Kjærlighet gjør blind

Hvil i fred, Fidel! Jeg tror du mente det godt, selv om ikke resultatene alltid sto i stil med idealene.
Vennlig hilsen appelsinplukker Christophersen fra den nordiske solidaritetsbrigaden -94.

PS. Beklager at jeg ikke fylte appelsinkvota den siste uka. Det er lett å bli forelska i Cuba, men det er jammen lett å bli forelska Cuba også. Regner med at du ser stort på det.

brigade-94

Castros appelsinplukkere

Året var 1994. Sovjetunionen og Warszawapakten hadde gått i oppløsning tre år før og de fleste mente at de få gjenværende dominobrikkene var dømt til å falle hvert øyeblikk. Som statsvitenskapstudent, trygt plassert langt ute på venstresida, frykta jeg at tida var i ferd med å renne ut for å oppleve kommunismen i praksis. Turisme var det lite av på Cuba på den tida, men Norsk-Cubansk Forening arrangerte arbeids- og studiebrigade to ganger i året. Valget var enkelt.

Foreldrene mine hadde flytta en felles 50-årsfeiring til romjula for å samle flest mulig av slekt og venner, men de hadde ikke tatt høyde for sønnens revolusjonære kall. Turen var langt fra gratis, og nesten halve studielånet gikk med for å få lov til å bruke juleferien på å plukke appelsiner for Castro. Mange hadde nok hatt en mistanke ganske lenge, men nå fikk de det endelige beviset på at unge Christophersen totalt hadde mista kontakten med virkeligheten. Heldigvis var Sebastian alltid klar for en spennende tur, så vi var i hvert fall to.

På Cuba blei vi innlosjert på landsbygda noen mil utenfor Havanna i noe som minna om en militærleir. Fasilitetene var kummerlige, og det fantes ikke annet enn kaldt vann. Det var deltakere fra en rekke europeiske land. Dette var noen måneder etter at Norge hadde stemt Nei til EU, og vi blei hylla som et fyrtårn i Europa som hadde stått opp mot den kyniske kapitalismen. Min personlige popularitet sank imidlertid raskt da jeg var dum nok til å fortelle at jeg var blant dem som stemte Ja.

pict0007Hver morgen blei vi vekka klokka seks av en revolusjonær revelje, og etter en spartansk frokost bar det ut på arbeid. Ofte plukka vi appelsiner, men vi fikk også med oss annet jordbruksarbeid og var sjauere på byggeplasser. Etter lunsj var det studiesirkler eller besøk på bedrifter, skoler eller sykehus.

Selv om jeg var på min radikale bølgetopp regna jeg meg likevel ikke som kommunist, så jeg var spent på om jeg ville føle meg hjemme blant brigadistene. Men jeg hadde ikke trengt å bekymre meg for at jeg skulle skille meg ut. Vi var en broket forsamling i alle aldre, fordelt over hele den venstre sida av den politiske skalaen, pluss et knippe som ikke hørte hjemme på noen politisk skala i det hele tatt. Mens vi andre plukka appelsiner for harde livet for å oppveie effektene av den amerikanske økonomiske blokaden, lå de på ryggen i gresset og ropte «Leve kapitalismen». Til deres forsvar skal det sies at de bidro betydelig til Cubas BNP gjennom et formidabelt konsum av cubansk rom.

Politisk dissident

Brigadelederen fra Norge var generalsekretæren i Norges kommunistiske parti (NKP). Jeg møtte ham tilfeldigvis igjen for noen måneder siden og spurte om det kunne stemme at han hadde vært brigadeleder på Cuba i -94. Han blei svart i blikket. «Var du med i -94? Det var den verste gjengen vi noen gang hadde med til Cuba!». Jeg valgte å ikke rippe opp i min rolle i katastrofen i håp om at han kanskje hadde glemt hvem jeg var, og nøyde meg med å si at det var «en spesiell gjeng».

Vi møtte en rekke representanter fra det offisielle Cuba og det var lagt opp til diskusjoner og studiesirkler. Alle var imponerende imøtekommende og svarte villig, også på kritiske spørsmål til det cubanske systemet. NKP-generalen, derimot, syntes det gikk over alle støvleskaft når det gjaldt irrelevante spørsmål, og den spirrevippen av en statsvitenskapstudent var spesielt lite konstruktiv når det gjaldt å etablere fakta.

Første juledag var det ikke noe offisielt program, selv om vi fikk tilbud om å være med å plukke søppel i veikanten sammen med den lokale velforeninga. Uansett hvor fristende det tilbudet hørtes ut, valgte likevel noen av oss å bruke fridagen til å feire jul i Havanna. Noen unge cubanske hjelpeledere blei med oss og vi dro på midnattsmesse i en fullsatt kirke på julaften. Det var spesielt å høre presten be om at 1995 måtte bli året hvor man blei kvitt kommunismen på Cuba, til menighetens store jubel. Det var ikke mindre spesielt at det var våre kommunistiske verter som oversatte prekenen for oss.

pict0031En av disse ungkommunistene, Julietta, satte for øvrig en effektiv stopper for mitt kommunistiske prosjekt. De som var valgt ut som hjelpeledere måtte ha partiboka i orden, snakke flytende engelsk og skrive under på at de ikke skulle innlede et «for nært vennskap» med brigadedeltakerne. Det siste viste seg å være enklere i teori enn praksis, og resultatet var at Julietta fikk klar beskjed om at hun kunne pakke sakene og forlate leiren. Brigader Christophersen valgte da «kjærligheten» foran revolusjonen. Skulle det være på den måten kunne Castro plukke appelsinene sine sjøl.

De romdrikkende vulgærkapitalistene hadde allerede noen dager tidligere blitt spurt pent om de ikke heller kunne fortsette romdrikkinga i Havanna, noe de hadde gått med på under tvil. Så Julietta og jeg slutta oss til det politiske dissidentmiljøet på Hotel Lincoln i gamle Havanna. Skjebnen sørga også for at Aeroflot hadde overbooka flyet hjem, så jeg fikk enda ei ekstra uka i Havanna.

Hadde det eksistert e-post på Cuba midt på 90-tallet er det ikke godt å si hvordan den gryende romansen hadde utvikla seg, men det cubanske postvesenet var like lite velfungerende som det meste annet på Cuba, og bidro ikke til å holde følelsene varme. Det blei likevel et møte til, som venner, fem år etter. Da møtte jeg også mann og barn, som hadde kommet til siden sist, og stemninga var naturlig nok ikke helt den samme. Det var likevel godt å se at hun hadde klart seg bra, til tross for noen riper i partiboka.

Castros ettermæle

I 1999 hadde mye allerede forandra seg på Cuba. Turismen hadde tatt av og landet var ikke lenger fullt så annerledes og eksotisk. Men mye var også det samme. Noen måneder i forveien hadde vi blitt kjent med en eksilcubansk danselærer i Oslo. Etter å ha fungert som ufrivillig underholdningsnummer på dansegulvet fem år før, hadde jeg bestemt meg for at det ikke skulle gjenta seg denne gangen. Salsakurset blei imidlertid en katastrofe for min del og jeg måtte avbryte halvveis med prolaps. (Hadde det vært meninga at vi skulle bedrive utagerende hoftevrikking til musikk hadde vi vært skapt med kulelager i korsryggen.)

Bekjentskapet med danselæreren førte imidlertid til et spennende møte med det «ekte Cuba» langt ute på landsbygda. Han hadde sendt med oss en sekk med julegaver som vi hadde lova å levere til familien. Hele slekta var samla for å møte oss og rommen rant i stride strømmer. Tanter og bestemødre ga meg rikelig anledning til å demonstrere alt jeg ikke hadde lært på salsakurset. Sebastian klarte seg som vanlig langt bedre. Men da Castro begynte å tale på en sprakende TV borti kroken blei musikken heldigvis skrudd av og alle stilte seg opp og lytta andektig.

Dette var representativt for det inntrykket jeg fikk av vanlige cubaneres syn på Castro. Få hadde noe pent å si om kommunismen hvis de våga å snakke åpent om politikk, langt flere var positive til den cubanske revolusjonen, og veldig få hadde noe vondt å si om Fidel. Derfor tror jeg sorgen mange viser på Cuba i disse dager er like ekte som gleden er i Miami. Selv ser jeg langt flere betenkeligheter med Castros politikk i dag enn jeg gjorde i 1994, men fortsatt mener jeg at regimet har oppnådd mye de fortjener honnør for. Håpet er derfor at Castroenes etterfølgere ikke kaster barnet ut med badevannet.

Når det gjelder Castros ettermæle er det umulig å vurdere kommunistregimets undertrykkende politikk uten samtidig å ta hensyn til embargoen fra den store naboen i nord og CIAs beviselig forsøk på kvitte seg med Castro med alle midler. Embargoen blei brukt som unnskyldning for alt som ikke fungerte på Cuba, og virka åpenbart mot sin hensikt hvis målet var å fremme menneskerettigheter og demokrati. Her kom Obama til den samme konklusjonen i 2015 som jeg gjorde i min mellomfagsoppgave i statsvitenskap i 1994. Om Cuba ville valgt en annen retning dersom Obamas oppmykning kom 50 år tidligere kan vi bare spekulere om. Det blir heller ikke annet enn spekulasjoner hva som ville skjedd om cubanerne hadde hatt e-post i 1995.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s