Det er lov å lure

Da jeg var noe yngre enn jeg er nå, var jeg veldig imponert over dem som hadde fasitsvar på alt uten å måtte tenke seg noe nevneverdig om. Nå blir jeg snarere skremt når jeg møter folk som er for skråsikre – særlig hvis de i tillegg er politikere eller andre med makt til å sette ting ut i livet uten å trenge å ta andre med på råd. Sjøl har jeg blitt mer og mer glad i bisetninger.

Jeg var overraska over at tittelen «På den annen side» fortsatt var ledig da jeg søkte den opp. Kanskje sier det noe om tida vi lever i – eller muligens forteller det bare at jeg er en særing. Jeg prøvde først å registrere meg på blogg.no, men fikk beskjed om at mailadressen min allerede var i bruk og at jeg bare kunne ha én blogg per mailadresse. Jeg frykta at det var noen som hadde drevet en rosablogg i mitt navn i årevis, men det viste seg at det var jeg som åpenbart hadde hatt en god ide i 2009, som jeg må ha glemt hva var kort tid etter. Etter å ha studert mine potensielle bloggnaboer på blogg.no, fant jeg imidlertid ut at jeg verken hadde riktig alder eller kjønn til å passe inn der, så jeg lista meg stille ut igjen og banka på hos WordPress i stedet.

En plage for omgivelsene

På ungdomskolen hata jeg stiloppgaver hvor jeg måtte drøfte for og imot ulike problemstillinger. Hvis læreren for en gangs skyld hadde klart å komme opp med en oppgave som faktisk engasjerte meg, som for eksempel om Norge burde søke vinter-OL, virka det totalt meningsløst å skulle vri hjernen etter argumenter imot det jeg mente var riktig. Og at det ikke var noen gode argumenter mot OL i Norge sa seg i grunnen sjøl. Vi befinner oss fortsatt i steinalderen, men vi snakker altså om OL på Lillehammer. Oslo-OL i 1952 hadde ikke en gang jeg sterke meninger om mens den var i søknadsfasen .

Jeg hadde ikke før kommet over på videregående før det begynte å vokse fram en liten kverulant i meg, og både pålagte drøftingsoppgaver og frivillige diskusjoner blei plutselig mer lystbetonte. Ofte gikk det så langt at jeg glemte hva jeg egentlig mente i en sak. Hvis det var et standpunkt som var «ledig», var det grunn nok til at jeg skulle innta det. Ekstra artig var det jo å diskutere med noen som lot seg fyre skikkelig opp, og ingenting fungerte bedre enn å kaste inn en brannfakkel i likestillingsdebatten. Det skulle ofte ikke så mye til. Det kunne holde å si noe så uskyldig som: «Damefotball er jo vel og bra, som all annen mosjonsidrett, men det er jo mer spennende å følge med på toppidrett, hvor du ikke må ha et handicap for å få konkurrere». Jentene var utrolig hårsåre på den tida.

Det er ikke alt jeg er like stolt av i ettertid, og jeg tror ikke det var den smarteste taktikken for å bli populær hos jentene. Kjæreste fikk jeg i hvert fall ikke på mange år. Nå skal jeg uansett benytte anledningen til å be pent om unnskyldning til alle ungfeminister jeg har såra og provosert opp gjennom åra. Jeg kan legge til at jeg nå soner seks måneders sjølpålagt samfunnstjeneste i kvinnesakens navn for å gjøre opp for mine tidligere respektløse uttalelser. Hos FNs befolkningsprogram (UNFPA) jobber jeg nå med mødrehelse, likestilling og vold mot kvinner. Snart er jeg ferdig rehabilitert, og kan vende tilbake til samfunnet som et nytt og bedre menneske. Jeg håper samfunnet vil ta imot meg. Det må være rom for en andre sjanse både for Northug, Berlusconi og meg. (Vel, Berlusconi har vel kanskje fått nok sjanser.)

En tid for alt

Noe godt tror jeg likevel det kom ut av den kverulerende tørrtreninga på mer eller mindre frivillige motstandere, for det har hjulpet meg til å se at ingen sak bare har én side. Som regel har den også flere enn to. Men det er en tid for alt. Siden jeg har jobba med flyktningspørsmål i 20 år, blir jeg veldig berørt av det som skjer i Middelhavet om dagen, og når folk bokstavelig talt svømmer for livet er det bare én ting å gjøre, og det er å plukke dem opp. Om jeg er aldri så glad i en god diskusjon, er det ikke tida for studiesirkler når strendene flyter over av lik. Det må sendes båter NÅ, ferdig snakka.

Men samtidig må det være tillatt å diskutere de langsiktige løsningene på utfordringene både Europa og verden står overfor. Det er bra med nye innspill i debatten, til og med dårlige innspill, så lenge de er framsatt i beste hensikt. Rasismekortet bør gjemmes langt nede i lomma og kun tas fram når det virkelig er grunnlag for det. Alle andre som er bekymra, bør bli møtt med respekt og fakta.

I en undersøkelse i svensk TV for noen år siden, svarte 91 % av seerne at de mente svenske journalister tildekka fakta om innvandring og flyktningspørsmål. Dette var ingen vitenskapelig undersøkelse, og heldigvis er forholdene veldig annerledes i Norge enn i Sverige, men den gir likevel grunn til bekymring også hos oss, enten det dreier seg om konspirasjonsteorier eller velberettiga kritikk. Mitt håp er at alle deltakere i den norske debatten bidrar til at mistenksomheten ikke blir like stor, og frontene ikke blir like steile, hos oss.

Det vi opplever i Europas nærområder, ikke minst i Syria, er dramatisk og mer alvorlig enn de største pessimister så for seg for bare få år siden. Dette vil berøre også oss i Europa enten vil eller ikke. Som sjølutnevnt sekretær i «De stokk konservatives forening», er jeg den første til å erkjenne at forandringer kan være smertefulle. Heldigvis går det an å ha to tanker i hodet samtidig. Det er mulig å jobbe for å ta være på verdier man synes er viktige, og samtidig akseptere at verden er i forandring, og heller bidra til gjøre morgendagens verden så bra som mulig.

Verneverdig

For egen del er det utrolig hva jeg finner bevaringsverdig bare det har eksistert lenge nok. Dialekter, for eksempel, har jeg veldig omsorg for, og jeg synes det er trist at flere og flere av de norske dialektene er i ferd med å forsvinne. Vestfolddialekten er vel ikke kjent for å være den mest sjarmerende, men dialektkamp er ingen skjønnhetskonkurranse, og jeg registrerer med bekymring at den er på vikende front og presses både sørover i fylket og innover i landet, hvor den klamrer seg fast i bergnabbene i jakten på tilfredsstillende livsvilkår. Om noen år finnes den vel bare blant noen einstøinger i Kroken i Lardal, så jeg har begynt å se etter hus der.

Språk er identitet, og sjøl om det ikke er sikkert at det blir så mange som kommer til å sørge over Vestfolddialekten om hundre år, er vi likevel litt fattigere hvis den blir borte. Jeg vil til og med gå så langt som å si at Østfolddialekten bør få være en del av det språklige «artsmangfoldet». På samme måte som andre venneløse arter, som bånnulke, jordrotte og brennmanet, må også Østfolddialekten ha livets rett.

Reklamer

Nei, nå har han fått seg blogg og!

Jeg har alltid vært stokk konservativ. Hadde det vært opp til meg hadde hjulet aldri blitt oppfunnet. Hvorfor gjøre ting på en ny måte når det har funka greit på gammelmåten i tusenvis av år? Du vet hva du har, men ikke hva du får. Ludvig i Flåklypa er min guru. Jeg har også stor sympati for Amish-folket; det som ikke var funnet opp før 1850, kan det umulig være bruk for.

Da jeg studerte markedsføring, lærte jeg at det var noe som het «diffusjonsprosessen». Den beskriver hvordan et produkt blir adoptert av forbrukerne, før det til slutt dør ut og blir erstatta av nye produkter. De siste 16 %, som flatterende blir kalt «Etternølerne», kjøper et produkt når det allerede har gått grundig av moten. Det er her jeg er godt planta.

Det kunne imidlertid med fordel vært laga en underkategori helt nede i det høyre hjørnet, kalt “Sinkene”, for oss som helst venter med å kjøpe noe til rett før det sluttes å lage reservedeler eller tilbys service på produktet. Jeg fikk for eksempel min første videospiller omtrent samtidig med at videobutikkene sluttet å leie ut videokassetter og gikk over til kun DVD. DVD-spiller har jeg aldri rukket å kjøpe, men ser ikke bort fra at jeg gjør det like før DVD-er også blir umulig å få tak i. Og nå har jeg altså fått meg blogg, så da er dere behørig advart. Blogging har nok sett sine beste dager!

Født sånn eller blitt sånn?

Bakstreverskhet ser ut til å være noe som ligger til familien, og det virker som det blir verre for hver generasjon som går. Jeg har vært ansvarlig nok til ikke å bringe genene videre, men de to søstrene mine har tatt sjansen på det. Foreløpig ser det utrolig nok ut til at avkommet klarer seg bra, sannsynligvis på grunn av store doser friskt vestlandsblod.

Søstrene mine og jeg kjempa i hvert fall med nebb og klør mot å få innedo og dusj på hytta da foreldrene våre kom opp med den hårreisende idéen. Når huset hadde stått der i tre hundre år uten sånne moderne innretninger, kunne vi jammen holde ut i hundre år til. Vi tapte til slutt den kampen, og nå både dusjer vi og går på do inne som det skulle vært den mest naturlige ting av verden. Men vi lar det ikke bli noen vane å akseptere nymotens påfunn av den grunn. For den yngste søstera mi, Ellen, hjelper det jo godt at hun får det for seg å inngå veddemål om ikke å kjøpe noe nytt på ett år som koster mer enn 50 kr. Man blir ikke akkurat innovatør i den materielle verden for den summen.

Jeg har for lengst akseptert at jeg hører hjemme langt nede i unnarennet på diffusjonskurven, og, hvis jeg skal holde meg til hoppterminologien, ser jeg ofte både K-punktet og sletta komme imot meg uten at jeg føler det minste behov for å gå inn for landing. Men da jeg var hjemme på påskeferie nylig, fikk jeg en påminnelse om at jeg kanskje er på vei ut av hele hoppbakken med kurs mot Besserudtjernet, hvis ikke det hadde blitt fjerna av framskrittet:

Det er grenser for hvor mye det er mulig å finne på på kveldstid i Monrovia, så det jeg hadde med av lesestoff da jeg flytta hit var konsumert i løpet av få uker, og også det som var lånt av folk jeg hadde blitt kjent med forsvant ganske raskt. Planen var å fylle opp boksamlinga da jeg var hjemme på ferie, men jeg visste at det jeg tok med meg ned måtte bli liggende igjen når jeg flytta hjem, for jeg har ikke plass til mer i bagasjen. Derfor vurderte jeg hvilke bøker jeg hadde liggende som var så lite å spare på at de kunne ofres, samtidig som de var noenlunde lesverdige.

Det var da mora mi foreslo at jeg kunne jo låne e-bøker på biblioteket, for det hadde hun begynt å gjøre. Den tanken hadde ikke en gang falt meg inn. Jeg rakk så vidt å komme meg til Farmandstrædet før det stengte på påskeaften, og kjøpte iPad mini. Nå kan jeg til og med fortsette å lese under yndlingspalma mi på stranda når det blir mørkt, og trenger ikke å rømme inn i den nitriste leiligheten jeg har. For en fantastisk teknologi!

Litt mindre fantastisk var det å oppdage at jeg hadde blitt forbiløpt i det teknologiske racet av ei skilpadde på 70. Og nå har hun til og med fått seg elektrisk sykkel!

Den gang verden var enkel

Minibankkort var en av de tingene jeg syntes var noe stort jåleri, litt skummelt og i hvert fall helt unødvendig. Hva var feil med kontanter? Penger er jo en genial oppfinnelse og har gjort nytten siden Moses’ tid. Hvorfor begynne å tukle med det?  Siden jeg vokste opp i overgangen mellom steinalderen og bronsealderen, gikk det helt greit å være prinsippfast når det gjaldt bankkort ei lang stund. Min første fulltidsjobb var på Hellenæs-saga utenfor Larvik, året etter videregående, mens jeg venta på å komme inn i militæret. (I tidlig bronsealder var det nemlig fortsatt ventetid og lange køer for å gjøre militærtjeneste. Nå spør visst staten om hvorfor du absolutt trenger å ta den militærtjenesten, eller om du ikke kan dra på loffen i Asia et år i stedet?)

På Hellenæs i 1988 fikk alle, også de moderne med minibankkort, utbetalt lønn kontant i en liten konvolutt hver fredag, som sjefen høytidelig gikk rundt og delte ut. Det var stor stas, og ga en mye større følelse av rikdom enn nå når banken har snappa til seg halve lønna, som avdrag på lån, før du har rukket å springe til nærmeste minibank for å komme banken i forkjøpet.

Nå jobber jeg i Liberia og kan virkelig kose meg med den nostalgiske følelsen det er å måtte betale alt i kontanter. Men for å være helt ærlig, så minner det meg på at minibankkort faktisk har noen positive sider også. Jeg husker det særlig hver gang jeg får tilbake klær fra vask med lommene fulle av noe som en gang var penger. I den forbindelse har jeg fått veldig respekt for den amerikanske sentralbanken. Liberia har egne liberiske dollar, men alle steder med et snev av selvrespekt krever betaling i amerikanske dollar.  Etter utstrakt hvitvasking av penger i noen måneder nå, har jeg lært at amerikanske dollar fint tåler vask både på 40 og 60 grader, mens liberiske dollar går i total oppløsning bare ved ei lita regnskur. Det skal de ha, amerikanerne, de kan det med solid valuta.

Til gjengjeld er Onkel Sam åpenbart veldig streng på at det ikke skal være noen rifter eller skader på sedlene hans, for det er et svare strev å få noen forretninger til å akseptere penger som ikke er helt feilfrie. Selv om sedlene kommer rett fra minibanken har jeg ofte opplevd at mange har nekta å ta imot dem. Da er det noe helt annet med «Liberty», som den liberiske dollaren kalles. Der er lista lagt langt lavere, hvis det i det hele tatt finnes noen list. Så sant man kan ane at det en gang var en seddel, og fortsatt kan skimte et tall ender skitten, så holder det. Derfor opplevde jeg at til og med min faste bananselger-gutt heller ville ha 80 Liberty, som var på stadiet før kompost, i stedet for den amerikanske dollaren, som jeg først ga ham, fordi den hadde blitt reparert med en liten tape-bit.

Forrige gang jeg jobba for FN var det livet før mobiltelefonen jeg stadig ble minna på. Den gang jobba jeg i Eritrea, og var dermed så heldig å være i det eneste landet i verden, i tillegg til Nord-Korea, som ikke hadde et mobilnett for vanlige folk. Så da kunne jeg stadig vekk sitte i en time eller to og vente på venner som ikke dukka opp som avtalt, uten å kunne gi beskjed om at noe hadde kommet i veien, mens jeg mimra tilbake til det glade 80-tallet. Jeg tenkte blant annet på Interrail-turene, hvor vi hadde en basestasjon i Norge som vi ringte hjem til fra hver vår telefonkiosk, og prøvde å avtale via en mellommann hvordan vi kunne finne hverandre igjen når vi hadde klart å rote oss bort fra hverandre.

Jeg var selvfølgelig motstander av mobiltelefon også da den kom. Da jeg skjønte at jeg gikk glipp av veldig mange spontane fester på grunn av min standhaftighet, strakk jeg meg så langt at jeg skaffa meg en personsøker. Eller rettere sagt, jeg arva den av Ludvig, som hadde sett lyset og gått til innkjøp av mobiltelefon.

Ufrivillig moderne

Til slutt ble jeg motvillig slukt av strømmen både når det gjaldt plastkort og mobiltelefon. Det gjelder å velge sine kamper. Og det var en annen trussel mot min konservative verden som opptok mye av min passive motstandskamp. Jeg snakker selvfølgelig om EDB. (Hvis det mot formodning er noen som leser dette som er født etter 1990, så er «EDB» bestefaren til «IKT»). Jeg var hellig overbevist om at dette var en døgnflue, og at kameratene mine snart ville skjønne at det som var nyttig og interessant her i verden var å finne i bøker, bare de gikk lei av de tåpelige spillene på Commodore 64. Men de fleste gikk ikke lei, og det kom til og med datamaskiner med enda større fristelser enn Commodore 64.

Da jeg begynte å studere i 1989 (køen til militæret var nemlig ikke gjort unna på ett år), hadde de til og med funnet på at EDB skulle være et eget fag på høgskolen. Jeg kunne styre min begeistring. Entusiasmen ble om mulig enda mindre da jeg, etter å ha skrevet ferdig min første hjemmeeksamensoppgave på pc på datarommet, lente meg fornøyd på strømbryteren, som noen av en eller annen idiotisk grunn hadde plassert på pulten ved siden av datamaskinen jeg brukte. Heldigvis var jeg alene i rommet, for bryteren tok strømmen til alle maskinene, men alt jeg hadde skrevet var ugjenkallelig borte. Jeg har ikke blitt veldig mye mer godvenner med teknologien ettersom åra har gått. De siste månedene har fire PCer sagt takk for seg. Fortsatt har jeg ikke lært å ta backup.

Med min antipati for alt teknisk kan man jo lure på hvordan jeg endte opp som webmaster i min første jobb etter studiene. Av en merkelig grunn hadde jeg meldt meg på et internett-kurs som valgfag i 1995. Det er den eneste eksamen i mitt liv hvor jeg har levert blankt. Da jeg tok opp igjen eksamen et halvt år etter, hadde jeg pugget html-kodene for «horisontal line» og «bold text» og det var tydeligvis nok til å få bestått. Ute i den virkelige verden i 1996 hadde alle skjønt at man måtte ha en hjemmeside hvis man ikke skulle framstå som neandertalere, men forventningene til at man skulle finne særlig avanserte tjenester på disse websidene lå heldigvis mange år fram i tid. Da en sivilarbeider i Flyktningerådet, med hundre ganger mer teknisk innsikt enn meg, forslo at vi skulle lage organisasjonens aller første hjemmeside sammen, og at han skulle ta seg av alt det tekniske mot at jeg tok ansvar for innholdet, tenkte jeg at det var en bra måte å få en stjerne i boka hos min nye arbeidsgiver. Kanskje jeg til og med kunne framstå som oppdatert på den nye teknologien. «I de blindes rike er den enøyde konge», og i 1996 var de fleste over 30 år blinde, eller ihvertfall sterkt svaksynte, på det teknologiske området.

Alt gikk etter planen helt til sivilarbeideren plutselig fikk sparken på dagen på grunn av noen mindre uregelmessigheter, og jeg var plutselig overlatt helt til meg selv. Jeg løp i panikk til nærmeste bokhandel og kjøpte en lærebok om hvordan man laget hjemmesider. De neste to månedene besto av mye svette og minimalt med søvn, men websidene ble lansert som planlagt til en stor internasjonal bistandsmesse høsten 1996. Noen måneder senere fikk jeg heldigvis hjelp av Lars, som var mye mer nysgjerrig på det tekniske enn meg, og jeg kunne igjen lykkelig trekke meg tilbake til innholdsdelen. Lars følger fortsatt med i utviklingen, og det virker til og med som at han trives med det, mens jeg nøyer meg med å være ekspert på internett anno 1996.

Fortsettelse følger

Slike blogginnlegg skal visst ikke være for lange, og jeg har sikkert brutt de fleste tommelfingerregler allerede, så det er vel en fare for at mange har falt av lasset før de kom halvveis. Men kjenner jeg meg selv rett, blir ikke framtidige blogginnlegg noe særlig bedre på det området, så like greit å ikke gi noen falske illusjoner.

Poenget med hvorfor jeg valgte tittelen «På den annen side» rakk jeg aldri å komme til i dette første innlegget, så det får jeg ha til gode. Men en ting må jeg si: Hvordan er det mulig i denne dynamiske verden at det fortsatt ikke lar seg gjøre å registrere «å» i webadresser i 2015? Selv om jeg ikke er kjent for å være teknologioptimist, trodde jeg likevel at vitenskapen skulle klare å finne svar på det i løpet av 20 år da jeg hadde det samme problemet i 1996, og måtte registrerer «www.flyktningradet.no» i stedet. Til slutt blei vi så lei av å vente på det teknologiske framskrittet, som aldri kom, at vi like gjerne bytta navn på hele organisasjonen til «Flyktninghjelpen’»(sjøl om det vel var at par andre grunner i tillegg).

Jeg kan garantere at det ikke kommer til å bli mange fancy duppeditter på denne bloggen, men ryktene har nådd meg at det har blitt mulig å ta bilder og legge det rett ut på nett, uten å måtte fremkalle filmen først, så det vurderer jeg å teste ut. Har skjønt at det er viktig med en cliff hanger…