Da jeg var noe yngre enn jeg er nå, var jeg veldig imponert over dem som hadde fasitsvar på alt uten å måtte tenke seg noe nevneverdig om. Nå blir jeg snarere skremt når jeg møter folk som er for skråsikre – særlig hvis de i tillegg er politikere eller andre med makt til å sette ting ut i livet uten å trenge å ta andre med på råd. Sjøl har jeg blitt mer og mer glad i bisetninger.

Jeg var overraska over at tittelen «På den annen side» fortsatt var ledig da jeg søkte den opp. Kanskje sier det noe om tida vi lever i – eller muligens forteller det bare at jeg er en særing. Jeg prøvde først å registrere meg på blogg.no, men fikk beskjed om at mailadressen min allerede var i bruk og at jeg bare kunne ha én blogg per mailadresse. Jeg frykta at det var noen som hadde drevet en rosablogg i mitt navn i årevis, men det viste seg at det var jeg som åpenbart hadde hatt en god ide i 2009, som jeg må ha glemt hva var kort tid etter. Etter å ha studert mine potensielle bloggnaboer på blogg.no, fant jeg imidlertid ut at jeg verken hadde riktig alder eller kjønn til å passe inn der, så jeg lista meg stille ut igjen og banka på hos WordPress i stedet.

En plage for omgivelsene

På ungdomskolen hata jeg stiloppgaver hvor jeg måtte drøfte for og imot ulike problemstillinger. Hvis læreren for en gangs skyld hadde klart å komme opp med en oppgave som faktisk engasjerte meg, som for eksempel om Norge burde søke vinter-OL, virka det totalt meningsløst å skulle vri hjernen etter argumenter imot det jeg mente var riktig. Og at det ikke var noen gode argumenter mot OL i Norge sa seg i grunnen sjøl. Vi befinner oss fortsatt i steinalderen, men vi snakker altså om OL på Lillehammer. Oslo-OL i 1952 hadde ikke en gang jeg sterke meninger om mens den var i søknadsfasen .

Jeg hadde ikke før kommet over på videregående før det begynte å vokse fram en liten kverulant i meg, og både pålagte drøftingsoppgaver og frivillige diskusjoner blei plutselig mer lystbetonte. Ofte gikk det så langt at jeg glemte hva jeg egentlig mente i en sak. Hvis det var et standpunkt som var «ledig», var det grunn nok til at jeg skulle innta det. Ekstra artig var det jo å diskutere med noen som lot seg fyre skikkelig opp, og ingenting fungerte bedre enn å kaste inn en brannfakkel i likestillingsdebatten. Det skulle ofte ikke så mye til. Det kunne holde å si noe så uskyldig som: «Damefotball er jo vel og bra, som all annen mosjonsidrett, men det er jo mer spennende å følge med på toppidrett, hvor du ikke må ha et handicap for å få konkurrere». Jentene var utrolig hårsåre på den tida.

Det er ikke alt jeg er like stolt av i ettertid, og jeg tror ikke det var den smarteste taktikken for å bli populær hos jentene. Kjæreste fikk jeg i hvert fall ikke på mange år. Nå skal jeg uansett benytte anledningen til å be pent om unnskyldning til alle ungfeminister jeg har såra og provosert opp gjennom åra. Jeg kan legge til at jeg nå soner seks måneders sjølpålagt samfunnstjeneste i kvinnesakens navn for å gjøre opp for mine tidligere respektløse uttalelser. Hos FNs befolkningsprogram (UNFPA) jobber jeg nå med mødrehelse, likestilling og vold mot kvinner. Snart er jeg ferdig rehabilitert, og kan vende tilbake til samfunnet som et nytt og bedre menneske. Jeg håper samfunnet vil ta imot meg. Det må være rom for en andre sjanse både for Northug, Berlusconi og meg. (Vel, Berlusconi har vel kanskje fått nok sjanser.)

En tid for alt

Noe godt tror jeg likevel det kom ut av den kverulerende tørrtreninga på mer eller mindre frivillige motstandere, for det har hjulpet meg til å se at ingen sak bare har én side. Som regel har den også flere enn to. Men det er en tid for alt. Siden jeg har jobba med flyktningspørsmål i 20 år, blir jeg veldig berørt av det som skjer i Middelhavet om dagen, og når folk bokstavelig talt svømmer for livet er det bare én ting å gjøre, og det er å plukke dem opp. Om jeg er aldri så glad i en god diskusjon, er det ikke tida for studiesirkler når strendene flyter over av lik. Det må sendes båter NÅ, ferdig snakka.

Men samtidig må det være tillatt å diskutere de langsiktige løsningene på utfordringene både Europa og verden står overfor. Det er bra med nye innspill i debatten, til og med dårlige innspill, så lenge de er framsatt i beste hensikt. Rasismekortet bør gjemmes langt nede i lomma og kun tas fram når det virkelig er grunnlag for det. Alle andre som er bekymra, bør bli møtt med respekt og fakta.

I en undersøkelse i svensk TV for noen år siden, svarte 91 % av seerne at de mente svenske journalister tildekka fakta om innvandring og flyktningspørsmål. Dette var ingen vitenskapelig undersøkelse, og heldigvis er forholdene veldig annerledes i Norge enn i Sverige, men den gir likevel grunn til bekymring også hos oss, enten det dreier seg om konspirasjonsteorier eller velberettiga kritikk. Mitt håp er at alle deltakere i den norske debatten bidrar til at mistenksomheten ikke blir like stor, og frontene ikke blir like steile, hos oss.

Det vi opplever i Europas nærområder, ikke minst i Syria, er dramatisk og mer alvorlig enn de største pessimister så for seg for bare få år siden. Dette vil berøre også oss i Europa enten vil eller ikke. Som sjølutnevnt sekretær i «De stokk konservatives forening», er jeg den første til å erkjenne at forandringer kan være smertefulle. Heldigvis går det an å ha to tanker i hodet samtidig. Det er mulig å jobbe for å ta være på verdier man synes er viktige, og samtidig akseptere at verden er i forandring, og heller bidra til gjøre morgendagens verden så bra som mulig.

Verneverdig

For egen del er det utrolig hva jeg finner bevaringsverdig bare det har eksistert lenge nok. Dialekter, for eksempel, har jeg veldig omsorg for, og jeg synes det er trist at flere og flere av de norske dialektene er i ferd med å forsvinne. Vestfolddialekten er vel ikke kjent for å være den mest sjarmerende, men dialektkamp er ingen skjønnhetskonkurranse, og jeg registrerer med bekymring at den er på vikende front og presses både sørover i fylket og innover i landet, hvor den klamrer seg fast i bergnabbene i jakten på tilfredsstillende livsvilkår. Om noen år finnes den vel bare blant noen einstøinger i Kroken i Lardal, så jeg har begynt å se etter hus der.

Språk er identitet, og sjøl om det ikke er sikkert at det blir så mange som kommer til å sørge over Vestfolddialekten om hundre år, er vi likevel litt fattigere hvis den blir borte. Jeg vil til og med gå så langt som å si at Østfolddialekten bør få være en del av det språklige «artsmangfoldet». På samme måte som andre venneløse arter, som bånnulke, jordrotte og brennmanet, må også Østfolddialekten ha livets rett.