Vi som kaster ut innvandrere

Det finnes mange drittjobber som de fleste er enige om er viktig blir utført, men som man er sjeleglad for at man slipper å gjøre sjøl. Heldigvis finnes det noen som synes disse jobbene er meningsfulle, og til og med setter sin ære inn på å utføre dem med respekt og verdighet. Det er jeg glad for med tanke på den dagen jeg eventuelt blir pleiepasient på et sjukehjem. Sjøl hadde jeg aldri klart å jobbe på sjukehjem, så jeg prøver å bidra med å påta meg andre drittjobber i stedet.

Jeg har alltid vært glad i katter. Likevel innser jeg at det kommer til et punkt hvor en gammel katt fortjener å slippe mer lidelse på sine siste dager. Da er det godt det finnes en nabo med hagle, litt tjukkere hud og litt fjernere forhold til pasienten, som kan ta ansvar og gjøre det jeg er enig i at må gjøres, men som jeg ikke klarer sjøl. Nå tror du kanskje at jeg skal snakke om aktiv dødshjelp, men det skal jeg definitivt ikke. Jeg har tenkt å snakke om asylsøkere. Og hvis noen skulle finne på å være i tvil, så sammenligner jeg overhodet ikke asylsøkere med dyr, og jeg mener heller ikke at de skal skytes.

Da vi bodde i Kvelde, hadde vi en katt, Laban, som hadde bodd der nesten like lenge som oss. Riktignok het han egentlig Laban II, for det var tvillingbroren som først fikk navnet Laban. Laban I var dessverre så uheldig å bli tråkka ihjel etter at han hadde vært hos oss bare 10 dager. Jeg skal ikke røpe hvem morderen var, men vi er i slekt. Hun verken var eller er spesielt morderisk, men dessverre litt for glad i å turne, og kattungen hadde ikke skjønt hvor den ikke burde løpe. Heldigvis trodde de «biologiske foreldrene» på historien, og lot være å anmelde oss til dyrepolitiet. I stedet ga de oss en sjanse til og lot oss få adoptere broren.

Laban II var vesentlig mer seigliva enn broren, og overlevde angrep både fra rev og bil. Da vi skulle flytte etter 14 år, hadde han muligens ett katteliv eller to igjen på konto, men han var ikke den han en gang var. Dessuten kan det være tøft nok å flytte til Lardal om man er menneske og i sin beste alder, så for en katt i livets solnedgang, som kun hadde vært i bil en gang i sitt liv, ville det vært rent dyreplageri. 

Det var utenkelig at noen i vår familie skulle gjøre det som måtte gjøres, men heldigvis bodde Nils Olav Gjone rett over veien, og han var en mann å ty til i slike situasjoner. Jeg var glad for at den vanskelig jobben blei gjort på en verdig, human og smertefri måte, men i mitt stille sinn lurte jeg på om Nils Olav kunne være like glad i katter som det jeg var. Likevel førte det ikke til at jeg begynte å tvile på om moralen borte i nabogården var generelt tynnslitt. Det ville heller ikke falt meg inn å begynne å kalle Nils Olav for dyrehater eller kattemorder. Til og med om det ulykkelige skulle ha skjedd, at han skulle ha misforstått og tatt livet av feil katt, ville jeg ikke følt noe ønske om arrangere demonstrasjonstog på Gjonesletta med plakater av kattemorderen Nils Olav Gjone. Han gjorde en jobb som vi ville skulle gjøres, men ikke klarte sjøl.

De siste to åra har jeg følt meg som en kattemorder. Da blei jeg oppnevnt som nemndmedlem i Utlendingsnemnda (UNE), som er ankeinstansen for personer som har fått avslag på søknad om opphold i Norge, blant annet asylsøkere. Som mange andre, hadde jeg mange fordommer om UNE før jeg sjøl blei nemndmedlem. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro, for noen rykter skulle ha det til at UNE besto av naive multikulturalister, som har som mål å finne juridiske smutthull så flest mulig skal kunne få opphold i Norge, uavhengig av hvorfor de søker. Andre prøvde å få meg til å skjønne at UNE var en kynisk og brutal institusjon hvor målet var å skalke lukene så godt som mulig for innvandringsflommen. Det tok kort tid i UNE før jeg skjønte at begge beskrivelsene er like langt fra sannheten.

Jeg har både vært med på å omgjøre avslag, slik at asylsøkerne likevel får opphold i Norge, og jeg har vært med på å gi avslag på anken. Det er ikke tvil om at jeg føler meg bedre til mote de gangene jeg vet at jeg har omgjort et avslag som med stor sannsynlighet var feil. Men jeg føler også at jeg har gjort en viktig jobb, og bidratt til at asylinstituttet skal kunne opprettholdes, de gangene avslaget er opprettholdt fordi det ikke er tilstrekkelig grad av tvil.

Kort tid etter at jeg hadde vært på min første nemndsamling i UNE, kom jeg tilfeldig i prat med en sosialarbeider i Oslo kommune, med stort hjerte for asylsøkere og like stor avsky for norske utlendingsmyndigheter. Hun var sjokkert over at jeg kunne finne på å stille meg til tjeneste for en så barbarisk institusjon, som hadde påført så mange mennesker så mye vondt, mange av dem mennesker som hun sjøl hadde jobba med. 

Jeg spurte uskyldig om det da var sånn at hun var for fri innvandring og at vi derfor burde legge ned utlendingsforvaltningen? Det mente hun imidlertid ikke, noen begrensninger måtte det selvfølgelig være, men norske utlendingsmyndigheter var altfor strenge.

«Mente hun da at utlendingsmyndighetene bevisst tolka instruksene de fikk fra politikerne for strengt for å kunne gi avslag til så mange som mulig?», lurte jeg. Men nei, hun mente ikke det heller, og de fleste politikere var egentlig enda verre, og også altfor lite humane. 

Jeg lurte da på hva hun mente burde skje fram til det norske Stortinget består av politikere som mener det samme som henne, skulle vi boikotte systemet i protest, eller er det bedre å bidra til at asylsøkere og andre tross alt får en så rettferdig behandling som er mulig innenfor de reglene som våre folkevalgte har bestemt? Det var hun faktisk helt enig i, og mente at det var viktig at det var mennesker som jobba med dette som hadde så mye kunnskap om disse spørsmåla som mulig, sjøl om de må forvalte et regelverk hun er dypt uenig i. Men sjøl kunne hun aldri klart å ta jobben som «bøddel». 

Av en eller annen grunn lot jeg være å si det, men jeg tenkte med meg sjøl at «da bør du jammen være glad for at det er noen andre som er villig til å gjøre drittjobben for deg!». 

Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det.

——————————————————–

Dementi:

Da har jeg blitt korrigert, fra informert hold, om at det ikke var Nils, men barnebarnet Nils Olav, som sto for barmhjertighetsdrapet. Det forandrer forsåvidt ikke historien, men rett skal være rett. Jeg var i militæret da dette skjedde og har tydeligvis ikke stilt kritiske spørsmål til informasjonen jeg oppfatta at jeg fikk. 

Men det er jo en nyttig påminning om at man ihvertfall bør ha fakta på plass hvis man vurderer å arrangerer demonstrasjonstog. Enda bedre at jeg ikke følte for å gjøre det.

Den vanskelige innvandringa 

Få ting er like effektivt for å ødelegge stemninga på en venners-venners-fest, som å begynne å diskutere innvandring. Man kan være ganske sikker på at mange plutselig blir veldig trøtte og bestiller taxi hjem, mens andre ender i nærmest voldelige sammenstøt på kjøkkenet. Får festen vare lenge nok, er det ikke sjelden både politiet og de med hvite frakker ringer på døra. Så la oss snakke innvandring!

I fredsforhandlinger pleier det å være lurt å begynne med de aller enkleste spørsmåla først, i håp om å finne noe begge parter kan slutte seg til, om ikke annet om når det neste møtet skal holdes. Det gjelder å bygge tillit og finne de små, tilsynelatende ubetydelige, områdene man tross alt er enige om, før man går videre til å diskutere de virkelig vanskelige spørsmåla. Hvis jeg hadde blitt oppnevnt som fredsmekler i «innvandringskrigen», ville jeg brukt den samme strategien. Hvilke felles referansepunkter har partene? Finnes det noen områder hvor de faktisk er enige? Er det mulig å finne et felles ståsted å vurdere problemkomplekset fra, så man får noenlunde den samme synsvinkelen?

En fredsmegler bør i størst mulig grad legge til side sitt eget ståsted og egne holdninger, så i denne filosofiske øvelsen er jeg «nøytral», og det betyr ikke at jeg dermed mener at det den «riktige» løsningen ligger omtrent midt mellom ytterpunktene.

«Innvandringskrigen»

Min påstand er at «innvandringskrigen», om den er aldri så uforsonlig og brutal, likevel har et ganske godt potensiale til i hvert fall å oppnå en form for våpenhvile. Forutsetningene er at partene er villige til å lytte og tenke, og ikke bare holde seg for ørene og rope. Grunnen til at jeg drister meg til å være såpass optimistisk, er at jeg mener man i altfor stor grad til nå kun har snakka om det man er uenige om. Og ingen skal være i tvil om at det er enormt mye man er uenige om.

Men det er også overraskende mye man faktisk er enige om, selv om ingen av partene åpenbart liker å tenke på det, og kanskje ikke en gang selv er klar over det. Det kan kanskje være en ubevisst beskyttelsesmekanisme som gjør at hjernen blokkerer ut alle tilløp til slike tankerekker. For hvis man skulle erkjenne at man faktisk er enig med motstanderen på opptil flere områder, risikerer man at noe av det skytset man retter mot fienden også risikerer å treffe egne tropper, og «friendly fire» er aldri gunstig i en krig.

Dessuten, de fleste kriger kjempes mest effektivt hvis man har et klart fiendebilde. Julevåpenhvilen i 1914 har gått inn i historien som et bevis på at ikke en gang krig klarer å knekke all medmenneskelighet. Tyske og engelske soldater tok pause fra kampene og gikk opp av skyttergravene for å begrave sine døde. De utveksla til og med julegaver, og arrangerte en landskamp i fotball, som for øvrig de tyske soldatene vant 3-2 (fotballens fysiske lover gjelder også i krig). Året etter forsøkte soldatene seg på noe lignende, men høyere offiserer på begge sider sørga for at det blei et mye mindre omfang på vennskapelighetene enn året før, og i 1916 hadde de satt en effektiv stopper for alt sånt sentimentalt kliss. Det er ikke bra for kampmoralen hvis soldatene begynner å føle forståelse og sympati med fienden.

Politikkens spilleregler

Før jeg kommer tilbake til innvandringsdebatten, vil jeg ta en liten omvei og snakke om demokrati og politikk. Partipolitikkens naturlov er at man framhever de områdene hvor man skiller seg fra motstanderen, for ingen vinner valg på å si: «Vi er stort sett enige med de andre, vi». SV vet alt om hvor farlig det er å snakke med innestemme i åtte år, der de nå prøver å kjempe seg tilbake over sperregrensa. Liberaldemokratene fikk en tilsvarende dyrekjøpt lærdom i Storbritannia på torsdag.

Heldigvis har vi ganske ansvarlige politikere i Norge, som ikke bare krangler, men også kan inngå store tverrpolitiske forlik når det er nødvendig, og i komitérommene på Stortinget er visstnok tonen og atmosfæren langt hyggeligere enn når mikrofonen skrus på i vandrehallen. Etter at man har vist politisk storsinn, og satt partiinteresser til side i en sak for å skape forutsigbarhet for landet, er det imidlertid desto viktigere å komme raskt på banen med et annet politisk budskap hvor man virkelig kan vise hvor rykende uenige man er, hvis noen skulle tro noe annet. For hva skal man ellers med partier?

Et saksfelt som egner seg veldig godt for å profilere de ulike partiene, er skattepolitikken. Og når man hører på argumentene, særlig før et valg, kan man få inntrykk av at Høyre og Arbeiderpartiet er som ild og vann. Lytter man til motstanderens beskrivelse, er Høyre den omvendte Robin Hood, som stjeler inntektene de fattige har tjent i sitt ansikts sved for å kunne dele det ut til SUV’er og cabincruisere til fiffen på Bygdøy, mens Arbeiderpartiet støvsuger lommebøkene og bankkontoene til hederlige grundere, som bare prøver å skape sårt tiltrengte arbeidsplasser, så det er helt nytteløst å tenke på å starte ny virksomhet i dette landet. Men hvordan er det egentlig?

La oss prøve å se på vår egen lille andedam med øynene til noen av våre mulige naboer i verdensrommet, hvis de hadde tatt seg en tur hit og prøvde å forstå politikk og moral i denne avkroken i Melkeveien. Mulig de ville blitt overraska over at det gikk an å mene at det var riktig at noen skulle eie mer enn andre og at noen skulle kunne leve et liv i sus og dus, mens andre måtte slite og jobbe, bare fordi de tilfeldigvis var født med forskjellige foreldre. Men det kan like gjerne være at de ville blitt hoderystende sjokkert over at det var mulig å mene at noen hadde rett til å konfiskere deler av en annens eiendom, fordi flertallet mente at noen andre hadde mer behov for det.

Noe jeg imidlertid er nesten helt sikker på, selv om jeg aldri har møtt et romvesen, er at de ville slitt veldig med å forstå at 99 % av innbyggerne i Kongeriket Norge har akseptert begge disse diamentralt motstridende prinsippene, og likevel sloss så busta fyker og deler ut saftige moralske skjellsord, når de skal bli enige om innslagspunktet på toppskatten skal være 600 000 eller 500 000. De ville nok konkludert med at moralens vokter i dette snodige landet må være en skikkelig kløpper i prosentregning.

I skattepolitikken er vi altså forbausende enig om grunnprinsippene, hvis vi holder den mest ekstreme halve prosenten på hver side utenom. Selv om vi utvider horisonten fra sentrum av partiskalan, og i stedet sammenligner Rødt og Frp, er enigheten fortsatt rørende. Begge er skjønt enige om at selvfølgelig er det feil at noen andre (f.eks. staten) skal kunne ta alt du eier og fordele til dem som trenger det mer, og de er like enige om at selvfølgelig må staten få kunne ta en del av det du tjener for å omfordele til dem som har vært litt mindre heldige. Debatten om blandingsforholdet mellom mitt og vårt, er imidlertid en annen diskusjon. Her har åpenbart evolusjonen gjort en god jobb og sørga for at mennesker i dag stort sett tar for gitt at vi til en viss grad har et ansvar for andre enn oss sjøl og vår familie. Man trenger ikke ha doktorgrad i biologi for å forstå at dette ikke er noen naturlov ellers i dyreverdenen. Det holder å kikke på en flokk måker noen minutter.

Fellesnevnere i innvandringspolitikken?

Selv om fellesnevnere i innvandringspolitikken ikke er like opplagte som i skattepolitikken, er det likevel mye av den samme logikken som gjør seg gjeldende også der. Knut Arild Hareide bruker ikke så mye tid på å holde taler om det, men han mener likevel at Norge verken bør ha fri arbeidsinnvandring eller at alle som påstår de er forfulgt skal få opphold som flyktning uten at det kan sannsynliggjøres at de virkelig er forfulgt. Christian Tybring-Gjedde, på sin side, går sjelden i demonstrasjonstog for flyktninger som risikerer å sendes ut, men han er likevel enig i at flyktninger som påviselig har en god grunn til å frykte drap og tortur i hjemlandet, har krav på beskyttelse, også hos oss.

På innvandringsfeltet er imidlertid holdningene og meningene langt mer ekstreme hos velgerne og mannen i gata, enn de er hos politikerne. Dette gjelder på begge sider av det innvandringspolitiske vannskillet, men det er særlig tydelig på den innvandringsskeptiske sida, noe man bare trenger å ta et raskt sveip over kommentarfeltene på nett for å innse. Men selv blant «ekstremistene» på begge sider, mener jeg det finnes grunnlag for en viss grad av enighet. Det finnes svært få på den innvandringsliberale sida som faktisk ønsker helt fri innvandring slik verden er i dag, hvis de blir pressa til å tenke gjennom det. Tilsvarende finnes det svært få promiller som faktisk ville mene at vi skal holde grensa stengt for dem vi vet mister livet hvis vi sender dem tilbake. Når det gjelder hvor mange dette gjelder er imidlertid meningene straks på kollisjonskurs. Llikevel er det viktig å ikke feie under teppet at også de mest ekstreme ytterpunktene faktisk finnes, på begge sider. Og det finnes til og med filosofer som argumenterer for begge ytterpunktene.

Hvis vi igjen vender blikket mot dyreverdenen, er det også naturlig å anta at våre forfedre for noen millioner år siden neppe heller hadde utvikla noen nevneverdig empati med artsfrender som prøvde å ta seg inn på deres revir, om de var aldri så utsulta eller hadde en ulveflokk i hælene. Så igjen, selv om vi er uenig om veldig mye på innvandringsfeltet i dag, har vi likevel en viss felles forståelse som ligger i bunn etter at evolusjonens slipestein har fått snurre i noen millioner år. Den overveldende majoriteten mener at vi har en eller annen form for ansvar for å hjelpe også dem vi ikke kjenner, og knapt føler vi har noe felles med.  Samtidig mener det store flertallet at vi likevel har et større ansvar for våre egne naboer enn for dem langt borte.

I det veldig store bildet er det altså faktisk mer som forener enn det som skiller. Våre fjerne naboer i universet kunne nok blitt sjokkert over hvilken egoistisk drittsekk Hareide er, som mener at fordi en person tilfeldigvis er født i Liberia, så har han mindre rett til å få gratis sykehusbehandling på Ullevål sykehus enn Ola fra Stovner. Men de kunne like gjerne blitt målløse over Tybring-Gjeddes hjertevarme,  som mener Norge bør beskytte en muslimsk kvinne som risikerer dødsstraff for hor i hjemlandet, selv om det ikke er hans skyld at hun har drevet hor i et land hvor det er forbudt.

Uansett hvor ubehagelig det er for både Hareide og Tybring-Gjedde å erkjenne at de, ihvertfall av og til, «deler dobbeltseng», er jeg ganske overbevist om at ingen av dem vil ha vanskelig for å gå med på i hvert fall deler av resonnementet mitt, hvis jeg fikk møte hver av dem under fire øyne, uten journalister til stede. Når det gjelder heiagjengene i skyttergravene på internett er imidlertid veien lengre å gå. Og siden politikere på begge sider taper stemmer på å skulle nyansere, ta forbehold og innrømme at en sak har mange sider, er det dessverre ikke å forvente at det er der man skal få den største drahjelpen i denne «fredsprosessen».

Mitt møte med en lykkejeger – en personlig tilbakevendingshistorie

Dette var den andre foranledningen til at jeg blei blogger. Posta på Facebook 25. april.

Fredag for to uker siden kom en ung gutt bort til meg og tryglet om hjelp. Jeg satt på strandbaren og hadde akkurat fått den første fredagspilsen, så han kom veldig ubeleilig. Liberia er ett av verdens fattigste land, og nøden skriker mot deg nær sagt hvor du går. Etter en stund blir man derfor ganske tykkhudet, og lærer å si høflig nei til de fleste av disse henvendelsene.

Men denne gutten var mer iherdig enn de fleste, og i tillegg presenterte han en historie som gjorde meg nysgjerrig. Han påsto han var flyktning fra Uganda, og hadde oppholdt seg seks år i flyktningleirer i Elfenbenskysten i håp om å komme til USA som kvoteflyktning. Jeg syntes historien hørtes usannsynlig ut, ikke minst fordi jeg ikke kjente til at det var mange flyktninger fra Øst-Afrika her i Vest-Afrika, og at ugandere neppe hadde store muligheter til å bli plukket ut som kvoteflyktninger slik forholdene er der nå.

Han hadde imidlertid så mye kunnskap om Uganda at det virket sannsynlig at han hadde en relasjon til landet. Han forklarte at han ikke lenger ville sette livet på vent i en flyktningleir, og derfor ville hjem. Han hadde fått vite at IOM (den internasjonale organisasjonen for migrasjon) kunne hjelpe ham med det, men da måtte han komme seg til en flyktningleir i Liberia for registrering. Han hadde tatt buss fra Elfenbenskysten til hovedstaden i Liberia, måtte videre med buss til stedet flyktningleiren lå, på en helt annen kant av landet, og hadde allerede brukt opp det han hadde hatt av penger. Pengene til bussbilletten er mer enn en vanlig tigger i Liberia ber om, og man liker jo ikke å bli rundlurt selv om det i vår målestokk ikke er snakk om store beløp, så jeg spurte og gravde om alle mulige detaljer. Gutten virket mer og mer stresset, kikket stadig på klokken, og sa at han gjerne skulle snakket lenger men nå hadde han bare 15 minutter på seg til å rekke å registrere seg på et eller annet kontor, som var et krav for å komme videre, og da trengte han penger.

Jeg satt fortsatt igjen med mange ubesvarte spørsmål og var slett ikke overbevist, men etter å ha jobbet 20 år i Flyktninghjelpen og snakket på innpust og utpust om at ’tilbakevending er den beste løsningen’ følte jeg meg mer moralsk forpliktet enn folk flest til å hjelpe denne gutten. Jeg ga ham derfor pengene mot at han lovet å sende meg en mail når han var hjemme i Uganda, så jeg kunne vite at han hadde kommet trygt fram (og at jeg ikke hadde blitt lurt trill rundt). Sånn sett kunne dette uansett være et interessant eksperiment for å teste om dømmekraften min var nogenlunde inntakt, eller om den var sløvet av ønsket om å tro det beste om folk – selv om et utvalg på ett case er et syltynt grunnlag for statistiske konklusjoner.

I går fikk jeg en overraskende telefon fra den samme gutten, som nå var tilbake i Monrovia og gjerne ville treffe meg. Jeg ble glad for å høre fra ham, og veldig spent på hvorfor han ville møte meg. Det satt fortsatt en djevel på den ene skulderen min og prøvde å få meg til å skjønne hvilken naiv tulling jeg var. Selvfølgelig hadde gutten skjønt at her gjaldt det å melke denne blåøyde norske kua for siste dråpe før noen andre gjorde det. Og jeg måtte innrømme at djevelen kunne ha et poeng, ikke minst med mine gjentatte dårlig opplevelser som utleier hjemme i Norge, fordi jeg har syntes referansesjekk var overflødig, og at depositum godt kunne vente noen måneder hvis de hadde gode grunner for det.

Denne gangen fikk vi mye bedre tid til å snakke sammen, og tok en øl mens jeg fikk høre om alle planene han hadde når han snart kom hjem til Uganda for første gang siden han var 13 år. Unggutten hadde utrolig mange interessante refleksjoner, blant annet rundt det som nå skjer i Middelhavet. Geografiundervisningen i flyktningleiren i Elfenbenskysten var imidlertid litt mangelfull, for det var umulig å få ham til å forstå at selv om Norge ligger langt borte fra Afrika er det enda lenger fra Norge til USA og Australia – selv om vi er hvite i huden både her og der.

Han gjentok stadig at han ville betale tilbake det han hadde fått til bussbilletten, for nå hadde han fått litt penger fra IOM for å kunne klare seg de første ukene i Uganda, og han var overbevist om det ikke førte noe godt med seg å skulle snylte på andre hvis man hadde mulighet til å la være. Engelen på den venstre skulderen var i ferd med å vinne en knockoutseier på den hornprydede rivalen på motsatt skulder, men plutselig gjorde djevelen et drepende comeback. Pengene han hadde fått fra IOM var i form av en sjekk som måtte heves i banken i Monrovia, men banken åpnet ikke før morgenen etter, og han måtte betale både transporten tilbake til hovedstaden og overnatting til dagen etter, før han kom i banken, så kunne jeg være så snill å låne ham disse pengen også?

Tiltroen til gutten hadde bare blitt større etter at vi hadde pratet sammen, men samtidig er jeg ikke mer naiv enn at jeg er klar over at det finnes gode skuespillere. Og er man desperat nok, er sikkert ikke terskelen veldig høy for å lure noen dollar fra en utlending som har mer enn nok uansett. Men hadde jeg sagt A fikk jeg si B, hvis jeg skulle få svar på mitt svært amatørmessige forskningsprosjekt. Og hvis jeg først skulle bli «ranet», setter jeg egentlig pris på denne varianten. En amerikansk kamerat, som ikke tar så veldig nøye på advarslene om hvor man skal gå alene nattetid, fortalte at han for noen dager siden måtte springe for livet med to karer med macheter halsende etter seg.

For ikke å gjøre en lang historie enda lenger, så fikk han altså låne de pengene han ba om. Avtalen er at vi skal møtes om et par timer. I mellomtiden har jeg fått ømme skuldre av stillingskrigen som pågår der oppe. Engelen leder klart på poeng, men djevelen har ikke tenkt å kaste inn håndkleet før gongongen går. Samtidig stiller begge rivalene kritiske metodiske spørsmål til forskningen min.

———————

Jeg hadde tenkt å vente med å poste innlegget til jeg hadde slutten på historien, men kom til at det er mer ærlig å gjøre det på denne måten. Så oppfordrer jeg alle til å ikke bruke fasiten til å generalisere verken når det gjelder flyktninger eller lykkesøkere. Èn person er uansett bare èn person. Hva folk velger å konkludere med når det gjelder dømmekraften min skal jeg ikke legge meg oppi.

———————

Facebookinnlegg 28. april:

Da har jeg satt endelig sluttstrek for den historien som mange fulgte med på i helga. Det ble et par ekstra momenter på tampen, som lære meg enda litt mer om hvordan det er å leve i «failed states», som det så fint heter. Jeg skal tross alt hjem på sommerferie til trygge Norge om et par måneder, men får mer og mer respekt for dem som ikke kan snu ryggen til livets harde realiteter, men må leve sine liv midt i dem. At noen havner på en rustholk i Middelhavet overrasker meg heller ikke – med eller uten beskyttelsesbehov.

———————

De som er nysgjerrige på hva som skjedde mellom disse to innlegga, kan ta en kikk i kommentarfeltet på Facebook.

Nettroll, ekkokammer og skyttergraver

Dette innlegget ble posta på Facebook 23. april, og var den direkte foranledningen til at jeg etterhvert innså at nå måtte jeg få meg en blogg.

I likhet med veldig mange andre har jeg latt meg sjokkere over det som skjer i Middelhavet. Sjokkert har jeg også blitt av omfanget av hatske utsagn i nettavisenes kommentarfelt mot den «invaderende horden» som er i ferd med å innta oss – særlig der forfatteren kan være anonym. Man kan lett få inntrykk av at hatet og likegyldigheten til andres lidelse har eksplodert de siste 20 årene, men det er ganske sikkert feil. De aller fleste har en forståelse av hva som er anstendig og politisk korrekt å si, og kun de «tøffeste» ser deg i øynene og innrømmer at de synes det er mindre ille at flere tusen vil drukne i Middelhavet dette året, enn at innvandrerbefolkningen i Norge skal øke. Men det betyr ikke at de som bare tør si det når de får være anonyme, ikke mener det like oppriktig. Vi var bare forskånet fra å blir minnet om det til stadighet før vi ble velsignet med nettavisenes kommentarfelt.

Åsne Seierstad har hatt internasjonal lansering av sin bok om 22. juli og Behring Breivik, og boken har høstet strålende kritikker. Men forfatteren henger seg på trenden med å tilstrebe at Breivik skal framstå mest mulig som en uintelligent taper og sosial avviker. Under medienes dekning av rettssaken var det av en eller annen grunn også viktig å poengtere at Breivik hadde umandig pipestemme og en patetisk hentesveis, som om disse påminnelsene skulle bidra til å forhindre at noen i villfarelse gikk bort og ble imponert over det mannen hadde gjort. Men aller viktigst var det å få ham trygt plassert i kategorien ‘psykisk syk’ og ‘utilregnelig’, for ingen friske personer kan selvfølgelig gjøre det han gjorde. Men hvor kommer den skråsikkerheten fra? På en «hat-skala» er nok Breivik ekstrem, men er han unik? Han var vel snarere unik i måten han klarte å omsette hatet til handling, og han ville sannsynligvis blitt hyllet som en helt om han hadde brukt den samme gjennomføringskraften og besluttsomheten for en bedre sak, f.eks. for Milorg under 2. verdenskrig.

Det er vondt å skulle akseptere at «haterne» og de tilsynelatende empatiløse ikke nødvendigvis er verken syke eller uintelligente, men sannheten er ofte vond. Det er også grusomt ubehagelig å stille seg selv spørsmålet om også jeg kunne havnet i den kategorien under gitte omstendigheter. Jeg jobber for tiden i Liberia, og som en avveksling til tragedien i Middelhavet leser jeg om borgerkrigen som herjet dette landet for bare 13 år siden. (En slik kombinasjon av lesestoff er ikke anbefalt medisin for å bli lys til sinns.) Brutaliteten som denne borgerkrigen klarte å oppvise, sprenger de fleste grenser for hva man kan forestille seg. Og omfanget av de groteske overgrepene tilsier, ut fra enkel sannsynlighetsberegning, at jeg i løpet av de tre månedene jeg har vært her, har møtt opptil flere personer (sannsynligvis menn på min alder) som for 15 år siden torturerte og spiste ofrenes kroppsdeler. Med det manglende rettsoppgjøret som har vært her, møter jeg dem kanskje nå som servitør på en restaurant eller som taxisjåfør. Når jeg reiser rundt i landet og besøker voldtektsmottak, blir jeg også raskt minnet om at hatet, eller fravær av empati, ikke ble samlet inn og destruert sammen med våpnene da krigen var over.

Det er lett å føle en avsky for de meningene og holdningene man møter på nettet i disse dager, og en naturlig refleks er å rette den moralske pekefingeren mot alle som ikke synes å ville stille opp på den humanitære dugnaden du brenner for. Men det finnes allerede altfor mange i skyttergravene. Ikke skrem flere ned i dem ved å stemple dem som hjerteråe og kyniske fordi de stiller spørsmål ved om Jonas har regnet riktig når han presenterte regnestykket for de 10 000 kvoteflyktningene, eller om det er mer fornuftig å bruke det samme beløpet i nærområdet. Kanskje du heller kan trekke noen opp av skyttergravene, eller vurdere å krabbe opp selv, uansett hvilken side av «frontlinjen» du befinner deg på…

Det er lov å lure

Da jeg var noe yngre enn jeg er nå, var jeg veldig imponert over dem som hadde fasitsvar på alt uten å måtte tenke seg noe nevneverdig om. Nå blir jeg snarere skremt når jeg møter folk som er for skråsikre – særlig hvis de i tillegg er politikere eller andre med makt til å sette ting ut i livet uten å trenge å ta andre med på råd. Sjøl har jeg blitt mer og mer glad i bisetninger.

Jeg var overraska over at tittelen «På den annen side» fortsatt var ledig da jeg søkte den opp. Kanskje sier det noe om tida vi lever i – eller muligens forteller det bare at jeg er en særing. Jeg prøvde først å registrere meg på blogg.no, men fikk beskjed om at mailadressen min allerede var i bruk og at jeg bare kunne ha én blogg per mailadresse. Jeg frykta at det var noen som hadde drevet en rosablogg i mitt navn i årevis, men det viste seg at det var jeg som åpenbart hadde hatt en god ide i 2009, som jeg må ha glemt hva var kort tid etter. Etter å ha studert mine potensielle bloggnaboer på blogg.no, fant jeg imidlertid ut at jeg verken hadde riktig alder eller kjønn til å passe inn der, så jeg lista meg stille ut igjen og banka på hos WordPress i stedet.

En plage for omgivelsene

På ungdomskolen hata jeg stiloppgaver hvor jeg måtte drøfte for og imot ulike problemstillinger. Hvis læreren for en gangs skyld hadde klart å komme opp med en oppgave som faktisk engasjerte meg, som for eksempel om Norge burde søke vinter-OL, virka det totalt meningsløst å skulle vri hjernen etter argumenter imot det jeg mente var riktig. Og at det ikke var noen gode argumenter mot OL i Norge sa seg i grunnen sjøl. Vi befinner oss fortsatt i steinalderen, men vi snakker altså om OL på Lillehammer. Oslo-OL i 1952 hadde ikke en gang jeg sterke meninger om mens den var i søknadsfasen .

Jeg hadde ikke før kommet over på videregående før det begynte å vokse fram en liten kverulant i meg, og både pålagte drøftingsoppgaver og frivillige diskusjoner blei plutselig mer lystbetonte. Ofte gikk det så langt at jeg glemte hva jeg egentlig mente i en sak. Hvis det var et standpunkt som var «ledig», var det grunn nok til at jeg skulle innta det. Ekstra artig var det jo å diskutere med noen som lot seg fyre skikkelig opp, og ingenting fungerte bedre enn å kaste inn en brannfakkel i likestillingsdebatten. Det skulle ofte ikke så mye til. Det kunne holde å si noe så uskyldig som: «Damefotball er jo vel og bra, som all annen mosjonsidrett, men det er jo mer spennende å følge med på toppidrett, hvor du ikke må ha et handicap for å få konkurrere». Jentene var utrolig hårsåre på den tida.

Det er ikke alt jeg er like stolt av i ettertid, og jeg tror ikke det var den smarteste taktikken for å bli populær hos jentene. Kjæreste fikk jeg i hvert fall ikke på mange år. Nå skal jeg uansett benytte anledningen til å be pent om unnskyldning til alle ungfeminister jeg har såra og provosert opp gjennom åra. Jeg kan legge til at jeg nå soner seks måneders sjølpålagt samfunnstjeneste i kvinnesakens navn for å gjøre opp for mine tidligere respektløse uttalelser. Hos FNs befolkningsprogram (UNFPA) jobber jeg nå med mødrehelse, likestilling og vold mot kvinner. Snart er jeg ferdig rehabilitert, og kan vende tilbake til samfunnet som et nytt og bedre menneske. Jeg håper samfunnet vil ta imot meg. Det må være rom for en andre sjanse både for Northug, Berlusconi og meg. (Vel, Berlusconi har vel kanskje fått nok sjanser.)

En tid for alt

Noe godt tror jeg likevel det kom ut av den kverulerende tørrtreninga på mer eller mindre frivillige motstandere, for det har hjulpet meg til å se at ingen sak bare har én side. Som regel har den også flere enn to. Men det er en tid for alt. Siden jeg har jobba med flyktningspørsmål i 20 år, blir jeg veldig berørt av det som skjer i Middelhavet om dagen, og når folk bokstavelig talt svømmer for livet er det bare én ting å gjøre, og det er å plukke dem opp. Om jeg er aldri så glad i en god diskusjon, er det ikke tida for studiesirkler når strendene flyter over av lik. Det må sendes båter NÅ, ferdig snakka.

Men samtidig må det være tillatt å diskutere de langsiktige løsningene på utfordringene både Europa og verden står overfor. Det er bra med nye innspill i debatten, til og med dårlige innspill, så lenge de er framsatt i beste hensikt. Rasismekortet bør gjemmes langt nede i lomma og kun tas fram når det virkelig er grunnlag for det. Alle andre som er bekymra, bør bli møtt med respekt og fakta.

I en undersøkelse i svensk TV for noen år siden, svarte 91 % av seerne at de mente svenske journalister tildekka fakta om innvandring og flyktningspørsmål. Dette var ingen vitenskapelig undersøkelse, og heldigvis er forholdene veldig annerledes i Norge enn i Sverige, men den gir likevel grunn til bekymring også hos oss, enten det dreier seg om konspirasjonsteorier eller velberettiga kritikk. Mitt håp er at alle deltakere i den norske debatten bidrar til at mistenksomheten ikke blir like stor, og frontene ikke blir like steile, hos oss.

Det vi opplever i Europas nærområder, ikke minst i Syria, er dramatisk og mer alvorlig enn de største pessimister så for seg for bare få år siden. Dette vil berøre også oss i Europa enten vil eller ikke. Som sjølutnevnt sekretær i «De stokk konservatives forening», er jeg den første til å erkjenne at forandringer kan være smertefulle. Heldigvis går det an å ha to tanker i hodet samtidig. Det er mulig å jobbe for å ta være på verdier man synes er viktige, og samtidig akseptere at verden er i forandring, og heller bidra til gjøre morgendagens verden så bra som mulig.

Verneverdig

For egen del er det utrolig hva jeg finner bevaringsverdig bare det har eksistert lenge nok. Dialekter, for eksempel, har jeg veldig omsorg for, og jeg synes det er trist at flere og flere av de norske dialektene er i ferd med å forsvinne. Vestfolddialekten er vel ikke kjent for å være den mest sjarmerende, men dialektkamp er ingen skjønnhetskonkurranse, og jeg registrerer med bekymring at den er på vikende front og presses både sørover i fylket og innover i landet, hvor den klamrer seg fast i bergnabbene i jakten på tilfredsstillende livsvilkår. Om noen år finnes den vel bare blant noen einstøinger i Kroken i Lardal, så jeg har begynt å se etter hus der.

Språk er identitet, og sjøl om det ikke er sikkert at det blir så mange som kommer til å sørge over Vestfolddialekten om hundre år, er vi likevel litt fattigere hvis den blir borte. Jeg vil til og med gå så langt som å si at Østfolddialekten bør få være en del av det språklige «artsmangfoldet». På samme måte som andre venneløse arter, som bånnulke, jordrotte og brennmanet, må også Østfolddialekten ha livets rett.