjør bidrar ikke til en saklig debatt. Men det gjør heller ikke HRS’ fanatiske islamfrykt som skinner gjennom både når det er relevant for diskusjonen og ikke. Det gjør at mange tviler på de reelle motivene; er man mest opptatt av bedre kvinners stilling i muslimske miljøer, eller å holde Norge fritt for muslimer, selv om det innebærer at forfulgte kvinner får seile sin egen sjø, bokstavelig talt? Dessverre ser det ofte ut til at det siste er tilfellet.

Det forsvarer likevel ikke at journalister som Giæver og Ålborg harselerer med tematikken HRS tar opp, for den er viktig nok, og det er også helt unødvendig å argumentere som at det er gitt at HRS har en skjult agenda, uten å ha annet enn synsing og føleri å komme med. Da er det langt mer hensiktsmessig å utfordre HRS på det de faktisk sier.

I denne artikkelen tegner Hege Storhaug et entydig negativt bilde av islam, og argumenterer for at humanisme vil virke mot sin hensikt når man har å gjøre med slike krefter. Her sies det rett ut, at å plukke druknende mennesker opp av Middelhavet vil føre til mer lidelse på sikt, underforstått, la dem drukne. Som en forlengelse sies det også at Norge ikke bør ta imot syriske kvoteflyktninger av samme grunn.

Vi får nå daglig eksempler på bestialiteten som blir begått av IS i islams navn, hvor kvinner, både muslimer og ikke-muslimer behandles spesielt barbarisk. Hvordan er det da mulig for en organisasjon som er tuftet på kampen for kvinners rettigheter i muslimske miljøer, å oppfordre Norge og andre land om ikke å gi hjelp til denne gruppa når de flykter, og oppfordre til at de selv får ta konsekvensene og drukne om de har begitt seg ut på Middelhavet?

I en fersk artikkel i Washington Post, beskriver FN-topper det som nå skjer i IS-kontrollert område som det mest brutale de noen sinne har vært vitne til når det gjelder overgrep mot kvinner. De er videre bekymra for at det ikke finnes kapasitet til å gi disse kvinnene hjelp i nabolandene når de først har klart å unnslippe:

“In a separate interview with the Toronto Star, Bangura warned that neither U.N. agencies nor regional authorities are currently able to provide the sort of extensive care many of the escaped captives may need. She said the resilience and ability of these women to build back their lives would help «strip victory away» from the militants. «This is precisely what [the Islamic State] does not want,» says Bangura. «It can be a kind of vengeance, helping these women recover and giving them a path to thrive.»”

Men i stedet for kunne slå to fluer i en smekk, og gi hjelp til forfulgte kvinner, samtidig som man peker nese til «hovedfienden» IS, oppfordrer HRS norske politikere til å være tøffe og ikke bli fristet til å vise «humanitet». Hvordan er dette mulig for en organisasjon som sier den jobber for å bekjempe islamsk undertrykking av kvinner? Hvordan har man klart å bli så avstumpa og kynisk at man oppfordrer til å la disse menneskene drukne i Middelhavet eller forbli i IS’ klør? Har hatet til islam blitt så sterkt at ofrene for overgrepene fra ekstrem islam må ofres en gang til, denne gangen i kampen mot islam? Da ligner det veldig på en krig man kjemper av gammel vane, og at man ikke har tatt inn over seg at de man egentlig gikk til krig for å redde allerede er døde.

I den samme artikkelen forklarer Hege Storhaug hvorfor det er så avgjørende å stoppe innvandringen av muslimer til Europa:

«Innvandringen fra den islamdominerte verden har i stort vært en belastning. La det være sagt med en gang: Det er selvsagt ikke vanskelig å peke på enkeltindivid som har vært en reell berikelse og bidragsyter av beste sort. Skal vi dog være ærlige og løfte oss opp i fugleperspektivet, er bildet entydig: verdimessig og økonomisk er det de landgruppene der trofastheten til islams dogmer trives, som selv har kjørt seg ut over sidelinjen. Det er de med makten over enkeltindividene som resultert i denne tragedien: Religiøse leder, stamme- og klanledere, familieoverhoder. De holder individet nede i samme mentalitet som landene de opprinnelig flyttet fra. Mønsteret har satt seg fast. Europa over. Du finner ikke en eneste hindugetto. Sikhgetto. Kristen getto. Buddhistisk getto.»

Når man leser slike uttalelser er det ikke rart Hege Storhaug blir mistenkeliggjort når hun setter søkelyset på Tajiks tro og ekteskap, for er det troverdig at man sier man ønsker å spille på lag med moderate muslimer, når man til de grader viser at man ikke har noen tro på at det er mulig å oppnå integrering for muslimer i Europa? Og hvordan kan man forvente å bli tatt seriøst når man ser på ulike innvandrergrupper så svart/hvitt som Storhaug gjør her?

Til spørsmålet om religiøse gettoer i Europa, hadde Aftenposten den siste uka flere reportasjer om utfordringene i Södertälje, som er en av de største problemområdene når det gjelder integrering i Sverige. Det som er interessant er at i Södertälje er de aller fleste innvandrerne kristne:

«Parallellsamfunnet Södertälje
Kommunen har rundt 90.000 innbyggere, halvparten er innvandrere. 30.000 av disse er ortodokse assyrere/syrianere, som stammer fra de eldste kristne gruppene i Midt-Østen. Assyrere/syrianere er en kristen minoritet uten fedreland. Södertälje betraktes av mange som folkegruppens nye verdenshovedstad. Gruppen har overtatt hele bydeler som Ronna og Hovsjö, hvor det nesten ikke finnes etniske svensker. De kommer fra Syria, Tyrkia og Iran, og stammer fra det gamle Mesopotamia rundt Eufrat og Tigris. I Södertälje har de to gruppene hver sine kirker og hvert sitt fotballag – Assyriska og Syrianska.»

Hva er dette beskrivelser av om ikke en getto, en kristen getto?

Så til norsk media, dere treger ikke å avvise de konstruktive bidragene HRS kommer med i debatten i frykt for å legitimere en tvilsom agenda. Den tvilsomme agendaen kan heller angripes gjennom å konfrontere dem med konkrete uttalelser de har kommet med. Jeg kan love dere, det er nok å ta av. Så kan de gode innspillene få lov å leve videre, selv om det «uheldigvis» skulle være HRS som har tatt eierskap til dem.

Reklamer

Jøss, jeg er mer enig med Storhaug enn Stanghelle!

Det sies at alt skal oppleves én gang, og i dag har jeg altså opplevd at i «Jeanette/Tajik-saken» er jeg mer enig med Human Rights Service (HRS), som jeg har sett på som lysebrune med mulige skjulte agendaer, enn jeg er med mitt store forbilde, Harald Stanghelle i Aftenposten.

For ei ukes tid siden slakta jeg HRS i et blogginnlegg, for deres misbruk av statistikk for å få det til å se ut som det store flertall av båtmigrantene over Middelhavet ikke er reelle flyktninger, men økonomiske migranter, særlig fra Vest-Afrika. Mangel på justering av budskap, etter at de blei konfrontert med feilene, bidro ikke til å øke min tiltro til organisasjonen, for å si det mildt.

Jeg blei imidlertid nysgjerrig både på HRS og miljøet som jevnlig var å finne i debattene under hver artikkel, og har fortsatt å følge med der, selv om det har vært mindre direkte fokus på mitt spesialfelt, flyktninger, den siste uka. I stedet har det meste dreid seg om et åpent brev fra Jeanette til Hadia Tajik, som blei posta først på HRS’ webside. I korthet gikk det ut på at Jeanette var sint fordi Tajik tilsynelatende hadde fått sitt kjærlighetsekteskap, samtidig som hun ikke ville ta avstand fra arrangerte ekteskap, og det heller ikke var klart hvorvidt ektemannen, Stefan Heggelund, hadde konvertert til islam for å kunne gifte seg med henne.

Brevet var krast i tonen, på kanten til ufint enkelte steder, men temaet var i høyeste grad relevant for langt flere enn Jeanette, siden det fokuserte på muslimske kvinners mulighet til å gifte seg med ikke-muslimer, uten å risikere forfølgelse og endog drap. Med Jeanettes bakgrunn, som sjøl blei tvangsgifta i Pakistan som 16-åring, og som har levd med skjult identitet etter at hun klarte å rømme, på grunn av drapstrusler, kan man skjønne at tonen i brevet var så agressiv som den var. Det både jeg og mange andre som er skeptiske til HRS mistenkte, var nok at her hadde Jeanette skrevet et brev med «påholden penn» og at hun blei kynisk utnytta av HRS som en brikke i et spill.

Denne mistenksomheten mot HRS, som jeg selv har delt, og til dels fortsatt deler, har åpenbart også gjort at vanlige medier, med unntak av Nettavisen, har latt være å engasjere seg i saken fordi de ikke har villet bidra til «propagandaen» fra HRS, som de har tolka dette som. Hvorvidt dette har vært regissert fra HRS fra A til Å, og i hvor stor grad HRS har bidratt til å skrive sjølve brevet, er det umulig å være skråsikker på, verken den ene eller andre veien. Men for egen del er min mistanke til det blitt betydelig redusert etter hvert som jeg har fulgt saken, og sett hvordan Jeanette har formulerte seg i debatten ellers.

Saken eksploderte imidlertid i alle kanaler da Tajik overraskende for alle valgte å sende et langt og ærlig svar til Jeanette gjennom Aftenposten, etter at Heggelund tidligere samme dag hadde dementert via en twittermelding at han skulle ha konvertert. Og det er i meningsutvekslingen i etterkant av Tajiks svar at jeg må klype meg i armen flere ganger fordi jeg registrerer at jeg oppfatter HRS som de saklige og etterrettelige, mens kommentatorer i de tradisjonelle mediene er så farga av sin skepsis til HRS at de ikke klarer å skille snørr og barter.

Det var også en del skriverier før Tajiks svar, særlig på sosiale medier, og her var tonen gjennomgående at dette var ufine angrep på henne, og at spørsmåla gikk langt over grensen for hva man skulle måtte brette ut om privatlivet sitt. Her var jeg også langt på vei enig med dem som forsvarte hennes rett til ikke å kommentere. Men jeg var uenig i kritikken av at brevet fra Jeanette i det hele tatt hadde blitt publisert av HRS, for temaet var så viktig, og Jeanette hadde en så god grunn til å være personlig skuffa, at det fortjente å bli publisert. Jeg syntes likevel at HRS med fordel kunne tilbudt seg å dempe tonen i brevet før det blei publisert.

Jeg tok imidlertid sterk avstand fra alle som hevda at Tajik hadde en plikt til å svare. Jeanette hadde full rett til å spørre, og Tajik hadde en like soleklar rett til å la være å svare, hvis hun ønska det, uten at det skulle brukes mot henne. Siden vi som utenforstående heller ikke hadde noen forutsetning for å vite hva Tajik hadde vært gjennom i denne saken tidligere, og heller ikke visste hvilken sikkerhetsrisiko hun eventuelt ville pådra seg ved å diskutere dette offentlig, burde alle tenke seg om minst to ganger før de krevde at hun skal svare på dette brevet. Derfor hadde jeg også en viss forståelse for at ikke flere medier bidro til å legge press på Tajik, slik HRS mente de burde.

Det som derimot er umulig for meg å forsvare er hvordan flere kommentatorer, med Anders Giæver i spissen, etter at Tajik har valgt å svare både ærlig og grundig, ser det som naturlig å latterliggjøre at spørsmålet blei stilt. Giævers kommentarartikkel i VG går også mye lengre enn Harald Stanghelles leder i å ironisere og latterliggjøre alle dem som mener at dette spørsmålet har noen interesse for allmennheten. Han trekker inn andre kjente konspirasjonsteorier, som at Obama er født i Kenya, og at Jens Stoltenberg er homse, for ettertrykkelig å vise hvor idiotisk hele denne saken er. Som om ikke det var nok, får han det allerede i ingressen til å framstå som at spørsmålet i brevet skulle dreie seg om at Tajik har en hemmelig plan om å innføre islam som statsreligion i Norge:

«Planlegger Hadia Tajik å gjøre islam til eneste religion og lovverk når hun har overtatt makten i Arbeiderpartiet og Norge? Jeg håper hun snart vil avsanne disse stygge ryktene.»

Om ikke Giæver er morsom, kunne han i det minste hatt et poeng om dette var noe Storhaug og HRS hadde insinuert. Men Hege Storhaug har tvert imot i flere sammenhenger uttrykt sin respekt for Tajik og sagt at hun gjerne ser at hun blir statsminister en dag. Det ville være en snodig uttalelse for en selverklært «islam-hater», hvis hun skulle mistenke at Tajik hadde hemmelige ekstreme planer om å islamisere Norge.

Sjøl om jeg også har stor sans for Anders Giæver, er jeg ikke overraska over at han kan være ganske sleivete i blant. Jeg har imidlertid en helt annen respekt for Harald Stanghelle, som jeg ser på som den fremste politiske kommentatoren vi har i Norge i dag, og som vanligvis er like stødig både på å formulere seg korrekt som å ha de politiske resonnementene på plass. Desto større var overraskelsen da jeg registrerte at jeg også da jeg leste hans leder var mer enig med argumentasjonen til Hege Storhaug.

Den store feilen jeg mener Harald Stanghelle gjør er å sidestille allmennhetens nysgjerrighet når det gjelder ekteskapet til Tajik og Heggelund, med nysgjerrighet på hva andre stortingsrepresentanter måtte tro på. For jeg er helt enig med Stanghelle i at det er revnende likegyldig hva Abid Raja eller Snorre Valen måtte tro på, eller hvilken seksuell legning de måtte ha for den saks skyld. Men denne saken dreier seg ikke om hva Tajik og Heggelund tror på, isolert sett. Grunnen til at spørsmålet blir så interessant er at Tajik hele tida har vært tydelig på at hun regner seg som muslim. Samtidig har hun gifta med en ikke-muslim, noe som i de aller fleste muslimske miljøer er tabu for en kvinne.

Ikke nok med det, Tajik har også tidligere deltatt offentlig i debatten om arrangerte ekteskap (noe hun ikke hadde behøvd å gjøre ut fra hvilket saksfelt hun har fokusert på politisk), og sagt at kjærlighetsekteskap er greit og arrangerte ekteskap er også greit, så lenge det er frivillig. Her er jeg forøvrig helt på linje med Tajik, selv om hun åpenbart ser det samme som meg, at det er en gråsone mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Derfor var det også et behov for en presisering fra hennes side på dette område, noe som hun nå har kommet med.

Derfor blir spørsmålet fra Jeanette så relevant, fordi svaret har en så stor potensiell sprengkraft. Om Abid Raja skulle ha gått bort og blitt hindu eller buddhist hadde ikke det hatt interesse for mye annet enn sladrespaltene. Men for tusenvis av muslimske kvinner i Norge vil det ha den største betydning om Tajik/Heggelund kunne gifte seg uten at Tajik måtte slutte å kalle seg muslim eller Heggelund måtte konvertere. Nå har de bekrefta at Tajik fortsatt er muslim, mens Heggelund ikke har blitt muslim.

Anders Giæver har åpenbart ikke fatta hva dette dreier seg om i det hele tatt når han fortsetter sin harselas med:

«Gjett om jeg ble lettet da jeg så at Hadia Tajiks ektemann og stortingsrepresentant Stefan Heggelund ikke hadde konvertert til islam, likevel. At kjærligheten har overvunnet gamle religiøse lover. At det faktisk går an for muslimske jenter å gifte seg med ikke-muslimske gutter, selv om jeg har lest flere steder på nettet at det er dødsstraff for sånt. Gratulerer og tusen takk til ekteparet Tajik-Heggelund som sto frem og klargjorde, slik at dette ble kjent.»

VG og andre har også trukket fram eksempler på at det slettes ikke er uvanlig det Tajik/Heggelund har gjort. Nazneen Khan-Østrem er et eksempel som stadig nevnes, og hun har også sjøl deltatt aktivt i debatten som sannhetsvitne på at HRS driver en heksejakt på Tajik på noe som langt på vei er et ikke-tema. Til Nettavisen sier Khan-Østrem at det var helt uproblematisk for henne og hennes mann og gifte seg. Hun presiserer riktignok at ingen av dem praktiserer religion i særlig grad, og derfor syntes det var mest naturlig å vies borgerlig. Så den direkte paralellen til dem som ønsker en aksept fra det muslimske miljøet er ikke lett å se.

Hun viser videre til at i Storbritannia har dette blitt langt mer vanlig og nevner navn på imamer som åpent vier muslimske kvinner med ikke-muslimske menn. På spørsmål om hun kjenner til om det finnes slike imamer i Norge, er svaret nei. Og dermed faller veldig mye av kritikken mot HRS i denne konkrete saken sammen, når de beskyldes for å gjøre noe til et stort problem som egentlig ikke er et problem, fordi det allerede praktiseres i stor grad. Hvis man enten må velge borgerlig vigsel eller reise utenlands, skal det godt gjøres å hevde at det er en akseptert praksis med blandingsekteskap i muslimske miljøer i Norge i dag.

Jeg skal innrømme at det er en spesiell følelse å forsvare Hege Storhaug mot angrep fra debattanter og kommentatorer som jeg vanligvis har stor respekt for, men jeg synes dette er et eksempel på at debattklimaet når det gjelder temaer som dette, er på ville veier. Det synes viktigere å ikke bli assosiert med noen som man ikke liker holdningene til enn å argumentere for det man faktisk mener. Så dersom et fornuftig standpunkt har blitt fronta av en person som Hege Storhaug, oppfatter tydeligvis mange at de ikke har annet valg enn å innta motsatt posisjon. Et slikt debattklima tjener verken saken eller demokratiet.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, kom opp av skyttergravene, før vi får svenske tilstander!

Og til Anders Giæver, når du skal slå om deg med ironi neste gang, ikke velg temaer som dødsstraff, ihvertfall ikke når du indirekte svarer en som sjøl er trua på livet!

—————————————

Jeg har blitt gjort kjent med at Aftenpostens leder ikke var signert Stanghelle, som jeg trodde, men redaksjonen. Kritikken bør derfor gå til redaktør-kollegiumet og ikke Stanghelle personlig. Siden min reaksjon da jeg leste lederen var at jeg var dypt uenig selv om jeg trodde Stanghelle var forfatteren, lar jeg teksten stå som den er lar likevel. Stanghelle får ha meg unnskyldt over at det er han som blir gjenstand for kritikken selv om han ikke lenger er politisk redaktør, men har en mer fri rolle i redaktørkollegiet. 

Jeg er i ferd med å bli integrert!

På lørdag fikk jeg den største komplimenten siden jeg kom til Liberia: «Du snakker veldig godt engelsk. Jeg forstår nesten alt du sier.» Rosen kom fra en taxisjåfør. Jeg kunne dessverre ikke si «Takk i like måte», men det var veldig hyggelig likevel.

Med «engelsk» mente han selvfølgelig liberisk engelsk. At de øvrige 99 % i verden med engelsk som morsmål knapt vil forstå noe av det som blir sagt når to liberiere snakker seg imellom, har mindre å si. De fleste med noen år på skolebenken kan slå over til vanlig engelsk, hvor det i hvert fall ikke er noe å si på ordforrådet og gramatikken, men mange har likevel vanskelig for å få med seg tunga og resten av ansiktet etter et liv med snøvling, så uttalen kan fortsatt være rimelig uforståelig for en stakkars utlending.

Taxisjåføren min hadde uansett bare én variant å tilby, og for fire måneder siden ville jeg garantert ikke forstått et kvekk. De første ukene følte jeg at jeg ikke sa stort annet enn «excuse me?» og «say again?», selv om kollegaene mine gjorde sitt ytterste for at den ubrukelige utlendingen skulle forstå i hvert fall enkle beskjeder. Når jeg i tillegg kom inn i en organisasjon med en, for meg, ny terminologi og en haug med nye forkortelser, skal jeg ikke påstå at jeg følte jeg gjorde meg veldig fortjent til lønna den første tida, men læringskurven var heldigvis bratt.

Babelsk forvirring

Hvis jeg skal prøve å beskrive hvordan liberisk engelsk høres ut, kan du forestille deg at du akkurat har kommet fra tannlegen hvor du har trukket visdomstenner på begge sider, har ei glovarm kjøttkake i munnen og får beskjed om å snakke så fort du kan. Det mest av tida har jeg vært den eneste ikke-afrikaneren i UNFPA, men jeg har noen kollegaer fra andre afrikanske land. Det hjalp tross alt noe på språkselvtilliten å merke at også de himla oppgitt med øynene når uttalen til liberierne tyda på at vi andre hadde blitt usynlige. Sjefen min fra Nigeria har imidlertid funnet en effektiv måte å sette en stopper for dette ved å si: «Har jeg ikke sagt at tungetale på møter er forbudt?»

For en tid tilbake produserte vi en videodokumentar om utfordringene for ebola-overlevende og helsesystemet i Liberia. Et lite nederlandsk produksjonsselskap vant anbudskonkurransen. Det var uttrykkelig understreka i kontrakten at produksjonsselskapet selv var ansvarlig for å betale for tolk hvis de hadde behov for det. Vi tilbød oss imidlertid å være behjelpelig med å formidle kontakt med en tolk hvis det skulle være ønskelig. De forsikra oss selvsikkert at det var helt unødvendig. De hadde gjennomført filmprosjekter over hele Afrika tidligere, så afrikansk aksent var ingen utfordring. Vi tenkte vårt, men tok dem på ordet.

De rigga opp til det første intervjuet, som var med ei ung dame som selv hadde overlevd ebola, men som hadde mista mange familiemedlemmer. Den ene av nederlenderne, Reinier, skulle stå for intervjuet, mens kollegaen, med det norskklingende navnet Roald, tok plass bak kameraet. Vi andre trakk oss diskret tilbake. Dama begynte å fortelle om alt det dramatiske hun hadde vært gjennom, og Reinier kunne skjønne på ansiktsuttrykket at dette var tøffe saker, men det var også alt han forsto. Han var en sympatisk ung mann med godt utvikla empati, og nikka medfølende når han trodde det var på sin plass, men i løpet av det femten minutter lange «intervjuet» klarte han ikke å flette inn ett oppfølgingsspørsmål. På det neste intervjuet, og alle etter det, hadde Rosanna, som jobber for en lokal partner, steppa inn som provisorisk tolk.

I ei uke i strekk reiste vi fem mannfolk rundt og laga film. I tillegg til de to nederlenderne, besto teamet av min kommunikasjonskollega Calixte, sjåføren Alex og meg selv. Det var både interessant og hyggelig, men rent språklig følte jeg meg unektelig ofte som femte hjul på vogna når to slo over til nederlandsk og de to andre gikk over til liberisk engelsk. Og mer enn én gang slo det meg at jeg faktisk forsto mer av hva nederlenderne snakka om seg imellom enn hva mine to liberiske kollegaer sa.

Absurdteater

Atle Antonsen, Bård Tufte Johansen og Harald Eia hadde en fantastisk sketsj for noen år siden hvor de parodierte dansk, og hevda at den danske uttalen hadde blitt så snøvlete og uforståelig at selv danskene ikke lenger forsto hverandre, men fortsatte å late som de forsto for å beholde fasaden. De som ikke har sett den, bør absolutt sette av fire minutter:

https://www.youtube.com/watch?v=lqEqTNfJm1Q

Den samme følelsen får jeg når jeg hører de liberiske kollegaene mine snakke seg imellom. Når det går helt over stokk og stein, tenker jeg at nå må det da være uforståelig selv for innfødte liberiere, men de andre både ler og svarer. Det er jo litt stusselig å føle seg utafor, så det hender jeg ler med, om ikke annet fordi jeg tenker på Atle Antonsen. Men jeg får jo et forklaringsproblem når alle snur seg mot meg og spør overraska om jeg har begynt å skjønne liberisk engelsk, og jeg må innrømme at det har jeg jo egentlig ikke.

Det som er overraskende er at det virker minst like vanskelig for vanlige liberiere å forstå meg, som motsatt. Normalt prøver vi jo å snakke langsomt og tydelig hvis noen ikke forstår oss så godt, men her virker det helt mot sin hensikt. Jo langsommere og tydeligere jeg snakker, jo mer uforstående ser folk på meg. Som stolt Larviksgutt har jeg jo tenkt at jeg kommer langt med min sobre Tor-Heyerdal-engelsk, selv om ingen vil mistenke meg for å ha studert verken ved Oxford eller Harvard. Men her i landet er den uttalen ikke verdt en tøddel.

Jeg har derfor bare godtatt at mine tydelige, stakkato fraser må oversettes av kollegaer til lokal snøvling for at de skal bli forstått. Men etter å ha bestått muntlig eksamen på vei hjem fra byen på lørdag, er det mulig jeg kan plage kollegaene mine litt sjeldnere framover, selv om jeg frykter at uttalen min fortsatt er avhengig av et par gin and tonic for å bli forstått.